Kommentarer til En folkefiende, X

En polstret barndom eller doktor Mortens ris ...

Doktor Stockmann avslutter replikken om hjembyens forjettende kampsaker ved å spørre Katrine om postbudet har vært der. Med dette knyttes en forbindelse mellom doktorens stridbare gemytt og den kommende kampen om vanntilførselen til badeanlegget. Det er verdt å merke seg at Tomas ønsker å "virke og stride for" hjembyens "forjættelser", ettersom det nettopp har fremgått at det er byfogden som i praksis har "virket for" etableringen av badeanlegget; Tomas' fortjeneste er at han har ligget og ruget ut planen. Som tidligere nevnt kan det virke som om doktoren har late dager, skjønt han åpenbart hever gasje. Det kan skyldes at badesesongen ennå ikke har begynt, men det måtte da være nok av andre oppgaver i byen for en lege. Doktor Stockmanns bedagelige liv stilles i relieff da datteren Petra kort etter kommer hjem etter en slitsom arbeidsdag, som ennå ikke er slutt. Nå har riktignok Tomas foretatt noen vannprøver, men for øvrig synes han å ha fordrevet tiden med å skrive artikler til "Folkebudet", spise, gå tur med sønnene og for øvrig la seg oppvarte av resten av den stockmanske familie. Den eneste i husholdet som ikke inngår i oppvartningen av doktoren, er Randine som han ikke husker navnet til.
      Fru Stockmann svarer benektende på mannens spørsmål, og Tomas går rett over til en annen sak av stor viktighet for ham: gasjen han mottar som badelege. Han uttaler at de tidligere har levet på sultefôring, noe broren reagerer på. Han har som tidligere nevnt vært kjent med familien Stockmanns økonomi under tiden nordpå og bidratt med lån, og høyst sannsynlig føyer påstanden om sultefôring seg inn blant doktorens mange overdrivelser. 
      Tomas forteller at han nå kan leve som en herremann, et ord med den historiske betydning adelsmann. Dette skal neppe forstås bokstavelig, men på grunn av skuespillets historiske undertekst er det verdt å merke seg uttalelsen. Som eksempel forteller doktoren broren om oksesteken de har hatt til aftens (nattverd); "Vil du ikke smage på et stykke? Eller skal jeg ikke vise dig den ialfald? Kom her –". Dette virker unektelig i overkant pågående, og byfogden betakker seg da også for å nyte synet av restene etter oksesteken. I tidligere innlegg har jeg tolket oksestekens betydning i første akt som metafor for dyrkelse av gullkalven, det vil si frafall fra Gud; vi befinner oss som kjent i et hjem der fritenkeriet er på full fremmarsj, noe som blir stadig mer tydelig i løpet av handlingen.
      Deretter nøder Tomas broren til å komme bort for å se på bordteppet, som byfogden alt har merket seg. Bordteppet ofres så pass mye oppmerksomhet at det trolig har en spesiell betydning, akkurat som oksesteken. Tomas viser også frem lampen med skjerm som står på bordet idet han fremhever skjermen. Han forteller at alt dette har Katrine spart sammen, noe som innebærer at både teppet og skjermen er handelsvare, trolig innkjøpt ferdig tilvirket. På de fleste bilder av klunkerstilens salonger henger en taklampe over bordet, og det er mulig Ibsen har hatt sine særlige grunner for å plassere en bordlampe oppå teppet (jfr, under).

          Bordteppe, ca. 1880-1900 (Aust-Agder museum.)

                                         
                    Salong ca. 1880-1890 (Oslo Museum)


Doktoren mener disse innkjøpene  gjør stuen så hyggelig; og flere ganger kommer han inn på hvor hyggelig og lunt det er i dette rommet. I sistnevnte tilfeller gjelder det nok ikke minst toddyen, sigarene og pipen som nytes her; alt importvare. I det hele tatt kan det virke som om det er rent materielle ting, nemlig kostbart interiør og utstyr, dyr mat og drikke som danner grunnlaget for den koselige, lune atmosfæren i det stockmanske hjem, der man for øvrig pleier en del selskapelighet. 
      Vektleggingen av det lune, hyggelige kan peke mot tidens interiørstil, nemlig klunkerstilen (1880-1900) etter klunkene eller pompongene som kantet alt fra møbler til gardiner, der idealet var det lune rede. Her kan det tilføyes at ærfuglredet, som doktoren trekker inn under omtalen av rammen for utrugingen av badeanstalten, måtte utgjøre et perfekt sted fôret som det er med edderdun. Typisk for klunkerstilen, som var en del av historismen, var også overpolstrede møbler; edderdun brukes som kjent til stopping av dyner og puter. 1880-tallets polstrede hjem med plysj og bløte puter fremtrer som den rake motsetning til det garveriet til Morten Kiil representerer: nemlig barking av hud. Som omtalt i tidligere innlegg peker "Morten" mot "Doktor Morten Luthers Katechismus", der risets rolle under oppdragelsen understrekes; "kil" betyr "bank" eller "pryl" (jfr. ODS). En polstret oppvekst; i dag ville man sagt sy puter under armene på barna, fremtrer som det motsatte av en oppdragelse etter katekismen. Stockmanns sønner vokser altså opp i et lunt og hyggelig hjem, kan knabbe pappas sigarer ustraffet; skal slippe å gå på skolen og behøver ikke lære "nogen Guds skabte ting", og for øvrig leker de med de verste gatelømler og lurver. Dette passer faren bra, for så har han rette materiale til sin "disippelflokk".
      Tomas dirigerer broren for å få ham til å stille seg slik at han får det beste inntrykket av lysvirkningen på bordteppet. Ved hjelp av skjermen samles lyset, noe som skaper en effektfull kontrast mellom lys og skygge. "Jeg finder virkelig, at det ser elegant ud. Hvad?" sier Tomas til broren. Byfogden svarer: "Ja, når man kan tillade sig den slags luxus -" Tomas kommenterer: "Å jo, nu kan jeg nok tillade mig det. Katrine siger, at jeg tjener næsten lige så meget, som vi bruger." Familien Stockmann, og her er nok husfaderen pådriver, handler luksuvarer som de ikke har råd til. Temaet peker rett mot Den politiske Kandstøber og moralisten og moderasjonsmannen Holbergs kritikk av danskenes overforbruk av luksusartikler. Dette temaet har jeg behandlet i flere innlegg (bl.a. 6.8.18), og kritikken presenteres ganske omsvøpsløst  i "Om Handelen" i Dannemarks og Norges Beskrivelse:  

"Naar man eftertænker, at Dannemark ingen exporter har eller vahre at udføre, og, naar man tilligemed betragter den store begierlighed dette folk har til fremmede vahre endogsaa dem, der allene tiene til vellyst, item at faa ting her udi landet blive fabrikerede, da kand man fast ikke begribe, hvorledes der endnu kand være rede penge tilbage."

Moralen lyder: Menneskene tenker for mye på det verdslige og for lite på det hinsidige; de glemmer å frykte Gud og følge Loven.      

Skjermen fører til at lampen i liten grad opplyser rommet, snarere har lyset en estetisk virkning der det skjønne, nemlig bordteppet, fremheves; det er mulig teppet hentyder til bestemte historiske tapeter, noe jeg i så fall vil komme tilbake til. Replikkvekslingen mellom Peter og Tomas om lyset, som "faller sådan samlet ned" på grunn av skjermen, bringer tanken på Kristi lignelse om lyset og skjeppen i Bergprekenen (Mat 5,15). Prekenen er rettet til de tolv disiplene, deriblant altså Peter og Tomas, skjønt den også ble hørt av mange andre som hadde samlet seg rundt Kristus. Vers 14-17:

"I ere Verdens Lys; den Stad som ligger paa et Bjerg, kan ikke skjules. Man tænder og ikke et Lys, og sætter det under en Skjæppe, men paa en Lysestage; saa skinner det for alle dem som ere i Huset. Lader saa eders Lys skinne for Menneskene, at de see eders gode Gjerninger, og ære eders Fader, som er i Himlene."

I sceneanvisningen til første akt står følgende: "På bordet en tændt lampe med skærm. I baggrunden en åben dør til spisestuen. Dækket aftensbord med lampe på derinde." Publikum kan altså se én lampe med skjerm i forgrunnen og en annen lampe uten skjerm i bakgrunnen. Dette kan tolkes som en satirisk illustrasjon, eller en karikatur, til lignelsens budskap: De, nemlig disiplene, skal ikke sette lyset, troen på Kristus / frelseshåpet, under en skjeppe. I innlegget 7.11.18 skriver jeg følgende: "Aftensmåltidet eller nattverden hos Stockmanns, der det serveres okse, er en ironisk henspilling på påskemåltidet i Jerusalem, der det serveres lam, og doktor Stockmanns 'toddygilde' refererer ironisk til Kristus som byr nattverdskalken til disiplene. På slutten av stykket sier doktor Stockmann at han minst må ha tolv gutter med seg under utbredelsen av budskapet om det frie menneske, en utvetydig henspilling på de tolv disiplene."

På begynnelsen av Vildanden, som følger etter En folkefiende i 1884, er det også beskrevet lyskilder med og uten skjerm, henholdsvis i arbeidsværelset i forgrunnen og i den elegante stuen i bakgrunnen, nemlig i den innledende sceneanvisning. Grosserer Werles tjener Pettersen, hvis navn peker mot disippelen Peter, er til stede i arbeidsværelset. Det er også leietjeneren Jensen; "Jens" er en kortform av "Johannes". Det er flere hentydninger til Peter i Vildanden, deriblant til Peters fornektelse. Scenen der fotograf Ekdal påstår at han ikke kjenner faren som passerer forbi, foregår i Werles arbeidsværelse. Hjalmar står ved kaminen, der det brenner en kullild, likesom Peter under fornektelsen av Kristus. Det er bare i Johannesevangeliet, som ifølge tradisjonen er forfattet av disippelen Johannes, det nevnes at varmen Peter stod ved under fornektelsen var en kullild. 

                         "Peters fornektelse" (Carl Bloch).

Dette er trolig bakgrunnen for navnet til leietjeneren. Kaminen inngår også i stykkets aller første handling: Pettersen «tænder en lampe på kaminen og sætter skærm over». Samtidig som dette skjer, tenner et par–tre leietjenere lys i armstaker inne i stuen som kan sees gjennom den åpne fløydør bakerst. Dette er utvilsomt en hentydning til Matt 5,15: "Man tænder og ikke et Lys, og sætter det under en Skjæppe, men paa en Lysestage; saa skinner det for alle dem som ere i Huset." Lyset Kristus taler om er noe ganske annet enn de mange lys som skinner inne i Werles elegante gemakker. I ett av disse, nemlig spisestuen, sitter samtidig som skjermen settes over lampen på kaminen tretten personer til bords, liksom under den siste nattverd, en kjensgjerning som påtales av grossereren selv. To dager senere blir Hedvig; "barnet" som ifølge Gregers Werle ville bevirke gjenopprettelsen av den ekteskapelige uskyldstilstand mellom Gina (av "Regina coelis") og Hjalmar, funnet død inne på loftet til familien Ekdal.       
      Gjennom Ibsens skuespill dukker stadig forkvaklinger av Skriften opp. Ved å finne frem til originalteksten kommer man nærmere en forståelse av forfatterens budskap, som han vegret seg for å forkynne åpent. Også Ibsen forkynner om lyset som tennes midt i livets ørk og knokkelverden; forjettelsen om frelsen ved Kristi død, pine og oppstandelse.