Kommentarer til En folkefiende (Norma, Episk Brand), XVIII
Da frelsen nedsteg over Norge eller Når kokardene blomstrer i rødt, hvitt og blått
I Norma peker avgudssteinen med "Frihedsværket" mot Krohgstøtten til minne om Grunnlovens redningsmann. Den druidiske retorikken er satire over den patriotiske norske språkbruken i 1800-tallets første halvdel som er gjennombruset av en poetisk vind, eller storm, som Wergeland var den ypperste representant for. Lite av det som ble ytret ved festlige anledninger den gang, tåler dagens lys. Dette er da også et poeng i Norma, der druidene helst driver sitt spill i mørke skoger, hvor "Oplysningen (fra Sol og Maane)" vanskelig kan trenge inn. Det er nærliggende å tolke "Oplysningen", som motstilles den mørke hedendom, idéhistorisk, i tilknytning til opplysningstiden. Opplysningsbegrepet er grunnleggende for Holberg, en av de fremste representanter for opplysningsideene i Danmark-Norge. Samme forfatter ble omfattet med stor interesse av Ibsen og Paul Botten-Hansen i 1851. Dette fremgår av Botten-Hansens påbegynte roman Norske Mysterier, som ble publisert i Andhrimner. Her finnes en rekke referanser til Holberg og Danmark-Norges historie, deriblant Niels Klims reise under jorden.
Tittelen Norma eller en Politikers Kjærlighed peker rett mot Holbergs komedier, der flere titler følger samme mønster, eksempelvis Jeppe paa Bjerget Eller Den forvandlede bonde og Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat. Sistnevnte inneholder replikken som danner bakgrunn for navnet på den litterære krets Ibsen tilhørte, "Det lærde Holland"; "Skam faae Hollænderen, Han haver sine Spioner ude allevegne." I en av replikkene til Severus, den ubestandige elsker i Norma, finnes uttrykket "unter uns gesagt", videre benytter Ibsen "Luftkasteller" i fortalen: "Motzfeldt, Lange og Harris (er) den gamle vrantne Onkel, som har tabt Følelsen for Livets Poesi, men som dog er god at have i Baghaanden, hvormeget hans prosaiske Verdensviisdom end optræder fiendtlig mod de unge Elskendes phantastiske Planer og Luftkasteller". " Sistnevnte viser trolig til Geskes beskyldning, uttalt to ganger, om at mannen og Collegium politicum bygger "Casteller i Luften".
I Norma sammenlignes den norske patriotismen med hedendom, det vil si at nasjonen dyrkes som en guddom. Denne kjensgjerning holdes formodentlig skjult for folket, men publikum blir altså gjort delaktig i patriotenes, de opposisjonelle stortingspolitikernes, mørke virksomhet mellom blåveis og frihetskokarder inne i granskauen, hvor de dyrker Grunnloven innfattet i en avgudsstein. Scenebildet peker utvilsomt mot Wergeland, taleren ved avdukningen av minnestøtten for Christian Krohg. Mosegrodde klippebrokker, alpetinder, blåveiser (anemoner) og graner, alle enten uttalt eller underforstått norske, bringer oss rett inn i Wergelands dikterverden. For øvrig minner det første scenebildet i Norma sterkt om ditto i Wergelands syngespill Fjeldstuen, skrevet kort før dikterens død i 1845: "En af Løvskov omgivet Plads. Tilhøire en stor moset Steen (Klippebrok)." Frihetskokardene viser utvilsomt til den nasjonale kokarde, som opptok Wergeland så sterkt at han i 1835 skrev et innlegg til Statsborgeren (publisert 6. desember) der han oppfordrer til at studentene skal begynne å bruke den nye nasjonale kokarde på hatten i stedet for den gamle, i sort og gull:
"(...) hvor han seer sine Brødre, seer selve Nordmænd saaledes glemme hvad de pligtede Fædrelandets Hæder, at de uden mindste Nødvendighed, og som det altsaa regnes, af egen Drift forene sig om at bære Symboler, der altfor meget tyde hen paa en tabt Nationalitet. Vi mene her Studenternes Kokarde med de unorske Farver. Denne bæres af dem, der have kaldt sig de frieste af Norges frie Sønner. Vist er det, at de ere det frigjorte Norges Haab, at dette ei bør nære Feighed, og at de ei behøve at være de Frieste for ei at bære en Distinktion, som undskyldelig Overilelse saare let kunde falde paa at kalde Trællemærket. Følelsen heraf er dog ogsaa for længe siden vaagnet, hiin Kokardes Afskaffelse har længe været Manges Ønske, oftere været paa Tale og Flere have i den
Henseende gjort et Skridt, som tilvisse overbeviser en mindre god Aand mellem vore Studerende, om det ei fandt Efterligning og omsider bevirkede hvad man saa længe har ønsket."
En strunk "Henrik Wergeland" i studentuniform (rekonstruksjon). Wergelands uniform ble skadet under Torvslaget 17. mai, 1829.
Den nasjonale kokarde skulle etter hvert få plass på studentluen, men ikke i Wergelands tid. Studenterlue fra 1930-tallet.
Wergelands innlegg om kokarden på studenterluen viser at det ble brukt nasjonale kokarder, det vil si i rødt, hvitt og blått. I 1844 ble reglementet for embedsmennenes uniformshuer endret idet kokarden heretter skulle være i rødt, hvitt og blått. Den norske kokarden avviker fra den franske ved farvenes plassering. Visstnok skal den korrekte franske kokarde ha et blått felt innerst og en hvit og deretter rød rand utenfor. Men det finnes unntak fra regelen. Her skal det for øvrig skytes inn at beskrivelsen av "haukens" øye i Brand, som ikke stemmer med de faktiske ornitologiske forhold, kan bringe tanken på en kokarde. Hauken har en "en Rand om Øjet, rød og gul". Her får man tenke seg en blå runding i midten og et rødt og et gult felt utenfor. Rødt og gult er de i nasjonal sammenheng forhatte oldenborgernes våpenfarve. Dette fremtrer som en parallell til den fremmede silkesløyfen til trollene i Dovre, som er "brandgul", altså rødgul, og bæres som verdighetstegn. Rødt og gult peker i begge tilfeller mot et satirisk budskap under den nasjonale fasade.
Offiser i politiet under Den franske revolusjon.
Norsk embetsmannslue etter endringen av uniformsreglementet i 1844 (Norsk Folkemuseum).
Det er utvilsomt frihetskokarder av norsk type som "blomstre i Granernes Ly" ifølge sceneanvisningen i Norma, og friheten som det siktes til er naturlig nok samme frihet som det refereres til med "Frihedsværket" i glass og ramme, nemlig Norges frihet som sikres ved Grunnloven og feires med kokarder festet til klærne. Ved søkning i Nasjonalbibliotekets digitaliserte skrifter har jeg bare funnet ett treff for frihetskokarde utover den ene forekomsten i Norma. Det dreier seg om et innlegg om Ivar Aasens skuespill Ervingen (1855) under målstriden på begynnelsen av 1860-tallet. Anmelderen i Trondhjems Stiftsavis kunne ikke skjønne at "målstrevarane" var "farlegare for vort Sprog, end Smaagutternes Demagogeri med Frihedskokarde og 17de Mai-Flag ere for Konstitutionen" (Oddmund Løkensgaard Hoel, Nasjonalisme i norsk språkstrid 1848-1865).
"Frihedsværket" som betegnelse på Grunnloven refererer trolig til en linje i Wergelands "ÆGGEDOSISVISE, 17DE MAI 1840":
"(...)
Held Majens herlige Frihedsværk!
Hvert Aar gid Festen bli'e mere stærk!
Leve hver Mand,
hvem Norges Land
sin Friheds Ære mon skylde!"
Tittelen Norma eller en Politikers Kjærlighed peker rett mot Holbergs komedier, der flere titler følger samme mønster, eksempelvis Jeppe paa Bjerget Eller Den forvandlede bonde og Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat. Sistnevnte inneholder replikken som danner bakgrunn for navnet på den litterære krets Ibsen tilhørte, "Det lærde Holland"; "Skam faae Hollænderen, Han haver sine Spioner ude allevegne." I en av replikkene til Severus, den ubestandige elsker i Norma, finnes uttrykket "unter uns gesagt", videre benytter Ibsen "Luftkasteller" i fortalen: "Motzfeldt, Lange og Harris (er) den gamle vrantne Onkel, som har tabt Følelsen for Livets Poesi, men som dog er god at have i Baghaanden, hvormeget hans prosaiske Verdensviisdom end optræder fiendtlig mod de unge Elskendes phantastiske Planer og Luftkasteller". " Sistnevnte viser trolig til Geskes beskyldning, uttalt to ganger, om at mannen og Collegium politicum bygger "Casteller i Luften".
I Norma sammenlignes den norske patriotismen med hedendom, det vil si at nasjonen dyrkes som en guddom. Denne kjensgjerning holdes formodentlig skjult for folket, men publikum blir altså gjort delaktig i patriotenes, de opposisjonelle stortingspolitikernes, mørke virksomhet mellom blåveis og frihetskokarder inne i granskauen, hvor de dyrker Grunnloven innfattet i en avgudsstein. Scenebildet peker utvilsomt mot Wergeland, taleren ved avdukningen av minnestøtten for Christian Krohg. Mosegrodde klippebrokker, alpetinder, blåveiser (anemoner) og graner, alle enten uttalt eller underforstått norske, bringer oss rett inn i Wergelands dikterverden. For øvrig minner det første scenebildet i Norma sterkt om ditto i Wergelands syngespill Fjeldstuen, skrevet kort før dikterens død i 1845: "En af Løvskov omgivet Plads. Tilhøire en stor moset Steen (Klippebrok)." Frihetskokardene viser utvilsomt til den nasjonale kokarde, som opptok Wergeland så sterkt at han i 1835 skrev et innlegg til Statsborgeren (publisert 6. desember) der han oppfordrer til at studentene skal begynne å bruke den nye nasjonale kokarde på hatten i stedet for den gamle, i sort og gull:
"(...) hvor han seer sine Brødre, seer selve Nordmænd saaledes glemme hvad de pligtede Fædrelandets Hæder, at de uden mindste Nødvendighed, og som det altsaa regnes, af egen Drift forene sig om at bære Symboler, der altfor meget tyde hen paa en tabt Nationalitet. Vi mene her Studenternes Kokarde med de unorske Farver. Denne bæres af dem, der have kaldt sig de frieste af Norges frie Sønner. Vist er det, at de ere det frigjorte Norges Haab, at dette ei bør nære Feighed, og at de ei behøve at være de Frieste for ei at bære en Distinktion, som undskyldelig Overilelse saare let kunde falde paa at kalde Trællemærket. Følelsen heraf er dog ogsaa for længe siden vaagnet, hiin Kokardes Afskaffelse har længe været Manges Ønske, oftere været paa Tale og Flere have i den
Henseende gjort et Skridt, som tilvisse overbeviser en mindre god Aand mellem vore Studerende, om det ei fandt Efterligning og omsider bevirkede hvad man saa længe har ønsket."
Wergelands innlegg om kokarden på studenterluen viser at det ble brukt nasjonale kokarder, det vil si i rødt, hvitt og blått. I 1844 ble reglementet for embedsmennenes uniformshuer endret idet kokarden heretter skulle være i rødt, hvitt og blått. Den norske kokarden avviker fra den franske ved farvenes plassering. Visstnok skal den korrekte franske kokarde ha et blått felt innerst og en hvit og deretter rød rand utenfor. Men det finnes unntak fra regelen. Her skal det for øvrig skytes inn at beskrivelsen av "haukens" øye i Brand, som ikke stemmer med de faktiske ornitologiske forhold, kan bringe tanken på en kokarde. Hauken har en "en Rand om Øjet, rød og gul". Her får man tenke seg en blå runding i midten og et rødt og et gult felt utenfor. Rødt og gult er de i nasjonal sammenheng forhatte oldenborgernes våpenfarve. Dette fremtrer som en parallell til den fremmede silkesløyfen til trollene i Dovre, som er "brandgul", altså rødgul, og bæres som verdighetstegn. Rødt og gult peker i begge tilfeller mot et satirisk budskap under den nasjonale fasade.
Luen til taperen ved Waterloo.
Det er utvilsomt frihetskokarder av norsk type som "blomstre i Granernes Ly" ifølge sceneanvisningen i Norma, og friheten som det siktes til er naturlig nok samme frihet som det refereres til med "Frihedsværket" i glass og ramme, nemlig Norges frihet som sikres ved Grunnloven og feires med kokarder festet til klærne. Ved søkning i Nasjonalbibliotekets digitaliserte skrifter har jeg bare funnet ett treff for frihetskokarde utover den ene forekomsten i Norma. Det dreier seg om et innlegg om Ivar Aasens skuespill Ervingen (1855) under målstriden på begynnelsen av 1860-tallet. Anmelderen i Trondhjems Stiftsavis kunne ikke skjønne at "målstrevarane" var "farlegare for vort Sprog, end Smaagutternes Demagogeri med Frihedskokarde og 17de Mai-Flag ere for Konstitutionen" (Oddmund Løkensgaard Hoel, Nasjonalisme i norsk språkstrid 1848-1865).
"Frihedsværket" som betegnelse på Grunnloven refererer trolig til en linje i Wergelands "ÆGGEDOSISVISE, 17DE MAI 1840":
"(...)
Held Majens herlige Frihedsværk!
Hvert Aar gid Festen bli'e mere stærk!
Leve hver Mand,
hvem Norges Land
sin Friheds Ære mon skylde!"
Den aktuelle linjen kan utlegges slik. Hill/leve mais herlige frihetsverk/Grunnloven. "Frihedsværk" er ikke oppført i Ordbog over det danske sprog, noe som kan bety at det er en av Wergelands patriotiske nyskapninger.
Satiren over patriotene, avgudsdyrkerne, er skrevet med store bokstaver i Norma, i Episk Brand derimot er den fordekt. Wergelands 17. mai-tale ved Krohgstøtten inngår i bakgrunnen for begge stykkene. Talen er godt kjent, for Wergeland lot den trykke rett etterpå. I sin beskrivelse blander Brand inn brokker fra talen dikteren holdt neste 17. mai, nemlig "Til Forfædrenes Minde" (jfr. kommentar i Henrik Ibsens skrifter). Det er verdt å notere seg at det også er flere detaljer ved beskrivelsen som ikke stemmer, det gjelder for eksempel toget Brand forteller om. Det var ikke noe 17. mai-tog i 1833, og Ibsen sikter trolig til 17. mai-toget i 1844, hovedstaden første borgertog, der flere tusen deltok, da man av alle steder endte på Slottsplassen for å hylle den nye kongen, Oscar 1, og der også den alvorlig syke Wergeland deltok. Det er således ikke den historiske virkelighet Brand skildrer, men en dikterisk versjon. Så er da heller ikke Wergelands 17. mai-taler i henholdsvis -33 og -34 i en realistisk stil, men i en poetisk-sakral. Talene uttrykker en svermers luftige fantasisvev, der dyrkelsen av Norge/Nor, nordmenn og norrøne guder har erstattet dyrkelsen av Gud. Det bibelske forelegget er tydelig. Her en tilfeldig valgt passasje fra -33-talen, som for øvrig innledes med disse ord: " Medborgere! Vi staae her ved en Borgeraandens Triumfstøtte,ved et Fædrenelandets Altar."
"O Høitid og Fryd! Fred og Forsoning under denne Himmel evindelig, hvorfra engang Frelsen nedsteg over Norge og hvorhen vore Lovsange fare! Høitid og Fryd, Fred og For-
soning under denne Dags Himmel idag, der samler os Alle, os Alle under sig til den skjønneste Familiefest! Da ville de ældre Brødre kjærligen høre hvorledes en Yngre, opfyldt af Ærbødighed og Tiltro fryder sig og raaber; "idag er Glæden fuldkommen! thi et Storvirke er skeet i Fædrenehjemmet! et 17de Maihimlens Midtpunct er reist -- et Himmelfartsbjerg for Frihedens Frelser -- et Borgeraandens Altar -- en Almeenviljens Herkuleskølle er
opløftet -- der er sat en ny Støtte under vort fælleds Hellige:under Norges Frihed og Hæder!"
"O Høitid og Fryd! Fred og Forsoning under denne Himmel evindelig, hvorfra engang Frelsen nedsteg over Norge og hvorhen vore Lovsange fare! Høitid og Fryd, Fred og For-
soning under denne Dags Himmel idag, der samler os Alle, os Alle under sig til den skjønneste Familiefest! Da ville de ældre Brødre kjærligen høre hvorledes en Yngre, opfyldt af Ærbødighed og Tiltro fryder sig og raaber; "idag er Glæden fuldkommen! thi et Storvirke er skeet i Fædrenehjemmet! et 17de Maihimlens Midtpunct er reist -- et Himmelfartsbjerg for Frihedens Frelser -- et Borgeraandens Altar -- en Almeenviljens Herkuleskølle er
opløftet -- der er sat en ny Støtte under vort fælleds Hellige:under Norges Frihed og Hæder!"
Under nasjonalromantikken var det få som minnet om Moselovens første bud: "Jeg er Herren din Gud (...) Du skal ikke have fremmede Guder for mig."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar