Kommentarer til En folkefiende, XII
Når hjertet gleder seg over et hedensk oksegilde
Flere forhold tyder på at brettet med utstyret til toddyserveringen, som fru Stockmann setter på bordet med det dyre bordteppet og lampeskjermen, viser til te-/kaffebordet i Den politiske Kandstøber. Nå får vi riktignok ikke se tebordet som mester Herman beordrer tjenestegutten å hente ute på byen, men som nevnt hører både en kjele (med vann) og en kanne til den ferdige teen med. Dette kan sammenstilles med kokemaskinen og karaflene på serveringsbrettet til Katrine. Her er det helt sikkert sukker også, men om det var vanlig å tilsette sukker, og melk, i teen på Holbergs tid, er jeg usikker på. Siden kommer altså Henrich sirup i kaffen. Sirup er et restprodukt fra sukkerproduksjonen og kan slik sett være en hentydning til importvaren sukker; folks "begjær" etter kostbare importvarer er tema både i Kandstøberen og Folkefienden.
Både i mester Hermans og doktor Stockmanns hjem vitner serveringen og rammen rundt om fornemme aspirasjoner. Kannestøperen innbiller seg at han er blitt borgermester, og doktoren med lang fartstid blant allmuen nordpå, sammenligner seg med en amtmann overfor broren da han forsvarer innkjøpet av luksusartiklene til stuen og serveringen av oksestek. Det vil si; Tomas mener at han står over en amtmann, som han refererer til på følgende måte: "Jeg er viss på, at en almindelig amtmand bruger meget mere om året end jeg." Uttrykket "almindelig amtmand" viser at Tomas ikke setter amtmannsverdigheten særlig høyt, noe som fremtrer som en motsetning til oppgraderingen av seg selv til vitenskapsmann for noen vannprøvers skyld. Byfogden reagerer da også på brorens uttalelse og presiserer at det dreier seg om en overøvrighetsperson. Amtmannen var amtets øverste myndighet og hadde tilsyn med underordnede embetsmenn; han var den høyeste lokale påtalemyndighet og skulle ha omsorg for næringslivet, for bare å nevne noen av embetets viktige ansvarsområder. Tomas' manglende anerkjennelse av de krevende oppgaver som påhviler øvrigheten, fremtrer som en parallell til Herman von Bremens oppfatning av hvor lett det er å styre Hamburg, mens alle de dødfødte prosjektene doktoren har sendt til sin bror, byfogden, har sin pendant i luftkastellene til mester Herman og hans politiske kollegium. Man lærer seg ikke å styre en by mens man sitter og skravler på vinstuen eller ligger på egg som en ærfugl.
Tomas' forakt for dem som tilhører samfunnets øvre lag, fremgår også av neste replikk: "Nå så en simpel grosserer da! En slig en bruger mange gange så meget –". Talemåten "simpel grosserer", "En slig en" taler for seg. Det er også verdt å merke seg at det er "simple" grosserere, som grosserer og reder Vik som eier skuten der Horster er kaptein, som frakter varene doktor Stockmann og hans gjester hygger seg med, som konjakk, rum og arak.
Tomas innrømmer overfor Peter at han "øder", det vil si er en ødeland som har vært tema tidligere. Svært ofte navngir Tomas broren i replikkene som er henvendt til ham, noe som fører til en understrekning av navnet "Peter", som peker mot Jesu disippel, likesom "Tomas" , (jfr. tidligere innlegg). Det gjelder også her hvor han forklarer at ødslingen slett ikke har vært unyttig. Doktoren mener han ikke kan nekte seg den "hjertens glæde" det er å se mennesker rundt seg. Det åpner muligheten for at Tomas Stockmann ikke syntes folkene i Nord-Norge var mennesker. Dette bekreftes senere under hans tale i kaptein Horsters sal:
"Så sad jeg i mange år inde i en forskrækkelig afkrog langt der nordpå. Når jeg kom sammen med nogen af de folk, som leved hist og her mellem stenrøsene, så syntes jeg mangen gang, det havde været tjenligere for de stakkers forkomne skabninger, om de havde fåt en dyrlæge derop istedetfor en mand som jeg."
Tomas forteller Peter at han har sittet så lenge utestengt, videre sier han:
" for mig er det en livsfornødenhed at være sammen med unge, kække, frejdige mennesker, frisindede mennesker, virkelystne –; og det er de, alle de, som sidder og spiser så godt derinde. Jeg vilde ønske, du kendte lidt til Hovstad –"
De unge, freidige frisinnede mennesker er:
Billing, et navn med norrøn hedensk betydning.
Hovstad, et navn som peker mot hedensk gudsdyrkelse, og som altså nevnes spesielt i replikken.
Ejlif, med dette navnet knytter trolig Ibsen an til den norrøne hedenske forestillingen om evig liv i Valhall.
Morten, som det viser seg vil være viking, og gjerne hedning òg, er oppkalt etter Morten Kiil, en figur som peker mot "Doktor Morten", det vil si Martin Luther, og i forlengelsen av dette: katekismen.
Horster, navnet viser trolig til begrepet ørn/ørnerede på tinden.
Disse fem "frejdige mennesker, frisinnede mennesker", som oser av hedendom, sitter og spiser "så godt"; rent konkret mesker de seg med okse ved bordet der det står en lampe uten skjerm, en motsats til lampen med skjerm på bordet i stuen. Lampeskjermen har nettopp vært tema, og Peter og Tomas står trolig like ved bordet.
Lys som skinner uten og med skjerm peker mot Jesu ord til Peter, Tomas og de andre disiplene i Bergprekenen, der lignelsen om lyset og skjeppen inngår. Med sitt navnevalg fra henholdsvis norrøn mytologi og Bibelen ber Ibsen publikum se stykkets handling, der opprør mot den verdslige øvrighet, brudd mot Moseloven og frafall er sentrale temaer, i lys av Bibelen, spesielt Berpprekenen, en av Det nye testamentes mest sentrale tekster. Fråtsing, freidighet, frisinn og fiendskap fremstår som den rake motsetning til den livsførsel Jesus innprenter disiplene i Bergprekenen; slik lyset som settes i en stake skinner for alle i huset, skal disiplenes lys skinne for menneskene slik at de ser deres gode gjerninger og priser deres far i himmelen. En folkefiende kan tolkes som Ibsens "oppsats", for å låne et ord fra stykket, om tidens frafall, der Bjørnson står i fremste rekke som de opprørske ideers evinnelige fanebærer. Det viser seg at Ibsen ikke er nådig i sin dom.
Doktor Stockmann har som modellen Bjørnson et kraftfullt malerisk språk, så når Tomas forteller broren at han ikke kan nekte seg den "hjertens glæde" å se mennesker, det vil si de som er freidige og frisinnede, hos seg, virker ikke det påfallende. Men "hjertens glæde", som også opptrer i formen "hjertensglæde", er et uttrykk fra romantisk poesi, salmediktning og bibeloversettelser og er neppe tilfeldig valgt. Det mest sentrale skriftstedet for vår sammenheng er nok Jesajas profeti i Jes 30,29:
"I skulle have en Sang som paa en Nat, naar man helliger en Høitid, og der (skal være) Hjertens Glæde, som naar En gaaer med en Pibe for at komme til Herrens Bjerg, til Israels Klippe".
"I" sikter til israelittene dersom de vender seg til Herren i en tid da Israel er truet av assyrerne, i stedet for å søke støtte hos egypterne. I vers 9 og 12 uttaler profeten om Israel:
"Thi det er et gjenstridigt Folk, løgnagtige Børn, Børn som ikke vilde høre Herrens Lov."
"derfor skal denne Misgjerning blive eder som en Rist i en faldende (Muur), som giver sig ud paa en høi Muur, der brister hasteligen i et Øieblik."
Men hvis folket vender om og søker støtte hos Herren, vil det oppfatte gudebildene som er kledd med sølv og gull sine som urene og kaste dem bort som skitne kluter, og det vil altså oppstå en "Hjertens Glæde". For Assur (Assyria) har profetien en ganske annen klang; vers 30-32:
"Og Herren skal lade høre sin majestætiske Røst, og lade see (at han) nedlader sin Arm i (sin) Vredes Grumhed og med en fortærende Ildslue, med Ildspredelse og Vandskyl og Hagelstene. Thi Assur skal forskrækkes for Herrens Røst (hvilken) slog med Riset."
Tomas Stockmann, hvis "hjertens glæde" og "livsfornødenhet" det er å søke samkvem med hedninger, og som attpåtil serverer dem oksestek som de naturlig nok setter pris på, vil nok i en trengselstid, for eksempel når "de døde våkner" på dommens dag, snarere måtte kjenne Herrens ris enn hjertens glede.
"Hjertens glæde" er et uttrykk som viser til dype følelser. Det inngår i en gruppe uttrykk som springer ut av forestillingen om at hjertet gleder seg, som i utgangspunktet trolig har en religiøs betydning. All lovsang var opprinnelig rettet mot Gud, og først senere ble kongen, spesielt enevoldskongen, funnet verdig til å motta lovsangens - eller panegyrikkens- hyllest. Under romantikken ble kjærlighetserklæringen stilet til den elskede, naturen eller nasjonen, og på slutten av 1800-tallet er det altså individet som får prisen.
Uttrykk som hjertens glede, fryd og lovsang knytter seg spesielt til Jesu fødsel, og i N.F.S. Grundtvigs julesalme "Deilig er den himmel blå" er dette et sentralt motiv. Salmen er en forkortet versjon av "De Vise fra Østen" (1811), som er skrevet for barn. I strofe 7 og finner vi uttrykket "Hjertens-Glæde":
"Han (en gammel "Stjerne-Mand") gik til sin Konges Slot
Kongen kiendte ham saa godt;
Hørte og med Hjertens-Glæde,
At det Lys var nu tilstede,
:|: Hvorom gamle Spaadom lød. :|:"
Både i mester Hermans og doktor Stockmanns hjem vitner serveringen og rammen rundt om fornemme aspirasjoner. Kannestøperen innbiller seg at han er blitt borgermester, og doktoren med lang fartstid blant allmuen nordpå, sammenligner seg med en amtmann overfor broren da han forsvarer innkjøpet av luksusartiklene til stuen og serveringen av oksestek. Det vil si; Tomas mener at han står over en amtmann, som han refererer til på følgende måte: "Jeg er viss på, at en almindelig amtmand bruger meget mere om året end jeg." Uttrykket "almindelig amtmand" viser at Tomas ikke setter amtmannsverdigheten særlig høyt, noe som fremtrer som en motsetning til oppgraderingen av seg selv til vitenskapsmann for noen vannprøvers skyld. Byfogden reagerer da også på brorens uttalelse og presiserer at det dreier seg om en overøvrighetsperson. Amtmannen var amtets øverste myndighet og hadde tilsyn med underordnede embetsmenn; han var den høyeste lokale påtalemyndighet og skulle ha omsorg for næringslivet, for bare å nevne noen av embetets viktige ansvarsområder. Tomas' manglende anerkjennelse av de krevende oppgaver som påhviler øvrigheten, fremtrer som en parallell til Herman von Bremens oppfatning av hvor lett det er å styre Hamburg, mens alle de dødfødte prosjektene doktoren har sendt til sin bror, byfogden, har sin pendant i luftkastellene til mester Herman og hans politiske kollegium. Man lærer seg ikke å styre en by mens man sitter og skravler på vinstuen eller ligger på egg som en ærfugl.
Tomas' forakt for dem som tilhører samfunnets øvre lag, fremgår også av neste replikk: "Nå så en simpel grosserer da! En slig en bruger mange gange så meget –". Talemåten "simpel grosserer", "En slig en" taler for seg. Det er også verdt å merke seg at det er "simple" grosserere, som grosserer og reder Vik som eier skuten der Horster er kaptein, som frakter varene doktor Stockmann og hans gjester hygger seg med, som konjakk, rum og arak.
Tomas innrømmer overfor Peter at han "øder", det vil si er en ødeland som har vært tema tidligere. Svært ofte navngir Tomas broren i replikkene som er henvendt til ham, noe som fører til en understrekning av navnet "Peter", som peker mot Jesu disippel, likesom "Tomas" , (jfr. tidligere innlegg). Det gjelder også her hvor han forklarer at ødslingen slett ikke har vært unyttig. Doktoren mener han ikke kan nekte seg den "hjertens glæde" det er å se mennesker rundt seg. Det åpner muligheten for at Tomas Stockmann ikke syntes folkene i Nord-Norge var mennesker. Dette bekreftes senere under hans tale i kaptein Horsters sal:
"Så sad jeg i mange år inde i en forskrækkelig afkrog langt der nordpå. Når jeg kom sammen med nogen af de folk, som leved hist og her mellem stenrøsene, så syntes jeg mangen gang, det havde været tjenligere for de stakkers forkomne skabninger, om de havde fåt en dyrlæge derop istedetfor en mand som jeg."
Tomas forteller Peter at han har sittet så lenge utestengt, videre sier han:
" for mig er det en livsfornødenhed at være sammen med unge, kække, frejdige mennesker, frisindede mennesker, virkelystne –; og det er de, alle de, som sidder og spiser så godt derinde. Jeg vilde ønske, du kendte lidt til Hovstad –"
De unge, freidige frisinnede mennesker er:
Billing, et navn med norrøn hedensk betydning.
Hovstad, et navn som peker mot hedensk gudsdyrkelse, og som altså nevnes spesielt i replikken.
Ejlif, med dette navnet knytter trolig Ibsen an til den norrøne hedenske forestillingen om evig liv i Valhall.
Morten, som det viser seg vil være viking, og gjerne hedning òg, er oppkalt etter Morten Kiil, en figur som peker mot "Doktor Morten", det vil si Martin Luther, og i forlengelsen av dette: katekismen.
Horster, navnet viser trolig til begrepet ørn/ørnerede på tinden.
Disse fem "frejdige mennesker, frisinnede mennesker", som oser av hedendom, sitter og spiser "så godt"; rent konkret mesker de seg med okse ved bordet der det står en lampe uten skjerm, en motsats til lampen med skjerm på bordet i stuen. Lampeskjermen har nettopp vært tema, og Peter og Tomas står trolig like ved bordet.
Lys som skinner uten og med skjerm peker mot Jesu ord til Peter, Tomas og de andre disiplene i Bergprekenen, der lignelsen om lyset og skjeppen inngår. Med sitt navnevalg fra henholdsvis norrøn mytologi og Bibelen ber Ibsen publikum se stykkets handling, der opprør mot den verdslige øvrighet, brudd mot Moseloven og frafall er sentrale temaer, i lys av Bibelen, spesielt Berpprekenen, en av Det nye testamentes mest sentrale tekster. Fråtsing, freidighet, frisinn og fiendskap fremstår som den rake motsetning til den livsførsel Jesus innprenter disiplene i Bergprekenen; slik lyset som settes i en stake skinner for alle i huset, skal disiplenes lys skinne for menneskene slik at de ser deres gode gjerninger og priser deres far i himmelen. En folkefiende kan tolkes som Ibsens "oppsats", for å låne et ord fra stykket, om tidens frafall, der Bjørnson står i fremste rekke som de opprørske ideers evinnelige fanebærer. Det viser seg at Ibsen ikke er nådig i sin dom.
Doktor Stockmann har som modellen Bjørnson et kraftfullt malerisk språk, så når Tomas forteller broren at han ikke kan nekte seg den "hjertens glæde" å se mennesker, det vil si de som er freidige og frisinnede, hos seg, virker ikke det påfallende. Men "hjertens glæde", som også opptrer i formen "hjertensglæde", er et uttrykk fra romantisk poesi, salmediktning og bibeloversettelser og er neppe tilfeldig valgt. Det mest sentrale skriftstedet for vår sammenheng er nok Jesajas profeti i Jes 30,29:
"I skulle have en Sang som paa en Nat, naar man helliger en Høitid, og der (skal være) Hjertens Glæde, som naar En gaaer med en Pibe for at komme til Herrens Bjerg, til Israels Klippe".
"I" sikter til israelittene dersom de vender seg til Herren i en tid da Israel er truet av assyrerne, i stedet for å søke støtte hos egypterne. I vers 9 og 12 uttaler profeten om Israel:
"Thi det er et gjenstridigt Folk, løgnagtige Børn, Børn som ikke vilde høre Herrens Lov."
"derfor skal denne Misgjerning blive eder som en Rist i en faldende (Muur), som giver sig ud paa en høi Muur, der brister hasteligen i et Øieblik."
Men hvis folket vender om og søker støtte hos Herren, vil det oppfatte gudebildene som er kledd med sølv og gull sine som urene og kaste dem bort som skitne kluter, og det vil altså oppstå en "Hjertens Glæde". For Assur (Assyria) har profetien en ganske annen klang; vers 30-32:
"Og Herren skal lade høre sin majestætiske Røst, og lade see (at han) nedlader sin Arm i (sin) Vredes Grumhed og med en fortærende Ildslue, med Ildspredelse og Vandskyl og Hagelstene. Thi Assur skal forskrækkes for Herrens Røst (hvilken) slog med Riset."
Tomas Stockmann, hvis "hjertens glæde" og "livsfornødenhet" det er å søke samkvem med hedninger, og som attpåtil serverer dem oksestek som de naturlig nok setter pris på, vil nok i en trengselstid, for eksempel når "de døde våkner" på dommens dag, snarere måtte kjenne Herrens ris enn hjertens glede.
"Hjertens glæde" er et uttrykk som viser til dype følelser. Det inngår i en gruppe uttrykk som springer ut av forestillingen om at hjertet gleder seg, som i utgangspunktet trolig har en religiøs betydning. All lovsang var opprinnelig rettet mot Gud, og først senere ble kongen, spesielt enevoldskongen, funnet verdig til å motta lovsangens - eller panegyrikkens- hyllest. Under romantikken ble kjærlighetserklæringen stilet til den elskede, naturen eller nasjonen, og på slutten av 1800-tallet er det altså individet som får prisen.
Uttrykk som hjertens glede, fryd og lovsang knytter seg spesielt til Jesu fødsel, og i N.F.S. Grundtvigs julesalme "Deilig er den himmel blå" er dette et sentralt motiv. Salmen er en forkortet versjon av "De Vise fra Østen" (1811), som er skrevet for barn. I strofe 7 og finner vi uttrykket "Hjertens-Glæde":
"Han (en gammel "Stjerne-Mand") gik til sin Konges Slot
Kongen kiendte ham saa godt;
Hørte og med Hjertens-Glæde,
At det Lys var nu tilstede,
:|: Hvorom gamle Spaadom lød. :|:"
"Bøier Eder kun, I Smaa,
Han fra Himlen seer derpaa!
Sender Ham med Hjertens-Glæde
Lov og Priis til høie Sæde,
:|: Det er Røgelse for Ham! :|:"
Han fra Himlen seer derpaa!
Sender Ham med Hjertens-Glæde
Lov og Priis til høie Sæde,
:|: Det er Røgelse for Ham! :|:"
Stjernegutter (Finland,1919).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar