Kommentarer til Den politiske Kandstøber ("Democritus og Heraclitus") XXI Mary Frances Williams skriver i abstraktet til "The Sidus Iulium, the divinity of men, and the Golden Age in Virgil's Aeneid" (2003) følgende: "Because Caesar's comet was believed to indicate his divinity, Virgil's comet, star, and flame imagery and references to being raised to the heavens, becoming a god, or seeming like a god suggest Caesar's divinity. Furthermore, since the comet of 44 was believed to herald the beginning of the Golden Age of Augustus' reign, such imagery also refers to Augustus. The numerous references to stars, comets, flames, and being raised to the stars in the Aeneid, all of which appear in conjunction with Aeneas, Iulus, Caesar, and Augustus, indicate that Virgil used the iconography of Caesar's comet and the star of Venus in order to glorify the Julian line, particularly Augustus. Through this imagery Virgil not only emphasized the achievements and divinity of Caesar but also those of Augustus."  Peder Paars (1719-1720) er en parodi på det klassiske helteepos, først og fremst Vergils Aeneiden, som er en hyllest til keiser Augustus. Knapt noen klassisk poet fremtrer som en større øyenskalk som turte sverge på rim, for å vise til satiren, at kometen var et varsel om et dødelig menneskes - en ussel orms - opphøyelse i himmelen - en apoteose som altså smittet over på keiseren, Caesars adoptivsønn.       I passasjen i første bok der kremmerens kiste -  breddfull av ting som peker mot import av "vellystartikler" - reddes opp fra vannet, finnes hentydninger til et sentralt begrep hos Vergil: den dynastiske stammor. Aeneas er en trojansk helt som seiler vestover etter Trojas fall og grunnlegger Roma. Slik sett er Aeneas å betrakte som grunnleggeren av et mektig verdensrike. Ifølge legenden var Aeneas sønn av gudinnen Venus. Caesar tilhørte selv den juliske slekt, oppkalt etter Julus (Julius) eller Ascanius, sønn av Aeneas. Venus ble altså regnet som stammor for den juliske slekt, og i keisertiden ble hun dyrket som Venus Genetrix (mor eller stammor). Dette er noe av bakgrunnen for at Caesar kunne hevde at han hadde et guddommelig opphav. I Aeneiden er Venus’ oppgang på himmelen gudinnens tegn på at hun beskytter sønnen Aeneas under hans ferd mot Italia; hun er hans skytsgudinne. Her har vi altså et eksempel på at et usselt "Creatur paa Jorden" har innvirkning på sol, måne og stjerner.  Venus genetrix (Kapitolmuseene) Kjærlighetsgudinnen kom til å fremtre som de romerske herskeres stammor, et poeng Vergil gjør alt han kan for å understreke. Eposet om Aeneas hadde en viktig nasjonsbyggende funksjon og var indirekte en legitimering av Augustus’ keiserdømme. Vergil var venn med Octavian, Caesars adoptivsønn, som tok navnet Augustus da han ble keiser. Ved å skrive en hyllest til den romerske keiser sikret dikteren seg både økonomisk og politisk trygghet.        Det er neppe tilfeldig at den keiserlige stammor har tatt plass inne i den danske kremmerens reisekiste, der gudinnen vokter kontrafeiet av hans festemø Dorothea og hans «Stammebog». Spørsmålet presser seg på: Hvilke særlige grunner kan stammoren til Julius, Caesar, Augustust etc. ha hatt for å uleilige seg opp i kofferten til en kremmer fra Kalundborg? Hva er det som er så spesielt med Paarses forlovede at Venus har følt det maktpåliggende å frelse hennes kontrafei? Dorothea omtales også med kortformer som «Dorthe», er «stadsmø» («selskapsdame» eller «husjomfru») hos byfogden i Års. Hvorvidt en husjomfru ansatt hos en byfogd på 1600-tallet rådde over midler til å få sitt kontrafei malt, er vel tvilsomt. Videre holder Dorothea skjødehund, Fidelle, som spiller en rolle på slutten av eposet idet den varsler om en ulykke. På fyrstelige portretter fra begynnelsen av 1600-tallet var hunden en vanlig figur, og ofte dreier det seg nettopp om en skjødehund. Navnet «Fidelle», en variant av «Fido», vitner om at Dorotheas hund inkarnerer «trofasthet», akkurat slik som hundefiguren på datidens portretter. Blant fyrster var utveksling av kontrafeier vanlig praksis, både i forbindelse med valg av ektemake slik som i skottekongen Jacob VIs og prinsesse Annas tilfelle og som diplomatisk gest.        De romerske keiseres stammor har altså ved sin guddommelige inngripen reddet Dorotheas kontrafei og Paarses stammebok. Her er det ett forhold som springer en i øynene: «Dorothea» heter også oldenborgernes stammor, navnlig Dorothea av Brandenburg (1430–95). At Dorotheas kontrafei nevnes i samme setning som Paarses stammebok, kan tale for en sammenheng mellom stammeboken og oldenborgernes stammor. For øvrig konnoterer både «kontrafei» og «stammebok» i betydningen «slektsbok» mot en høyere klasse enn den husjomfruen tilhører, for eksempel et fyrstehus. Dorothea av Brandenburg spilte på flere vis en viktig rolle, også utover den rent dynastiske, og er behørig omtalt i Holbergs Dannemarks Riges Historie (1732-35). Hun var datter av grev Johann av Brandenburg og ble først gift med den danske kongen Christoffer av Bayern. Etter hans tidlige bortgang ble tronen tilbudt grev Christian av Oldenburg, på den betingelse at han giftet seg med den unge enkedronningen. Christian aksepterte, og dermed hadde oldenborgerne inntatt den danske tronen, hvor ætten har sittet frem til i dag. Christian 1 og Dorothea fikk flere barn, deriblant Hans og Frederik, som begge ble konger. Ved giftermålet fikk hun Kalundborg og Samsø samt Romerike i Norge som jordegods til underhold. Etter kongens død i 1481 oppholdt Dorothea seg for det meste på Kalundborg, hvor hun hadde sitt enkesete, og her døde hun 10. november 1495.                     Dorothea av Brandenburg, oldenborgerættens stammor. Den vanlige oppfatning er at Paarses stammebok er en «bog hvori studenter og andre unge rejsende samlede autografer o.l.» (Holbergordbog). Her er det enkelte ting som skurrer. Kremmeren er ikke noen typisk eier av en bok med latinske sentenser eller andre lærde hilsener, som var vanlige innførsler i en stambok. Videre finnes i boken «en Hoben Navne» skrevet «efter Tydsk Maner». Det kunne forklares ut fra en undertekst der Paarses stammebok er en slektsbok eller stamtavle, som er den andre betydningen til stam(me)bok. Som det fremgår av ovenstående, stammer det danske kongehus fra tyske fyrsteslekter, via Dorothea av Brandenburg og grev Christian av Oldenburg. Alle navnene etter tysk manér kan være en henspilling på de mangeleddete tyske fyrstenavn. For eksempel var dronning Dorotheas tyske benevnelse: «Markgräfin Dorothea Hohenzollern von Brandenburg-Kulmbach», mens kong Christians var «Graf Christian von Oldenburg und Delmenhorst». Siden er det jo bare å fylle på med navnene til foreldre, besteforeldre osv., og da blir det raskt en «Hoben Navne». Videre kan Hans Mikkelsen (Holbergs pseudonym som poet) vanskelig forstås annerledes enn at det er Paars selv som har skrevet alle navnene inn i boken. Dette passer imidlertid ikke med den tradisjonelle tolkningen, ettersom en stammebok skal bestå av autografer, ikke navn eieren selv har ført inn.        Poeten Hans Mikkelsen sverger altså, som poten Vergil, at det skjer mirakler med helten; i Paarses tilfelle ved at gudinnen, som også kan vise seg som stjerne eller planet, stiger opp fra reisekisten hans. Før jeg vender tilbake til eneveldets kongediktning, skal jeg se på en annen poets, Ovids, omtale av Caesars komet i Metamorphoses. I Holbergs Metamorphosis (1726), som er skrevet i dialog med Ovids verk, finnes en beskrivelse av en ussel slange, Ophis, som i sitt overmot stiger opp til himmelen før den faller ned og forvandles til jorddyrker - som en annen Adam.  Keiser Antonius Pius og hustruen Faustina bæres opp til himmelen av en vinget genius (sokkelen på Antonius Pius-søylen, 161 e.Kr), omtrent slik slangens avkom fraktes til krystallhimmelen av enevoldshauken i Holbergs Metamorphosis. Mot slutten av satiren er menneskets manglende evne til å erkjenne sin litenhet under himmelen tema. Det er trolig fyrsten Holberg sikter til; poeter melder seg ikke hos hvermansen for å forkynne at en komet varsler fruens barsel. Vergils referanser til Caesars komet i 44 f.Kr. inngår åpenbart i poetens bidrag til Caesars apoteose - og keiser Augustus' opphøyelse til gud. Men den mest kjente beskrivelsen av Caesars forvandling til komet, er Ovids i Metamorphoses. Dette er interessant for forståelsen av Holbergs diktning, ettersom Holberg har skrevet sin Metamorphosis i dialog med Ovids verk. Hvorvidt det kan skjule seg satire bak den romerske poetens behandling av Caesars apoteose, har jeg ikke nok kunnskap til å undersøke. At Holbergs fremstilling av den eneveldige haukens og den overmodige slangens himmelferd og -fall er satirisk, er hevet over tvil.        Den høyt skattede poeten Ovid ble landsforvist av keiser Augustus i 8 e.Kr., for øvrig samme hersker som ikke formår å få Tigellius til å synge hvis denne ikke selv vil, et motiv Holberg omtaler flere steder, deriblant i "Democritus og Heraclitus", som etterfølges av "Apologie for Sangeren Tigellio. Satyra (2)". Metamorphoses er skrevet på den tiden Ovid ble landsforvist til en av Romerrikets utposter, Tomi (nåværende Constanţa i Romania). Siden var poetens høyeste ønske å få vende tilbake til Roma, noe han aldri skulle få oppleve. I en note i Peder Paars, fjerde bok refererer Just Justesen til Ovids Tristia. I dette diktet berører poeten årsaken til landsforvisningen: "Though two charges, carmen et error, a poem and an error, ruined me, I must be silent about the second fault: I’m not important enough to re-open your wound, Caesar, it’s more than sufficient you should be troubled once."   (Ovid: The Poems Of Exile, (Tristia, Ex Ponto, Ibis). Translated by A. S. Kline)  I Holbergs Metamorphosis forvandles dyr til mennesker, og blant dyrene er høken, Hierax, og slangen, Ophis. Sistnevnte brysker seg av å nedstamme fra Den store Python, som er skapt av jord og som skaldene forteller hadde banet seg vei til et stort og tappert navn - liksom den bibelske slange - til den ble utryddet av Apollon. Som sitt opphav er slangen fylt av overmot, og den oppsøker Hierax med en bønn om å bli båret opp til himmelen: "Hør, sagde han, du, som i Luften er erkiendt For Fuglenes Monark, som fører Regiment Og u-omskrænked Magt i det Crystalle Rige, For hvilken alt hvad Fiær og Vinger har maa vige, Utallig Penned-folk Natur har underlagt Dit Herredomme, og har givet Envolds Magt Sær over mindre Fugl, som Spurre, Giæs og Ænder."  Hierax er altså konge med enevoldsmakt i luften, det vil si i Krystallriket eller "stjernerommet". Fuglene, som er utstyrt med «Fiær og Vinger», omtales som «Penned-Folk», et underlig uttrykk. Dette varieres idet Hierax løfter Ophis: «Da sagde Hierax, udstrækkend Penned Vinger: / Velan see til du fast dig om mit Hoved svinger.» Uttrykket viser høyst sannsynlig til den kjensgjerning at fjærpenner, datidens skriveredskap, ble fremstilt av fuglevinger. Særlig var gåsefjær mye benyttet, og det kan være grunnen til at gjess er nevnt blant  fuglene som faller inn under Hierax’ maktsfære. Budskapet kan utlegges slik: Enevoldsmakten er gitt til Hierax av noen som har benyttet fjærpenn. Dette speiler forholdene nede på jorden, nærmere bestemt i Danmark der personen som falt ned fra månen har landet (jfr. innlegget 3.7.). Enevoldsmakten ble overdratt Frederik 3 ved undertegning av skriftlige dokumenter. I 1661 utstedte kongen Arveenevoldsregjeringsakten som overdrog all makt til ham selv, og denne ble underskrevet av representanter for alle stendene, selvsagt med fjærpenn. I 1665 ble så Kongeloven, eneveldets grunnlov, nedtegnet av Schumacher, igjen med fjærpenn.       Etter at skyene er forsert, øker farten til Hierax og Ophis likesom et stjerneskudds. Men idet høk og slange når opp til Dyrekretsen, blir Ophis slått av skrekk ved synet av Skytten, som sikter mot ham. Slangen svimler og faller ned i elven Potamus og dør, men blir siden forvandlet til jorddyrker. Som straff for at Hierax løftet Ophis opp til himmelen, blir han skutt av Apollon, og høken styrter død til jorden. Men Pan forbarmer seg over den tidligere enevoldsmonarken og omstøper ham til en mann, en skogfogd. Pilen som stadig stod i brystet, ble til en hirschfenger, og linjen av blod som gikk fra såret ble til et rødt geheng med sølvplater på. En eneveldig hauk og forvandlingen av en dødelig pil og et sår til en hirschfenger i rødt geheng peker entydig mot Danmarks første fødte enevoldskonge, den jaktglade Christian 5, som skamhugget Sjællands skoger etter parforcesystemets krav, men som selv endte som sportens offer.  C.N. Gijsbrechts maleri fra 1671 av Christian 5s jaktutstyr, deriblant en hirschfenger i rødt geheng. Hvorvidt det er denne hirschfengeren kongen brukte under sin siste jakt i 1698, er jeg ikke kjent med. "Under en parforcejagt red man med hunde efter et udvalgt dyr, oftest en stor kronhjort, til den ikke kunne løbe længere. Ofte jagtede jægerne den rædselsslagne hjort i timevis før den var træt. Hundene havde så mulighed for at holde hjorten, og den fornemste deltager kunne gøre en ende på dens lidelser ved at slå den ihjel med et kort jagtsværd - en hirschfænger. I de Nordsjællandske skove var det den enevældige konge, der ledede jagten, og det var ham, der demonstrerede sin magt ved at dræbe dyret." (Dansk Jagt- og skovbrugsmuseum) Christian 5 var blitt kjent med den franske versjonen av parforcejakt under sitt dannelsesopphold ved Ludvig 14s hoff, der sporten ble avviklet under stor praktutfoldelse som en feiring av eneveldet. Det er denne kongen som innførte parforcejakt i Danmark etter fransk mønster der store skogområder var regulert med veistjerner.  "I de nordsjællandske skove kan man stadig se de snorlige jagtveje, som skærer hinanden i regelmæssige stjerner og deler skovene op i kæmpestore trekanter. Vejene er ligeså meget udtryk for den epoke, barokken, hvori de er lavet, som f.eks. Eremitageslottet. Det kan bare være vanskeligere at se det umiddelbart, når man færdes i skovene. Kaster man derimod et blik på et kort over Nordsjælland, bliver man slået af geometrien. Skovlandskabet er ægte barok i meget stor skala, bevidst planlagt som udtryk for den enevældige konges guddommelige storhed. (Dansk jagt- og skovbrugsmuseum) Frederik 2 drev også med parforcejakt, men det dreide seg om en eldre versjon, der en hjort ble jaget av hunder og hester uten at hele landskapet var innrettet for dette formålet. Solkongens læregutt måtte betale dyrt for sin jaktlidenskap. Sesongen 1698 ble takket av med parforcejakt i Jegersborg Dyrehave. Det drøyde med utmattelsen av hjorten, så kongen trakk seg tilbake til Eremitasjen for å innta sin middag. Mot slutten av måltidet ble det meldt at byttet var like i nærheten. Kongen reiste seg fra taffelet for å delta i jaktens klimaks. Men hjorten klarte å reise seg etter å ha mottatt dødsstøtet – muligens var det ikke riktig plassert. Under tumultene som oppstod, ble kongen såret. På dette tidspunkt var kongen svært skrøpelig, og han døde året etter av skadene. Det er betimelig å stille spørsmål om kongen – som i utgangspunktet var legemlig svekket og kom rett fra taffelet – var i den rette forfatning til å sette inn støtet den dagen.       Også en annen av Holbergs figurer bærer hirschfenger, nemlig fogd Woldemar i Peder Paars. I Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter er en grundig gjennomgang av beskrivelsen av Anholts fogd til hest foran "slaget" mot Peder Paars og drabanter. Her viser jeg punkt for punkt hvordan de ulike detaljer kan knyttes til Christian 5, fra det tette, tykke håret som rekker ned til beltet (allongeparykk), hirschfengeren som henger ved siden og det at fogden hadde utstyrt seg mot kulden, var "vel foeret" (den hermelinsfôrede kroningskappen).         Christian 5 med allongeparykk og hermelinsfôret kroningskappe.     Utover disse to eksemplene på Holbergs omtale av "hirschfenger", finnes kun ett til, nemlig i «Epistel 365», tome IV, der «hirschfenger» nevnes sammen med spankskrør og kårde som noe kvinner kunne tenkes å utstyre seg med, dersom de fikk friere hender.