Kommentarer til En folkefiende, VIII
Når en mylrende verdensby fylles av fordragelighetens ånd ...
Doktor Stockmann, "støteren", forklarer altså sin ubeskrivelige lykkefølelse med "alt det spirende, sprættende liv" rundt seg og synes at han og broren lever i en herlig tid; "Det er som om en hel ny verden var i opkomst omkring en". Her hadde det vært naturlig at "støteren" tenkte på håpet om nytt liv i eget tilfelle, nemlig frelseshåpet som Kristi død og pine har gjort mulig.
Men egen fordervelighet og død er slett ikke i doktorens tanker; han tenker heller ikke på et nytt liv med rot i det grønne eller naturen; oppkomsten og den nye spiring gjelder tvert imot byen han nettopp har flyttet tilbake til, den "mylrende verdensby". At en "hel ny verden" spirer og spretter rundt doktoren, vitner om at den gamle verden som han er vokst opp med, er i ferd med å visne hen og dø. Dette peker utvilsomt mot politikkens verden; nye klasser stormer frem for å ta makten fra gamle autoriteter, og blant sistnevnte kan vi regne doktor Morten Luther som med sin Lille katekisme sørget for at barna ble oppdratt til troen gjennom tukten.
Doktor Stockmann er ikke den eneste kjente rollekarakter som har utvist en glødende interesse for politikk og byers oppkomst; det samme gjelder Holbergs berømmelige politiske kannestøper, Herman von Bremen. I innlegget 21.10.18 har jeg påpekt en direkte tekstlig sammenheng mellom doktor Stockmann og Herman von Bremen. Det gjelder byfogdens replikk til broren: "Din borgermesterværdighed fik en brat ende." I tillegg kommer Tomas' replikk til broren: "Er du politimester, så er jeg borgermester, – jeg er mester for hele byen, jeg, ser du!" Her peker "borgermester" og "mester" utvilsomt mot mester Herman, som en stakket stund tror han innehar borgermesterverdigheten i Hamburg.
"Opkomst" opptrer tre ganger i Ibsens forfatterskap; alle tilfeller i En folkefiende. Ordet er vanlig hos Holberg, og finnes tre ganger i Den politiske Kandstøber. Første gang det brukes i Ibsens stykke, er i den siterte replikken til doktor Stockmann, der det kan synes å ha en ganske vid betydning; neste gang opptrer det i byfogdens replikk etter at broren har presentert resultatet av vannprøvene: "Og så alt dette nu, – netop nu, da anstalten er i opkomst." Tredje gang er under folkemøtet da doktoren slynger ut sine fornærmelser mot de fremmøtte: "Og det er nok svare knapt med surstoffet i mange, mange huse her i byen, lader det til, siden hele den kompakte majoritet kan være samvittighedsløs nok til at ville bygge byens opkomst på et hængedynd af løgn og bedrag." Her er altså oppkomsten knyttet direkte til byen; "den mylrende verdenby".
Første gang "opkomst" opptrer i Den politiske Kandstøber er i første akt, i kannestøperdrengen Peiters replikk, der han forteller om det som skjer i "Collegium Polemiticum": "(...) Nu talede de om Told, nu om Accise og Consumption, nu om udygtige Folck, som var i Raadet, nu om Hamburgs Opkomst og Handelens Forfremmelse (...)" Neste gang er i Sivert Pose-Kigers replikk i annen akt: "Jeg holder for, mand bør see meer paa Stadens Opkomst, end sin egen Interesse, og at Mester Hermans Forslag er det ypperligste, som nogen Tid kand giøres, jo meere Handel vi driver, jo meer maa jo Staden florere; jo fleere Skibe der kommer hid, jo bedre er det ogsaa for os smaa Betientere (...)".
Siste gang er i Hermans replikk: "En Skredder paa Skreddernes Opkomst en Kandstøber paa Kandstøbernes, og ingen skulde være Borgemester lenger end en Maaned, paa det at et Laug skulde icke florere meer end et andet. Naar Regieringen saaledes blev indrettet, kunde vi kaldes et ret frit Folk."
Her er det altså snakk om henholdsvis Hamburgs, stadens, det vil si Hamburgs, og laugenes oppkomst. Både i En folkefiende og i Den politiske Kandstøber er altså byens oppkomst et hovedanliggende. I første akt uttaler byfogden følgende: "Badet blir byens fornemste livsbetingelse, herr Hovstad, Utvilsomt!"
Gruinnleggende for byer er at de må tjene penger, ettersom innbyggerne i liten grad nærer seg av jordbruk, fangst og fiske. Pengene tilveiebringes for en stor del ved overskuddet fra varehandel og -produksjon eller håndverk. Det er neppe tilfeldig at åstedet for handlingen i Ibsens skuespill er en kystby med skipstrafikk på fjerne kyster. Frem til etableringen av badet har byen ikke utmerket seg ved påfallende velstand, men nå øyner man muligheten til å vokse i konkurranse med nabobyene. Byfogden omtaler situasjonen slik: "I det hele taget råder der en smuk fordragelighedens ånd i vor by; – en rigtig god borgerånd. Og det kommer deraf, at vi har et stort fælles anliggende at samle os om, – et anliggende, som i lige høj grad vedkommer alle retsindige medborgere –". "Badeanstalten, ja," repliserer Hovstad. Doktorens omtale kort etter av byen som en "mylrende verdenby" bringer tanken på de store metropoler som er berømt for sin umåtelige vekst og siden bunnløse fall, der Babel og Roma står i fremste rekke; Babel er i Bibelen, som i NT også sikter til Roma, beskrevet som en by full av kostbare importvarer, preget av umåtelig luksus vellevnet og synd. Babels fall er skildret i Åpenbaringen 18; her i en dansk oversettelse 1917/1931, vers 9-19:
"Og Jordens Konger, som have bolet og levet yppigt med hende, skulle græde og hyle over hende, naar de se Røgen af hendes Brand, medens de staa langt borte af Frygt for hendes Pinsel og sige: Ve! ve! du store Stad, Babylon, du stærke Stad, thi paa een Time er din Dom kommen. Og Jordens Købmænd græde og sørge over hende, fordi ingen mere køber deres Ladning: Ladning af Guld og Sølv og Ædelsten og Perler og fint Linned og Purpur og Silke og Skarlagen og alle Haande vellugtende Træ og alle Haande Arbejde af Elfenben og alle Haande Arbejde af kostbart Træ og af Kobber og Jern og Marmor, og Kanelbark og Haarsalve og Røgelser og Salve og Virak og Vin og Olie og fint Mel og Hvede og Okser og Faar og Heste og Vogne og Slaver, ja, Menneskesjæle. Og den Frugt, din Sjæl lystedes ved, er vegen fra dig og alt det lækre og glimrende er forbi for dig, og man skal aldrig finde det mere. De, som handlede dermed og ere blevne rige ved ende, skulle staa langt borte af Frygt for hendes Pinsel grædende og sørgende og sige: Ve ve! den store Stad, som var klædt i fint Linned og Purpur og Skarlagen og straalede af Guld og Ædelsten og Perler; thi i een Time er saa stor en Rigdom lagt øde. Og alle Styrmænd og alle Skippere og Søfolk og alle, som arbejde paa Havet, stode langt borte og raabte, da de saa Røgen af hendes Brand, og sagde: Hvor var der Mage til den store Stad? Og de kastede Støv paa deres Hoveder og raabte grædende og sørgende og sagde: Ve! ve! den store Stad, hvori alle, som havde Skibe paa Havet, berigedes ved dens Pragt; thi i een Time er den bleven lagt øde."
I innlegget om Holbergs "Epigram 82" (7.2.18) skriver jeg bl.a.:
'Hvis alle Mennesker vare alleene samdrægtige i det Gode, var intet meer at ønske end Samdrægtighed: men, saasom de fleste have Tilbøjelighed til Laster, staaer denne min Thesis uryggelig; saa at det er og bliver en klar Sandhed, nemlig, at udi den almindelige Fordervelse er det bedre at Mennesket lever adskilt end foreened, eller at det foreener sine Kræfter til Laster og Misgierninger.'
Babylon med babylonerkongen, Romerriket med keiseren - og Det hellige romerske keiserrike med Karl den store - er eksempler hvor menneskene ut fra sin tilbøyelighet til det onde og lastefulle har forenet sine krefter i hybrisprosjekter. Her dreier det seg om de manges påtvungne samdrektighet under én vilje, som blant soldater i en hær eller mannskap på et skip. Riktignok er det ikke presisert i Bibelen at menneskene var underlagt en hersker da de bygget tårnet i Babylon, men det er nærliggende å knytte en kongelig vilje til prosjektet slik det fremstilles i Bibelen. Flere ziggurater har kjente kongelige byggherrer, liksom Etemenanki-zigguraten i Babylon som ble gjenoppbygget av Nebukadnesar 2."
Prosjektet som skal skape den sørnorske kystbyens oppkomst gjennom borgernes fordragelighetens ånd er "vor nye, store, prægtige badeanstalt", dette ifølge byfogden. Det er betimelig å spørre: Hvor lenge vil den smukke fordragelighetens ånd herske i Peter og Tomas Stockmanns hjemby?
Laugene som Herman nevner som eksempel på de nye styresmakter, utover kannestøperne, er skreddere og gullsmeder, som leverer det som i henhold til Holberg faller inn under luksusvarer. Også de andre håndverkerne som deltar eller har deltatt i Collegium Politicum fremstiller unødvendige artikler som parykker, maleriier, gobeliner og pelsverk. Her kan det trekkes en direkte linje til doktor Stockmann, som mener han har rett til å føre en fornem livsstil med oksestek, sigarer, dyrt importbrennevin og fint dekketøy (toddyutstyret) og interiør. Som det snart vil fremgå, tjener ikke Stockmann nok til å dekke utgiftene. I "Kommentarer.til Den politiske Kandstøber 30.7.18 skriver jeg følgende: "I tidligere innlegg har jeg argumentert for at Holberg har lagt handlingen til Hamburg for friere å kunne kritisere forhold i Danmark, ikke minst i København. Sammen med de politiske aspirasjonene legger mester Herman for dagen en særlig interesse for det som skiller den fornemme verden fra den alminnelige han som håndverker selv tilhører, deriblant fransk konduite og utstrakt te- og kaffedrikking.
Det fremgår i flere av Holbergs skrifter at forfatteren er kritisk til tidens affekterte levemåte inspirert av fransk mote, som fordrer omfattende import av finere tekstiler, pels, pynt, billedkunst, ulike interiørgjenstander, billedkunst, samt eksotiske varer fra Ostindia og Amerika."
Men egen fordervelighet og død er slett ikke i doktorens tanker; han tenker heller ikke på et nytt liv med rot i det grønne eller naturen; oppkomsten og den nye spiring gjelder tvert imot byen han nettopp har flyttet tilbake til, den "mylrende verdensby". At en "hel ny verden" spirer og spretter rundt doktoren, vitner om at den gamle verden som han er vokst opp med, er i ferd med å visne hen og dø. Dette peker utvilsomt mot politikkens verden; nye klasser stormer frem for å ta makten fra gamle autoriteter, og blant sistnevnte kan vi regne doktor Morten Luther som med sin Lille katekisme sørget for at barna ble oppdratt til troen gjennom tukten.
Doktor Stockmann er ikke den eneste kjente rollekarakter som har utvist en glødende interesse for politikk og byers oppkomst; det samme gjelder Holbergs berømmelige politiske kannestøper, Herman von Bremen. I innlegget 21.10.18 har jeg påpekt en direkte tekstlig sammenheng mellom doktor Stockmann og Herman von Bremen. Det gjelder byfogdens replikk til broren: "Din borgermesterværdighed fik en brat ende." I tillegg kommer Tomas' replikk til broren: "Er du politimester, så er jeg borgermester, – jeg er mester for hele byen, jeg, ser du!" Her peker "borgermester" og "mester" utvilsomt mot mester Herman, som en stakket stund tror han innehar borgermesterverdigheten i Hamburg.
"Opkomst" opptrer tre ganger i Ibsens forfatterskap; alle tilfeller i En folkefiende. Ordet er vanlig hos Holberg, og finnes tre ganger i Den politiske Kandstøber. Første gang det brukes i Ibsens stykke, er i den siterte replikken til doktor Stockmann, der det kan synes å ha en ganske vid betydning; neste gang opptrer det i byfogdens replikk etter at broren har presentert resultatet av vannprøvene: "Og så alt dette nu, – netop nu, da anstalten er i opkomst." Tredje gang er under folkemøtet da doktoren slynger ut sine fornærmelser mot de fremmøtte: "Og det er nok svare knapt med surstoffet i mange, mange huse her i byen, lader det til, siden hele den kompakte majoritet kan være samvittighedsløs nok til at ville bygge byens opkomst på et hængedynd af løgn og bedrag." Her er altså oppkomsten knyttet direkte til byen; "den mylrende verdenby".
Første gang "opkomst" opptrer i Den politiske Kandstøber er i første akt, i kannestøperdrengen Peiters replikk, der han forteller om det som skjer i "Collegium Polemiticum": "(...) Nu talede de om Told, nu om Accise og Consumption, nu om udygtige Folck, som var i Raadet, nu om Hamburgs Opkomst og Handelens Forfremmelse (...)" Neste gang er i Sivert Pose-Kigers replikk i annen akt: "Jeg holder for, mand bør see meer paa Stadens Opkomst, end sin egen Interesse, og at Mester Hermans Forslag er det ypperligste, som nogen Tid kand giøres, jo meere Handel vi driver, jo meer maa jo Staden florere; jo fleere Skibe der kommer hid, jo bedre er det ogsaa for os smaa Betientere (...)".
Siste gang er i Hermans replikk: "En Skredder paa Skreddernes Opkomst en Kandstøber paa Kandstøbernes, og ingen skulde være Borgemester lenger end en Maaned, paa det at et Laug skulde icke florere meer end et andet. Naar Regieringen saaledes blev indrettet, kunde vi kaldes et ret frit Folk."
Her er det altså snakk om henholdsvis Hamburgs, stadens, det vil si Hamburgs, og laugenes oppkomst. Både i En folkefiende og i Den politiske Kandstøber er altså byens oppkomst et hovedanliggende. I første akt uttaler byfogden følgende: "Badet blir byens fornemste livsbetingelse, herr Hovstad, Utvilsomt!"
Gruinnleggende for byer er at de må tjene penger, ettersom innbyggerne i liten grad nærer seg av jordbruk, fangst og fiske. Pengene tilveiebringes for en stor del ved overskuddet fra varehandel og -produksjon eller håndverk. Det er neppe tilfeldig at åstedet for handlingen i Ibsens skuespill er en kystby med skipstrafikk på fjerne kyster. Frem til etableringen av badet har byen ikke utmerket seg ved påfallende velstand, men nå øyner man muligheten til å vokse i konkurranse med nabobyene. Byfogden omtaler situasjonen slik: "I det hele taget råder der en smuk fordragelighedens ånd i vor by; – en rigtig god borgerånd. Og det kommer deraf, at vi har et stort fælles anliggende at samle os om, – et anliggende, som i lige høj grad vedkommer alle retsindige medborgere –". "Badeanstalten, ja," repliserer Hovstad. Doktorens omtale kort etter av byen som en "mylrende verdenby" bringer tanken på de store metropoler som er berømt for sin umåtelige vekst og siden bunnløse fall, der Babel og Roma står i fremste rekke; Babel er i Bibelen, som i NT også sikter til Roma, beskrevet som en by full av kostbare importvarer, preget av umåtelig luksus vellevnet og synd. Babels fall er skildret i Åpenbaringen 18; her i en dansk oversettelse 1917/1931, vers 9-19:
"Og Jordens Konger, som have bolet og levet yppigt med hende, skulle græde og hyle over hende, naar de se Røgen af hendes Brand, medens de staa langt borte af Frygt for hendes Pinsel og sige: Ve! ve! du store Stad, Babylon, du stærke Stad, thi paa een Time er din Dom kommen. Og Jordens Købmænd græde og sørge over hende, fordi ingen mere køber deres Ladning: Ladning af Guld og Sølv og Ædelsten og Perler og fint Linned og Purpur og Silke og Skarlagen og alle Haande vellugtende Træ og alle Haande Arbejde af Elfenben og alle Haande Arbejde af kostbart Træ og af Kobber og Jern og Marmor, og Kanelbark og Haarsalve og Røgelser og Salve og Virak og Vin og Olie og fint Mel og Hvede og Okser og Faar og Heste og Vogne og Slaver, ja, Menneskesjæle. Og den Frugt, din Sjæl lystedes ved, er vegen fra dig og alt det lækre og glimrende er forbi for dig, og man skal aldrig finde det mere. De, som handlede dermed og ere blevne rige ved ende, skulle staa langt borte af Frygt for hendes Pinsel grædende og sørgende og sige: Ve ve! den store Stad, som var klædt i fint Linned og Purpur og Skarlagen og straalede af Guld og Ædelsten og Perler; thi i een Time er saa stor en Rigdom lagt øde. Og alle Styrmænd og alle Skippere og Søfolk og alle, som arbejde paa Havet, stode langt borte og raabte, da de saa Røgen af hendes Brand, og sagde: Hvor var der Mage til den store Stad? Og de kastede Støv paa deres Hoveder og raabte grædende og sørgende og sagde: Ve! ve! den store Stad, hvori alle, som havde Skibe paa Havet, berigedes ved dens Pragt; thi i een Time er den bleven lagt øde."
I innlegget om Holbergs "Epigram 82" (7.2.18) skriver jeg bl.a.:
"Holberg vedgår at samdrektighet er en hoveddyd. Men fordi 'Mennesker have meest Tilbøjelighed til det Onde', må samdrektighet i enkelte tilfeller frarådes. Holberg baserer seg her dels på det kristne dogme om at mennesket er et syndig vesen etter at Adam og Eva forbrøt seg mot Guds bud, dels på babelsmyten der en samdrektig menneskehet bestemte seg for å bygge en by og et tårn som nådde til himmelen for å skape seg et navn (jfr. tidligere innlegg).
Begge mytene forteller om tilfeller der menneskene gjorde noe som ikke behaget Gud; slik sett dreier det seg om hybrismyter. Gjennomgangen av Holbergs 'bevismateriale' til støtte for en slik oppfatning (jfr. tidligere innlegg) avslører at det er menneskets byggevirksomhet i vid forstand, fra prektige byggverk til berømmelige riker, som interesserer Holberg i 'Epigram 82'. Forfatterens 'moralske tanke' lyder: Menneskene skal ikke leve samlet og forene sine krefter i å skape/gjøre store ting. Holberg skriver:
Begge mytene forteller om tilfeller der menneskene gjorde noe som ikke behaget Gud; slik sett dreier det seg om hybrismyter. Gjennomgangen av Holbergs 'bevismateriale' til støtte for en slik oppfatning (jfr. tidligere innlegg) avslører at det er menneskets byggevirksomhet i vid forstand, fra prektige byggverk til berømmelige riker, som interesserer Holberg i 'Epigram 82'. Forfatterens 'moralske tanke' lyder: Menneskene skal ikke leve samlet og forene sine krefter i å skape/gjøre store ting. Holberg skriver:
Babylon med babylonerkongen, Romerriket med keiseren - og Det hellige romerske keiserrike med Karl den store - er eksempler hvor menneskene ut fra sin tilbøyelighet til det onde og lastefulle har forenet sine krefter i hybrisprosjekter. Her dreier det seg om de manges påtvungne samdrektighet under én vilje, som blant soldater i en hær eller mannskap på et skip. Riktignok er det ikke presisert i Bibelen at menneskene var underlagt en hersker da de bygget tårnet i Babylon, men det er nærliggende å knytte en kongelig vilje til prosjektet slik det fremstilles i Bibelen. Flere ziggurater har kjente kongelige byggherrer, liksom Etemenanki-zigguraten i Babylon som ble gjenoppbygget av Nebukadnesar 2."
Prosjektet som skal skape den sørnorske kystbyens oppkomst gjennom borgernes fordragelighetens ånd er "vor nye, store, prægtige badeanstalt", dette ifølge byfogden. Det er betimelig å spørre: Hvor lenge vil den smukke fordragelighetens ånd herske i Peter og Tomas Stockmanns hjemby?
Laugene som Herman nevner som eksempel på de nye styresmakter, utover kannestøperne, er skreddere og gullsmeder, som leverer det som i henhold til Holberg faller inn under luksusvarer. Også de andre håndverkerne som deltar eller har deltatt i Collegium Politicum fremstiller unødvendige artikler som parykker, maleriier, gobeliner og pelsverk. Her kan det trekkes en direkte linje til doktor Stockmann, som mener han har rett til å føre en fornem livsstil med oksestek, sigarer, dyrt importbrennevin og fint dekketøy (toddyutstyret) og interiør. Som det snart vil fremgå, tjener ikke Stockmann nok til å dekke utgiftene. I "Kommentarer.til Den politiske Kandstøber 30.7.18 skriver jeg følgende: "I tidligere innlegg har jeg argumentert for at Holberg har lagt handlingen til Hamburg for friere å kunne kritisere forhold i Danmark, ikke minst i København. Sammen med de politiske aspirasjonene legger mester Herman for dagen en særlig interesse for det som skiller den fornemme verden fra den alminnelige han som håndverker selv tilhører, deriblant fransk konduite og utstrakt te- og kaffedrikking.
Det fremgår i flere av Holbergs skrifter at forfatteren er kritisk til tidens affekterte levemåte inspirert av fransk mote, som fordrer omfattende import av finere tekstiler, pels, pynt, billedkunst, ulike interiørgjenstander, billedkunst, samt eksotiske varer fra Ostindia og Amerika."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar