Kommentarer til En folkefiende, XIII

Stokkmann og den hellige steinhopen

(Etter dette innlegget vil det bli et opphold i kommentarene på grunn av et arbeidsoppdrag.)   

I En folkefiende danner den protestantiske lære og de nye ideer om menneskets frihet et motsetningspar; i 1800-tallets senere tiår vinner troen på menneskets muligheter frem på bekostning av troen på Gud. Gjennom referanser til Bibelen, dels ved navngivningen, gir forfatteren oss en mal for vurdering av stykkets handling og karakterenes replikker. 
      Kristus har i Bergprekenen fortalt hvordan disiplene skal opptre, og den utgjør et viktig sammenligningsgrunnlag for vurderingen av Tomas' og Peters' opptreden. Den underliggende motsetning blir klarere i løpet av stykket, men for å styrke hypotesen om at oksesteken i første akt peker mot gullkalven, vil jeg foregripe omtalen av doktor Stockmanns opptreden på slutten av stykket. 
      Jeg har alt nevnt at Tomas etter den folkefiendske talen i kaptein Horsters sal sammenligner sitt forestående kall om å utbre budskapet om de frie fornemme mennesker med Kristi virke. Her setter Tomas seg i Kristi sted, noe som kvalifiserer til avguderi. Dette er en gjentagelse av doktorens opptreden på begynnelsen av femte akt. Etter den provoserende talen har noen i løpet av natten knust begge rutene i doktorens arbeidsværelse, og Tomas, som er iført narrens kostyme; slåbrok, tøfler og kalott, holder på å rake frem en stein fra under et av skapene med en paraply. Han legger den på bordet sammen med en hop andre steiner og sier til Katrine: "De stenene skal jeg gemme som en helligdom. Ejlif og Morten skal få se på dem hver dag, og når de er ble’t voksne, skal de få dem i arv efter mig." 
      En hellig steinhop kan gi assosiasjoner til gravhaug. Tomas unngår temaet død, og i stedet for å si at sønnene skal arve steinhopen etter ham når han er død, sier han "når de er ble't voksne". Nå er det jo slik at vikingene ikke trodde på evig død, men snarere evig liv, slik "Eilif" er et uttrykk for. En slik tro var blitt bekreftet i 1880 da man gravde frem et helt vikingskip fra den såkalte Kongshaugen på gården Gokstad i tidligere Sandar kommune. Haugen, som opprinnelig raget fem meter over bakken og var 45 meter i diameter, inneholdt mye gravgods. 

Til tross for at haugen tidligere hadde hatt besøk av gravrøvere, fantes et stort utvalg gjenstander som skulle gjøre den avlidnes tilværelse i sitt neste - eller fortsatte - liv behagelig. Her var blant annet et spillebrett, seks senger, bøtter, disker, en kjele og en tønne, og utenfor skipssiden fant man skjelettene etter tolv hester og seks hunder; verdisakene har ganske sikkert gravrøverne plukket med seg. Skjelettet til den gravlagte høvdingen eller fyrstelige personen hadde skader som tyder på at han døde i kamp. 
      Utgravningen av Gokstadskipet, som fikk stor oppmerksomhet og var stildannende (jfr. dragestilen), er omtalt i tidligere innlegg.

Fra utgravningen av Gokstadskipet i 1880; gravkammeret i bildets front.

Et par år etter den berømte utgravningen legger altså Tomas Stockmann steiner i en haug som skal være en helligdom over ham selv, som Ejlif - den evig levende - og Morten skal få se på hver dag og siden arve. "Morten" viser til doktor Morten / Martin Luther, selvsamme person som tok opp kampen mot nettopp den type ikondyrkelse som Stockmanns replikk vitner om. Den kristne helgendyrkelsen hviler på martyrene som valgte å dø for troens skyld. En person blir sjelden helgen i levende live, og det ligger vanligvis en martyr- eller lidelseshistorie til grunn for helgenens død. Det er klart at Kristi død og pine har vært forbilledlig for helgendyrkelsen; noen lider for andres skyld. Helliggjørelsen av personen har ofte spredd seg til gjenstander som kan knyttes til helgenens liv, og her står de midler som har inngått i pinen eller drapet i en særstilling. Det konkrete vitnesbyrdet om den helliges pine omgis med en særlig venerasjon; angivelige fliser fra Kristi kors og  Olav den helliges martyrøks kan illustrere dette. 
     Nå har riktignok ikke steinene som Stockmann samler sammen rammet ham på kroppen, men det kunne gjerne ha skjedd dersom han hadde befunnet seg i arbeidsværelset under steinkastingen. Videre fremgår det av doktorens omtale av steinene overfor kaptein Horster at de utgjør et våpen mot ham og altså inngår i Tomas' martyrium for utbredelsen av budskapet om det frie, fornemme menneske:

"Kom, her skal jeg vise Dem noget! Se, her ligger alle stenene, som de hev ind til os. Se bare på dem! Der er, min sæl, ikke mere end to ordentlige, digre kampestene i hele haugen; resten er ikke andet end puksten, – rent småpluk. Og endda så stod de derude og skråled og svor på, at de vilde slå mig fordærvet (...)."
      






men beskrivelsen bringer samtidig tanken på den katolske helgendyrkelser der