Kommentarer til En folkefiende, VII
Bannskap og billeddyrkelse / Guds eller folkets bud
Doktor Stockmann unnskylder den lite passende benevnelsen av seg og broren som gamle støtere med sin ubeskrivelige lykkefølelse "midt i alt dette spirende, sprættende liv". Det er verdt å notere seg at Stockmann, hvis etternavn peker mot en død trestamme, gleder seg over det spirende nye liv. Motsetningen blir desto tydeligere ved at utgangspunktet for uttalelsen er beskrivelsen av ham selv og broren som støtere; bena er stive som stokker, motsatt de unge som skal vokse seg sterke.
Det er en kjensgjerning at det som spirer og spretter, har død og fordervelse som sin forutsetning; naturens vokster skyldes jorden som berikes av døde planter og dyr. I denne prosessen deltar også slike småkryp som snart skal skape katastrofestemning i det stockmanske hjem, nemlig infusorier eller flimmerdyr.
Mennesket, eller mannens, forhold til jorden er omtalt i 1 Mos 3. Fordi Adam brøt Guds forbud mot å spise av kunnskapens tre, ble jorden forbannet. Vers 19 lyder: "I dit Ansigts Sved skal du æde Brødet, indtil du bliver til Jord igjen; thi du er tagen deraf; thi du er Støv, og skal blive til Støv igjen." Dette skriftstedet danner bakgrunn for en replikkveksling senere under "toddygildet".
Formelen som blir brukt under jordpåkastelsen, refererer til 1 Mos 3, med tillegget "av jord skal du igjen oppstå"; et løfte som skyldes Kristi død og pine. Som nevnt i innlegget 3.11.18, bruker Billing eden "Gud døde mig" hele 18 ganger, et uttrykk som gir assosiasjoner til flere andre eder, deriblant fanden ta meg og guds død og pine. Det hentydes også direkte til Guds, det vil si Kristi, død og pine i skuespillet, i form av "død og plage" (seks ganger), "guds død og pine" (én gang), "guds død" (én gang) og "pine død" (fire ganger). For øvrig påkalles fanden 27 ganger.
Det finnes altså påfallende mange brudd på det andre bud* i En folkefiende. Budet lyder ifølge Doktor Morten Luthers Katechismus: "Du skal ikke tage Herrens, din Guds Navn, forfængeligen, thi Herren vil ikke holde den uskyldig, som tager hans Navn forfængeligen." Deretter følger en lengre forklaring om budets betydning. De som benytter nevnte eder, er fritenkeren Stockmann, hedningen Billing (av norrønt "tvilling"), Hovstad (peker mot hedensk gudedyrkelse) samt boktrykker Aslaksen. "Aslak-" har norrønt opphav: áss (ås, hedensk gud), og leikr (lek, dans, sport som kan ha inngått i gudekult). Etymologien til áss er ukjent; en av tolkningene er at det er samme ord som áss med betydningen bærende stokk eller bjelke, det som stadig kalles ås, gjerne i sammensetninger som mønsås. Også i De unges Forbund, der opprør mot den etablerte autoritet er et sentralt tema, opptrer en boktrykker Aslaksen, som visstnok skal peke mot Nils Fredrik Axelsen som trykket Manden/Andhrimner, der Norske Mysterier er utgitt som føljetong (jfr. HIS). I dette romanfragmentet er som nevnt norrøn mytologi og utskårne tremenn sentrale motiver.
Det er verdt å merke seg at alle som jobber i den opposisjonelle avisen "Folkebudet", har navn med hedensk opphav, òg at de bryter det andre (tredje) bud, ett av Guds ti bud. Avisnavnet "Folkebudet" kan tolkes slik at "Guds-" er blitt erstattet av "Folke-"; Gud har måtte vike for folket. Dette er på sin side et brudd på det første bud:
"Jeg er Herren din Gud, som udførte dig af Ægypti Land, af Trælles Huus. Du skal ikke have andre Guder for mig."
Ettersom utskåret trevirke synes å ha betydning i skuespillet (jfr. innlegget 24.10.18 om en mulig sammenheng mellom Norske Mysteriers tremenn og En folkefiendes stokkmenn), skal også neste bud siteres:
"Du skal ikke gjøre dlg udskaaret Billede, eller nogen Lignelse efter det, som er i Himmelen oventil, eller det paa Jorden nedentil, eller det, som er i Vandet, under Jorden. Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; thi jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøger Fedres Misgjerning paa Børn, paa dem i tredie og paa dem i fjerde Led, paa dem, som hade mig; og den, som gjør Miskundhed mod tusinde Led, mod dem, som elske mig, og mod dem, som holde mine Bud."
Deretter følger altså:
"Du skal ikke tage Herrens din Guds Navn forfængeligen; thi Herren skal ikke lade den være uskyldig, som tager hans Navn forfængeligen."
Ibsen er blant Norges mest bibelkyndige forfattere, og det skulle ikke forbause om En folkefiende på et underliggende plan handlet om frafall, likesom hovedverket Kejser og Galilæer (1873).
Da Ibsen arbeidet med En folkefiende, hadde alt dragestilen begynt å gjøre seg gjeldende (jfr. innlegget 6.11.18). Det betyr at utskåret trevirke, det være seg stokker eller planker, som pekte mot norrøn hedendom, var blitt topp moderne. En sak som skapte blest om avfeldige stokker og planker, var beslutningen om å bygge ny kirke i Gol til erstatning for stavkirken fra 1200-tallet. Stavkirkene bar tydelig preg av hedensk ornamentikk, og på toppen av noen av stavene finnes hoder som neppe forestiller hverken apostler eller andre bibelske figurer. I Hegge stavkirke finnes et hode som man mener forestiller Odin som hengt.
Øverst bilde fra Hegge stavkirke; de andre bildene fra Gol stavkirke.
I 1881 var den nye kirke i Gol ferdigstilt, og Foreningen til Norske Fortidsminnemerkers Bevaring, som hadde betalt 200 kroner for det gamle kirkebygget, fikk tillatelse av Oscar 2 til å gjenoppføre stavkirken i folkeparken på Bygdø Kongsgård. Kongen skulle bekoste restaureringen, der man valgte å utforme de ytre deler etter modell av Borgund stavkirke. Siden 1885 har den gamle Golskirken pranget med grinende dragekjefter på Bygdøy.
Interessen for gammel norsk treskurd var riktignok ikke noe som oppstod på begynnelsen av 1880-tallet. I.C. Dahl var alt tidlig en forkjemper for bevaring av stavkirkene, og i 1840 kjøpte han stavkirken i Vang med det formål å få den oppført i Slottsparken. Dette lot seg ikke gjennomføre, og kirken ble kjøpt av kronprinsen, den senere kong Fredrik Vilhelm 4 av Preussen, og gjenoppbygget i daværende Schlesien,
Vang stavkirke (Slask, Polen).
Som omtalt i innlegget 24.10.18, er både Hastværks tidligste figurer og de som er skapt etter forelegg av bygdekirkens altertavle, fremstilt av oldervedstykker fra bestemor Karis samling av brenne til oppvarming av den trekkfulle bondestuen. Disse kan med et annet ord kalles «brander». Også et vedstykke som brenner, kan omtales som en «brand», det samme gjelder en stolpe eller en stokk, for eksempel en dørstokk med utskæring. Emnet som romanhelten benytter til kunstnerisk bearbeiding, kan slik sett oppfattes som en understrekning av et forgjengelighets-/forfengelighetsmotiv, på linje med det vi finner hos Ibsen. At det blant guttens tidligste forbilder finnes likfjeler i tre som i dobbelt forstand peker mot forgjengelighet; gravminnene er "plantet" rett ned i jorden, bygger opp under et slikt motiv. Etter at Hastværk har beskuet altertavlen, setter han altså i gang med å skjære ut bibelske figurer, og den aller viktigste er en stor Moses. Men også den imponerende Moses-figuren er en «brand»; det vil si utskåret trevirke. Ettersom Hastværk like gjerne kunne ha plukket ut et annet oldervedemne, kunne trestykket endt som en brand i grua til gamle Kari.
Norske Mysteriers brandmotiv har betydning for tolkningen av Ibsens rollefigur Brand. I Episk Brand (første versjon av Brand) sammenlignes presten med Moses, både ved direkte sammenligning og ved beskrivelsen av hans fremtoning. Med motivet oldervedstykker kan det også trekkes en linje til Brand. Etter møtet med Agnes og Ejnar stanser Brand under nedturen og blir stående å betrakte landskapet langt under seg. Blikket faller blant annet på «den gamle brune kirke, / elvekantens olderbuske». Older, eller or, som vokser ved elvekanten, ville man tro kunne bli til et stort tre - så fremt den ikke stuves eller lauves, da kan olderen i stedet beskrives som en «kall», et uttrykk som nok knytter seg til synet av den bladløse krøplingen om vinteren. I det gamle norske kulturlandskapet var stuvkaller av forskjellige treslag et fast innslag. De forkrøblede trærne var vitnersbyrd om generasjoners høsting av grener, kvister og løv. Samtidig fortalte de om all den fôrsanking, fyring, matlaging, lagging og treskurd bøndene hadde holdt på med. Dersom kallene ble sett ovenfra om sommeren, ville de kunne te seg som busker. Brand baserer seg dessuten på minner fra barndommen, og et barn kunne gjerne beskrive stuvede oldere som olderbuske; stuvingen førte til at det utviklet seg et rikt grennett oppå den gamle stammen. Olderen var et treslag som ble mye benyttet både til fyringsved og til treskurd, slik det fortelles i Norske Mysterier, som ikke minst prydet nettopp slike bygninger som "den gamle brune kirke" Brand nevner, i form av utskårne altertavler, brander eller dørstolper, korskiller, prekestoler og andre interiørdetaljer. I Ibsens novelle til Knud Bergsliens maleri (etter trykk) "Et brudefølge" fra Vangskirken på Voss, er den dragende eller forføreriske treskurden et viktig motiv (jfr. mitt foredrag på Skien bibliotek, innlegget 17.3.18).
Vangskirken på Voss; "(...) høit oppe over Kordøren hang Jesus paa Korset, to smaa Engle med Vinger stod hos ham" (fra Ibsens "En brudevielse").
* I henhold til 2 Mos 20 er dette budet det tredje i rekken, men tidlig i kirkens historie ble det andre bud, det såkalte billedforbudet fjernet, noe som forrykket budenes rekkefølge.
Det er en kjensgjerning at det som spirer og spretter, har død og fordervelse som sin forutsetning; naturens vokster skyldes jorden som berikes av døde planter og dyr. I denne prosessen deltar også slike småkryp som snart skal skape katastrofestemning i det stockmanske hjem, nemlig infusorier eller flimmerdyr.
Mennesket, eller mannens, forhold til jorden er omtalt i 1 Mos 3. Fordi Adam brøt Guds forbud mot å spise av kunnskapens tre, ble jorden forbannet. Vers 19 lyder: "I dit Ansigts Sved skal du æde Brødet, indtil du bliver til Jord igjen; thi du er tagen deraf; thi du er Støv, og skal blive til Støv igjen." Dette skriftstedet danner bakgrunn for en replikkveksling senere under "toddygildet".
Formelen som blir brukt under jordpåkastelsen, refererer til 1 Mos 3, med tillegget "av jord skal du igjen oppstå"; et løfte som skyldes Kristi død og pine. Som nevnt i innlegget 3.11.18, bruker Billing eden "Gud døde mig" hele 18 ganger, et uttrykk som gir assosiasjoner til flere andre eder, deriblant fanden ta meg og guds død og pine. Det hentydes også direkte til Guds, det vil si Kristi, død og pine i skuespillet, i form av "død og plage" (seks ganger), "guds død og pine" (én gang), "guds død" (én gang) og "pine død" (fire ganger). For øvrig påkalles fanden 27 ganger.
Det finnes altså påfallende mange brudd på det andre bud* i En folkefiende. Budet lyder ifølge Doktor Morten Luthers Katechismus: "Du skal ikke tage Herrens, din Guds Navn, forfængeligen, thi Herren vil ikke holde den uskyldig, som tager hans Navn forfængeligen." Deretter følger en lengre forklaring om budets betydning. De som benytter nevnte eder, er fritenkeren Stockmann, hedningen Billing (av norrønt "tvilling"), Hovstad (peker mot hedensk gudedyrkelse) samt boktrykker Aslaksen. "Aslak-" har norrønt opphav: áss (ås, hedensk gud), og leikr (lek, dans, sport som kan ha inngått i gudekult). Etymologien til áss er ukjent; en av tolkningene er at det er samme ord som áss med betydningen bærende stokk eller bjelke, det som stadig kalles ås, gjerne i sammensetninger som mønsås. Også i De unges Forbund, der opprør mot den etablerte autoritet er et sentralt tema, opptrer en boktrykker Aslaksen, som visstnok skal peke mot Nils Fredrik Axelsen som trykket Manden/Andhrimner, der Norske Mysterier er utgitt som føljetong (jfr. HIS). I dette romanfragmentet er som nevnt norrøn mytologi og utskårne tremenn sentrale motiver.
Det er verdt å merke seg at alle som jobber i den opposisjonelle avisen "Folkebudet", har navn med hedensk opphav, òg at de bryter det andre (tredje) bud, ett av Guds ti bud. Avisnavnet "Folkebudet" kan tolkes slik at "Guds-" er blitt erstattet av "Folke-"; Gud har måtte vike for folket. Dette er på sin side et brudd på det første bud:
"Jeg er Herren din Gud, som udførte dig af Ægypti Land, af Trælles Huus. Du skal ikke have andre Guder for mig."
Ettersom utskåret trevirke synes å ha betydning i skuespillet (jfr. innlegget 24.10.18 om en mulig sammenheng mellom Norske Mysteriers tremenn og En folkefiendes stokkmenn), skal også neste bud siteres:
"Du skal ikke gjøre dlg udskaaret Billede, eller nogen Lignelse efter det, som er i Himmelen oventil, eller det paa Jorden nedentil, eller det, som er i Vandet, under Jorden. Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; thi jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøger Fedres Misgjerning paa Børn, paa dem i tredie og paa dem i fjerde Led, paa dem, som hade mig; og den, som gjør Miskundhed mod tusinde Led, mod dem, som elske mig, og mod dem, som holde mine Bud."
Deretter følger altså:
"Du skal ikke tage Herrens din Guds Navn forfængeligen; thi Herren skal ikke lade den være uskyldig, som tager hans Navn forfængeligen."
Ibsen er blant Norges mest bibelkyndige forfattere, og det skulle ikke forbause om En folkefiende på et underliggende plan handlet om frafall, likesom hovedverket Kejser og Galilæer (1873).
Da Ibsen arbeidet med En folkefiende, hadde alt dragestilen begynt å gjøre seg gjeldende (jfr. innlegget 6.11.18). Det betyr at utskåret trevirke, det være seg stokker eller planker, som pekte mot norrøn hedendom, var blitt topp moderne. En sak som skapte blest om avfeldige stokker og planker, var beslutningen om å bygge ny kirke i Gol til erstatning for stavkirken fra 1200-tallet. Stavkirkene bar tydelig preg av hedensk ornamentikk, og på toppen av noen av stavene finnes hoder som neppe forestiller hverken apostler eller andre bibelske figurer. I Hegge stavkirke finnes et hode som man mener forestiller Odin som hengt.
I 1881 var den nye kirke i Gol ferdigstilt, og Foreningen til Norske Fortidsminnemerkers Bevaring, som hadde betalt 200 kroner for det gamle kirkebygget, fikk tillatelse av Oscar 2 til å gjenoppføre stavkirken i folkeparken på Bygdø Kongsgård. Kongen skulle bekoste restaureringen, der man valgte å utforme de ytre deler etter modell av Borgund stavkirke. Siden 1885 har den gamle Golskirken pranget med grinende dragekjefter på Bygdøy.
Interessen for gammel norsk treskurd var riktignok ikke noe som oppstod på begynnelsen av 1880-tallet. I.C. Dahl var alt tidlig en forkjemper for bevaring av stavkirkene, og i 1840 kjøpte han stavkirken i Vang med det formål å få den oppført i Slottsparken. Dette lot seg ikke gjennomføre, og kirken ble kjøpt av kronprinsen, den senere kong Fredrik Vilhelm 4 av Preussen, og gjenoppbygget i daværende Schlesien,
Som omtalt i innlegget 24.10.18, er både Hastværks tidligste figurer og de som er skapt etter forelegg av bygdekirkens altertavle, fremstilt av oldervedstykker fra bestemor Karis samling av brenne til oppvarming av den trekkfulle bondestuen. Disse kan med et annet ord kalles «brander». Også et vedstykke som brenner, kan omtales som en «brand», det samme gjelder en stolpe eller en stokk, for eksempel en dørstokk med utskæring. Emnet som romanhelten benytter til kunstnerisk bearbeiding, kan slik sett oppfattes som en understrekning av et forgjengelighets-/forfengelighetsmotiv, på linje med det vi finner hos Ibsen. At det blant guttens tidligste forbilder finnes likfjeler i tre som i dobbelt forstand peker mot forgjengelighet; gravminnene er "plantet" rett ned i jorden, bygger opp under et slikt motiv. Etter at Hastværk har beskuet altertavlen, setter han altså i gang med å skjære ut bibelske figurer, og den aller viktigste er en stor Moses. Men også den imponerende Moses-figuren er en «brand»; det vil si utskåret trevirke. Ettersom Hastværk like gjerne kunne ha plukket ut et annet oldervedemne, kunne trestykket endt som en brand i grua til gamle Kari.
Norske Mysteriers brandmotiv har betydning for tolkningen av Ibsens rollefigur Brand. I Episk Brand (første versjon av Brand) sammenlignes presten med Moses, både ved direkte sammenligning og ved beskrivelsen av hans fremtoning. Med motivet oldervedstykker kan det også trekkes en linje til Brand. Etter møtet med Agnes og Ejnar stanser Brand under nedturen og blir stående å betrakte landskapet langt under seg. Blikket faller blant annet på «den gamle brune kirke, / elvekantens olderbuske». Older, eller or, som vokser ved elvekanten, ville man tro kunne bli til et stort tre - så fremt den ikke stuves eller lauves, da kan olderen i stedet beskrives som en «kall», et uttrykk som nok knytter seg til synet av den bladløse krøplingen om vinteren. I det gamle norske kulturlandskapet var stuvkaller av forskjellige treslag et fast innslag. De forkrøblede trærne var vitnersbyrd om generasjoners høsting av grener, kvister og løv. Samtidig fortalte de om all den fôrsanking, fyring, matlaging, lagging og treskurd bøndene hadde holdt på med. Dersom kallene ble sett ovenfra om sommeren, ville de kunne te seg som busker. Brand baserer seg dessuten på minner fra barndommen, og et barn kunne gjerne beskrive stuvede oldere som olderbuske; stuvingen førte til at det utviklet seg et rikt grennett oppå den gamle stammen. Olderen var et treslag som ble mye benyttet både til fyringsved og til treskurd, slik det fortelles i Norske Mysterier, som ikke minst prydet nettopp slike bygninger som "den gamle brune kirke" Brand nevner, i form av utskårne altertavler, brander eller dørstolper, korskiller, prekestoler og andre interiørdetaljer. I Ibsens novelle til Knud Bergsliens maleri (etter trykk) "Et brudefølge" fra Vangskirken på Voss, er den dragende eller forføreriske treskurden et viktig motiv (jfr. mitt foredrag på Skien bibliotek, innlegget 17.3.18).
* I henhold til 2 Mos 20 er dette budet det tredje i rekken, men tidlig i kirkens historie ble det andre bud, det såkalte billedforbudet fjernet, noe som forrykket budenes rekkefølge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar