Kommentarer til En folkefiende (Den politiske Kandstøber, Rosmersholm, Når vi døde vågner), XX
Doktoren fra avkroken; de fire temperamenter, mirakelvann, uttømmende midler og kloke koner
Hovstad bemerker at byfogden ikke var i det lyse hjørne denne kvelden. Doktor Stockmann er raskt ute med en forklaring: "Det kommer fra maven, han har en dårlig fordøjelse." Her hopper doktoren over at det faktum at det er hans egne støtende utbrudd som har forårsaket brorens mørke sinnsstemning. På 1800-tallet var "dårlig fordøjelse" ensbetydende med forstoppelse. "Maven" er en vanlig evfemisme for tarmen, eller maven òg tarmen, når man snakker om fordøyelsen. Dét Tomas Stockmann vitterlig gjør, er å knytte brorens mørke sinnsstemning til at avføringen har hardnet og samlet seg opp i tarmen, noe som unektelig virker upassende i situasjonen og forlener scenen med et komisk skjær.
Det er verdt å merke at doktoren med denne replikken forklarer en sinnsstemning med indre kroppslige forhold, noe som minner om den klassiske lære om de fire temperamenter. I henhold til humoralpatologien ble sykdom forklart med ubalanse mellom de fire kroppsvæskene blod, sort, galle, gul galle og slim. Samme forhold var årsak til at temperamentet avvek hos forskjellige personer, for eksempel ble et melankolsk temperament forklart med uforholdsmessig mye sort galle.
Humoralpatologien var av grunnleggende betydning innenfor medisinen frem til rundt 1850; i 1883, da En folkefiende ble utgitt, var det bare innenfor folkemedisinen denne læren fremdeles ble holdt i hevd.
Det er lite som tyder på at Tomas har gått til særlige anstrengelser for å holde seg oppdatert innenfor medisinen, snarere har han "i alle disse mange år" sittet i sin "afkrog" oppe i nord og pønsket ut luftkasteller og skrevet opprørske avisinnlegg. Menneskene der oppe omtaler han som dyr, og det har åpenbart vært under doktorens verdighet å bry seg med eller pleie selskapelig omgang med dem, jfr. Stockmanns uttalelse "det havde været tjenligere for de stakkers forkomne skabninger, om de havde fåt en dyrlæge derop istedetfor en mand som jeg". Den kjensgjerning at doktoren ikke har klart å skaffe seg ansettelse lenger sør, som var vanlig den gang som nå, skyldes trolig manglende ferdigheter eller attester. Doktorens opprørske artikler kan også ha hatt en negativ innvirkning på muligheten for å få ansettelse i mer attraktive deler av landet.
At en doktor i 1883 forklarer mørk sinnsstemning med patologiske forhold i maven/tarmen, vitner altså om at vedkommende ikke har fulgt med på utviklingen innenfor medisinen. At samme doktor ruget ut planen om en badeanstalt, mens han "lå på æg ligesom en ærfugl", følger langs samme baner. Ideen om kurbadets velsignelse i Norge knytter seg spesielt til legen Heinrich Arnold Thaulow som grunnla to kurbad, nemlig Sandefjords Svovl- og Sjøbad (1837) og St. Olafs Bad (1857), senere Modum Bad.
Kurgjester ved Modum Bad i 1868.
Begge anstaltene benyttet behandling med jern- eller svovelholdig vann fra kilder som var blitt "oppdaget" av Thaulow. Modum Bad er bygget opp rundt en gammel St. Olavs-kilde. Legenden forteller at en gang Olav Haraldsson red over det myrlendte stedet, sprang kilden frem der hesten hadde sparket. Det dreier seg om en såkalt helligkilde fra hedensk tid, og troen på behandling av sykdom med denne typen "forurenset", i dette tilfellet jernholdig, kildevann, er altså like gammel som læren om de fire temperamenter. Som jeg vil komme tilbake til, er det noe pussig med badeanstalten som er grunnlagt etter doktor Stockmanns planer og som kan tyde på at doktoren ikke har satt seg grundig nok inn i prinsippene for kurbad: Ikke én eneste gang i skuespillet nevnes kildevann, som er så sentralt for et kurbad; det som står i fokus, er helt alminnelig rennende vann.
Etter at Tomas har bekjentgjort at byfogden lider av forstoppelse, repliserer Hovstad: "Det var nok især os i 'Folkebudet', han ikke kunde fordøje." Stadig er fordøyelse tema. Det er naturlig å regne Billings uttalelse om hvor godt oksesteken har bekommet ham, som en innledning til denne "fordøyelsespassasjen". Det fremkommer at Billing, Hovstad og de andre deltagerne under aftensmåltidet la for dagen stor appetitt, for etter at byfogden hadde kastet et blikk inn i spisestuen, sa han: "Det er mærkværdigt at de kan sætte al den mad til livs." Tomas kommenterer: "Ja, er det ikke velsignet at se unge mennesker spise? Altid madlyst, du! Det er som det skal være. Mad må der til! Kræfter!"
Det er åpenbart at aftensmåltidet bestående av oksestek spiller en spesiell rolle i skuespillet, jfr. blant annet Tomas' oppfordring til broren Peter: "for exempel, havde vi oksesteg til middag; ja, vi har havt af den til aftens også. Vil du ikke smage på et stykke? Eller skal jeg ikke vise dig den ialfald? Kom her -" I tidligere innlegg har jeg tolket aftensmåltidet med oksestek som en satirisk sammenblanding av israelittenes dyrkelse av gullkalven og Jesu siste nadverd med disiplene. Doktoren synes det er "velsignet" å se de unge spise okse, og Billing føler at han er blitt et nytt menneske etter måltidet. Det kan underbygge tolkningen av måltidet som en kvasireligiøs handling, der altså lammet (Kristus) er byttet ut med en okse (gullkalven). Doktorens uttalelse om at måltidet vil gi de unge krefter, kan også tolkes slik at de unge vil få del i oksen eller dennes krefter, liksom disiplene får del i Kristus når de spiser brødet, som er hans legeme, og drikker vinen, som er hans blod. Ritualet foregår som kjent mens Jesus og disiplene spiser offerlam til minne om lammene som ble slaktet før utgangen fra Egypt og hvis blod ble strøket over dørstolpene og -bjelken for at Herren/dødsenglene skulle gå huset forbi. Dette skriftstedet hentydes det for øvrig til i en av Morten Kiils replikker, noe jeg vil komme tilbake til.
Det er underlig at en lege på begynnelsen av 1880-tallet uttaler seg dithen at hvis man spiser okse, får man en okses krefter. Dette føyer seg inn blant doktorens andre uttalelser om helseforhold som har en umiskjennelig gjenklang av hedenske magiske forestillinger. Stockmanns vektlegging av oksesteken som en kilde til kraft hos de unge kan karakteriseres som likhetsmagi, et grunnprinsipp innenfor det magiske verdensbilde. På Ibsens tid hadde de magiske behandlingsmetoder altså søkt tilflukt innenfor folkemedisinen, noe som i Norge var synonymt med de kloke koner. Dette bringer tanken på Rosmersholm (1886) der fritenkeri og frafall har inngått en fullstendig symbiose med alskens gammel hedenskap og trolldom, fra danske Rosmer havmann og til moren til Rebekka West, opprinnelig Gamvik (til samisk gand). Rebekkas mor, åpenbart av samisk herkomst, er jordmor, noe som i Finnmarken på 1850-tallet da Rebekka ble avlet, var ensbetydende med klok kone. Doktor West var altså distriktslege i Finnmark - noe som minner om Tomas Stockmanns mange år som lege nordpå - og høyst sannsynlig Rebekkas far.
Det er ingenting som tyder på at de som er arbeider med "Folkebudet", har problemer med å fordøye store stykker med oksestek slik byfogden ville hatt. Fru Stockmann innvender at Hovstad kom tålelig godt ut av det med byfogden. Hovstad svarer: "Å ja; men det er nu ikke andet end en slags våbenstilstand." Hvortil Billing repliserer: "Der er det! Det ord udtømmer situationen."
Formuleringen å "uttømme en situasjon" avviker fra vanlig tale, noe som kan tyde på en undertekstlig betydning. Og riktig nok, tidligere ble "uttømme" og "uttømmende" ofte brukt i forbindelse med behandling av forstoppelse, som i mange hundre år var et stort problem. Samtidig ble uttømmelse av tarmen ansett å ha en terapeutisk virkning, liksom årelating; man tømmer kroppen for angivelig onde eller giftige stoffer. Avførende midler ble også kalt uttømmende midler, og det er vel nesten utenkelig at ikke Ibsen var kjent med benevnelsen fra sin tid som apotekermedhjelper i Grimstad på 1840-tallet.
Samlet kan doktor Stockmanns oppfatninger om helse peke mot tidligere tiders medisin. Kur med helsebringende
vann, sammenheng mellom sinnsstemning og indre organer, troen på at man blir sterk av å spise okse er alle tanker som vitner om eldre forestillinger. Et slikt inntrykk av doktor Stockmanns uttalelser bestyrkes ved den undertekstlige sammenheng mellom byfogdens forstoppelse og ordet som uttømmer den "forstoppede" situasjonen.
Både de fekale hentydningene og de alderdommelige medisinske synspunkter peker mot en forfatter som har vært mønsterdannende for Ibsen, og som har levert forelegg til En folkefiende, nemlig Holberg; som nevnt i tidligere innlegg er Den politiske Kandstøber et viktig litterært forelegg for En folkefiende. Hos Holberg er omtale av fekale forhold og fekale hentydninger svært vanlig, og Den politiske Kandstøber utgjør ikke noe unntak. Etter den fingerte utnevnelsen til borgermester bestemmer mester Herman seg for å medisinere, det vil si ta avførende/uttømmende midler hver søndag, formodentlig ved hjelp av en lege. Dette oppgir han som forklaring til konen Geske på at hun må stå opp tidligere på søndager. Underforstått: Konen skal ikke bivåne innføring av klyster eller annet som vil føre til uttømmelse av avføringen. Senere får Geske selv anbefalt av noen fornemme fruer at hun bør medisinere hver dag, slik alle bormesterfruer har gjort før henne, og bestemmer seg for å sende bud etter doktor Hermelin.
1700-tallets sykebehandling bestod av endeløse omganger med klyster og årelating, og når Holberg gjør narr av legestanden som han mener snarere tar livet av pasientene enn kurerer dem, er han neppe så langt fra sannheten. Blant de kurer Holberg harselerer med, er klyster og kildereiser. I komedien Kilde-Reysen (1725) er en gammel helligkilde utenfor København, formodentlig Vartov kilde, åsted for tøylesløs festing rundt sankthans, og Jeronimus, den grumme fader, hevder at "Disse Kilde-Reyser giordtes af Devotion i gamle Dage, men nu troer jeg, at hvert andet Telt er et Hore-Huus." Til tross for Jeronimus' velbegrunnede skepsis klarer to utkledte doktorer, Leander og Henrich, å få tillatelse til å gjøre en reise til kilden med Jeronimus' datter, Leonora. Hun er nemlig blitt rammet av en sjelden sykdom; taleevnen har forlatt henne, og nå synger hun bare opera. Kildevannet er hennes eneste håp, forsikrer de to "doktorene". Kildereisen er for øvrig Pernilles plan for å få Leonora ut av huset til hennes tilkommende ektemann, som Jeronimus har valgt, dukker opp. I et intermedium fremføres en grovt karikert kildereise der flokker med vanskapte tilreisende er nedlesset med spann, buteljer og krykker. Ved ankomst til kilden blir det et svare leven da alle styrter mot et hull i scenegulvet for å forsyne seg av det mirakuløse vannet.
Kirsten Piils kilde (1755), Dyrehavsbakken.
Den type kildereise som Ibsen skildrer i En folkefiende, finner sted over 150 år etter Holbergs kildereise, men har to vesentlige ting felles med komediens: folk søker helbredelse ved hjelp av vann òg sosialt samkvem, i førstnevnte tilfelle riktignok i mer profesjonelle og mondéne former enn i Holbergs komedie. I Ibsens epilogdrama, Når vi døde vågner (1899), går reisen først til en badeanstalt, siden til et høyfjellssanatorium; mennesket er stadig på jakt etter helsebot. I en scene fra badeanstalten benyttes et sjeldent ord som også finnes i Kilde-Reysen, med samme betydning. Billedmester Rubek og hustruen Maja sitter ved skuespillets innledning i kurvstoler på plenen utenfor badehotellet og drikker champagne og selters. Maja har vært billedhuggerens elskerinne før de ble gift, og det er sannsynlig at hun har vanket i et kunstnermiljø; Rubek har kanskje brukt henne som modell etter at den kyske Irene forsvant. Gjennom dette etter hvert legaliserte forholdet har den berømte kunstneren brakt Maja inn i "finere og rummeligere forholde overhodet. I mere anstandsfuld omgang, end den, du var vant til hjemme."
forts.
Det er verdt å merke at doktoren med denne replikken forklarer en sinnsstemning med indre kroppslige forhold, noe som minner om den klassiske lære om de fire temperamenter. I henhold til humoralpatologien ble sykdom forklart med ubalanse mellom de fire kroppsvæskene blod, sort, galle, gul galle og slim. Samme forhold var årsak til at temperamentet avvek hos forskjellige personer, for eksempel ble et melankolsk temperament forklart med uforholdsmessig mye sort galle.
Humoralpatologien var av grunnleggende betydning innenfor medisinen frem til rundt 1850; i 1883, da En folkefiende ble utgitt, var det bare innenfor folkemedisinen denne læren fremdeles ble holdt i hevd.
Det er lite som tyder på at Tomas har gått til særlige anstrengelser for å holde seg oppdatert innenfor medisinen, snarere har han "i alle disse mange år" sittet i sin "afkrog" oppe i nord og pønsket ut luftkasteller og skrevet opprørske avisinnlegg. Menneskene der oppe omtaler han som dyr, og det har åpenbart vært under doktorens verdighet å bry seg med eller pleie selskapelig omgang med dem, jfr. Stockmanns uttalelse "det havde været tjenligere for de stakkers forkomne skabninger, om de havde fåt en dyrlæge derop istedetfor en mand som jeg". Den kjensgjerning at doktoren ikke har klart å skaffe seg ansettelse lenger sør, som var vanlig den gang som nå, skyldes trolig manglende ferdigheter eller attester. Doktorens opprørske artikler kan også ha hatt en negativ innvirkning på muligheten for å få ansettelse i mer attraktive deler av landet.
At en doktor i 1883 forklarer mørk sinnsstemning med patologiske forhold i maven/tarmen, vitner altså om at vedkommende ikke har fulgt med på utviklingen innenfor medisinen. At samme doktor ruget ut planen om en badeanstalt, mens han "lå på æg ligesom en ærfugl", følger langs samme baner. Ideen om kurbadets velsignelse i Norge knytter seg spesielt til legen Heinrich Arnold Thaulow som grunnla to kurbad, nemlig Sandefjords Svovl- og Sjøbad (1837) og St. Olafs Bad (1857), senere Modum Bad.
Begge anstaltene benyttet behandling med jern- eller svovelholdig vann fra kilder som var blitt "oppdaget" av Thaulow. Modum Bad er bygget opp rundt en gammel St. Olavs-kilde. Legenden forteller at en gang Olav Haraldsson red over det myrlendte stedet, sprang kilden frem der hesten hadde sparket. Det dreier seg om en såkalt helligkilde fra hedensk tid, og troen på behandling av sykdom med denne typen "forurenset", i dette tilfellet jernholdig, kildevann, er altså like gammel som læren om de fire temperamenter. Som jeg vil komme tilbake til, er det noe pussig med badeanstalten som er grunnlagt etter doktor Stockmanns planer og som kan tyde på at doktoren ikke har satt seg grundig nok inn i prinsippene for kurbad: Ikke én eneste gang i skuespillet nevnes kildevann, som er så sentralt for et kurbad; det som står i fokus, er helt alminnelig rennende vann.
Etter at Tomas har bekjentgjort at byfogden lider av forstoppelse, repliserer Hovstad: "Det var nok især os i 'Folkebudet', han ikke kunde fordøje." Stadig er fordøyelse tema. Det er naturlig å regne Billings uttalelse om hvor godt oksesteken har bekommet ham, som en innledning til denne "fordøyelsespassasjen". Det fremkommer at Billing, Hovstad og de andre deltagerne under aftensmåltidet la for dagen stor appetitt, for etter at byfogden hadde kastet et blikk inn i spisestuen, sa han: "Det er mærkværdigt at de kan sætte al den mad til livs." Tomas kommenterer: "Ja, er det ikke velsignet at se unge mennesker spise? Altid madlyst, du! Det er som det skal være. Mad må der til! Kræfter!"
Det er åpenbart at aftensmåltidet bestående av oksestek spiller en spesiell rolle i skuespillet, jfr. blant annet Tomas' oppfordring til broren Peter: "for exempel, havde vi oksesteg til middag; ja, vi har havt af den til aftens også. Vil du ikke smage på et stykke? Eller skal jeg ikke vise dig den ialfald? Kom her -" I tidligere innlegg har jeg tolket aftensmåltidet med oksestek som en satirisk sammenblanding av israelittenes dyrkelse av gullkalven og Jesu siste nadverd med disiplene. Doktoren synes det er "velsignet" å se de unge spise okse, og Billing føler at han er blitt et nytt menneske etter måltidet. Det kan underbygge tolkningen av måltidet som en kvasireligiøs handling, der altså lammet (Kristus) er byttet ut med en okse (gullkalven). Doktorens uttalelse om at måltidet vil gi de unge krefter, kan også tolkes slik at de unge vil få del i oksen eller dennes krefter, liksom disiplene får del i Kristus når de spiser brødet, som er hans legeme, og drikker vinen, som er hans blod. Ritualet foregår som kjent mens Jesus og disiplene spiser offerlam til minne om lammene som ble slaktet før utgangen fra Egypt og hvis blod ble strøket over dørstolpene og -bjelken for at Herren/dødsenglene skulle gå huset forbi. Dette skriftstedet hentydes det for øvrig til i en av Morten Kiils replikker, noe jeg vil komme tilbake til.
Det er underlig at en lege på begynnelsen av 1880-tallet uttaler seg dithen at hvis man spiser okse, får man en okses krefter. Dette føyer seg inn blant doktorens andre uttalelser om helseforhold som har en umiskjennelig gjenklang av hedenske magiske forestillinger. Stockmanns vektlegging av oksesteken som en kilde til kraft hos de unge kan karakteriseres som likhetsmagi, et grunnprinsipp innenfor det magiske verdensbilde. På Ibsens tid hadde de magiske behandlingsmetoder altså søkt tilflukt innenfor folkemedisinen, noe som i Norge var synonymt med de kloke koner. Dette bringer tanken på Rosmersholm (1886) der fritenkeri og frafall har inngått en fullstendig symbiose med alskens gammel hedenskap og trolldom, fra danske Rosmer havmann og til moren til Rebekka West, opprinnelig Gamvik (til samisk gand). Rebekkas mor, åpenbart av samisk herkomst, er jordmor, noe som i Finnmarken på 1850-tallet da Rebekka ble avlet, var ensbetydende med klok kone. Doktor West var altså distriktslege i Finnmark - noe som minner om Tomas Stockmanns mange år som lege nordpå - og høyst sannsynlig Rebekkas far.
Det er ingenting som tyder på at de som er arbeider med "Folkebudet", har problemer med å fordøye store stykker med oksestek slik byfogden ville hatt. Fru Stockmann innvender at Hovstad kom tålelig godt ut av det med byfogden. Hovstad svarer: "Å ja; men det er nu ikke andet end en slags våbenstilstand." Hvortil Billing repliserer: "Der er det! Det ord udtømmer situationen."
Formuleringen å "uttømme en situasjon" avviker fra vanlig tale, noe som kan tyde på en undertekstlig betydning. Og riktig nok, tidligere ble "uttømme" og "uttømmende" ofte brukt i forbindelse med behandling av forstoppelse, som i mange hundre år var et stort problem. Samtidig ble uttømmelse av tarmen ansett å ha en terapeutisk virkning, liksom årelating; man tømmer kroppen for angivelig onde eller giftige stoffer. Avførende midler ble også kalt uttømmende midler, og det er vel nesten utenkelig at ikke Ibsen var kjent med benevnelsen fra sin tid som apotekermedhjelper i Grimstad på 1840-tallet.
Samlet kan doktor Stockmanns oppfatninger om helse peke mot tidligere tiders medisin. Kur med helsebringende
vann, sammenheng mellom sinnsstemning og indre organer, troen på at man blir sterk av å spise okse er alle tanker som vitner om eldre forestillinger. Et slikt inntrykk av doktor Stockmanns uttalelser bestyrkes ved den undertekstlige sammenheng mellom byfogdens forstoppelse og ordet som uttømmer den "forstoppede" situasjonen.
Både de fekale hentydningene og de alderdommelige medisinske synspunkter peker mot en forfatter som har vært mønsterdannende for Ibsen, og som har levert forelegg til En folkefiende, nemlig Holberg; som nevnt i tidligere innlegg er Den politiske Kandstøber et viktig litterært forelegg for En folkefiende. Hos Holberg er omtale av fekale forhold og fekale hentydninger svært vanlig, og Den politiske Kandstøber utgjør ikke noe unntak. Etter den fingerte utnevnelsen til borgermester bestemmer mester Herman seg for å medisinere, det vil si ta avførende/uttømmende midler hver søndag, formodentlig ved hjelp av en lege. Dette oppgir han som forklaring til konen Geske på at hun må stå opp tidligere på søndager. Underforstått: Konen skal ikke bivåne innføring av klyster eller annet som vil føre til uttømmelse av avføringen. Senere får Geske selv anbefalt av noen fornemme fruer at hun bør medisinere hver dag, slik alle bormesterfruer har gjort før henne, og bestemmer seg for å sende bud etter doktor Hermelin.
1700-tallets sykebehandling bestod av endeløse omganger med klyster og årelating, og når Holberg gjør narr av legestanden som han mener snarere tar livet av pasientene enn kurerer dem, er han neppe så langt fra sannheten. Blant de kurer Holberg harselerer med, er klyster og kildereiser. I komedien Kilde-Reysen (1725) er en gammel helligkilde utenfor København, formodentlig Vartov kilde, åsted for tøylesløs festing rundt sankthans, og Jeronimus, den grumme fader, hevder at "Disse Kilde-Reyser giordtes af Devotion i gamle Dage, men nu troer jeg, at hvert andet Telt er et Hore-Huus." Til tross for Jeronimus' velbegrunnede skepsis klarer to utkledte doktorer, Leander og Henrich, å få tillatelse til å gjøre en reise til kilden med Jeronimus' datter, Leonora. Hun er nemlig blitt rammet av en sjelden sykdom; taleevnen har forlatt henne, og nå synger hun bare opera. Kildevannet er hennes eneste håp, forsikrer de to "doktorene". Kildereisen er for øvrig Pernilles plan for å få Leonora ut av huset til hennes tilkommende ektemann, som Jeronimus har valgt, dukker opp. I et intermedium fremføres en grovt karikert kildereise der flokker med vanskapte tilreisende er nedlesset med spann, buteljer og krykker. Ved ankomst til kilden blir det et svare leven da alle styrter mot et hull i scenegulvet for å forsyne seg av det mirakuløse vannet.
Den type kildereise som Ibsen skildrer i En folkefiende, finner sted over 150 år etter Holbergs kildereise, men har to vesentlige ting felles med komediens: folk søker helbredelse ved hjelp av vann òg sosialt samkvem, i førstnevnte tilfelle riktignok i mer profesjonelle og mondéne former enn i Holbergs komedie. I Ibsens epilogdrama, Når vi døde vågner (1899), går reisen først til en badeanstalt, siden til et høyfjellssanatorium; mennesket er stadig på jakt etter helsebot. I en scene fra badeanstalten benyttes et sjeldent ord som også finnes i Kilde-Reysen, med samme betydning. Billedmester Rubek og hustruen Maja sitter ved skuespillets innledning i kurvstoler på plenen utenfor badehotellet og drikker champagne og selters. Maja har vært billedhuggerens elskerinne før de ble gift, og det er sannsynlig at hun har vanket i et kunstnermiljø; Rubek har kanskje brukt henne som modell etter at den kyske Irene forsvant. Gjennom dette etter hvert legaliserte forholdet har den berømte kunstneren brakt Maja inn i "finere og rummeligere forholde overhodet. I mere anstandsfuld omgang, end den, du var vant til hjemme."
forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar