Kommentarer til En folkefiende (Norma, Episk Brand), XVII

Grunnlovens redningsmann og avgudsstøtten ved Nybroen

I innlegget 23.1.19  argumenterer jeg for at 17. mai-talen til proprietæren i "En Aftenstund i et Proprietairkjøkken", som trolig henspiller på patrioten O.J. Grinders prosjekter for å celebrere nasjonaldagen, er et underliggende tema i En folkefiende, og jeg og trekker linjen til Bjørnsons legendariske 17-mai-taler og oppglødde innsats for 17. mai-feiringen. Men det er én som hadde gått i forveien, nemlig Henrik Wergeland. Den talen dikteren holdt ved avdukningen av Krohgstøtten 17. mai 1833, spiller en viktig rolle i Episk Brand (1864/-65). Et annet skuespill som kan fortelle mye om Ibsens forhold til Grunnloven og 17. mai-feiringen, er Norma (1851). Før den videre gjennomgang av En folkefiende skal jeg kort omtale de aktuelle partiene i disse tekstene.

    
Brand (opprinnelig Koll) forteller at han deltok i 17. mai-feiringen den gang "Folkets store Digter" talte under avdukningen av "Frihedsmandens Støtte". I den ekstatiske skildringen, som jeg vil komme tilbake til i et senere innlegg, har Ibsen blandet sammen flere patriotiske ytringer. Det gjelder blant annet det legendariske 17. mai-toget i 1844, som hadde fått Wergeland til å forlate sykesengen i Grotten. Camilla skriver om brorens siste 17. mai: "Afmagret og bleg som Døden, men med Syttendemais blikke, fór han nedover". Det er for øvrig verdt å merke seg Brands omtale av støtten som "Vort Lands Fortrøstning og dets Haab i Knopp!", som fremtrer som en parallell til et grunntema i En folkefiende, nemlig det forhold at menneskene, stokkmennene, fortrøster seg til dødt materiale i stedet for frelseshåpet ved Kristi korsdød og oppstandelse. I Brands tilfelle dreier det seg om jern som illuderer marmorstein. Sammenligningen av en jernstøtte med et håp i knopp er en metafor som rammer midt i den sakralisering av nasjonen som Wergeland og andre patrioter bedrev. Aldri senere skulle denne retorikken nå større høyder enn under den sterkt beduggede dikters tale ved grunnlovsbergerens minnestøtte 17. mai 1833.  
      
Christian Krohg (1777-1828) var professor i jus og stortingsmann, i to perioder stortingspresident. I 1821 fremmet Karl Johan forslag til endringer av Grunnloven, deriblant kongelig vetorett ved lovvedtak og rett til å oppløse Stortinget. Forslaget ble avvist av Stortinget i 1824 etter en innstilling ført i pennen av Krohg som formann i Konstitusjonskomiteen. Det er posisjonen som forsvarer av Grunnloven som førte til at Krohg, "Grunnlovens redningsmann", ble beæret med hovedstadens første offisielle minnesmerke. Etter denne begivenheten ble hans posisjon som nasjonalt frihetsikon ytterligere styrket. "Frihetsmannen" hadde for øvrig begått selvmord i 1828 etter at arbeidet med en norsk lovbok for sivil- og kriminalretten hadde vokst ham over hodet, og han hadde misligholdt flere frister for innsending av lovforslag. Krohgs bortgang under ulykkelige omstendigheter har nok også bidratt til heltestatusen.        

                Krohgstøtten etter restaureringen 2010/-11.

                   Christian Krohg med Nordstjärneordenen på høyden av juristkarrieren.



Forbildet for Krohgstøtten er obelisken, opprinnelig en egyptisk steinstøtte knyttet til kulten av solguden Ra. Flere obelisker, som opprinnelig dannet par ved tempelinngangen, ble plukket ned av romerske keisere som brakte dem med seg hjem. Enkelte har også vandret andre steder hen, blant annet til Paris, samme år som Krohgstøtten ble reist ved Nybroen (1827) ved en av veiene inn til Christiania. Når obelisker spretter opp som gravstøtter og monumenter over hele Europa, skyldes det empire, det stilmessige resultat av Napoleons for øvrig mislykkede egyptiske felttog.     
       
Krohgstøtten, som i mange år var sentrum for hovedstadens 17. mai-feiring og målet for -toget, er et æresminne over en stortingsmann som voktet Grunnloven og bidrog til at den ikke ble endret. Mon Ibsen stilte seg bak Brands eksalterte dyrkelse av støtten og talerens agenda? NORMA ELLER EN POLITIKERS KJÆRLIGHED*, som samtidig er parodi på Bellinis opera Norma (1831) og satire over samtidens stortingspolitikere, vitner om et diametralt motsatt syn. I dette stykket rammer satiren spesielt Grunnlovens, "Frihedsværket"s, forsvarere, som steilt motsatte seg enhver endring av Grunnloven. Sistnevnte opptrer som druider, keltiske prester, og guddommen er åpenbart Grunnloven. Noten til rollelistens "ARIOVIST, Normas Fader, en gammel Druide*) – Hr. Ueland" lyder:

 "(NB. Druiderne vare hedenske Hunde, der ligesom Uglerne og Flaggermusene helst dreve deres Spil i mørke Skove, hvor Oplysningen (fra Sol og Maane) vanskelig kunde trænge ind.)" 

Sceneanvisningen til første akt lyder: 
     
"En tyk Skov med tilbørligt Halvmørke, i Baggrunden 'norske Klipper'; Blaaveis og Frihedskokarder blomstre i Granernes Ly. Midt paa Scenen en hellig Afgudssteen, hvori 'Frihedsværket' er indfattet i Glas og Ramme." 

Også første scene innledes med en sceneanvisning:

"Ariovist, Druider og Druidinder komme med Trompeterne i Spidsen."

"Frihedsværket"s tilbedere har åpenbart gått i tog til skogen med avgudssteinen; I Bellinis opera er druidene samlet i den hellige lunden, formodentlig bestående av eiketrær. I Norma er scenebildet endret til en granskog. Dette har trolig nasjonale - og litterære - årsaker, noe jeg skal komme tilbake til. De tidlige avbildningene av Krohgstøtten viser at det ble plantet trær rundt støtten, som dermed kom til å stå inne i en lund. 

I Norma er sammenhengen mellom druidene og druidinnene og vokterne av Grunnloven overtydelig.

"ARIOVIST

Her staae vi paa Frihedens frieste Jord,

I det gamle, ja, i det ældgamle Nor!

(afsides)

Ja, for Norge er Død og Pine et ældgammelt Land.

CHOR AF DRUIDER OG DRUIDINDER

Ja, ja, ja, ja!

Ja, ja, ja, ja!

ALLE
Ja i det gamle, det ældgamle Nor!

ARIOVIST
Saa stærk som Egens kneisende Stamme
Staar «Frihedsværket» i Glas og Ramme! –
​Det staar der saa fast i Stenen indfattet,
(Desværre det bliver ei tilfulde skattet) – – –

CHOR AF DRUIDER
Desværre, det blier ei tilfulde skattet!
Desværre, desværre, desværre, desværre!!!

ARIOVIST
Men vi maae vaage, og vi maae bede,
Og om vor Helligdom maae vi frede;
For raa Barbarer vil rive den ned,
Vil flytte den hen paa et andet Sted,
Hvor Solen skinner den hele Dag,
(Og Maanen til visse Tider om Natten)
Og derfor er det en afgjort Sag
​At vi maae værne om Frihedsskatten!
Ja, Noget maa gjøres, den Sag er klar!"

Tredje akts andre scene innledes ved at prestinnen Norma kommer inn "i Berserkergang, som om Nogen havde foreslaaet at forbedre Grundloven". Det er således liten tvil om at det er Grunnloven som er innfattet i avgudssteinen, og at denne voktes som en helligdom. At det også hentydes til 17. mai i Norma, fremgår av noen av verselinjene til Severus - "en 'Liberal' (eller i Mangel deraf: Hr. Stabell)" - der han sikter til sitt tidligere elskovsforhold til Norma:

"Jeg hørte engang til de Radikale,

(Som gaae under Navn af de Liberale),

Som tale haanligt om gyldne Sale,

Som skrue sig op med « Klipper» og «Dale,»

Som fast germanisk forstaae at prale

Med Norden, som vaagnede af sin Dvale,

​Og jubler omkap med Vaarens Svale

Paa Frihedsdagen, – kort, til de Gale!"

Før avdukningen av Krohgstøtten ble det sunget en sang som Wergeland hadde skrevet teksten til. Første del lyder slik:

"Vær stolt, o Nor, ved Kjæmpens Grav! 
Den Søn, dig Himlen skabte, 
 du som en Christian Krohg gjengav; 
 den vandt, da ham du tabte. 
 Giv, Himmel, da til Vederlag 
 Nor Mænd, der vove Aandeslag, 
 som han, for Jords og Himmels Sag:
 for Frihed, Ret og Sandhed!
 Hans Visdom tage evig ind 
 sin Plads i Storthingssalen! 
 Hans Frisind lig en Nordenvind 
 igjennemstorme Dalen!:"

Wergeland holdt altså ved denne anledning en legendarisk 17. mai-tale. Nasjonalskalden befant seg på dette tidspunkt i tung bakrus og hadde reparert med konjakker til frokost. Denne typiske 17. mai-syken er tema i Brands erindring av frihetsmannens tale, som altså oppildnet ham i den grad at han ble nasjonalt kallet. Brand ville gå ut å advare om at ikke alle nordmenn ville blø for Norges sak. I et mer blomstrete språk kunne man si Nors, alternativt Noras, sak. Under nasjonalromantikken var Nor og Nora (jfr. Dana og Svea) vanlige betegnelser for Norge. Beskrivelsen av Brands oppvekkelse til patriot har preg av forførelse eller besettelse, og kort etter opptrer han som en Moses. Men Brands bulle er ikke en påminnelse om De ti bud, men om eden nordmennene hadde sverget i 1814 om å "ville hævde Norges Selvstændighed og vove Liv og Blod for det elskede Fædreland». 

"Grunnloven i glass og ramme" (betegnelse fra eldre museumsprotokoller, Norsk Folkemuseum).

                                              forts.