Peter-motiver i Vildanden (redigert utdrag av Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter) 

"(...) Porten lukket; – porten lukket. Ber om forladelse.»

Ved synet av gamle Ekdal som kommer ut av tapetdøren etter at gjestene har samlet seg i grossererens arbeidsværelse, farer Hjalmar sammen og vender seg mot kaminen «med glødende kul i». En nærsynt herre spør om han kjente «den manden», hvorpå Hjalmar svarer: «Jeg véd ikke –; jeg la’ ikke mærke til –» Det går opp for selskapet at det er gamle Ekdal, og Gregers utbryter: «Og endda så stod du her og nægted, at du kendte ham!» Her er det fornektelsen i kombinasjon med de glødende kullene som avslører forelegget, Joh 18, der det berettes at Peter stod og varmet seg ved en kullild i Kaifas’ gård, da han svarte benektende på spørsmål om han kjente Jesus. Peter-motivet understrekes ved gamle Ekdals replikk idet han vandrer duknakket gjennom arbeidsværelset med de fornemme gjester: «Ber om forladelse. Er kommen den gale veien. Porten lukket; – porten lukket. Ber om forladelse.» Den ydmykende hendelsen har en forhistorie. Skuespillets første scene er Werles kostbare hjem, der arbeidsværelset opptar den forreste del av scenerommet. Det er to personer til stede, verkseierens tjener, Pettersen, og en leietjener, Jensen. Pettersen fremtrer her som den som vokter inngangen til sin herres enemerker, der arbeidsværelset er det første rommet, og har dermed en slags portnerfunksjon. Det er egen inngang til kontoret, men denne er låst, og Flakstad har gått med nøklene. Gamle Ekdal må derfor be eller trygle Pettersen om tillatelse til å gå gjennom Werles arbeidsværelse, hvor det finnes en tapetdør til kontoret eller «kantoret». Dermed kan arbeidsværelset med bokskapene og den glødende kullilden oppfattes som en del av himmelrike og Pettersen som en sankt Peter. Leilighetens spisestue, salong, musikkværelse etc. utgjør så resten av herligheten. I den legendariske tradisjon vokter sankt Peter, porten til himmelrike som han har nøkkel til. Ekdals gjentatte uttalelse om at porten er lukket da han må gå gjennom Werles arbeidsværelse annen gang, stemmer ikke med de faktiske forhold. Det er ikke porten til Werles hjem, men den separate inngangen, trolig en dør slik som på Fossum hovedgård eller Slottet, til kontoret/«kantoret» som er lukket. Dermed kan Ekdals replikk om porten tolkes som en av skuespillets mange forsnakkelser. Saken er jo at det er tiltrede til Werles private gemakker som er nektet den loslitte synderen, og for å få lov til å passere igjennom må han be om forlatelse, akkurat slik synderne må for å slippe inn i himmelrike.

Trengsel ved himmelporten (Hans Memling).