Kommentarer til En folkefiende (Når vi døde vågner), XXI

Billedmesteren og modellene; den liggende maja og den oppstandne Kristus

Maja har en folkelig bakgrunn og har trolig vanket i et kunstnermiljø med frie forhold og tatt jobber som aktmodell. Like før Rubek kommer inn på hustruens generelt ufine fortid, sier han: "Du er i grunden en underlig liden person." Maja spør: "Er det kanske, fordi jeg ikke har så’n svær lyst til at ligge og føjte omkring her oppe –?" Formuleringen "ligge og føjte" er en selvmotsigelse. "Ligge" innebærer i utgangspunktet at man befinner seg i en horisontal posisjon, noe som vanskeliggjør å "føyte" som har grunnbetydningen å "fyke eller farte". Sammenhengen forteller hvilken betydning ordet har i det enkelte tilfelle, og blant disse er å farte rundt på steder der mulige bekjentskaper av det motsatte kjønn kan dukke opp. 
      Tidligere ble det stilt større krav til kvinner enn til menn om å utvise anstand eller anstendighet/sømmelighet når det gjaldt seksuelle relasjoner, så når Maja prater om å føyte rundt, dukker ordet flyfille opp som en assosiasjon. Det går da heller ikke lang stund før fru professorinnen følger med den testosteronbrautende godseier Ulfhjem på fjelltur. 
      I Når vi døde vågner kretser handlingen rundt motivet kvinnens "renhet" / seksuelle avholdenhet kontra "syndefallenhet", der kunstens edelhet knyttes til modellens og billedmesterens kyskhet, motiver som kan føres tilbake til Paul Botten-Hansens Norske Mysterier (1851), der kyske bondebruder med glorieglød og førsyndefallen kunst er tema, og hvor satiren skjærer i øynene. 
      I Holbergs Kilde-Reysen står Leonoras kyskhet sentralt ettersom hun er i gifteferdig alder, og enhver høvelig beiler fordrer en ren kvinne. Det er klart at en reise til kilden der annethvert telt er et horehus, ikke er den første kuren mot datterens besettelse Jeronimus tenker på, men han tvinges i kne av skjær utmattelse etter Leonoras arier og "doktorenes" brottsjø av kvasilatin. Da tjeneren Arv skal fortelle faren om Leonoras nyss påkomne raptus, blir han svært unnvikende, og moralens vokter, den evinnelige spissborger Jeronimus, røper da sin største frykt: "Her maae endelig være hendet noget. Du maae icke have vel forvaret din Post, saa min Daatter, maaskee, har føytet i Byen." Senere stikker altså Leonora av med sin elskede Leander til kilden, der følgende foregår, dette ifølge Henrich som leser fra en seddel fra Leander, formodentlig blank. Leander skal ha ordinert to typer pulver, som han omtaler som tinktur, altså væske; det ene før og det andre etter inntaket av kildevannet. Videre:

"Ja nock; viidere. Derpaa lod jeg hende dricke Vandet etc. hvoraf hun blev noget bedre, men da hun havde faaet det andet i Livet, faldt hun min Søn om Halsen, og sagde uden Sang: Ach Hr. Doctor! der faldt mig ligesom en tung Steen fra Hiertet." Ludvig Holbergs skrifter kommenterer som følger:

"I sammenhængen har udtrykket dog seksuelle undertoner. Den behandling hun får af sin kæreste Leander, er naturligvis ikke medicinsk, så ‘livet’ skal her snarere forstås som ‘underlivet’ (jf. udtryk som ‘ligge i moders liv’ om et foster). Udtrykket ‘det andet’ eller ‘noget andet’ bruges ofte eufemistisk hos Holberg, men da normalt om afføring."


Det som, mellom linjene, har "kurert" Leonora ved kilden, er altså Leanders "tinktur", hans sæd. Ikke å undres over at dannede mennesker på 1800-tallet syntes Holberg var for grov. Men som kjent; deltagerne i Det lærde Holland dyrket ham og kunne flere passasjer fra komediene utenat.
      "Føjte" opptrer for øvrig ett annet sted i Ibsens diktning, nemlig i Sancthansnatten (1851), der handlingen foregår på samme magiske tid som i Kilde-Reysen, i en sammenheng som fremtrer som et ekko av Holbergs komedie: 

"JØRGEN: Men hvor blive de dog af! Paulsen og Juliane gik fra os paa Henveien – og – Birk er jo ogsaa væk. – Mon de da virkelig skulde have faaet isinde ​at blive deroppe Natten over, som der blev spøgt om ved Aftensbordet? Ja, det kunde saagu ligne Paulsens gale Ideer; og dersom nu han og Juliane føiter omkring deroppe – hvem veed hvorledes Birk vil optage det; – nei jeg maa see efter." 

Også i Når vi døde vågner står det ting mellom linjene. Ved annen akts begynnelse sitter billedhuggeren på en steinbenk foran en fjellvidde, et av nasjonalromantikkens kultlandskaper. Han har et pledd over skulderen; det er som om Rubek selv er hugget i stein, klassisk drapert. Dersom pleddet var ment å skulle ligge over begge skuldrene, hadde nok dette stått. Det finnes en rekke eksempler i Ibsens skuespill der det nevnes at en kåpe, et sjal eller lignende er lagt over skuldrene, altså begge skuldrene. Rubeks pledd hentyder trolig til den greske himation eller den romerske toga, et firkantet klesstykke som er drapert over den ene skulderen og som kjennes fra klassisk skulptur. Dette plagget er siden blitt kopiert av nyklassisistene, deriblant Bertel Thorvaldsen. Billedhuggerens mest berømte verk, den hvite marmorskulpturen "Kommer til  mig", som forestiller den oppstandne syndfrie Kristus, bærer himation. 

Thorvaldsens marmor-Kristus, oppstilt i Vor Frue kirke i 1838.

Thorvaldsens Kristus er utvilsomt et viktig forelegg for Rubeks planlagte marmorskulptur av den "oppstandne" kyske Irene, som ikke har "noget stygt og urent at skille sig af med".   

  Litt etter kommer Maja, iført kort oppheftet skjørt og kaster seg ned i lynget. Under den påfølgende samtalen mellom ektefellene antydes det, mellom linjene, at Maja og godseier Ulfhjem har hatt seg i det grønne, noe som kunne forklare at hustruen har måttet legge seg nedpå; hun er nemlig trett. Ektemannen repliserer: "Det kommer først bagefter, det. Når spændingen er over –" Tankestreken sier sitt. 
  Da Rubek ber Maja komme og sette seg «ordentligt her på bænken», svarer hun: «Nej tak. Jeg ligger så dejligt i den bløde lyngen.» En «Maja» som ligger bløtt på en utfordrende måte i et skuespill der billedkunst er hovedtema – deriblant forholdet mellom kunstneren og hans aktmodell – peker utvetydig mot Francisco de Goyas «Maja» (1798-1805), der en innbydende kvinne er avbildet liggende på en sofa lent mot to store puter. Ibsen har ganske sikkert kjent til det berømte maleriet, som finnes i to versjoner, én påkledd og én naken.* 

En maja er en ung kvinne fra de lavere samfunnslag, som har staset seg opp. Det mannlige motstykket, majo, er tilsvarende flott kledd, og kan minne om en toreador. Disse var populære modeller blant malerne, og Goya har laget flere bilder med dette motivet. Avstanden mellom den prangende klesdrakten og den enkle bakgrunn ble gjerne forklart med kriminell virksomhet. Moral var neppe det som stod høyest blant disse festkledde menneskene. En av betydningene av maja på moderne spansk er «lettlivet kvinne». Tidligere var man tilbøyelig til å tro at Goyas lokkende maja var identisk med hertuginnen av Alba – hvis moral heller ikke var den beste – hun skal ha vært malerens elskerinne. I så fall er hertuginnen utkledd som en maja – alternativt avkledd – men ansiktet skal mangle portrettlikhet. 
      På slutten av 1700-tallet var det ikke vanlig at kvinner ble malt på en så pass frivol måte. Men to hundre år senere var den erotiske nakne kvinnekroppen blitt kunstnernes nye ideal, særlig blant billedhuggerne. Ibsens epilog som kunstner er skapt i spennet mellom Thorvaldsens oppstandne marmor-Kristus og Auguste Rodins og Gustav Vigelands erotika-kunst fra 1800-tallets siste år, jfr. Irenes ekstatiske utbrudd på slutten: "Solen må gerne sé på os, Arnold", kort sagt se på at de har sex. Rubek repliserer: "Alle lysets magter må gerne sé på os. Og alle mørkets også." Seksualakten er blitt flyttet opp på sokkelen.

                       "Det evige idol" (1893), Rodin.

      
* Goya har for øvrig det til felles med Rubek at han har tegnet karikaturer der dyr, navnlig esler, forestiller mennesker.