Kommentarer til En folkefiende, IX

Likesom en ærfugl på egg og ørn på tinden

Det er ingen tvil om at doktor Stockmann hentyder til Herman von Bremen, men hvor vidt, eller dypt, favner likheten mellom de to figurene? Det er verdt å merke seg at mester Herman i replikken om laugenes oppkomst hevder at hans forslag til rullerende øvrighet er en forutsetning for å kunne bli et "frit Folk". Både i Den politiske Kandstøber og En folkefiende er overføringen av makt fra de øvre til de lavere klasser et sentralt tema. 

Tomas Stockmann forteller broren hvordan det har føltes å måtte "sidde der nordpå i min afkrog i alle disse mange år". Det han spesielt gleder seg over etter tilbakekomsten til hjembyen, er at "her er liv, – forjættelser, en utallighed af ting at virke for og stride for; og det er hovedsagen." "Forjættelse" er et ord med tydelig bibelsk klang, og brukes bare ett annet sted i Ibsens diktning, nemlig i Når vi døde vågner, der Irene, den "oppstandne" modellen til Arnold Rubek, rett forut for den fatale tjellturen uttaler til billedmesteren: "(...) – op i lyset og i al den glitrende herlighed. Op til forgættelsens tinde!" Den bibelske bakgrunn for avslutningsscenen i Når vi døde vågner er uomtvistelig; det samme gjelder selvfølgelig skuespillets tittel. Arnold betyr "ørnevelde" eller "ørnehersker" og er Henrik Wergelands mellomnavn. Hustruen Maja refererer til ektemannen som en tam rovfugl. Videre sier hun at han skal få en rovfugl som hun har vingeskutt til modell, og Ulfhejm foreslår at han og Maja skal skyte Rubek, den tamme rovfuglen som vokter over Maja, en kule i vingen. Disse linjene peker utvetydig mot «Følg Kaldet!» (jfr. under). 
      Forjette/forjettelse brukes i bibelsk sammenheng om noe Gud har lovet, som det forjettede land, Israel, eller forjettelsen om det evige liv ved Kristus. Som nevnt er  "støteren" Tomas Stockmann hverken opptatt av frelseshåpet eller det hinsidige, og søker heller forjettelsen i denne verden. I Brand prøver den romantiske maler Ejnar å friste Agnes som følger:

Ude paa de blanke Vande
skjær de hvide Sejl fra Strand; –
Længsler lig paa drømfyldt Pande
høje, perlestænkte Stavne
​jager, flygter, for at havne
fjernt ved et forgjettet Land!


Her er det bibelske forjettede land blitt skiftet ut med romantikkens fjerne lykkeland.  

Doktor Stockmann er altså en stridsmann, vel å merke i skrift og tale, noe som åpner for en mulig sammenheng med Holbergs Jacob von Tyboe Eller Den stortalende soldat, som Ibsen hentyder til i Kærlighedens Komedie der poeten Falk, oppkalt etter en høytflyvende rovfugl, omtales som "han i Brabantstriden". Poeten har for øvrig bestemte oppfatninger om befordringen av te sjøveien fra Kina, som fremtrer som en gjenklang av Christian 4s merkantilistiske ideer. 
      Det er underlig at doktoren har vært tvunget til å holde seg i sin "afkrog" i nord i så mange år. En sannsynlighetsberegning tilsier at Stockmann har giftet seg etter endt legestudium og flyttet nordpå for å etablere praksis, og datteren Petras alder være en pekepinn om hvor mange år "landflyktigheten" har vart. Petra er lærerinne, deriblant i et institutt, noe som forteller at hun har kompetanse til å undervise utover de laveste klassetrinn. En passende alder kunne være et par og tyve år; hennes eldste bror er 13, så hun er neppe stort eldre enn dette, dersom man altså tar utgangspunkt i en sannsynlighetsberegning. Dengang som nå var det vanlig at en nyutdannet lege innledet karrieren nordpå, og det er sannsynlig at Tomas har sittet i avkroken sin opp imot 23-25 år, uten noen å stride for, altså med ord, jfr. utbruddet "Men nu skal jeg også spidse min pen imod dem, så den blir som en syl; jeg skal dyppe den i ædder og galde; jeg skal kyle mit blækhorn lige i skallen på dem!" Som nevnt i tidligere innlegg, er Bjørnstjerne Bjørnson modell for doktor Stockmann, og, så fremt man fjerner den satiriske overdrivelse, kunne en slik uttalelse minne om dikterens og talerens retorikk. Her er det nærliggende å tenke på den romantiske forestilling om dikteren som skald eller profet for stammen eller folket. Bjørnson regnes som kjent som nasjonalskald i andre generasjon etter Henrik Wergeland, og når man leser om Stockmanns årelange opphold i avkroken, er det ikke til å unngå at tanken faller på første strofe i "Følg Kaldet!":

Kongeørn, med Lænke spændt
      om sit Been og Vingen brett forut for tindebestigningen: "Nej, nej, – op i lyset og i al den glitrende herlighed. Op til forgættelsens tinde!rudt,
som i over tyve Aar,
siden den blev halvdød skudt,
har for simpel Gaardhund tjent
paa en ensom Bondegaard,
      lider dog
ei den arme Digters Vaande
som i lidet Folk er født,
hen i Verdens Hjørne stødt,
      med et Sprog,
som ei rækker fra sin Krog
længer end dets Læbers Aande. 

I En folkefiende en det flere sammenligninger mellom mennesker og dyr, og dette gjelder også i doktor Stockmanns tilfelle. Én gang identifiserer doktoren seg med en ærfugl, en hunn som ligger på redet. 

Som tidligere nevnt, viser replikken tilbake til Ibsens dikt "Edderfuglen" (1851), som er skrevet i dialog med romansen om ærfuglen eller edderfuglen i Johannes Ewalds syngespill Fiskerne (1779). Langt mer kjent i Fiskerne er den danske kongesangen "Kong Christjan stoed ved høien Mast", som for øvrig Ibsen hentyder til i "Ballonbrev til en svensk dame", rett ved siden av en hentydning til Bjørnsons "Ja, vi elsker". Hentydningene til henholdsvis Ewalds og Bjørnsons nasjonale sjøhelter kan forklare en av doktor Stockmanns tilsynelatende malplasserte replikker, nemlig "Nu vil jeg hver evig eneste dag lægge mig ligesom for anker i «Folkebudet» og bestryge dem med den ene exploderende opsats efter den anden –".

      Derimot finnes det i stykket ingen uttalt sammenligning mellom doktoren og en kongeørn eller ørn, men det kan være en hentydning i form av navnet til den mystiske sjøkaptein Horster som synes å stå i en særlig forbindelse med doktor Stockmann. Kanskje har doktor Stockmann stiftet bekjentskap med kapteinen under en av sine mange "uvejrs-turer" nordpå? Rett etter at doktoren har fortalt om pipen som Morten har brakt ham, som altså "har vært sammen med" doktoren under uværsturene, klinker han og sier: "Skål! Ah, det er rigtignok noget bedre at sidde her trygt og lunt." Fru Stockmann henvender seg til kaptein Horster: "Skal De snart sejle, kaptejn Horster?" Dette kan underbygge hypotesen om at ikke bare pipen, men også kaptein Horster har seilt sammen, alternativt samtidig, med doktoren nordpå. Horster svarer at han tenker å bli ferdig neste uke, og fru Stockmann sier: "Og så går de jo til Amerika?" "Ja, det er meningen," svarer kapteinen. 
      Både pipetobakk og sigarene som  Eilif har hentet, er importvare som skyldes europeiske sjøkapteiners dristige seilaser under epoken som er kjent som de store oppdagelser (ca. 1450-1650); røyking av tobakk, det være seg i form av sigaretter, sigarer eller pipe, er noe europeerne har lært av de amerikanske urinnvånere. Oversjøisk varehandel, import av luksus- eller vellystartikler og opprettelse av kompanier og kolonier er sentrale samtaleemner i Collegium Politicum, og mester Herman foreslår hamburgske kolonier i India (jfr. innlegget 30.7.18). Hensikten med disse prosjektene, "Casteller i Luften" ifølge fru kannestøpermester Geske, er altså stadens oppkomst gjennom øket handel, produksjon av finere håndverksprodukter òg forbruk. Det kan således synes som om også kaptein Horster peker mot Den politiske Kandstøber og en satirisk historisk undertekst i komedien. Dette temaet har jeg behandlet grundig i "Kommentarer til Den politiske Kandstøber" (oppsummering i innlegget 6.8.18). Her utpeker jeg Danmark-Norges mest berømte konge, Christian 4; kremmer, general, myntstøper, sjøkaptein, kompani- og kolonigrunnleger etc., etc. til modell for den politiske kannestøper, mester Herman. I bloggens første innlegg om Jacob von Tyboe påviser jeg en rekke hentydninger til Christian 4, som viser at denne kongen samtidig er modell for den "stortalende Soldat"; den "Brabandske Jacob".        
      
"Horst", som inngår i flere tyske navn (jfr. HIS), har flere betydninger; tysk "kratt, (skog)snar"; tysk "høytliggende rede tilhørende en rovfugl". Samtidig kan "Horst" ha en tredje tysk betydning, som også finnes på norsk (fra tysk): et fjell eller berg som står alene igjen etter en forkastning. "Horst" i sistnevnte betydning kan altså betegne et fjell som skråner bratt ned, noe som kunne antyde en sammenheng mellom denne betydning og rovfuglrede. Eksempelvis er ørnereder gjerne plassert oppe i en bratt fjellvegg, noe som åpner for en sammenheng mellom navnet til kaptein Horster og et ørnerede oppe i en bratt fjellvegg. 

                              Ørnunge i redet (Troms).

Dersom vi velger "berg" i stedet for "fjell", dukker et navn fra De unges Forbund opp, nemlig Brattsberg; i dette stykket opptrer for øvrig også en boktrykker Aslaksen, som tidligere nevnt. Sakfører Stensgaard, åpenbart et skandportrett av Bjørnson, presenterer i andre akt en fuglelignelse, der kammerherre Brattsberg opptrer som ørn og Stensgaard selv som gjøk, det vil si narr eller dåre:

Men den, det gjaldt, det var en Ørn, som ​sad i ensom Ro paa et bratt Fjeld. Om ham var de alle enige. «Han er en Skræmsel for Byggden» sa’e en hæs Ravn. Men Ørnen skar ned i skraa Flugt, greb Gjøgen, og bar ham opp i Højden. – Det var et Hjerterov! Og der oppe fra, der saa Lykkefuglen vidt og dejligt ud over det lave; der var Stillhed og Solskin; der lærte han at dømme Sværmen fra Hønsegaardene og fra de uryddede Lier –"

Kort etter avslutter Stensgaard som følger: "Og dermed, mine Damer og Herrer, en Skaal for Ørnen paa Fjeldtinden; en Skaal for Herr Kammerherre Brattsberg!"