Kommentarer til En folkefiende, VI

En uforbederlig dåre  

Doktor Stockmann, vi kunne kalle ham Tomas Trestokk, står altså og blander seg toddy med en støter mens han snakker. Replikken innledes slik: "Og så cigarerne frem. Ejlif, du ved visst, hvor kassen står." Dette viser at det røkes og frembys sigarer i det stockmanske hus på en hverdag, selv om doktoren stadig har ubetalt gjeld til broren; videre at sønnen stjeler sigarer fra kassen, noe som fremkommer kort etter i samme replikk. Dette åpner for at det er en sammenheng mellom doktor Stockmanns ødselhet samt unnfallenheten overfor sønnen og støteren som trolig viser tilbake til doktorens i dobbelt forstand upassende omtale av seg og broren som gamle støtere. I tidligere innlegg har jeg skrevet om hentydningen til sfinksens gåte i Peer Gynt, Fjerde Handling, nemlig i scenen der Peer møter Begriffenfeldt ved sfinksen i Gizeh. På spørsmålet til Stemmen/Begriffenfeldt: "We bist du?", svarer Begriffenfeldt selv "Et Menneske!", da han får øye på Peer foran sfinksen. Tidligere i Fjerde Handling som foregår i Afrika, i scenen med Anitra, nevner Peer en rekke beklagelige eksempler på livets forgjengelighet:

"Gammel Ørn sin Fjærham fælder,
gammel Støder gaar og hælder,
gammel Kjærring mister Tænder,
gammel Knark faar vissne Hænder, –
hver og en faar vissen Sjæl."

Det gamle menneskets sviktende ganglag, som gjør at det må ty til stokk, inngår som viktig poeng i sfinksens gåte. 

                         Caspar David Friedrich, "Lebensstufen" (1835)

I tillegg til motivene ødselhet og tyveri berøres i replikken doktorens uværsturer oppe i Nordland, som trolig for en stor del har foregått til sjøs, jfr. doktorens senere opplysning om at planen til badeanstalten ble ruget ut da han lå på egg likesom en ærfugl. Ærfuglreferansen tilhører sammen med flere tilsvarende merkelige uttalelser et undertekstlig historisk plan i skuespillet. Her er det åpenbart en skips- eller sjøkaptein som uttaler seg: "Nu vil jeg hver evig eneste dag lægge mig ligesom for anker i «Folkebudet» og bestryge dem med den ene exploderende opsats efter den anden –"

                      Willem van der Velde, "Kanonsalven" (ca. 1670)

For øvrig inngår "støter" i et ordtak som nok er kjent av de færreste i dag: "Dersom du vilde støde en Daare i Morteren med Støderen midt iblandt Gryn, skal (dog) ikke hans Daarlighed (dvs. dårskap) vige fra ham," som står i Ordspråkene, 27,22. Her kan det hevdes at dersom ikke dårskapen kan støtes eller stampes ut av dåren, nytter det neppe med slag eller pisking heller. I innlegget 21.10.18 knytter jeg Morten Kiils garvervirksomhet til korporlig avstraffelse. 

                             Tysk fremstilling av garving (ca. 1880)

Det er en åpenbar likhet mellom garving av dyrehud og banking eller pisking av menneskehuden under korporlig avstraffelse, noe som har ført til at garving/barking kan brukes metaforisk. Ved å utsettes for slag eller pisking blir den myke huden sterkere, samtidig som straffen virker herdende på karakteren. I femte akt trekker Stockmanns svigerfar, vi kunne kalle ham Morten Garver, selv frem et eksempel på en drastisk korporlig avstraffelse som virkelig svir på huden (henvendt til Stockmann): "Lar De endnu komme dyr og sligt stygt noget fra mit garveri, så er det akkurat det samme, som at skære brede remmer af Katrines hud, og af Petras også, og af smågutternes; men det gør ingen skikkelig husfar, – hvis han ikke er en gal mand da." 

"Morten" viser som nevnt til "Doktor Morten Luthers Katechismus", den religiøse veiviser under barneoppdragelsen på 1800-tallet, og her inngår tukt som viktig del. Mortens garveri er en påminnelse om tuktens betydning i barneoppdragelsen. I Morten Kiils replikk er det en klar referanse til katekismens Hustavle, der det blant annet står følgende om foreldres plikter mot barn: "hvo som sparer sit Riis, hader sin Søn, men den, som elsker ham, tugter ham tidlig", og her følger en referanse til Ordspr. 13, 24." Dette lyder: "hvo som sparer sit Riis, hader sin Søn; men den som elsker ham, tugter ham tidlig." Hustavlen omtaler også barns plikt mot foreldrene, blant annet følgende: "Herrens Frygt er Begyndelse til Visdom. Daarerne foragte Visdom og Tugt. Min Søn! hør din Faders Tugt, og forlad ikke din Moders Lov." Her vises det til Ordspr 1,7,8, der vers 7 fremstår som direkte forelegg for formaningen om å lytte til farens tukt og ikke forlate morens lov. 

Som nevnt i flere tidligere innlegg, er barneoppdragelse tema i En folkefiende. Doktor Stockmann fremtrer som er person som gjør akkurat det han har lyst til, og en slik livsinnstilling har han åpenbart tenkt å viderebringe til sønnene. Så bør det heller ikke vekke forundring at doktoren ber sønnene få tak i noen skikkelige "gadelømler", noen "riktige lurver", til sin "disippelskare". Og Morten forsikrer faren: "Jo far, dem kender jeg mange af!" Doktorens yngste sønn er oppkalt etter Morten Kiil som er en mester i å barke hud; som nevnt i innlegget 21.10.18, er "bank" eller "pryl" blant betydningene til "kil" (ODS). 
      Tekstens dobbelte referanse til stokk som støter, representert henholdsvis ved stive gammelmannsben og toddystøteren, kan undertekstlig være en hentydning til det bibelske ordspråket om dåren som ikke kan fris fra sin dårskap selv om han støtes av støteren i en morter. Dette ville i så fall peke mot for et at skuespillets sentrale spørsmål, som utkrystalliseres mot slutten: Hvem er det som er dåre? Under folkemøtet i kaptein Horsters hjem der Stockmanns stigende opphisselse provoserer til pipekonsert, slynger doktoren ut (til piperne): "Å, I dårer som I er, - jeg siger jer, at -". Dette er en referanse til skriftsteder der Kristus benytter formelen "I dårer" (i henhold til eldre bibeloversettelser), samtidig som det fokuserer på det bibelske dårebegrep; dåren er i henhold til Bibelen først og fremst den som ikke frykter Gud.