Kommentarer til En folkefiende, XV
Hva pokker kommer det heles vel meg ved?
Når det stormer som verst rundt familien, fortrøster Petra seg til faren, en stodder og en "stokkmann", som er underlagt forgjengelighetens/fordervelsens lov. For å si det med Brand: "Alt skabt har jo et finis bag; / det fanger Mén af Møll og Orm". "Brand" kan ha flere betydninger. Ordet kommer fra norrønt "brandr", som har to hovedbetydninger: 1. stolpe eller stokk. 2. trestykke eller brennende trestykke. Begge betydningene kan gå tilbake til samme ord; muligens er opprinnelsen en brennende stokk eller en stokk som har brent / blitt forkullet. Brand er liksom doktor Stockmann en forgjengelig stokk, jfr. innlegget 19.11.18. Med portrettet av de to "stokkmennene", bramfulle representanter for et hybris-kompleks, peker Ibsen mot et åndelig religiøst budskap: Det er bare Kristus som kan frelse mennesket - belive stokken, jfr. innlegget 3.11.18:
"Og Blommen er de ængstelige Tanker,
Der vugge Sindet mellem Frygt og Haab,
Og vække Tvivl og Tro paa Kaldets Daab.
Den slynger sig omkring min golde Sjæl,
Saa kjærligt som de foraarsfriske Ranker
Paa Sydens Viinbjerg om en rodløs Pæl."
("I Billedgalleriet")
Kristi kors fremstilles gjerne som bestående av to tilhugne stokker, altså dødt tre. Det er "plantet" på Golgata", "Hodeskallehaugen".
***
Peter Stockmann påberoper seg sitt ansvar som badebestyrelsens formann og forlanger "at alle foranstaltninger træffes og afgøres på forretningsmæssig vej og gennem de dertil lovlig indsatte myndigheder". Han kan ikke tillate "at der betrædes krogveje og bagveje". Tomas utbryter: "Bruger jeg nogensinde at gå krogveje og bagveje!" Peter svarer. "Du har en indgroet tilbøjelighed til at gå dine egne veje ialfald. Og det er i et vel ordnet samfund omtrent ligeså utilstedeligt. Den enkelte får sandelig finde sig i at indordne sig under det hele, eller, rettere sagt, under de myndigheder, som har at våge over det heles vel."
Replikkvekslingen peker entydig mot Luthers lære om den verdslige øvrighet, som er nedfelt i Katekismens Hustavle og er en del av den såkalte regimentslæren. Luther mente at Gud utøvet makt på to måter: Ved det åndelige regiment over menneskets sjel gjennom ordet og forkynnelsen; det verdslige regiment derimot er rettet mot menneskets legeme og utøves med makt, også med våpenmakt, og reguleres gjennom den borgerlige rettferdighet og fornuften. Fordi mennesket er syndig, må det anvendes makt. I tidligere innlegg har jeg argumentert for at garvermester Morten Kiil viser til Martin Luther og hans katekisme; Doktor Morten Luthers lille Katechismus. I Hustavlen står blant annet:
"Hvert menneske værer de høie Herredømmer (eller Øvrigheder) underdanig; thi der er ingen Magt (eller Øvrighed) uden af Gud, og de Øvrigheder, som ere til, ere forordnede (eller beskikkede) af Gud. Hvorfor, hvo som staaer imod Magten (eller sætter sig imod Øvrigheden), han imodstaaer Guds Forordning. Men de som staa derimod, skulle faae Dom (og Straf) over sig selv."
Linjene har Luther hentet fra Romerbrevet (Paulus' brev til romerne), 14:
1. Hvert Menneste være de foresatte Øvrigheder underdanig; thi der er ikke uden af Gud, men de Øvrigheder, som ere, haver Gud bestikket; 2. saa at hvo, som sætter sig imod Øvrigheden, imodstaaer Guds Forordning; men de, som imodstaae, stulle faae deres Dom."
Som omtalt i flere tidligere innlegg, er den politiske kannestøper, Herman von Bremen litterær modell for doktor Stockmann, så også i tilfellet med forakten for øvrigheten/myndighetene (jfr. innlegget 30.5.18). Ibsens karikatur av det moderne frigjorte menneske, doktor Stockmann, står i dyp gjeld til Holbergs kannestøper som forfeilet sine herskerambisjoner og er blitt et bilde på den narraktige politiker for all ettertid. Men den som hadde fremlagt bevis utover enhver tvil for manglende politisk styringsevne da Holberg skrev Den politiske Kandstøber - tiden forut for premieren 25. september, 1722 - var ikke en alminnelig håndverker, men den ypperste øvrighet: danskekongen, i flere ledd. De første til å innse dette, var naturlig nok historikerne, men de var underlagt sensur. Dersom en historiker ønsket å skrive om kongens ansvar for de beklagelige tilstander i Danmarksriket etter Store nordiske krigs avslutning (for Danmarks del i 1720): landavståelser, tom statskasse, tapt reputasjon, krigsinvalider, fattige og farløse, måtte det skje på en fordekt måte. Det er utenkelig at situasjonen i de aller første etterkrigsårene ikke har virket sterkt inn på den lutherske moralist - og satiriker - Holberg, som befant seg i rikets navle, København. Som andre metropoler var byen preget av stor rikdom, fråtseri og vellevnet motstilt den ytterste fattigdom og nød.
Min hypotese er at den viktigste drivkraften bak Holbergs poetiske raptus, dikterens skjønnlitterære produksjon med et gjennomgående komisk eller satirisk preg, er forholdene i det krigstrette Danmark på begynnelsen av 1720-tallet. Dette er et hovedpunkt både i Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter og for bloggen Det lærde Holland. Etter 1660 styrte danskekongen helt uten øvrighet over eller ved siden av seg, ettersom Riksrådet var blitt oppløst. Kongen hadde full frihet til å gjøre akkurat det han hadde lyst til i styringssaker, uaktet han på sjel og legeme var akkurat like fordervelig som alle andre. Ja, i enkelte tilfeller kunne det hevdes at danskekongen var mer fordervelig enn de fleste andre, kanskje nettopp fordi han i ett og alt kunne følge sine "Ønsker, Lyster og Begær", for nok en gang å sitere Peer Gynt, som for øvrig krones til selvets keiser i hedendommens urland, Egypt, i en scene som peker rett mot det danske eneveldets tjenstvillige skriver og designer, Griffenfeld (jfr. Begriffenfeldts rolle under kroningsseremonien).
Eneveldet lå i kim under Christian 4, som ikke la skjul på sine preferanser for arvekongedømmet, og foretok en rekke krumspring for å unndra seg Riksrådets grensesetting; tukt og formaninger. Dette skulle straffe seg. I tiden etter det knusende tapet ved Lutter am Barenberg i 1726, under Keiserkrigen som kongen hadde innledet mot Riksrådets beslutning, gikk kongen inn i en periode preget av tungsinn, tilskyndet av flere andre ulykker. For såvidt kan det hevdes at Christian 4s skjebne er en illustrasjon av Romerbrevets og Luthers spådomsord: "hvo, som sætter sig imod Øvrigheden, imodstaaer Guds Forordning; men de, som imodstaae, stulle faae deres Dom."
Øverst: Corona danica fra 1618, nederst: en av Anders Pedersens mynter fra 1629 (Pedersen var myntmester i Christiania.) Myntene viser at kongens åpne takkete krone, som viser til valgkongedømmet, er skiftet ut med den lukkede bøylekrone, som viser til arvekongedømmet. For øvrig kan noteres at Olav den helliges opprinnelig rette øks er blitt krum.
Tomas' svar på Peters innskjerpelse av påbudet om at den enkelte må innordne seg under de myndigheter som våker over det heles vel, lyder slik: "Kan gerne være. Men hvad pokker kommer det mig ved?" Peters svar er som et ekko av Luther/Romerbrevet: "Jo, for det er dette, min gode Tomas, som du aldrig synes at ville lære. Men pas på; du kommer nok engang til at bøde for det, – sent eller tidligt. Nu har jeg sagt dig det. Farvel."
Gang på gang gjennom stykket hentydes det til Tomas' tidligere mislykkede prosjekter, "nye oppdagelser", som har møtt liten forståelse fra øvrigheten, men som doktoren har prøvd å trumfe gjennom. I så måte minner doktor Stockmann om kannestøperen med dennes luftkasteller, òg Christian 4, som riktignok klarte å gjennomføre sine egenrådige prosjekter, men som samtidig nedkalte dommen over sitt hode, for å sitere Skriften løselig. Som omtalt i innlegget 25.11.18, finnes det undertekstlige referanser til Christian 4 i En folkefiende:
"I En folkefiende en det flere sammenligninger mellom mennesker og dyr, og dette gjelder også i doktor Stockmanns tilfelle. Én gang identifiserer doktoren seg med en ærfugl, en hunn som ligger på redet. Som tidligere nevnt, viser replikken tilbake til Ibsens dikt "Edderfuglen" (1851), som er skrevet i dialog med romansen om ærfuglen eller edderfuglen i Johannes Ewalds syngespill Fiskerne (1779)*. Langt mer kjent i Fiskerne er den danske kongesangen "Kong Christjan stoed ved høien Mast", som for øvrig Ibsen hentyder til i "Ballonbrev til en svensk dame", rett ved siden av en hentydning til Bjørnsons "Ja, vi elsker". Hentydningene til henholdsvis Ewalds og Bjørnsons nasjonale sjøhelter kan forklare en av doktor Stockmanns tilsynelatende malplasserte replikker, nemlig "Nu vil jeg hver evig eneste dag lægge mig ligesom for anker i «Folkebudet» og bestryge dem med den ene exploderende opsats efter den anden –".
* Fiskerne (1778) handler om en redningsdåd 19.11.1774, hvor fem fiskere fra Hornbæk forsøkte å redde besetningen fra et nødstedt engelsk skib, men kun klarte å redde kapteinen,noe som bringer tanken på susjettet i Ibsens dikt "Terje Vigen".
"Og Blommen er de ængstelige Tanker,
Der vugge Sindet mellem Frygt og Haab,
Og vække Tvivl og Tro paa Kaldets Daab.
Den slynger sig omkring min golde Sjæl,
Saa kjærligt som de foraarsfriske Ranker
Paa Sydens Viinbjerg om en rodløs Pæl."
("I Billedgalleriet")
***
Peter Stockmann påberoper seg sitt ansvar som badebestyrelsens formann og forlanger "at alle foranstaltninger træffes og afgøres på forretningsmæssig vej og gennem de dertil lovlig indsatte myndigheder". Han kan ikke tillate "at der betrædes krogveje og bagveje". Tomas utbryter: "Bruger jeg nogensinde at gå krogveje og bagveje!" Peter svarer. "Du har en indgroet tilbøjelighed til at gå dine egne veje ialfald. Og det er i et vel ordnet samfund omtrent ligeså utilstedeligt. Den enkelte får sandelig finde sig i at indordne sig under det hele, eller, rettere sagt, under de myndigheder, som har at våge over det heles vel."
Replikkvekslingen peker entydig mot Luthers lære om den verdslige øvrighet, som er nedfelt i Katekismens Hustavle og er en del av den såkalte regimentslæren. Luther mente at Gud utøvet makt på to måter: Ved det åndelige regiment over menneskets sjel gjennom ordet og forkynnelsen; det verdslige regiment derimot er rettet mot menneskets legeme og utøves med makt, også med våpenmakt, og reguleres gjennom den borgerlige rettferdighet og fornuften. Fordi mennesket er syndig, må det anvendes makt. I tidligere innlegg har jeg argumentert for at garvermester Morten Kiil viser til Martin Luther og hans katekisme; Doktor Morten Luthers lille Katechismus. I Hustavlen står blant annet:
"Hvert menneske værer de høie Herredømmer (eller Øvrigheder) underdanig; thi der er ingen Magt (eller Øvrighed) uden af Gud, og de Øvrigheder, som ere til, ere forordnede (eller beskikkede) af Gud. Hvorfor, hvo som staaer imod Magten (eller sætter sig imod Øvrigheden), han imodstaaer Guds Forordning. Men de som staa derimod, skulle faae Dom (og Straf) over sig selv."
Linjene har Luther hentet fra Romerbrevet (Paulus' brev til romerne), 14:
1. Hvert Menneste være de foresatte Øvrigheder underdanig; thi der er ikke uden af Gud, men de Øvrigheder, som ere, haver Gud bestikket; 2. saa at hvo, som sætter sig imod Øvrigheden, imodstaaer Guds Forordning; men de, som imodstaae, stulle faae deres Dom."
Som omtalt i flere tidligere innlegg, er den politiske kannestøper, Herman von Bremen litterær modell for doktor Stockmann, så også i tilfellet med forakten for øvrigheten/myndighetene (jfr. innlegget 30.5.18). Ibsens karikatur av det moderne frigjorte menneske, doktor Stockmann, står i dyp gjeld til Holbergs kannestøper som forfeilet sine herskerambisjoner og er blitt et bilde på den narraktige politiker for all ettertid. Men den som hadde fremlagt bevis utover enhver tvil for manglende politisk styringsevne da Holberg skrev Den politiske Kandstøber - tiden forut for premieren 25. september, 1722 - var ikke en alminnelig håndverker, men den ypperste øvrighet: danskekongen, i flere ledd. De første til å innse dette, var naturlig nok historikerne, men de var underlagt sensur. Dersom en historiker ønsket å skrive om kongens ansvar for de beklagelige tilstander i Danmarksriket etter Store nordiske krigs avslutning (for Danmarks del i 1720): landavståelser, tom statskasse, tapt reputasjon, krigsinvalider, fattige og farløse, måtte det skje på en fordekt måte. Det er utenkelig at situasjonen i de aller første etterkrigsårene ikke har virket sterkt inn på den lutherske moralist - og satiriker - Holberg, som befant seg i rikets navle, København. Som andre metropoler var byen preget av stor rikdom, fråtseri og vellevnet motstilt den ytterste fattigdom og nød.
Min hypotese er at den viktigste drivkraften bak Holbergs poetiske raptus, dikterens skjønnlitterære produksjon med et gjennomgående komisk eller satirisk preg, er forholdene i det krigstrette Danmark på begynnelsen av 1720-tallet. Dette er et hovedpunkt både i Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter og for bloggen Det lærde Holland. Etter 1660 styrte danskekongen helt uten øvrighet over eller ved siden av seg, ettersom Riksrådet var blitt oppløst. Kongen hadde full frihet til å gjøre akkurat det han hadde lyst til i styringssaker, uaktet han på sjel og legeme var akkurat like fordervelig som alle andre. Ja, i enkelte tilfeller kunne det hevdes at danskekongen var mer fordervelig enn de fleste andre, kanskje nettopp fordi han i ett og alt kunne følge sine "Ønsker, Lyster og Begær", for nok en gang å sitere Peer Gynt, som for øvrig krones til selvets keiser i hedendommens urland, Egypt, i en scene som peker rett mot det danske eneveldets tjenstvillige skriver og designer, Griffenfeld (jfr. Begriffenfeldts rolle under kroningsseremonien).
Eneveldet lå i kim under Christian 4, som ikke la skjul på sine preferanser for arvekongedømmet, og foretok en rekke krumspring for å unndra seg Riksrådets grensesetting; tukt og formaninger. Dette skulle straffe seg. I tiden etter det knusende tapet ved Lutter am Barenberg i 1726, under Keiserkrigen som kongen hadde innledet mot Riksrådets beslutning, gikk kongen inn i en periode preget av tungsinn, tilskyndet av flere andre ulykker. For såvidt kan det hevdes at Christian 4s skjebne er en illustrasjon av Romerbrevets og Luthers spådomsord: "hvo, som sætter sig imod Øvrigheden, imodstaaer Guds Forordning; men de, som imodstaae, stulle faae deres Dom."
Tomas' svar på Peters innskjerpelse av påbudet om at den enkelte må innordne seg under de myndigheter som våker over det heles vel, lyder slik: "Kan gerne være. Men hvad pokker kommer det mig ved?" Peters svar er som et ekko av Luther/Romerbrevet: "Jo, for det er dette, min gode Tomas, som du aldrig synes at ville lære. Men pas på; du kommer nok engang til at bøde for det, – sent eller tidligt. Nu har jeg sagt dig det. Farvel."
Gang på gang gjennom stykket hentydes det til Tomas' tidligere mislykkede prosjekter, "nye oppdagelser", som har møtt liten forståelse fra øvrigheten, men som doktoren har prøvd å trumfe gjennom. I så måte minner doktor Stockmann om kannestøperen med dennes luftkasteller, òg Christian 4, som riktignok klarte å gjennomføre sine egenrådige prosjekter, men som samtidig nedkalte dommen over sitt hode, for å sitere Skriften løselig. Som omtalt i innlegget 25.11.18, finnes det undertekstlige referanser til Christian 4 i En folkefiende:
"I En folkefiende en det flere sammenligninger mellom mennesker og dyr, og dette gjelder også i doktor Stockmanns tilfelle. Én gang identifiserer doktoren seg med en ærfugl, en hunn som ligger på redet. Som tidligere nevnt, viser replikken tilbake til Ibsens dikt "Edderfuglen" (1851), som er skrevet i dialog med romansen om ærfuglen eller edderfuglen i Johannes Ewalds syngespill Fiskerne (1779)*. Langt mer kjent i Fiskerne er den danske kongesangen "Kong Christjan stoed ved høien Mast", som for øvrig Ibsen hentyder til i "Ballonbrev til en svensk dame", rett ved siden av en hentydning til Bjørnsons "Ja, vi elsker". Hentydningene til henholdsvis Ewalds og Bjørnsons nasjonale sjøhelter kan forklare en av doktor Stockmanns tilsynelatende malplasserte replikker, nemlig "Nu vil jeg hver evig eneste dag lægge mig ligesom for anker i «Folkebudet» og bestryge dem med den ene exploderende opsats efter den anden –".
* Fiskerne (1778) handler om en redningsdåd 19.11.1774, hvor fem fiskere fra Hornbæk forsøkte å redde besetningen fra et nødstedt engelsk skib, men kun klarte å redde kapteinen,noe som bringer tanken på susjettet i Ibsens dikt "Terje Vigen".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar