Kommentarer til En folkefiende, XXV
Pesthuler, hagtorn og kalkede graver
Petra ler bort kaptein Horsters tilbud om lokale til fritenkerskolen. Årsaken er usikker; viker hun likesom faren tilbake for den praktiske gjennomføringen av "luftkasteller", eller innser hun at da ville pengene fra hennes utallige arbeidsoppdrag falle bort? Hvem skulle i så fall betale mellomlegget mellom det doktor Stockmann tjener og det familien faktisk bruker? Hovstads replikk understreker nok en gang at Petra påtar seg mye arbeid da han, som heller ønsker henne som bidragsyter til avisen, spør om hun har sett på "den engelske fortælling", som hun har lovet å oversette for dem. Petra svarer benektende, men at det skal bli ferdig til fristen.
I dette øyeblikk kommer doktor Stockmann ut fra sitt værelse med det åpne brev i hånden. Idet han svinger det, nærmest som et trofé, utbryter han: "Jo, nu kan I tro, her skal spørges nyt i byen!" Doktoren bekjentgjør at han har gjort en stor oppdagelse. Katrine stiller seg spørrende til dette, men doktoren svarer bekreftende: "Ja netop jeg." Han går frem og tilbake av bare opphisselse og fortsetter: "Lad dem nu komme, som de plejer, og sige, at det er griller og gal mands påfund. Men de vogter sig nok! Haha, de vogter sig, tænker jeg!" Det er åpenbart at dette ikke er første gang Tomas har gjort en "oppdagelse", dette etter egen mening, som øvrigheten, Peter og kanskje byrådet, har avfeiet som gal manns påfunn.
Doktoren røper ingen bekymring over at det er påvist urenheter i vannet som ledes inn til badet; tvert imot virker han oppglødd. Det skyldes trolig at han har funnet en ny sak å stride for, en av hans yndlingsbeskjeftigelser.
Endelig skal Tomas ha gjort en stor oppdagelse, vitenskapelig, sågar, som altså følger etter prosjektet om badeanstalten som gikk igjennom hos øvrigheten. Men frem til utrugingen av badeanstalten har Tomas bare klart å presentere griller. Dette bringer tanken på luftkastellene til den politiske kannestøper og Collegium politicum, som fremstår som en motsetning til byrådets ansvarlige politikk.
At Tomas omtaler resultatet av vannprøvene som "en stor opdagelse", kan knytte an til et motiv både i Den politiske Kandstøber og En folkefiende, nemlig perioden de store oppdagelser, da europeiske fyrster sendte skip over havet for å lete etter nye sjøveier til gamle varemarkeder og samtidig oppdaget et helt nytt kontinent, Amerika. Dette var samtidig handelskompanienes og kolonialismens storhetstid.
I facebookinnlegget, som jeg poster samtidig som dette blogginnlegget, trekker jeg linjen fra kapteinsmotivet i Gengangere (1881), En folkefiende (1882) og Vildanden (1884) til Adolf Erik Nordenskiölds gjennomseiling av Nordøstpassasjen i 1880, en ekspedisjon som hadde som opprinnelig formål å finne en kortere vei til Østens varemarkeder enn forbi Kapp gode håp. Dette falt i tid sammen med en fornyet interesse for å "oppdage" de nordlige og polare områder.
I seierens stund sier Tomas: " Tænk, om jeg nu havde havt Peter her! Ja, der ser man, hvorledes vi mennesker kan gå omkring og dømme som de blindeste muldvarper –" Slik det fremkommer etter hvert, kalles Morten Kiil for "Grævlingen", og muldvarp om Peter og byrådet kan minne om dette. I En folkefiende er sammenligninger mellom mennesker og dyr og fugler gjennomgangstema. At Tomas omtaler byfogden som den blindeste muldvarp, tilhører stykkets ikke-realistiske plan, snarere viser det til en undertekst.
Doktoren innleder avsløringen av brevets innhold med å utmale hvordan han og andre har lovprist badeanlegget. Selv har han "skrevet og skrevet både i 'Folkebudet' og i flyveskrifter –", dette altså mens Peter har arbeidet for å sette planen ut i livet. Tomas beskriver badet som "Et ganske overordentlig sundt sted endogså, – et sted, som fortjener at anbefales på det varmeste både for syge og for friske medmennesker –". Inkluderingen av "friske medmennesker" antyder at badet har en hensikt, en misjon, utover det å kurere sykdom, og at det springer ut av nestekjærlighet. Siden det er Tomas og Peter som står i spissen for byens lovpriste sted for medmenneskelig helbredelse, faller tanken på skuespillets føromtalte disippelmotiv og Bergprekenen som er rettet til Peter, Tomas og de andre disiplene (jfr. innlegget 1.12.18). I innlegget 10.12.18 skriver jeg: "Peter og Tomas skal altså selge helbredelse til de syke. Også disiplene Peter og Tomas helbredet mennesker, men de tok seg ikke betalt. Forut for Bergprekenen hadde Jesus vandret rundt i Galiea, forkynt om himmelriket og helbredet mange mennesker, og det var dette som førte til at folk samlet seg rundt ham. I Mat 10,1-5 fortelles at Jesus kalte til seg sine tolv disipler og gav dem makt til å drive ut urene ånder og helbrede alle sykdommer og plager."
I replikken der Tomas stiller det retoriske spørsmål om de andre vet hva dette lovpriste stedet egentlig er, fremkommer det at det har kostet "så mange penge". Det er verdt å merke seg at anstalten som hele byen nyter godt av, skyldes investeringene til Peter og andre fra byens "besiddende klasser". Det er altså dels byfogdens forsiktige levnet og utrettelige arbeid med sine forretninger som har ført til realiseringen av prosjektmakeren Tomas' plan. Før jeg går videre, vil jeg minne om én ting, prosjektmakere er det verste Holberg vet. Spørsmålet presser seg på: Hvor stor er sannsynligheten for at den gamle hollender Ibsen først har utstyrt narren doktor Stockmann, som siterer Jacob von Bremen, med en god plan for siden å la ham gjøre en oppsiktsvekkende oppdagelse? I innlegget 6.5.18 skriver jeg: "Kannestøperens «Casteller i Luften» – slik omtales planene av konen, Geske – er som en blåkopi av Christian 4.s ostindiske eventyr, hvori inngår grunnleggelsen av Ostindiske Compagni, som var formet etter mønster av det hollandske ostindiakompaniet. Herman von Bremen råder til at Hamburg skaffer seg 'Steder' i India og argumenterer som følger: 'hvorfor skulde icke Kongen af Indien unde os saa vel Handel som Hollænderne, hvilcke har intet at føre did hen uden Ost og Smør, som gemeenligen blir fordervet paa Vejen'. Uttalelsene peker mot viktige sider av den danske ostindiahandelen. 'Steder' i India kan vise til grunnleggelsen av den danske kolonien Tranquebar og 'Kongen af Indien' til 'keiseren' av Ceylon, som spilte en viktig rolle i forkant av den danske ekspedisjonen til Ostindia i 1618." I det hele tatt peker diskusjonen i Collegium politicum mot den hektiske oversjøiske virksomhet med ekspedisjoner i øst og vest og grunnleggelse av kompanier og kolonier under Christian 4.
Tomas svarer selv på spørsmålet sitt: "Hele badet er en pesthule", og rett etter: "Hele badeanstalten er en kalket forgiftig grav, siger jeg." Understrekningen kan forstås slik at doktoren mener det eksisterer en likhet mellom "pesthule" og "kalket forgiftig grav". HIS kommenterer "pesthule" som følger: "sted som i høy grad er sunnhetsfarlig (NRO)". Dette sier noe om ordets betydning, men ikke om dets opprinnelse. Dersom vi vurderer ordet språkhistorisk, faller det naturlig å trekke linjen til "pestkule"; hule og kule har i flere tilfeller sammenfallende betydning. Under pestperioder, for eksempel svartedauden, la man i Danmark de døde i store fellesgraver, som ble kalt pestkuler. Også under kvegpest kunne ordet brukes om graven med kadaverne. Hvorvidt pestkule har inngått i vanlig tale i Norge, er jeg ikke kjent med. Et annet ord i samme anledning er pesttorn eller -tjørn, som viser til at det ble plantet hvittorn på pestkulen som advarsel både til mennesker og dyr om å holde seg unna det besmittede stedet. Skikken holdt seg inn i nyere tid. Litt senere i skuespillet uttaler byfogden til boktrykker Aslaksen: "Tror De vi får en eneste badegæst hid, når man (dvs. Tomas) går hen og bilder dem ind, at vandet er bedærvet, at vi lever på en pestgrund (...)". "pestgrund" kan være en hentydning til grunn som skjuler nedgravde pestofre. Dersom Ibsen bruker pesthule i betydningen pestkule beplantet med hagtorn, kan det forklare doktorens presisering; "Hele badeanstalten er en kalket forgiftig grav, siger jeg".
Bildet nederst; pesttorn/-tjørn fra Fyn. (Foto: N. Jensen, 1908. Dansk Folkemindesamling).
Tomas' uttrykk "kalket forgiftet grav" er en hentydning til Matt 23,27. Det var et jødisk påbud at gravene skulle kalkes hver vår slik at folk, for eksempel fremmede, ble oppmerksom på dem og voktet seg for å komme nær. Den døde kroppen ble oppfattet som uren, og man mente at urenheten spredde seg til selve graven. Når gravene var nykalket, lyste disse hvitt mot omgivelsene. Enkelte var fint tilhugget, muligens under gresk innflytelse, og det er sannsynlig at Kristus viser spesielt til disse, de fornemmes graver.
Jødiske graver, nederst fra Kedrondalen
Det er således mulig at Ibsen sikter til en forbindelse mellom pesthule i betydningen pestkule med hvitblomstrende pesttorn og jødenes hviltkalkede graver slik disse er omtalt i Matt 23,27.
I dette øyeblikk kommer doktor Stockmann ut fra sitt værelse med det åpne brev i hånden. Idet han svinger det, nærmest som et trofé, utbryter han: "Jo, nu kan I tro, her skal spørges nyt i byen!" Doktoren bekjentgjør at han har gjort en stor oppdagelse. Katrine stiller seg spørrende til dette, men doktoren svarer bekreftende: "Ja netop jeg." Han går frem og tilbake av bare opphisselse og fortsetter: "Lad dem nu komme, som de plejer, og sige, at det er griller og gal mands påfund. Men de vogter sig nok! Haha, de vogter sig, tænker jeg!" Det er åpenbart at dette ikke er første gang Tomas har gjort en "oppdagelse", dette etter egen mening, som øvrigheten, Peter og kanskje byrådet, har avfeiet som gal manns påfunn.
Doktoren røper ingen bekymring over at det er påvist urenheter i vannet som ledes inn til badet; tvert imot virker han oppglødd. Det skyldes trolig at han har funnet en ny sak å stride for, en av hans yndlingsbeskjeftigelser.
Endelig skal Tomas ha gjort en stor oppdagelse, vitenskapelig, sågar, som altså følger etter prosjektet om badeanstalten som gikk igjennom hos øvrigheten. Men frem til utrugingen av badeanstalten har Tomas bare klart å presentere griller. Dette bringer tanken på luftkastellene til den politiske kannestøper og Collegium politicum, som fremstår som en motsetning til byrådets ansvarlige politikk.
At Tomas omtaler resultatet av vannprøvene som "en stor opdagelse", kan knytte an til et motiv både i Den politiske Kandstøber og En folkefiende, nemlig perioden de store oppdagelser, da europeiske fyrster sendte skip over havet for å lete etter nye sjøveier til gamle varemarkeder og samtidig oppdaget et helt nytt kontinent, Amerika. Dette var samtidig handelskompanienes og kolonialismens storhetstid.
I facebookinnlegget, som jeg poster samtidig som dette blogginnlegget, trekker jeg linjen fra kapteinsmotivet i Gengangere (1881), En folkefiende (1882) og Vildanden (1884) til Adolf Erik Nordenskiölds gjennomseiling av Nordøstpassasjen i 1880, en ekspedisjon som hadde som opprinnelig formål å finne en kortere vei til Østens varemarkeder enn forbi Kapp gode håp. Dette falt i tid sammen med en fornyet interesse for å "oppdage" de nordlige og polare områder.
I seierens stund sier Tomas: " Tænk, om jeg nu havde havt Peter her! Ja, der ser man, hvorledes vi mennesker kan gå omkring og dømme som de blindeste muldvarper –" Slik det fremkommer etter hvert, kalles Morten Kiil for "Grævlingen", og muldvarp om Peter og byrådet kan minne om dette. I En folkefiende er sammenligninger mellom mennesker og dyr og fugler gjennomgangstema. At Tomas omtaler byfogden som den blindeste muldvarp, tilhører stykkets ikke-realistiske plan, snarere viser det til en undertekst.
Doktoren innleder avsløringen av brevets innhold med å utmale hvordan han og andre har lovprist badeanlegget. Selv har han "skrevet og skrevet både i 'Folkebudet' og i flyveskrifter –", dette altså mens Peter har arbeidet for å sette planen ut i livet. Tomas beskriver badet som "Et ganske overordentlig sundt sted endogså, – et sted, som fortjener at anbefales på det varmeste både for syge og for friske medmennesker –". Inkluderingen av "friske medmennesker" antyder at badet har en hensikt, en misjon, utover det å kurere sykdom, og at det springer ut av nestekjærlighet. Siden det er Tomas og Peter som står i spissen for byens lovpriste sted for medmenneskelig helbredelse, faller tanken på skuespillets føromtalte disippelmotiv og Bergprekenen som er rettet til Peter, Tomas og de andre disiplene (jfr. innlegget 1.12.18). I innlegget 10.12.18 skriver jeg: "Peter og Tomas skal altså selge helbredelse til de syke. Også disiplene Peter og Tomas helbredet mennesker, men de tok seg ikke betalt. Forut for Bergprekenen hadde Jesus vandret rundt i Galiea, forkynt om himmelriket og helbredet mange mennesker, og det var dette som førte til at folk samlet seg rundt ham. I Mat 10,1-5 fortelles at Jesus kalte til seg sine tolv disipler og gav dem makt til å drive ut urene ånder og helbrede alle sykdommer og plager."
I replikken der Tomas stiller det retoriske spørsmål om de andre vet hva dette lovpriste stedet egentlig er, fremkommer det at det har kostet "så mange penge". Det er verdt å merke seg at anstalten som hele byen nyter godt av, skyldes investeringene til Peter og andre fra byens "besiddende klasser". Det er altså dels byfogdens forsiktige levnet og utrettelige arbeid med sine forretninger som har ført til realiseringen av prosjektmakeren Tomas' plan. Før jeg går videre, vil jeg minne om én ting, prosjektmakere er det verste Holberg vet. Spørsmålet presser seg på: Hvor stor er sannsynligheten for at den gamle hollender Ibsen først har utstyrt narren doktor Stockmann, som siterer Jacob von Bremen, med en god plan for siden å la ham gjøre en oppsiktsvekkende oppdagelse? I innlegget 6.5.18 skriver jeg: "Kannestøperens «Casteller i Luften» – slik omtales planene av konen, Geske – er som en blåkopi av Christian 4.s ostindiske eventyr, hvori inngår grunnleggelsen av Ostindiske Compagni, som var formet etter mønster av det hollandske ostindiakompaniet. Herman von Bremen råder til at Hamburg skaffer seg 'Steder' i India og argumenterer som følger: 'hvorfor skulde icke Kongen af Indien unde os saa vel Handel som Hollænderne, hvilcke har intet at føre did hen uden Ost og Smør, som gemeenligen blir fordervet paa Vejen'. Uttalelsene peker mot viktige sider av den danske ostindiahandelen. 'Steder' i India kan vise til grunnleggelsen av den danske kolonien Tranquebar og 'Kongen af Indien' til 'keiseren' av Ceylon, som spilte en viktig rolle i forkant av den danske ekspedisjonen til Ostindia i 1618." I det hele tatt peker diskusjonen i Collegium politicum mot den hektiske oversjøiske virksomhet med ekspedisjoner i øst og vest og grunnleggelse av kompanier og kolonier under Christian 4.
Tomas svarer selv på spørsmålet sitt: "Hele badet er en pesthule", og rett etter: "Hele badeanstalten er en kalket forgiftig grav, siger jeg." Understrekningen kan forstås slik at doktoren mener det eksisterer en likhet mellom "pesthule" og "kalket forgiftig grav". HIS kommenterer "pesthule" som følger: "sted som i høy grad er sunnhetsfarlig (NRO)". Dette sier noe om ordets betydning, men ikke om dets opprinnelse. Dersom vi vurderer ordet språkhistorisk, faller det naturlig å trekke linjen til "pestkule"; hule og kule har i flere tilfeller sammenfallende betydning. Under pestperioder, for eksempel svartedauden, la man i Danmark de døde i store fellesgraver, som ble kalt pestkuler. Også under kvegpest kunne ordet brukes om graven med kadaverne. Hvorvidt pestkule har inngått i vanlig tale i Norge, er jeg ikke kjent med. Et annet ord i samme anledning er pesttorn eller -tjørn, som viser til at det ble plantet hvittorn på pestkulen som advarsel både til mennesker og dyr om å holde seg unna det besmittede stedet. Skikken holdt seg inn i nyere tid. Litt senere i skuespillet uttaler byfogden til boktrykker Aslaksen: "Tror De vi får en eneste badegæst hid, når man (dvs. Tomas) går hen og bilder dem ind, at vandet er bedærvet, at vi lever på en pestgrund (...)". "pestgrund" kan være en hentydning til grunn som skjuler nedgravde pestofre. Dersom Ibsen bruker pesthule i betydningen pestkule beplantet med hagtorn, kan det forklare doktorens presisering; "Hele badeanstalten er en kalket forgiftig grav, siger jeg".
Tomas' uttrykk "kalket forgiftet grav" er en hentydning til Matt 23,27. Det var et jødisk påbud at gravene skulle kalkes hver vår slik at folk, for eksempel fremmede, ble oppmerksom på dem og voktet seg for å komme nær. Den døde kroppen ble oppfattet som uren, og man mente at urenheten spredde seg til selve graven. Når gravene var nykalket, lyste disse hvitt mot omgivelsene. Enkelte var fint tilhugget, muligens under gresk innflytelse, og det er sannsynlig at Kristus viser spesielt til disse, de fornemmes graver.
Det er således mulig at Ibsen sikter til en forbindelse mellom pesthule i betydningen pestkule med hvitblomstrende pesttorn og jødenes hviltkalkede graver slik disse er omtalt i Matt 23,27.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar