(Innlegget er skrevet på en lånt PC)
Kommentarer til Niels Klims underjordiske rejse (Jens Baggesens og Peter Zeebergs oversettelse) / "Epistel 389", VI
TROLLMANNEN HERMES TRISMEGISTOS, EGYPTS STORE LOVGIVER OG HIEROGLYFENES OPPHAVSMANN
Når det gjelder vidunderne, inneholder de ifølge Holberg en materie som er enda herligere enn gull; her skal det for ordens skyld nevnes at opplysningsmannen Holberg selv nok har et distansert forhold til antikkens og middelalderens kosmologi og metallurgi, som han bruker retorisk eller satirisk. Epistelen benytter seg også til en stor grad av overdrivelsens retorikk. Forfatteren avslører ikke hvilken herlig materie det dreier seg om. Det fremgår heller ikke om vidunderne utelukkende består av denne materien, eller om de samtidig er blandet med "adskillige Metaller", men sistnevnte tolkning virker sannsynlig ut fra sammenhengen.
Ettersom det finnes åpenbare likheter mellom vidunderne og de hastige hoder med sterk innbilningskraft, kan kvikksølv, eller "Mercurius" som Holberg også kaller det, peke seg ut. Kvikksølv er svært flyktig. "Flygtighed" og "flygtig" nevnes i epistelen sammen med "hastig", for eksempel "flygtigt og hastigt Begreeb", som en motsetning til det ønskverdige "Bestandighed", som for øvrig er inntegnet på Holbergs segl fra 1723, noe som skal omtales i et senere innlegg. "Kvikk" betyr "kvikk, rask eller hastig, levende", og "kvikksølv" er en oversettelse av "argentum vivum" via middelnedertysk "quiksulver". Hastige, og flyktige, hoder er et hovedtema i epistelen.
Flere steder i Holbergs skrifter fortelles det om en konkret fysisk sammenheng mellom kvikksølv og hastige personer. Under rundreisen på Nazar der målet er å utforske planeten, kommer Klim til landet Markok, der folket ikke har blod, men noe som minner om kvikksølv i årene. «Nogle mener ligefrem at det virkelig er ægte kviksølv, eftersom det kan bruges i termometre med samme virkning som kviksølv.» Dette folket, som er så oppskjørtet at det virker som om de ikke går, men løper eller flyr rundt i byens gater, fremtrer som en personifikasjon av hastighetsbegrepet. Samme motiv finnes i «Epistel 48», der Holberg diskuterer adressatens planer om å flytte til utlandet. Her skriver han blant annet: «At vor Ungdom ikke kand holde sig hiemme, kand jeg nogenledes begribe: Thi den Alder er flygtig og fuld af Qvæg-Sølv.» Dette er nok et eksempel på at Holberg knytter en linje fra mennesker som er drevet av hastighet, flyktighet og reisefeber til kvikksølv. Her skal det også erindres at Klim før rundreisen hadde løpt omkring i to år med bud som en annen Merkur, og at han under fallet ned under jorden følte seg nettopp som denne guden.
I "Apologie for Sangeren Tigellio", der menneskets lunefullhet utbroderes, er nevnt en rekke motsatte ting som personer kan være blandet med, deriblant metallene "Bly Mercurio". Det er også verdt å merke seg Holbergs spesielle utforming av ordtaket om trestykket og hermen: Hvilket stoff skal et menneske være gjort av for å bli til Merkur? Her snakker vi ikke om trevirke og en billedstøtte, men om menneskelige karaktertrekk eller nettopp ingenia og selveste guden Merkur. Ut fra Holbergs bruk av ordtaket må det det kunne fastslås at kvikksølv eller "merkurius" ville være en perfekt materie til de hastige hoder.
I Kilde-Reysen (1725) uttaler Henrich til sin herre, Leander, som elsker Leonora:
"Jeg veed nock hvad Kierlighed er. Jeg er baget af samme Dey som andre Mennisker, men Interessen træcker dog meest; naar Cupido, som er Gudinde for Kierlighed, siiger: Staae, saa staaer jeg! Men naar Mercurius, som er Gud for Gevinst og Interesse gir Contra-Ordre, og siiger: Gaae, saa reyser jeg."
Her er det igjen snakk om hva slags materie som menneskene er laget av. Henrich blander sammen metallet og selve guden Merkur; budskapet er at han selv i særlig grad mener å være under innflytelse av metallet/guden. Merkur, som er den raskeste av gudene, er også den som er mest på reisefot, og handelsreiser, vareeksport og -import, fortjeneste og børs er hans spesielle domene. Utgangspunktet for Henrichs refleksjon er pekuniær; han mener herren bør ta ut på reise for å hente en arv hos sin bror.
Kvikksølv hadde en særstilling blant magikerne. Ifølge en alkemistisk tese kunne alle metaller ledes tilbake til kvikksølv og gull utvinnes med dette som basis. Kvikksølv spilte således en viktig rolle innenfor det magiske verdenbilde, som igjen var av stor betydning for nyplatonikerne. Det er neppe tilfeldig at både Platon og hans disippel Aristoteles er omtalt i epistelen. Vidunderne oppfattes som trollmenn av allmuen. Dette leder over til spørsmålet om en annen mytisk figur, navnlig Hermes/Mercurius Trismegistus som Holberg omtaler flere steder, også inngår i epistelens tematikk.
Alkemistisk fremstilling av Merkur, Tripus Aureus.
Hermes Trismegistus, som Holberg omtaler som Mercurius Trismegistus, er en sammensmeltning av den egyptiske guden Thot og Hermes. «Den tre ganger store Hermes», som opprinnelig ble antatt å være en historisk person, ble regnet som forfatter av De hermetiske skrifter (Corpus hermeticum). Det dreier seg om en rekke nyplatonske, til dels naturfilosofiske tekster fra 200–300-tallet, hvor det finnes innslag fra ulike religioner, magi og folketro. Målet for den hermetiske filosofi var guddommeliggjørelse og gjenfødelse av mennesket gjennom innsikt i den hermetiske viten, som altså var dypt forankret i okkultisme og hvor astrologi og alkemi spilte en viktig rolle. Hermes Trismegistus regnes som alkemiens far, og ifølge hans teori kunne alle fenomener føres tilbake til de tre grunnelementer salt, svovel og kvikksølv. Grunnleggende for hermetismen var oppfatningen om at mennesket gjennom tilegning av kunnskap om verden, det være seg om stjernehimmelen, naturens oppbygning, medisin, metaller, kjemiske prosesser etc. kunne oppnå herredømme over liv og død.
Holberg skriver følgende om vidunderne:
"Det er saadanne, der have oplyset Verden ved store og nyttige Tings Inventioner og Stiftelser, og hvis Forstand saaledes skinner, at de af nogle ansees som guddommeligen inspirerede, og af den gemeene Almue som Troldmænd, efterdi de Egenskaber, som hos dem findes, synes overnaturlige. Blandt saadanne Mænd kand regnes Aristoteles, Lutherus, Cartesius og nogle store Lovgivere, der have oplyset og reformeret Verden."
I Introduction til de Europæiske Rigers Historier (1711) er en oppramsing av historiske lovgivere, og her finner vi ingen ringere enn Mercurius Trismegistos:
"(...) hand (den vestgotiske kongen Eurik) sigis at have kaldet de Fornemste af Riget sammen, og givet dem Alphonsus à Carthagenaskrevne Lover, af hvilcke de Gother tilforn ingen havde, hvorfor hand maa billigen regnis blandt de andre Lovgivere, og ligesom Isidorus fortæller, at Phoroneus gav først Lofver til de Græcker; Mercurius Trismegistus til de Ægypter, Solon til de Athenienser, Lycurgus til de Lacedæmonier, og Numa Pompilius til de Romere; saa kand Euricus sigis den første, som gaf Lofver til de Gother."
forts.
Her er det igjen snakk om hva slags materie som menneskene er laget av. Henrich blander sammen metallet og selve guden Merkur; budskapet er at han selv i særlig grad mener å være under innflytelse av metallet/guden. Merkur, som er den raskeste av gudene, er også den som er mest på reisefot, og handelsreiser, vareeksport og -import, fortjeneste og børs er hans spesielle domene. Utgangspunktet for Henrichs refleksjon er pekuniær; han mener herren bør ta ut på reise for å hente en arv hos sin bror.
Kvikksølv hadde en særstilling blant magikerne. Ifølge en alkemistisk tese kunne alle metaller ledes tilbake til kvikksølv og gull utvinnes med dette som basis. Kvikksølv spilte således en viktig rolle innenfor det magiske verdenbilde, som igjen var av stor betydning for nyplatonikerne. Det er neppe tilfeldig at både Platon og hans disippel Aristoteles er omtalt i epistelen. Vidunderne oppfattes som trollmenn av allmuen. Dette leder over til spørsmålet om en annen mytisk figur, navnlig Hermes/Mercurius Trismegistus som Holberg omtaler flere steder, også inngår i epistelens tematikk.
Alkemistisk fremstilling av Merkur, Tripus Aureus.
Hermes Trismegistus, som Holberg omtaler som Mercurius Trismegistus, er en sammensmeltning av den egyptiske guden Thot og Hermes. «Den tre ganger store Hermes», som opprinnelig ble antatt å være en historisk person, ble regnet som forfatter av De hermetiske skrifter (Corpus hermeticum). Det dreier seg om en rekke nyplatonske, til dels naturfilosofiske tekster fra 200–300-tallet, hvor det finnes innslag fra ulike religioner, magi og folketro. Målet for den hermetiske filosofi var guddommeliggjørelse og gjenfødelse av mennesket gjennom innsikt i den hermetiske viten, som altså var dypt forankret i okkultisme og hvor astrologi og alkemi spilte en viktig rolle. Hermes Trismegistus regnes som alkemiens far, og ifølge hans teori kunne alle fenomener føres tilbake til de tre grunnelementer salt, svovel og kvikksølv. Grunnleggende for hermetismen var oppfatningen om at mennesket gjennom tilegning av kunnskap om verden, det være seg om stjernehimmelen, naturens oppbygning, medisin, metaller, kjemiske prosesser etc. kunne oppnå herredømme over liv og død.
Holberg skriver følgende om vidunderne:
"Det er saadanne, der have oplyset Verden ved store og nyttige Tings Inventioner og Stiftelser, og hvis Forstand saaledes skinner, at de af nogle ansees som guddommeligen inspirerede, og af den gemeene Almue som Troldmænd, efterdi de Egenskaber, som hos dem findes, synes overnaturlige. Blandt saadanne Mænd kand regnes Aristoteles, Lutherus, Cartesius og nogle store Lovgivere, der have oplyset og reformeret Verden."
I Introduction til de Europæiske Rigers Historier (1711) er en oppramsing av historiske lovgivere, og her finner vi ingen ringere enn Mercurius Trismegistos:
"(...) hand (den vestgotiske kongen Eurik) sigis at have kaldet de Fornemste af Riget sammen, og givet dem Alphonsus à Carthagenaskrevne Lover, af hvilcke de Gother tilforn ingen havde, hvorfor hand maa billigen regnis blandt de andre Lovgivere, og ligesom Isidorus fortæller, at Phoroneus gav først Lofver til de Græcker; Mercurius Trismegistus til de Ægypter, Solon til de Athenienser, Lycurgus til de Lacedæmonier, og Numa Pompilius til de Romere; saa kand Euricus sigis den første, som gaf Lofver til de Gother."
forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar