Appendiks 1:  nasjon, kirke og babelstårn

Utdrag fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter

(På grunn av et arbeidsoppdrag er gjennomgangen av En folkefiende satt på vent. I dette appendikset om Kongs-Emnerne viser jeg hvordan Ibsen bruker bibelske forelegg for å profanere hovedpersonen, Håkon Håkonssøn. Bibelske forelegg er grunntema under gjennomgangen av En folkefiende. Bjørnson er kjent modell for kong Håkon, liksom for doktor Stockmann.)  

Sentralt for oppfatningen av Håkon Håkonssøn som en idealistisk figur er hans såkalte kongstanke, som presenteres i tredje akt i en bister dialog mellom Håkon og hertug Skule i kongsgården under Ekeberg i Oslo. Dette er en av dramaets viktigste passasjer, og også det sted i teksten hvor det er ganske åpenbart hvordan den høystemte idealisme undermineres av et tekstlig forelegg med et diametralt motsatt budskap: 

"HAAKON: […] Ser I da ikke, at Norges Rige, således som Harald og Olaf rejste det, kun er at ligne med en Kirke, som ikke har faaet Vigselen endnu? Væggene højner sig med stærke Støtter, Loftshvælven spænder sig vidt over, Spiret peger opad, lig Gran i Skogen; men Livet, det bankende Hjerte, den friske Blodflom går ikke gennem Værket; Guds levende Aande er ikke indblæst det; det har ikke faaet Vigselen! – Jeg vil bringe Vigselen!" 

Den religiøse bibelske retorikken er svært påtagelig. Håkon skildrer Norges rike som et byggverk som rager opp mot himmelen, der taket, «Loftshvælven», spenner seg vidt over – og over det hele peker et spir oppad. Denne bygningen har et hellig potensial som ikke er virkeliggjort, men som Håkon mener han, og bare han, kan realisere. Forelegget for Håkons ord om at «Guds levende Aande er ikke indblæst det» finnes i Skapelsesberetningen i 1 Mos 2,7, hvor det står at Gud Herren hadde skapt mennesket av støv fra jorden og «blæst Livets Aande i hans Næse» slik at mennesket ble til «en levende Sjæl». Gjennom å samle folket vil Håkon bringe vigselen, og da vil samtidig ånden innblåses i Norges rike. Ordlyden røper en klar parallell til Skapelsesberetningen. 
      Håkon Håkonssøn vil skape Norges rike og det norske folk likesom Gud Herren skapte verden. Men det er en annen bibelmyte som danner et like viktig forelegg for Håkons store kongstanke. Ifølge kongens utlegning er det eneste som mangler for verkets fullendelse at innbyggerne blir ett folk («Norge var et Rige, det skal blive et Folk»). Hele tre ganger gjentas det at folket skal være ett. Det peker mot babelsmytens «Og Herren sagde: Se, dette er eet Folk, og de have alle eet Tungemaal, og dette have de begyndt at gjøre; og nu skulde det ikke formenes dem, Alt, hva de have overlagt at gjøre? Velan, lader os fare ned og blande der deres Tungemaal, at den Ene ikke forstaar den Andens Tungemaal.» 
      Til grunn for babelsmyten ligger en tenkt «uskyldstilstand», der alle mennesker har det samme språket og kan forstå hva de andre sier, dette er den «førbabelske» tid. Det ligger innenfor Bibelens forståelsesramme at menneskene ikke kan gjenopprette tidligere uskyldsepoker. Porten til Paradishaven er stengt til evig tid, og det er heller ikke gitt menneskene å bygge et nytt tårn inn i himmelen. I forlengelsen av dette kan vi legge til: Menneskene skal leve spredt i verden, språket skal være blandet, de skal ikke lenger være ett eller forstå hva de andre sier eller øve et storverk, slik at de skaper seg et navn. I dette kan man lese en dom over ethvert jordisk rike og menneskeskapt himmelragende byggverk.       
      Parallellen mellom Håkons kongstanke og de to beretningene i 1 Mos – skapelsesberetningen og babelsmyten – er frapperende på flere vis. De klanderverdige forhold som råder i Norge – i henhold til Håkons beskrivelse – kan beskrives som en «etterbabelsk» tilstand: «Trønder stod mod Vikværing, Agdeværing mod Hørdalænding» osv. Norge består altså av en rekke «folk», som hver for seg neppe er i stand til å gjøre seg et navn eller skape noe stort. Hvis et storverk skal øves som er verdig å minnes i Norges saga, må disse forskjellige folkene bli ett folk, og de må «skjønne at de er ét!». Og Håkons prosjekt er metaforisk – hvis vi holder oss til den bibelske referanseramme – åpenbart å oppheve den «etterbabelske» forvirring og splittelse gjennom å reise et byggverk med et himmelragende spir. Slik vil han samle det som er spredt, og gjøre det som er blandet og splittet, til noe som er rent og ublandet. Ved å gi Håkons kongstanke så tydelige referanser til myten om Babelstårnet underminerer Ibsen hele det storslåtte prosjektet. Selve innbegrepet av myten om tårnet er jo overmotet og dets uomgjengelige konsekvens: fall og nedstyrtning. 

                       Håkon Håkonssøn, rollebilde 1879.