Kommentarer til En folkefiende (Episk Brand, Brand), XIX
Brand i skjøgens skjød
Festlighetene som stiger frem i Brands erindring fra den gang han overvar avdukningen av Krohgstøtten som russ, røper alle tegn på religiøs nasjonsdyrkelse; linjen tilbake til druidekulten rundt avgudssteinen med "Frihedsværket", Grunnloven, i Norma er tydelig. To strofer omhandler talen til "Folkets store Digter" (første versjon; redigert):
"Først talte han om Morgensolens Brydning
i Ejdsvoldslunden efter Trældoms Natt,
saa talte han om Friheds vundne Skatt,
og saa om Dagens store Festbetydning.
Hans Øjne skinned i en fugtig Taage,
og Folkets Syn var skinnende som hans, –
det var det Skin, som vindes ved at vaage
et Døgn om Bollen i ubændig Dans.
Saa talte han om Sammenhæng i Slægterne
fra før till nu; hans Tales Magt var stor;
i Ban han lyste Folkegudsfornægterne;
ud over Mængden runged disse Ord:
Det Blod, som af en Normands Aare rinder,
det er det Blod, som af Jarl Haakons randt;
det Blus, som brænder paa en Normands Kinder,
det Blus paa Tordengudens Kinder brandt."
På dette tidspunkt under festen er Brand stadig preget av stemningen som er skapt ved 17. mai-togets voldsomme begeistring, som han opplever som "grænseløst opildnende", men samtidig har et barndomsminne dukket opp som trekker skildringen i negativ retning. Hendelsesforløpet i denne passasjen er uklar og varierer mellom de enkelte versjonene. Like fullt er det mulig å trekke noen hovedlinjer. Rammen for Brands 17. mai-erindring er at han har stanset under vandringen over fjellet og skuer ned på sin hjembygd ved en vestlandsfjord. Da kommer han til å tenke på et barndomsminne fra hasselskogen, der han ble vitne til at en ung bonde skar av seg en finger for å slippe krigstjeneste. Hendelsen dukker opp i Brands erindring midt under den unisone nasjonsfeiringen som en isnende bevissthet om at skalden lyver: Det er ikke samme blod som renner fra bondeguttens finger som fra Håkon jarl, og blusset på guttens kinn, som vitner om skam, er ikke av samme slag som på tordengudens.
"Tors kamp med jotnene", Mårten Eskil Winge, 1872.
Den grufulle erkjennelse fører til at Brand tar på seg en rolle tilsvarende jødenes store anfører og lovgiver, Moses: "Han ligned Moses, denne unge Prest; / han stod som Herrens Ørn og saa dernede / sit Folk i Ørknen holde Guldkalvsfest", der "Gullkalvsfesten" i siste instans peker mot feiringen ved Krohgstøtten i 1833. Vårherre har som kjent ingen ørn, det har derimot Zevs. Som det senere fremgår av Brand, har den unge presten en forkjærlighet for greske guder. Blant annet mener han at Vårherre bør fremstilles som Herkules i billedkunsten.
Det er verdt å legge merke til at presten Brand erklærer en 17. mai-feiing, som bærer alle preg av avguderi, for en gullkalvsfest fordi ikke alle nordmenn er av samme slag som den råbarka erkehedningen Håkon jarl og den norrøne guden Tor. Det er altså ikke den religiøse nasjonsdyrkelsen, det egentlige avguderiet, Brand slår ned på, men det forhold at én nordmann unnlot å gi sitt blod for Norge, noe som altså skjedde i Brands barndom. Fortellingen, som har sitt litterære forelegg i Holbergs antikrigskomedie Melampe (1725) der forfatteren åpenbart er på de krigstrette bøndenes side, viser til en historisk viktig hendelse i Norge. Hvorvidt den også hentyder til konkrete enkelthendelser, er mer usikkert (jfr. kommentaren i HIS)
Etter kunngjøringen av Kielertraktaten og et møte med stormenn på Østlandet innkalte prins Christian Frederik til en grunnlovgivende forsamling på Eidsvoll i 1814. I den anledning forordnet han en folkeed som skulle avlegges i forbindelse med valg av representantene. Presten i de enkelte menigheter skulle si: «Sværger I at hævde Norges Selvstendighed, og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland?» De fremmøtte skulle svare i kor: «Det sværge vi, saasandt hjælpe os Gud og hans Hellige Ord!», mens de løftet høyre hånd og holdt fingrene i kors. Som man kunne forvente, fulgte kirkelyden opp med en rungende edsavleggelse og høyre hånd løftet; de skulle verge fedrelandet med sitt liv og blod. Men noen stikker altså høyrehånden i lommen; samme historie fortelles i Peer Gynt der dét er et poeng. Det finnes nordmenn som later sitt blod, ikke for fedrelandet, men fordi de ikke vil delta i den nasjonale kamp. Det er dette som opprører Brand og fører til at han setter seg som mål å avsløre den fryktelige sannheten: Ikke alle i Norge støtter opp om selvstendighetstanken. Noen sier nei til den "ubendige dans rundt bollen" natt til frihetsdagen - eller dyrkelsen av avgudssteinen med Grunnloven.
Ibsen selv befinner seg åpenbart ikke i danserkoret rundt nasjonens gullkalvalter, for å sitere Peer Gynt da han opptrer som vert for sine utenlandske venner i Marokko. Brand derimot ville deltatt som den mest glødende tilhenger, så fremt alle i "danserkoret" hadde vært villige til å gi sitt liv og blod for nasjonen, og deres glød ville vært liksom guden Tors og blodet likesom Håkon jarls, det vil si Håkon Sigurdssons (ca. 935-995). Håkons legendariske seier over jomsvikingene i Slaget ved Hjørungavåg rundt 985 beseilet jarlens løsrivelse fra danskekongen og innbrakte ham ry som modig nasjonal helt. At jarlen senere fremstod som motstander av kristningskongen Olav Tryggvason, ble oppfattet som mindre positivt av sagaskriverne. Håkon bekjempet dem som brøt ned hovene og prøvde å innføre kristendommen. Selv holdt seg til den gamle asatroen (Norsk biografisk leksikon).
Harald danekonge tvang Håkon jarl til å la seg døpe da de var på Morsøy og sendte med ham prester og andre lærde menn. Harald bød Håkon at han skulle la hele folket i Norge døpe. Da jarlen så at børen var bra, satte han alle de lærde menn opp på land; selv seilte han like ut til havs. ("Olav Tryggvasons saga" / Heimskringla, illustratør Christian Krohg.)
Den generelle mislyd som preger Brands erindring, skyldes altså dels forfatterens egen oppfatning av nasjonsdyrkelsen som avguderi, dels Brands underliggende barndomsminne fra hasselskogen. Her fra Brands erindring i uredigert versjon (jfr. HIS):
"Kanoner ˹tordned,˺ lød, og Faner slog ˹og flommed˺ for Vinden ,
"Slagdags Flor" sikter til feiring med flagg og faner, kanskje kokarder og blomster, av et minneverdig slag i en nasjons historie (jfr. Ordbog over det danske sprog).1) Det festlige floret sammenlignes altså med støv som "flagret". Støv er forgjengelighetsvarsko nummer én hos Ibsen - òg i henhold til en bibelsk forståelse: Mennesket er støv eller jord. At folkets hjerter i det første utkastet vitnet om at "det er smukt paa Jord", kan være en referanse til Bernhardt S. Ingemanns "Deilig er jorden" fra 1850, en typisk begravelsessalme.2) Her har altså Ibsen gått rett fra et uttrykk som bringer tanken på en salme til en hyllest til nasjonen. Videre fra erindringen:
"(...)
Ibsens ironiske avstand til erkenasjonalisten Brand fremtrer alt ved innledningen til passasjen om den nasjonale glød kontra den nasjonale unnfallenhet. Ved tanken på hjembygden føler Brand seg som "Samson klippet i sin Skjøges Skiød". Sammenligningen forteller at presten, motsatt forfatteren, har dårlige bibelkunnskaper. Samson ble ikke klippet i en skjøges, men i Dalilas skjød, det vil si fang. Hva som har skjedd med den kraftfulle mannen i skjøgens skjød, kan man jo tenke seg; "klippe" har for øvrig også den overførte betydning "svekke". Samson ble i hvert fall liggende til midnatt. Da stod han opp, gikk ut og rykket opp portstolpene i Gasa og bar dem opp på toppen av et fjell sammen med bommen.
Med denne pikante vrien på bibelhistorien har Ibsen oppnådd å fremstille Brand som en komisk figur. Fallet blir desto større ved at presten sammenligner seg med den legendariske jødiske dommeren og krigshelten Samson som har fått sin styrke fra Gud, uten å vite forskjellen på Dalila og skjøgen. Dette er riktignok ikke noe spesielt for Brand; innenfor billedkunsten er det vanlig å fremstille Dalila som skjøge, om ikke nødvendigvis den samme som er nevnt i Bibelen. I Vildanden finnes en referanse nettopp til dette "religiøse" motivet: Midt under en hverdagsprat med Hjalmar utbryter Gina, med tanke på gjestene som er innbudt til formiddagsfrokost: «Bare de ikke kommer for snart over mig, da –». Replikken bringer oss over i den sakrale sfære, fortellingen om Samson og Dalila i Dommerne 16. Her sier Dalila, som Samson hadde fattet kjærlighet til, tre ganger til Samson: «Filisterne ere over dig, Samson!» Scenen der Herrens kjempe har latt seg lure til å rake vekk håret hvor kraften hans sitter, med den følge at han blir tatt til fange av filisterne, er blitt fremstilt av en rekke kunstnere, deriblant Rubens. Rubens har avbildet Samson liggende i skjødet til Dalila, som også er fremstilt i halvt liggende stilling, mens håret hans blir klippet. Den ikonografiske urfristerinne er iført rødt silkedraperi og har blottede bryster; i døråpningen står de hærkledde filisterne klar.
Rubens' fremstilling av Samson som klippes i Dalilas fang. Rubens er blant foreleggene for Ibsens epilogfigur, billedmester Rubek. Skjønt mens Rubens er kjent som en stor jakt- og villdyrmaler, nøyer Rubek seg med å avbilde husdyr.
Men om de gamle mestere har latt seg friste av det erotiske potensialet i fortellingen om Samsons besøk hos Dalila, bør en teolog kjenne Skriftens fremstilling. Ibsen selv er bevandret i Bibelen siden barneårene. I Brand fremgår det tydelig at prestens religiøse oppfatninger for en stor del baserer seg på bibelske illustrasjoner og ikke på teksten. Som nevnt mener presten at Vårherre bør fremstilles som Herkules, idet han lett hopper over Moselovens andre bud som forbyr å gjøre seg bilder i den hensikt å dyrke dem.
"Først talte han om Morgensolens Brydning
i Ejdsvoldslunden efter Trældoms Natt,
saa talte han om Friheds vundne Skatt,
og saa om Dagens store Festbetydning.
Hans Øjne skinned i en fugtig Taage,
og Folkets Syn var skinnende som hans, –
det var det Skin, som vindes ved at vaage
et Døgn om Bollen i ubændig Dans.
Saa talte han om Sammenhæng i Slægterne
fra før till nu; hans Tales Magt var stor;
i Ban han lyste Folkegudsfornægterne;
ud over Mængden runged disse Ord:
Det Blod, som af en Normands Aare rinder,
det er det Blod, som af Jarl Haakons randt;
det Blus, som brænder paa en Normands Kinder,
det Blus paa Tordengudens Kinder brandt."
På dette tidspunkt under festen er Brand stadig preget av stemningen som er skapt ved 17. mai-togets voldsomme begeistring, som han opplever som "grænseløst opildnende", men samtidig har et barndomsminne dukket opp som trekker skildringen i negativ retning. Hendelsesforløpet i denne passasjen er uklar og varierer mellom de enkelte versjonene. Like fullt er det mulig å trekke noen hovedlinjer. Rammen for Brands 17. mai-erindring er at han har stanset under vandringen over fjellet og skuer ned på sin hjembygd ved en vestlandsfjord. Da kommer han til å tenke på et barndomsminne fra hasselskogen, der han ble vitne til at en ung bonde skar av seg en finger for å slippe krigstjeneste. Hendelsen dukker opp i Brands erindring midt under den unisone nasjonsfeiringen som en isnende bevissthet om at skalden lyver: Det er ikke samme blod som renner fra bondeguttens finger som fra Håkon jarl, og blusset på guttens kinn, som vitner om skam, er ikke av samme slag som på tordengudens.
"Tors kamp med jotnene", Mårten Eskil Winge, 1872.
Den grufulle erkjennelse fører til at Brand tar på seg en rolle tilsvarende jødenes store anfører og lovgiver, Moses: "Han ligned Moses, denne unge Prest; / han stod som Herrens Ørn og saa dernede / sit Folk i Ørknen holde Guldkalvsfest", der "Gullkalvsfesten" i siste instans peker mot feiringen ved Krohgstøtten i 1833. Vårherre har som kjent ingen ørn, det har derimot Zevs. Som det senere fremgår av Brand, har den unge presten en forkjærlighet for greske guder. Blant annet mener han at Vårherre bør fremstilles som Herkules i billedkunsten.
Det er verdt å legge merke til at presten Brand erklærer en 17. mai-feiing, som bærer alle preg av avguderi, for en gullkalvsfest fordi ikke alle nordmenn er av samme slag som den råbarka erkehedningen Håkon jarl og den norrøne guden Tor. Det er altså ikke den religiøse nasjonsdyrkelsen, det egentlige avguderiet, Brand slår ned på, men det forhold at én nordmann unnlot å gi sitt blod for Norge, noe som altså skjedde i Brands barndom. Fortellingen, som har sitt litterære forelegg i Holbergs antikrigskomedie Melampe (1725) der forfatteren åpenbart er på de krigstrette bøndenes side, viser til en historisk viktig hendelse i Norge. Hvorvidt den også hentyder til konkrete enkelthendelser, er mer usikkert (jfr. kommentaren i HIS)
Etter kunngjøringen av Kielertraktaten og et møte med stormenn på Østlandet innkalte prins Christian Frederik til en grunnlovgivende forsamling på Eidsvoll i 1814. I den anledning forordnet han en folkeed som skulle avlegges i forbindelse med valg av representantene. Presten i de enkelte menigheter skulle si: «Sværger I at hævde Norges Selvstendighed, og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland?» De fremmøtte skulle svare i kor: «Det sværge vi, saasandt hjælpe os Gud og hans Hellige Ord!», mens de løftet høyre hånd og holdt fingrene i kors. Som man kunne forvente, fulgte kirkelyden opp med en rungende edsavleggelse og høyre hånd løftet; de skulle verge fedrelandet med sitt liv og blod. Men noen stikker altså høyrehånden i lommen; samme historie fortelles i Peer Gynt der dét er et poeng. Det finnes nordmenn som later sitt blod, ikke for fedrelandet, men fordi de ikke vil delta i den nasjonale kamp. Det er dette som opprører Brand og fører til at han setter seg som mål å avsløre den fryktelige sannheten: Ikke alle i Norge støtter opp om selvstendighetstanken. Noen sier nei til den "ubendige dans rundt bollen" natt til frihetsdagen - eller dyrkelsen av avgudssteinen med Grunnloven.
Ibsen selv befinner seg åpenbart ikke i danserkoret rundt nasjonens gullkalvalter, for å sitere Peer Gynt da han opptrer som vert for sine utenlandske venner i Marokko. Brand derimot ville deltatt som den mest glødende tilhenger, så fremt alle i "danserkoret" hadde vært villige til å gi sitt liv og blod for nasjonen, og deres glød ville vært liksom guden Tors og blodet likesom Håkon jarls, det vil si Håkon Sigurdssons (ca. 935-995). Håkons legendariske seier over jomsvikingene i Slaget ved Hjørungavåg rundt 985 beseilet jarlens løsrivelse fra danskekongen og innbrakte ham ry som modig nasjonal helt. At jarlen senere fremstod som motstander av kristningskongen Olav Tryggvason, ble oppfattet som mindre positivt av sagaskriverne. Håkon bekjempet dem som brøt ned hovene og prøvde å innføre kristendommen. Selv holdt seg til den gamle asatroen (Norsk biografisk leksikon).
Den generelle mislyd som preger Brands erindring, skyldes altså dels forfatterens egen oppfatning av nasjonsdyrkelsen som avguderi, dels Brands underliggende barndomsminne fra hasselskogen. Her fra Brands erindring i uredigert versjon (jfr. HIS):
"Kanoner ˹tordned,˺ lød, og Faner slog ˹og flommed˺ for Vinden ,
og Folkesangen lød, Smaagutter trommed,
og Hjerter vidned: ˹ dejligt er vort Nord˺ det er smukt paa Jord .""Slagdags Flor" sikter til feiring med flagg og faner, kanskje kokarder og blomster, av et minneverdig slag i en nasjons historie (jfr. Ordbog over det danske sprog).1) Det festlige floret sammenlignes altså med støv som "flagret". Støv er forgjengelighetsvarsko nummer én hos Ibsen - òg i henhold til en bibelsk forståelse: Mennesket er støv eller jord. At folkets hjerter i det første utkastet vitnet om at "det er smukt paa Jord", kan være en referanse til Bernhardt S. Ingemanns "Deilig er jorden" fra 1850, en typisk begravelsessalme.2) Her har altså Ibsen gått rett fra et uttrykk som bringer tanken på en salme til en hyllest til nasjonen. Videre fra erindringen:
"(...)
Og Raab og Haandklapp bruste som en Bølge
og Hurra ˹skingred˺ tordned til Trompeters Skrald;"Ibsens ironiske avstand til erkenasjonalisten Brand fremtrer alt ved innledningen til passasjen om den nasjonale glød kontra den nasjonale unnfallenhet. Ved tanken på hjembygden føler Brand seg som "Samson klippet i sin Skjøges Skiød". Sammenligningen forteller at presten, motsatt forfatteren, har dårlige bibelkunnskaper. Samson ble ikke klippet i en skjøges, men i Dalilas skjød, det vil si fang. Hva som har skjedd med den kraftfulle mannen i skjøgens skjød, kan man jo tenke seg; "klippe" har for øvrig også den overførte betydning "svekke". Samson ble i hvert fall liggende til midnatt. Da stod han opp, gikk ut og rykket opp portstolpene i Gasa og bar dem opp på toppen av et fjell sammen med bommen.
Med denne pikante vrien på bibelhistorien har Ibsen oppnådd å fremstille Brand som en komisk figur. Fallet blir desto større ved at presten sammenligner seg med den legendariske jødiske dommeren og krigshelten Samson som har fått sin styrke fra Gud, uten å vite forskjellen på Dalila og skjøgen. Dette er riktignok ikke noe spesielt for Brand; innenfor billedkunsten er det vanlig å fremstille Dalila som skjøge, om ikke nødvendigvis den samme som er nevnt i Bibelen. I Vildanden finnes en referanse nettopp til dette "religiøse" motivet: Midt under en hverdagsprat med Hjalmar utbryter Gina, med tanke på gjestene som er innbudt til formiddagsfrokost: «Bare de ikke kommer for snart over mig, da –». Replikken bringer oss over i den sakrale sfære, fortellingen om Samson og Dalila i Dommerne 16. Her sier Dalila, som Samson hadde fattet kjærlighet til, tre ganger til Samson: «Filisterne ere over dig, Samson!» Scenen der Herrens kjempe har latt seg lure til å rake vekk håret hvor kraften hans sitter, med den følge at han blir tatt til fange av filisterne, er blitt fremstilt av en rekke kunstnere, deriblant Rubens. Rubens har avbildet Samson liggende i skjødet til Dalila, som også er fremstilt i halvt liggende stilling, mens håret hans blir klippet. Den ikonografiske urfristerinne er iført rødt silkedraperi og har blottede bryster; i døråpningen står de hærkledde filisterne klar.
Rubens' fremstilling av Samson som klippes i Dalilas fang. Rubens er blant foreleggene for Ibsens epilogfigur, billedmester Rubek. Skjønt mens Rubens er kjent som en stor jakt- og villdyrmaler, nøyer Rubek seg med å avbilde husdyr.
Men om de gamle mestere har latt seg friste av det erotiske potensialet i fortellingen om Samsons besøk hos Dalila, bør en teolog kjenne Skriftens fremstilling. Ibsen selv er bevandret i Bibelen siden barneårene. I Brand fremgår det tydelig at prestens religiøse oppfatninger for en stor del baserer seg på bibelske illustrasjoner og ikke på teksten. Som nevnt mener presten at Vårherre bør fremstilles som Herkules, idet han lett hopper over Moselovens andre bud som forbyr å gjøre seg bilder i den hensikt å dyrke dem.
At Ibsen trekker linjen til Moses som stiger ned fra Sinai da Brand i tanken skuer ned på folkets "gullkalvsfest" oppe fra fjellet, er dobbelt satirisk. Med seg hadde Moses to steintavler med De ti bud. De begynner som kjent slik:
"Jeg er Herren, din Gud, som udførte dig af Ægypti Land, af Trælles Huus. Du skal ikke have fremmede Guder for mig.
Du skal ikke gjøre dig noget udskaaret Billede, eller nogen Lignelse efter det, som er i Himmelen oven til, eller det paa Jorden neden til, eller det, som er i Vandet, under Jorden. Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; thi jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøger Fædres Misgjerning paa Børn, paa dem i tredie og paa dem i fjerde Led, paa dem, som hade mig (…)"
"Jeg er Herren, din Gud, som udførte dig af Ægypti Land, af Trælles Huus. Du skal ikke have fremmede Guder for mig.
Du skal ikke gjøre dig noget udskaaret Billede, eller nogen Lignelse efter det, som er i Himmelen oven til, eller det paa Jorden neden til, eller det, som er i Vandet, under Jorden. Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; thi jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøger Fædres Misgjerning paa Børn, paa dem i tredie og paa dem i fjerde Led, paa dem, som hade mig (…)"
1) HIS' kommentar fremstår som gjetning: "det tåkeaktige floret over et slag; sannsynligvis støv eller røk, fremkalt av kampen".
2) I Norske Mysterier, som publiseres året etter Ingemanns salme, finnes en mulig referanse til denne. Like før fallet ned i kobbergruven blir gutten Hastværk var en liten fugl som flyr foran ham og synger «à la Ingemann»: «Risch vom Ort, flink nur fort, / Gott ist Hort hier und dort!» Linjene fremtrer som en tåkete romantisk klisjé om Gud og allnaturen. Årsaken til at språket er tysk, kan være at Ingemanns kjente oversatte salme «Dejlig er Jorden". Salmen er snarere en omarbeidet versjon enn en gjendiktning eller oversettelse av den schlesiske folketonen «Schönster Herr Jesu».
***
Etter at byfogden har tatt farvel, kommer Horster (navnet peker mot ørn på tinden), Hovstad (til norrønt hov) og Billing (jotun, "tvilling") inn i stuen til doktor Stockmann. De har deltatt i aftensmåltidet (nattverden), som har bestått av oksestek (gullkalven). Billing strekker armene og utbryter: "Ah, efter et sligt måltid føler man sig, gud døde mig, som et nyt menneske." Replikken er en forkvakling av den kristne tese om at mennesket etter den siste nattverd, og Kristi død og pine, har fått mulighet til å bli et nytt menneske (jfr. Kolosserne 3,10).
2) I Norske Mysterier, som publiseres året etter Ingemanns salme, finnes en mulig referanse til denne. Like før fallet ned i kobbergruven blir gutten Hastværk var en liten fugl som flyr foran ham og synger «à la Ingemann»: «Risch vom Ort, flink nur fort, / Gott ist Hort hier und dort!» Linjene fremtrer som en tåkete romantisk klisjé om Gud og allnaturen. Årsaken til at språket er tysk, kan være at Ingemanns kjente oversatte salme «Dejlig er Jorden". Salmen er snarere en omarbeidet versjon enn en gjendiktning eller oversettelse av den schlesiske folketonen «Schönster Herr Jesu».
***
Etter at byfogden har tatt farvel, kommer Horster (navnet peker mot ørn på tinden), Hovstad (til norrønt hov) og Billing (jotun, "tvilling") inn i stuen til doktor Stockmann. De har deltatt i aftensmåltidet (nattverden), som har bestått av oksestek (gullkalven). Billing strekker armene og utbryter: "Ah, efter et sligt måltid føler man sig, gud døde mig, som et nyt menneske." Replikken er en forkvakling av den kristne tese om at mennesket etter den siste nattverd, og Kristi død og pine, har fått mulighet til å bli et nytt menneske (jfr. Kolosserne 3,10).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar