Kommentarer til Niels Klims underjordiske rejse (Jens Baggesens og Peter Zeebergs oversettelse), III

HVA SKAL EN HULEFORSKER MED BÅTSHAKE?

Niels Klims plan om å undersøke den fiktive hulen i Fløyen, den høyeste bergtoppen ovenfor Bergen, er i utgangspunktet et naturvitenskapelig prosjekt. Hovedhensikten er riktignok ikke å oppnå kunnskap om naturen, men å bli rik og berømt. Allerede under forberedelsene til ekspedisjonen kommer et grunnleggende karaktertrekk hos Niels til syne: raskhet. Konsekvensen viser seg kort etter at bakkalaureusen har begitt seg ned huleåpningen; tauet ryker. I Niels Klims innledende linjer er fire av bokens viktigste temaer introdusert: menneskets streben mot toppen, begjær etter timelige goder som rikdom og berømmelse, prosjektmakeri og hastverk. 
      I "Fortalen" (1745) fortelles det om tiden etter Klims død da det reises tvil om den underjordiske reise faktisk har funnet sted. Dette gikk på æren løs for de klimske etterkommere, og en finn eller same ved navn Peyvis ble beordret av byfogden i Bergen om å reise i Klims spor. Etter hjemkomsten bekrefter Peyvis at det finnes en verden under jorden, og at riket som Niels den store grunnla i Quama, har fått sin fortsettelse under sønnen i rett nedstigende arvelinje, Niels den annen. Her må det erindres at Niels Klim regjerte som en nådeløs enevoldshersker fylt av et vanvittig maktbegjær, og at dette førte til hans fall, noe Peyvis unnlater å nevne. Den hjemkomne finnen, som selvfølgelig har reist ved hjelp av magi, forteller videre:

"Vores land fostrer jo særdeles mange |projektmagere – ikke et ondt ord om dem – der vil anvende al deres tid, arbejds- såvel som fritid, i søvne som i vågen tilstand på at etablere handelsforbindelser med quamitterne, og de vil ikke helme før de har opfundet nogle maskiner der gør det muligt, uden fare og uden brug af magi, at besejle den underjordiske verden."

Peyvis' argumentasjon peker mot en side ved Klims opprinnelig naturvitenskapelige huleundersøkelse som først blir åpenbar i løpet av romanen; ekspedisjonen eller toget åpner en mulig handelsrute til en ny verden. Dermed fremtrer bakkalaureusens forhastede huleprosjekt som en parallell til europeernes bestrebelser på å komme raskest mulig til de ostindiske varemarkeder. Her spilte jakten på Nordvest- og Nordøstpassasjen en viktig rolle, og under disse ekspedisjonene ble samtidig et helt nytt kontinent: Amerika, oppdaget. I dette racet blandet danskene seg inn, og den som stod i bresjen for satsningen på oversjøisk handel, var Danmark-Norges største prosjektmaker, den aldri hvilende Christian 4, en av Europas første merkantilistiske monarker. 
      Det er ikke tilfeldig at det er en finn som foretar reisen til den underjordiske verden. Finnene hadde ry som store trollmestere, og blant kunstene var ferder over lange strekninger på et minimum av tid. I Uden Hoved og Hale (1725) hevder Roland overfor Ovidius at finnlappene kan bringe tidender fra Ostindia på noen minutter, og da har de neppe valgt omveien rundt Kapp det gode håp. Holberg var selv sterk motstander av alskens overtro, så hvorfor lar han en finn foreta den umulige reisen til underjorden? Svaret er trolig at forfatteren ønsker å vise at det er noe demonisk ved prosjektet; det overskrider grensene for det menneskene evner eller bør gi seg i kast med. Ved å legge ut på havet for å seile over store avstander til fjerne kontinenter, som åpenbart er forelegget for Klims huleekspedisjon, frister mennesket Gud. Det er ikke tilfeldig at den mest kjente myten fra perioden de store oppdagelser handler om kaptein Hendrick van der Decken eller Den flyvende hollender. I så fall fremtrer havseilasene som en parallell til byggingen av tårnet i Babel. Dette bringer tanken hen på en av Gamle Gunnilds replikker i Peder Paars, der hun under et trolldomsritual påkaller Find Trold som ifølge Just Justesens fotnote er den som bygget Lund domkirke. Lund var sete for Europas største erkebispedømme, og den imponerende middelalderkirken var utstyrt med to tårn (revet og forhøyet midt på 1800-tallet).          
      At det kun er en trollmann som evner å gjøre Niels Klims reise etter, kan tolkes slik at det dreier seg om et demonisk prosjekt; liksom van der Deckens stormfulle seilas rundt Kapp. Når mennesket begir seg ut på vågale prosjekter, er det bare fanden som trer støttende til. Dette minner om en passasje i Paul Botten-Hansens Norske Mysterier (1851), der Niels Klim er forelegg, som jeg har omtalt i innlegget 27.8. (red.):

I "Norske Mysterier", åttende kapittel, fortelles det om en fant og en tusenkunstner, Malice-Knud, som slo seg i hjel da han sprang ut fra Rundetårn fordi fanden ikke var til stede for å ta imot ham. "Erkeskjelmen" hadde inngått en kontrakt med fanden om at denne skulle være på pletten tidsnok til å bære ham på hendene, slik at han ikke skulle støte sin fot på gatesteinene. Malice-Knud foretar hoppet i trygg forvissning om at fanden vil ile til hjelp. Men tilfellet vil at akkurat da ekvilibristen skal utføre sitt glansnummer, er den onde opptatt helt i «yderste Lapland»; formodentlig har en annen bundsvervandt trengt assistanse. Det er enkelt å identifisere personen denne fortellingen sikter til, ettersom Rundetårns byggherre, Christian 4, i begynnelsen av sin regjering la ut på en forrykendes ferd til det ytterste Lappland; en meget farefull seilas og en klar fristelse av Gud. Så om Malice-Knud ble knust mot gatesteinene, vendte kaptein Christian Frederiksen, påbudt titulering av kongen under seilasen, sunn og frisk tilbake til København.

Klim som svever på himmelen over Nazar og innbiller seg at han er blitt forvandlet til en stjerne, er et illustrerende bilde på menneskets hybris, et grunntema i Niels Klim. Ekspedisjonen har brakt med seg tau og båtshaker, og da Klim entrer huleåpningen som den første av ekspedisjonsdeltagerne, er det med en båtshake i hånden, og denne holder han fast helt til landingen nede i Potu. Det er ikke åpenbart hvilken nytte en huleforsker kan ha av en båtshake, og Klims forklaring bekrefter mistanken om at Holberg har hatt en baktanke med å utstyre forskerspiren med dette maritime redskapet. En båtshake har en dobbelt funksjon idet den dels skal støte bort (ved avseiling), dels trekke inntil (ved fortøyning), og er derfor utstyrt med en butt ende og en hake. 

Klim nevner kun behovet for å kunne støte bort ved hjelp av båtshaken, noe som betyr at han like gjerne kunne ha tatt med seg en stokk. Båtshaken i Klims hånd kan derfor tolkes som en hentydning nettopp til de oppdager- og handelsseilaser som huleekspedisjonen sikter til. "Stjernens" eller "kometens" faste grep om båtshaken er et varsel om fallet som inntreffer etter at Klim har bygget en flåte, da hans hybris bryter ut i et vanvittig maktbegær. Dette er omtalt i innlegget 4.5.18:

I Niels Klim, Den underjordiske rejse (1741) spiller tittelfigurens flåtebygging en helt spesiell rolle (kapittel 14). Den tidligere budbringeren setter i gang med flåteprosjektet etter at han er blitt utropt til keiser av Quama og har brakt den boklige lærdom og de militære ferdigheter i landet opp på et høyest tenkelig nivå. Bakkalaureusen kaster da sine øyne på de tette skogene i landet, som kan gi rikelig med tømmer, og han bestemmer seg for å bygge en krigsflåte etter europeisk mønster. Med en gang keiseren begynner på dette prosjektet, er det som om han ikke har tanke for annet, selv om det var tusen andre ting å forholde seg til. Dette kan minne om Christian 4 som brydde seg med alt, men hvis hjertebarn hele tiden var den danske flåten. Denne gavnet kongen lite i kampen mot den tysk-romerske keiser langt inne i Tyskland. Straks tømmer og verktøy var klart, skred Klim til verket:

"med en sådan iver at der inden der var gået 60 dage fra tømmeret blev hugget, lå en flåde på 20 skibe klar for anker. Da jeg havde fået det fra hånden,
følte jeg mig som en anden underjordisk Alexander der skulle slippe lige så
store kræfter løs her som han engang havde gjort det i vores verden. Magtbegærets vanvid eskalerer i det uendelige og lader sig aldrig standse. Nogle år tidligere havde et ydmygt embede som degn, sekretær eller præst været mit største ønske, højere ambitioner havde jeg ikke. Men nu forekom fire
eller fem hele riger mig at være for lidt – så i forhold til min ærgerrighed,
der voksede sammen med magten og rigdommen, havde jeg aldrig været
mere fattig og forarmet."

Som det fremgår av den ovensiterte passasjen i "Fortale", fortrøster Peyvis seg til at en eller annen prosjektmaker, som landet er så rikt på, vil finne opp en maskin slik at man trygt kan seile ("navigari") ned under jorden. Her røper ordvalget det maritime forelegget for Klims underjordiske reise, og det er neppe tilfeldig at utgangspunktet for reisen er en topp rett ovenfor Bergen, en gang Norges viktigste havne- og handelsby. Det er heller neppe tilfeldig at Potu, idealstaten under jorden, er befolket av antropomorfe trær, og der er det ingen som feller trær. Det finnes heller ikke dødsstraff, unntatt for prosjektmakere.