Dagens facebookinnlegg

BYGGMESTERE MED SANS FOR TÅRN

Christian 4 - eller kaptein Christian Frederiksen - er dén dansk-norske konge som har satt mest spor etter seg, noe som skyldes alle de "kirker og slotte og gader" (jfr. Hedvigs replikk) som er igjen etter ham. Blant gatene er Raahusstræte og Kongens gate i Christiania, der Paul Botten-Hansens leilighet lå på hjørnet og Det lærde Holland holdt til.

Ingen dansk.norsk konge har etterlatt seg flere tårn og spir enn Christian 4. Et av kongens prektigste slott var Kronborg, som ble bygget av faren, Frederik 2, over middelalderborgen til Erik av Pommern. Den 24. september 1629 bryter det ut brann på Kronborg. Kirsten Munk ligger i barselsseng med parets spede datter Dorothea Elisabeth. I siste øyeblik blir hun og den nyfødte reddet ut før flammene eter opp slottet innenfra. Christian 4 er fast besluttet på å bevare sin fars elskede Kronborg og gjenopbygge Kronborg, men pengekassen er tom. Han fordobler Sundtollen, og i 1638 er slottet gjenopbygget og modernisert. ("Kongelige slotte", redigert.)

Da Ibsen kom inn til Christiania i 1850, der han raskt innledet vennskapet med Botten-Hansen, var ombyggingen av domkirken i full gang. Den gamle kirken var ikke bra nok; særlig var det misnøye med tårnet som man mente var for lavt, og spiret. Det mest iøynefallende ved oppgraderingen var at tårnet fikk ekstra høyde og nytt spir. Det arkitektoniske forbildet var Christian 4s bygninger i hollandsk renessanse, og det ble hevdet at mesteren for det nye tårnet, Alexis de Chateauneuf, var blitt inspirert en gang han seilte gjennom Øresund forbi sagnomsuste Kronborg, I diktet "Rimbrev til fru Heiberg" (1871) skulle Ibsen mane frem en tilsvarende seilas.

I "Episk Brand" fortelles at Brand og kameraten Ejnar, som er i tolv-trettenårsalderen, har lagt seg ned på en åsrygg med utsyn over Christiania:

Halv slørt i Solrøg staar den store By
ved Fjordens Bund blandt vakkre Sommersteder.
Den er saa hvid, saa skinnende, saa ny,
et Nutidsbarn i pyntelige Klæder.
Der vajer Vimpler over Bugt og Havn,
hvor Skibe sees i Mylder og i Rækker, –
men kun et enkelt Spir mod Sky sig strækker,
og viser op mod ham, som gav det Navn.

«Den store By» som benevnes som «Nutidsbarn», er egentlig et gammelt barn, grunnlagt og navngitt av Christian 4 i 1624. «Christian» var for øvrig en vanlig muntlig betegnelse på hovedstaden på 1800-tallet. «Et enkelt Spir mod Sky» er spiret på Vår Frelsers kirke.

Også i "Bygmester Solness" brenner det da kirkebyggeren og tårnelskerens hustru ligger til sengs med spedbarn, og de reddes ut under stor alarm:

SOLNESS: Det var det vakkreste syn, én kunde sé for sine øjne, når Aline lå der med dem begge to. – Men så kom brandnatten –
(...) Skrækken havde rystet Aline så forfærdelig stærkt. Brandlarmen, – udflytningen – så’n over hals og hode, – og det til og med i den isende nattekulden –. For de måtte jo bæres ud, slig, som de lå der. Både hun og de små. (...) Fra den dag, jeg misted dem (tvillingene), bygged jeg nødig kirker.
HILDE: Kanske ikke gerne kirketårnet oppe hos os heller?
SOLNESS: Ikke gerne. Jeg véd, hvor glad og let jeg var, da det tårnet stod færdig."

Nederst t.h.: Frontispisen til "Manden"/"Andhrimner" (1851), redaktører: Paul Botten-Hansen, Henrik Ibsen og Aasmund Olavsson Vinje. Mester for tegningen, der kun domkirkens tårn er avbildet, er Ibsen.