Kommentarer til Niels Klims underjordiske rejse (Jens Baggesens og Peter Zeebergs oversettelse), II

Er Holbergs Metamorphosis et makkverk - eller misforstått?

I Zs oversettelse er det en detalj som kan diskuteres, nemlig "på højde med guderne":

"Men netop som jeg i min lyksalighed følte mig på højde med guderne og betragtede mig selv som en ny stjerne på himlen (...)".

Forelegget er: "Diis me proximum crederem", som B oversetter slik: "drømte mig næst efter de udødelige Guder". Kjell Heggelund (Nils Klims reise til den underjordiske verden) oversetter passasjen slik: "Da jeg følte meg så lykkelig, så nær gudene". Hovedbetydningen av "Proximum" er "nær", "nærmest", så betydningen er vel at Niels føler at han er kommet gudene nær, der han svever oppe i himmelen.

Dette er riktignok en liten detalj, men fordi bildet av den flyvende bakkalaureusen kan tolkes metaforisk, er det viktig at oversettelsen er mest mulig presis. Holbergs beskrivelse av de himmelske fenomener i passasjen er ganske konkret; her er det snakk om planeter, kometer, stjernetegn og lover for legemers bevegelse. Men enda mer konkret er forfatteren i skildringen av himmelen i Metamorphosis (1726), som er skrevet med Ovids Metamorphoses som forbilde. I begge verkene skildres to herskeres himmeloppstigning, henholdsvis en eneveldig hauk og Julius Caesar, forløperen for de eneveldige romerske keisere.  

Hva som har vært Ovids hensikt med skildringen av Caesars apoteose, diskuteres. Verket antas å være skrevet i 8 e.Kr., samme år som dikteren ble landsforvist av Augustus til en av Romerrikets utposter, Tomi (nåværende Constanţa i Romania). Ovid tryglet i sine dikt om å få komme tilbake til Roma, men landsforvisningen viste seg å være livsvarig. Hvis skildringen av Caesars forvandling til stjerne er skrevet etter landsforvisningen eller på et tidspunkt da Ovid fryktet forholdet tii Augustus var truet, kunne den oppfattes som et forsøk på å mildne keiserens sinn. Augustus var Caesars adoptivsønn, og en panegyrikk til den avdøde hersker var samtidig en hyllest til den sittende keiser. I tillegg forutser dikteren August' egen apoteose i en fjern fremtid. 

                                Augustus, den første romerske keiser.

Ovid forteller at etter attentatet i Senatet stiger Venus til himmels med Caesars sjel, hvor den forvandles til stjerne: 

"Above the moon it (Caesars sjel) mounted into heaven,
leaving behind a long and fiery trail,
and as a star it glittered in the sky.

There, wondering at the younger Caesar's deeds,
Julius confessed they were superior
to all of his, and he rejoiced because
his son was greater even than himself.
Although the son forbade men to regard
his own deeds as the: mightier! Fame, that moves 

free and untrammelled by the laws of men,
preferred him even against his own desire
and in that one point disobeyed his will.

(...)

far be that day—postponed beyond our time,
when great Augustus shall foresake the earth
which he now governs, and mount up to heaven,
from that far height to hear his people's prayers!"

Linjene kan klart defineres som fyrstepanegyrikk, og slik er de ganske sikkert også blitt oppfattet av Holberg. Ovids apoteose av Caesar, med tydelig adresse til Augustus, baserer seg på den strålende kometen som viste seg på himmelen i juli 44 f.Kr., fire måneder etter attentatet mot Caesar. Romerne oppfattet fenomenet som vitnesbyrd om at Caesars sjel var blitt forvandlet til en stjerne, og som Holberg skriver i "Democritus og Heraclitus" (1721). dukket snart en poet, en øyenskalk, opp og bekrefter på rim at dette medfører riktighet. I innleggene om "Democritus og Heraclitus" argumenterer jeg for at nevnte poet både viser til Vergil og Ovid, som begge omtaler Caesars forvandling til stjerne/komet. Samtidig hentyder øyenskalken til danske poeter, Kingo, blant annet. Disse rimet i vei liksom de romerske poeter for å opphøye enevoldsfyrsten ved å skape et inntrykk av at sol, måne og stjerner brydde seg om et dødelig menneske, "en orm en ussel Stakkel" - eller for å si det med Arleqvin i De u-synlige en "ringe Madik, Kaalorm og Oldenborger".   
      Når man skal tolke Holbergs skildring av haukens himmelferd i Metamorphosis, er det naturlig å knytte en forbindelse til Caesars - òg Augustus' varslede - metamorfose/apoteose i Metamorphoses. Mens Ovid hovedsakelig lar mennesker undergå en metamorfose  til dyr og planter, går Holberg motsatt vei og forvandler dyr og fugler til mennesker. Metamorphosis fikk en blandet mottagelse da det utkom, og kritikken har ikke mildnet med årene; i Holbergs komik (2007) stempler Erik A. Nielsen diktet som "et makværk". Jeg vil våge den påstand at dette skyldes manglende forståelse av verket. I innlegget 7.7.2018 viser jeg at skildringen av hauken er et skjult satirisk portrett av den danske enevoldskonge som sådan, med spesiell referanse til Frederik 3 og Christian 5. Jeg kopierer innlegget i forkortet redigert form.
      Blant dyrene som undergår metamorfose, er høken, Hierax, og slangen, Ophis. Sistnevnte brysker seg av å nedstamme fra Den store Python, som er skapt av jord og som skaldene forteller hadde banet seg vei til et stort og tappert navn - liksom den bibelske slange - til den ble utryddet av Apollon. Som sitt opphav er slangen fylt av overmot, og den oppsøker Hierax med en bønn om å bli båret opp til himmelen:

"Hør, sagde han, du, som i Luften er erkiendt
For Fuglenes Monark, som fører Regiment
Og u-omskrænked Magt i det Crystalle Rige,
For hvilken alt hvad Fiær og Vinger har maa vige,
Utallig Penned-folk Natur har underlagt
Dit Herredomme, og har givet Envolds Magt
Sær over mindre Fugl, som Spurre, Giæs og Ænder." 

Hierax er altså konge med enevoldsmakt i luften, det vil si i Krystallriket eller "stjernerommet". Benevnelsen "Krystallriket" har trolig sin bakgrunn i den gamle inndelingen av himmelrommet i syv sfærer eller himler med et gjennomsiktig fast himmelhvelv som den åttende sfære. Fuglene, som er utstyrt med «Fiær og Vinger», omtales som «Penned-Folk», et underlig uttrykk. Dette varieres idet Hierax løfter Ophis: «Da sagde Hierax, udstrækkend Penned Vinger: / Velan see til du fast dig om mit Hoved svinger.» Uttrykket viser utvilsomt til den kjensgjerning at penner ble fremstilt av fuglevinger. Særlig var gåsefjær mye benyttet, og det kan være grunnen til at gjess er nevnt blant fuglene som faller inn under Hierax’ maktsfære. Budskapet kan utlegges slik: Enevoldsmakten er gitt til hauken, en rovfugl, av de andre fuglene som har benyttet vingene som penn. Dette speiler forholdene nede på jorden, nærmere bestemt i Danmark. Enevoldsmakten ble overdratt til Frederik 3 ved undertegning med fjærpenn av skriftlige dokumenter. I 1661 utstedte kongen Arveenevoldsregjeringsakten som overdrog all makt til ham selv, og denne ble underskrevet av representanter for alle stendene, selvsagt med fjærpenn. 

Også Kongeloven, eneveldets grunnlov, nedtegnet av Schumacher, den fremtidige Griffen, er skrevet med fjærpenn, liksom selvfølgelig Rangforordningen, Gemakksordinansen og Grevenes og friherrenes privilegier (jfr. innlegget 28.8.; Niels Klim - en hybrisfortelling av rang). 
      Etter at skyene er forsert, øker farten til Hierax og Ophis likesom et stjerneskudds. Men idet høk og slange når opp til Dyrekretsen, blir Ophis slått
av skrekk ved synet av Skytten, som sikter mot ham. Slangen svimler og faller ned i elven Potamus og dør, men blir siden forvandlet til jorddyrker. Som straff for at Hierax løftet Ophis opp til himmelen, blir han skutt av Apollon, og høken styrter død til jorden. Men Pan forbarmer seg over den tidligere enevoldsmonarken og omstøper ham til en mann, en skogfogd. Pilen som stadig stod i brystet, ble til en hirschfenger, og linjen av blod som gikk fra såret ble til et rødt geheng med sølvplater på. En eneveldig hauk og forvandlingen av en dødelig pil og et sår til en hirschfenger i rødt geheng peker entydig mot Danmarks første fødte enevoldskonge, den jaktglade Christian 5, som skamhugget Sjællands skoger etter parforcesystemets krav, men som selv endte som sportens offer (jfr. innlegget 7.7. der historien om den siste gangen kongen brukte hirschfengeren, fortelles.) Også en annen av Holbergs figurer bærer hirschfenger, nemlig fogd Woldemar i Peder Paars. I Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter er en grundig gjennomgang av beskrivelsen av Anholts fogd til hest foran "slaget" mot Peder Paars og drabanter. Her viser jeg punkt for punkt hvordan de ulike detaljer kan knyttes til Christian 5, fra det tette, tykke håret som rekker ned til beltet (allongeparykk), hirschfengeren som henger ved siden og det at fogden hadde utstyrt seg mot kulden, var "vel foeret" (den hermelinsfôrede kroningskappen).

                                           Christian 5s jaktutstyr.

    
Med Niels Klims entré som stjerne eller komet på den underjordiske himmel er det duket for en satirisk farse med danske oldenborgerkonger i hovedrollen.