Kommentarer til En folkefiende, XIV
Frels meg!
Peter Stockmann stiller spørsmålet om hvorfor ikke Tomas vil trykke oppsatsen med anbefalingen av badet. Byfogden påberoper seg stillingen som badebestyrelsens formann, idet han mener han bør informeres om det som gjelder badet: "Jeg skulde dog formene, at jeg, som badebestyrelsens formand –" Tankestreken viser at Peter, formannen, ikke får snakke ut; Tomas, en sann forakter av all øvrighet, er raskt på pletten: "Og jeg skulde formene, at jeg –; nå, lad os ikke ryge i håret på hinanden, Peter."
Det er viktig for forståelsen av En folkefiende aldri å tape disippel-diskursen av syne. Når Tomas henvender seg til Peter og vice versa, ikke minst når den talende navngir den andre, klinger evangelieteksten med. Skriftsteder der disiplenes rolle og opptreden omtales er naturlig nok spesielt viktige, og her står utvilsomt Bergprekenen i fremste rekke. Det er også verdt å ha i minne betydningen av lampen med skjerm som står og lyser på stuebordet og peker mot Bergprekenens lignelse om lyset og skjeppen, der lyset er troens lys som disiplene skal utbre ved sin opptreden, samtidig blir disiplene verdens lys. I Tomas' stue derimot sendes lyset ned på et kostbart bordteppe, til husherrens behag. Før lignelsen om lyset (og disiplene som verdens salt) står saligprisningene.
Den syvende og nest siste saligprisningen lyder: "Salige ere de fredsommelige, thi de skulle kaldes Guds Børnl " Kristus påbyr disiplene å leve i fred med sine omgivelser: Tomas' replikk til Peter om ikke å ryke i håret på hverandre, vitner om den absolutt motsatte innstilling. Grunnbetydningen av uttrykket er å gyve på hverandre og rive i motpartens hår. Peter reagerer da også på uttrykket: "Gud bevares vel; det er ikke min vane at ryge i håret, som du siger." Her er det samtidig verdt å merke seg at Peters replikk innledes med en ed. I Bergprekenen er det en presisering av det andre/tredje bud om at man ikke skal misbruke Guds navn, som ender med de kjente ordene: "Men eders Tale skal være ja, ja, nei, nei; alt som er over dette, er af det Onde."
Som nevnt i tidligere innlegg, forkynner Tomas at det viktigste for hans velbefinnende er å ha saker å virke og stride for. Nå vet vi fra stykkets innledning at Tomas kun har virket for etableringen av badeanstalten ved å tale og skrive om den, mens det er Peter som har utført alt det praktiske. Tomas liker altså å tale og skrive oppsatser om saker som det blir bråk av. Doktoren har åpenbart et stridbart gemytt og foretrekker da også å pleie selskap med "kække, frejdige mennesker, frisindede mennesker, virkelystne"; "virkelystne" viser formodentlig til utgivelsen av den frisinnede avisen "Folkebudet". Både kjekk og freidig er motsatte egenskaper av saktmodig (2. saligprisning) og fredsommelig, og da Tomas Stockmann skal samle seg "disippelskare" - "mindst tolv gutter" - for utbredelsen av budskapet om det frie fornemme menneske, søker han "gadelømler".
Kjernen i Tomas' ideal for menneskelig oppførsel er altså manglende respekt for øvrighet, lover og regler og impulshandling basert på selvets eller den enkeltes "Ønsker, Lyster og Begær", for å sitere V. EBERKOPF i Peer Gynt. Liksom Tomas Stockmanns budskap er en forkvakling av disiplenes budskap om den fordervelige menneskehets frelseshåp ved Kristus, er hans venner og fremtidige følgesvenner et vrengebilde av Kristi disippelskare som skulle lyse for menneskene ved sin saktmodighet, fredsommelighet og barmhjertighet, for å nevne noen av dydene disiplene skulle etterstrebe.
En folkefiende er strukturert rundt motsetningen mellom kristendommen og kristendommens negasjon. Dette får sitt ultimate uttrykk i utviklingen av Tomas Stockmann til folkefiende, som negerer det kristne kjærlighetsbudskap som er utkrystallisert i Johannesevangeliet (3,16):
"Thi saa haver Gud elsket Verden, at han haver givet sin Søn, den eenbaarne, paa det at hver den, som troer paa ham, ikke skal fortabes, men have et evigt Liv."
Parallellt er avisnavnet "Folkebudet" en negasjon av Guds bud eller lov, som det forsyndes mot gjennom hele stykket. Det religiøse aspektet tilhører stykkets alvorlige eller tragiske side, mens karakterenes, spesielt doktor Stockmanns, narraktighet utgjør komedieaspektet. I forordet til annenutgaven av Catilina trekker Ibsen selv frem det dobbeltbunnede ved sin dramatikk: «Mangt og meget, hvorom min senere digtning har drejet sig, – modsigelsen mellem evne og higen, mellem vilje og mulighed, menneskehedens og individets tragedie og komedie på engang, – kommer allerede her frem i tågede antydninger (...).» Komedien topper seg i avslutningsscenen, som hermed skal foregripes.
Tomas Stockmann, iført slåbrok, tøfler og kalott, hvisker til familien at han har gjort en stor oppdagelse, hvorpå han samler dem rundt seg og fortsetter: "Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene." Den store oppdagelsen om den sterke mannen som står alene, uttales altså mens doktoren står omgitt av en tett krets av andre mennesker, nemlig familien som bærer doktor Stockmann på hendene ved å lystre hans minste vink, fra å hente kalotten og pipen og til å bringe toddy og tenne lampen i arbeidsværelset; for bare å nevne noe. Dette er da også Katrine Stockmann godt kjent med, og hun smiler og rister på hodet over ektemannens "oppdagelse", åpenbart ikke den første. Men det er et annet familiemedlem som blir helt fjetret. Tomas' eldste barn, lærerinnen Petra, navnet kommer fra "Peter", har nettopp forkynt at hun skal hjelpe faren - som en annen disippel - med å utbre budskapet om det frie fornemme menneske. Det fremgår i løpet av handlingen at Petra er en dedikert fritenker og deltar i kretsen rundt "Folkebudet", liksom faren. Men motsatt Tomas Stockmann arbeider Petra sent og tidlig. Hun bor åpenbart hjemme hos moren og faren, og hennes utrettelige arbeid er høyst sannsynlig årsaken til at familien kan bruke mer penger enn doktor Stockmann tjener. Det er Petra som avslutter stykket med sin replikk. "PETRA (trøstig, griber hans hænder) Far!"
Petra som trøstig, eller tillitsfullt, griper Tomas' hender er en hentydning til, eller en forkvakling av, fortellingen om Jesus som gikk på vannet (her sitert fra Matteus 14).Etter bespisningsunderet sendte Jesus disiplene i forveien over Genesaretsjøen. Det begynte å blåse, og Jesus gav seg i vei på sjøen mot båten med disiplene. De fryktet at det var en ånd og begynte å skrike av angst. Jesus beroliget dem og sa: "Værer frimodige! det er mig, Frygter ikke." Peter sier: "Herre, hvis det er dig, da byd mig komme til dig paa Vandet." Jesus sier "Kom!", og Peter trår ned på vannet. Men da Peter merket hvordan det blåste, ble han redd og begynte å synke. Han ropte: "Herre, frels mig!" I samme stund rakte Jesus hånden ut, grep fatt i ham og sa: "Du lidet troende, hvi tvilede du?"
Den frihet Tomas Stockmann forkynner for mennesket, et syn som deles av datteren Petra og "Folkebudet"s redaksjon, gjelder ikke bare frihet fra den kristne lære og dens påbud og lover, eller slik Petra uttrykker det en "overnaturlig styrelse", men fra den verdslige øvrighet på alle nivåer, fra samfunnets nasjonale og lokale topplan ned til tukten av den oppvoksende generasjon. Men som det fremgår med all ønskelig tydelighet ettersom handlingen nærmer seg slutten, er ikke frihetens bannerfører doktor Stockmann et hår bedre enn de gamle enevoldskonger i synet på folket - eller i oppfatningen av seg selv som en fornem ener, noe som bringer tanken på Kongelovens paragraf 2:
"Danmarks og Norges enevolds arve-konge skal være herefter og af alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og højeste hoved her paa jorden over alle menneskelige love (...)."
Som nevnt i tidligere innlegg, forkynner Tomas at det viktigste for hans velbefinnende er å ha saker å virke og stride for. Nå vet vi fra stykkets innledning at Tomas kun har virket for etableringen av badeanstalten ved å tale og skrive om den, mens det er Peter som har utført alt det praktiske. Tomas liker altså å tale og skrive oppsatser om saker som det blir bråk av. Doktoren har åpenbart et stridbart gemytt og foretrekker da også å pleie selskap med "kække, frejdige mennesker, frisindede mennesker, virkelystne"; "virkelystne" viser formodentlig til utgivelsen av den frisinnede avisen "Folkebudet". Både kjekk og freidig er motsatte egenskaper av saktmodig (2. saligprisning) og fredsommelig, og da Tomas Stockmann skal samle seg "disippelskare" - "mindst tolv gutter" - for utbredelsen av budskapet om det frie fornemme menneske, søker han "gadelømler".
Kjernen i Tomas' ideal for menneskelig oppførsel er altså manglende respekt for øvrighet, lover og regler og impulshandling basert på selvets eller den enkeltes "Ønsker, Lyster og Begær", for å sitere V. EBERKOPF i Peer Gynt. Liksom Tomas Stockmanns budskap er en forkvakling av disiplenes budskap om den fordervelige menneskehets frelseshåp ved Kristus, er hans venner og fremtidige følgesvenner et vrengebilde av Kristi disippelskare som skulle lyse for menneskene ved sin saktmodighet, fredsommelighet og barmhjertighet, for å nevne noen av dydene disiplene skulle etterstrebe.
En folkefiende er strukturert rundt motsetningen mellom kristendommen og kristendommens negasjon. Dette får sitt ultimate uttrykk i utviklingen av Tomas Stockmann til folkefiende, som negerer det kristne kjærlighetsbudskap som er utkrystallisert i Johannesevangeliet (3,16):
"Thi saa haver Gud elsket Verden, at han haver givet sin Søn, den eenbaarne, paa det at hver den, som troer paa ham, ikke skal fortabes, men have et evigt Liv."
Parallellt er avisnavnet "Folkebudet" en negasjon av Guds bud eller lov, som det forsyndes mot gjennom hele stykket. Det religiøse aspektet tilhører stykkets alvorlige eller tragiske side, mens karakterenes, spesielt doktor Stockmanns, narraktighet utgjør komedieaspektet. I forordet til annenutgaven av Catilina trekker Ibsen selv frem det dobbeltbunnede ved sin dramatikk: «Mangt og meget, hvorom min senere digtning har drejet sig, – modsigelsen mellem evne og higen, mellem vilje og mulighed, menneskehedens og individets tragedie og komedie på engang, – kommer allerede her frem i tågede antydninger (...).» Komedien topper seg i avslutningsscenen, som hermed skal foregripes.
Tomas Stockmann, iført slåbrok, tøfler og kalott, hvisker til familien at han har gjort en stor oppdagelse, hvorpå han samler dem rundt seg og fortsetter: "Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene." Den store oppdagelsen om den sterke mannen som står alene, uttales altså mens doktoren står omgitt av en tett krets av andre mennesker, nemlig familien som bærer doktor Stockmann på hendene ved å lystre hans minste vink, fra å hente kalotten og pipen og til å bringe toddy og tenne lampen i arbeidsværelset; for bare å nevne noe. Dette er da også Katrine Stockmann godt kjent med, og hun smiler og rister på hodet over ektemannens "oppdagelse", åpenbart ikke den første. Men det er et annet familiemedlem som blir helt fjetret. Tomas' eldste barn, lærerinnen Petra, navnet kommer fra "Peter", har nettopp forkynt at hun skal hjelpe faren - som en annen disippel - med å utbre budskapet om det frie fornemme menneske. Det fremgår i løpet av handlingen at Petra er en dedikert fritenker og deltar i kretsen rundt "Folkebudet", liksom faren. Men motsatt Tomas Stockmann arbeider Petra sent og tidlig. Hun bor åpenbart hjemme hos moren og faren, og hennes utrettelige arbeid er høyst sannsynlig årsaken til at familien kan bruke mer penger enn doktor Stockmann tjener. Det er Petra som avslutter stykket med sin replikk. "PETRA (trøstig, griber hans hænder) Far!"
Petra som trøstig, eller tillitsfullt, griper Tomas' hender er en hentydning til, eller en forkvakling av, fortellingen om Jesus som gikk på vannet (her sitert fra Matteus 14).Etter bespisningsunderet sendte Jesus disiplene i forveien over Genesaretsjøen. Det begynte å blåse, og Jesus gav seg i vei på sjøen mot båten med disiplene. De fryktet at det var en ånd og begynte å skrike av angst. Jesus beroliget dem og sa: "Værer frimodige! det er mig, Frygter ikke." Peter sier: "Herre, hvis det er dig, da byd mig komme til dig paa Vandet." Jesus sier "Kom!", og Peter trår ned på vannet. Men da Peter merket hvordan det blåste, ble han redd og begynte å synke. Han ropte: "Herre, frels mig!" I samme stund rakte Jesus hånden ut, grep fatt i ham og sa: "Du lidet troende, hvi tvilede du?"
Den frihet Tomas Stockmann forkynner for mennesket, et syn som deles av datteren Petra og "Folkebudet"s redaksjon, gjelder ikke bare frihet fra den kristne lære og dens påbud og lover, eller slik Petra uttrykker det en "overnaturlig styrelse", men fra den verdslige øvrighet på alle nivåer, fra samfunnets nasjonale og lokale topplan ned til tukten av den oppvoksende generasjon. Men som det fremgår med all ønskelig tydelighet ettersom handlingen nærmer seg slutten, er ikke frihetens bannerfører doktor Stockmann et hår bedre enn de gamle enevoldskonger i synet på folket - eller i oppfatningen av seg selv som en fornem ener, noe som bringer tanken på Kongelovens paragraf 2:
"Danmarks og Norges enevolds arve-konge skal være herefter og af alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og højeste hoved her paa jorden over alle menneskelige love (...)."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar