Kommentarer til En folkefiende, XXVII 

Når man ligger "på æg ligesom en ærfugl" og ruger ut prosjekter.

Omstendighetene rundt doktor Stockmanns store oppdagelse, nemlig at vannet som brukes utvortes og innvortes på badeanstalten er "forgiftig", er svært uklare. Det hele begynte i fjor, forteller han, da det inntraff "en del påfaldende sygdomstilfælder blandt badegæsterne, – både tyføse og gastriske tilfælder –". "Badegjest" røper ikke om gjesten er syk eller frisk, bare at vedkommende har tatt inn ved et kurbad, men det er naturlig å anta at det blant badegjestene finnes syke eller svakelige personer. 

                 Badegjester ved Modum Bad (1873).

Doktoren beskriver sykdomstilfellene slik: "både tyføse og gastriske tilfælde", som er svært upresise betegnelser. "Tyføs" betyr tyfuslignende, og ettersom det finnes flere symptomer på tyfus, kan "tyføs" favne ganske vidt. Her kunne man tenke seg at en badegjest er blitt rammet av sterk utmattelse, høy feber eller diaré. Den siste plagen går også inn under "gastrisk", som vanligvis refererer til fordøyelsen.  
      Stockmanns beskrivelse av sykdomstilfellene blant badegjestene kan tyde på at han ikke har klart å diagnostisere dem, i så fall er det heller ikke enkelt å fastslå sykdomsårsaken. Tomas fortsetter: "Dengang trode vi, at de fremmede havde ført smitten med sig (...)" "Vi" refererer trolig til Katrine i tillegg til ham selv, for rett før doktorens replikk sier konen: "Ja, det gjorde der jo også", der hun sikter til mannens omtale av sykdomstilfellene. Det kan tyde på at Stockmann har diskutert sykdomstilfellene med konen. Alternativt refererer han til andre ansatte ved badet, eventuelt sykepleiere eller badekoner og -menn. Det er imidlertid Stockmann som er tilsatt som badelege, så han representerer anstaltens øverste medisinske ekspertise. Det ville derfor være underlig om han viste til oppfatningen til ansatte med mindre medisinsk kunnskap enn ham selv. Noe som gjelder i enda høyere grad så fremt det faktisk er Katrine han mener med "vi". 
      Som jeg har presisert flere ganger; det er ingenting som tyder på at Stockmann er en spesielt dyktig lege eller at han har fulgt med på utviklingen innen medisinen (jfr. "Doktoren fra avkroken; de fire temperamenter, mirakelvann, uttømmende midler og kloke koner", 23.2.19). Det kan forklare at han har vært usikker med hensyn til diagnosestillingen. "De" trodde altså at de tilreisende hadde ført "smitten" med seg. Dette viser at badelegen på dette tidspunkt mener sykdomstilfellene skyldes smitte, men med et så diffust sykdomsbilde er det vanskelig å fastslå dette. Badegjestene som det gjelder, kan ha fått i seg noe mat eller drikke som de ikke har tålt, eller det kan være andre forhold ved kuroppholdet eller behandlingen som har fremkalt symptomene. Med dette spørsmålet tangerer vi det store svarte hull i doktor Stockmanns lovpriste badeanstalt: Hva slags behandling får badegjestene? På Modum Bad, opprinnelig St. Olafs Bad, hendte det at drikkingen fra den jernholdige kilden fremkalte hodepine og matthet. 
      På doktor Stockmanns anstalt finnes et brønnhus, det vil si at brønn-eller kildevann inngår i kuren, trolig både "til indvortes og udvortes". Vann, gjerne fra en gammel helligkilde, er i en rekke tilfeller opprinnelsen til de europeiske, deriblant norske, kuranstalter. Dette vannet var så visst ikke rent, men stinkende. I tillegg inngikk gjerne gytjebad i kuropplegget. Store norske beskriver gytje slik:

"Finkornet sediment med høyt organisk innhold. Avsettes i innsjøer og rolige havbukter. Materialet har som oftest passert tarmkanalen hos lavere organismer som lever i vannet eller bunnslammet. Våt gytje er gulgrå, grønngrå, undertiden brun, ofte illeluktende, med nesten geléaktig konsistens."


Det kan vel ikke utelukkes at enkelte badegjester ikke har tålt den tøffe behandlingen og har reagert med besvimelse eller diaré (jfr. opplysningen fra St. Olafs Bad). 

                            Gytjebad (illustrasjonfoto).     

Doktor Stockmanns replikk om pesthulen lyder i sin helhet som følger:

"Hele badeanstalten er en kalket forgiftig grav, siger jeg. Sundhedsfarlig i allerhøjeste ​grad! Alle disse uhumskhederne oppe i Mølledalen, – alt dette her, som lugter så fælt, – det inficerer vandet i spisningsrørene til brøndhuset; og dette samme fordømte giftige smuds siver også ud i stranden –"

Doktoren forteller at han i vinter kom til å tenke på andre sykdomsårsaker enn at de tilreisende hadde brakt med seg smitten. Han begynte å undersøke vannet, "så godt det lod sig gøre", det vil si det som ble ledet til anstalten i rør. Deretter sendte han prøver både av "drikkevandet og af sjøvandet" inn til universitetet for å få en eksakt analyse av en kjemiker. Stockmann sier videre:

"Her har jeg den! Der er påvist tilstedeværelsen af forrådnede organiske stoffer i vandet, ​– infusorier i mængdevis. Det er absolut skadeligt for sundheden enten det nu bruges indvortes eller udvortes."

Et brønnhus er en bygning som er oppført over en brønn med grunnvann. Ved Stockmanns kurbad derimot ledes vann langveisfra i rør inn til brønnhuset. I denne opplysningen møtes, for ikke å si kolliderer, to metoder til å skaffe vann på: den gamle der vann hentes i brønnen og den nye der vann er innlagt; på begynnelsen av 1880-tallet var etableringen av vannverk i byene i full gang. Her skal det nevnes at brønnvannet i et kurbad riktignok ikke er vanlig brønnvann. Det fremgår ikke om det allerede er lagt inn vann til husholdningene i Stockmanns hjemby. Det ville være underlig om man anla et vannverk utelukkende for å skaffe tilførsel til et kurbad. Like underlig ville det være om et slikt allerede finnes i byen, uten at dette er omtalt. Dette vitner, sammen med en rekke andre uforklarlige ting og underlige replikker i skuespillet, om at forfatteren fører publikum bak lyset både med doktor Stockmanns "rentvannsanstalt" og oppdagelsen av de forgiftige infusoriene. 
      For et kurbad er det selvfølgelig viktig at vanntilførselen er tilfredsstillende, men det er ikke det vesentligste. Det som er av grunnleggende betydning for et kurbad, er at de kan by på et kilde- eller brønnvann med spesielle kvaliteter. Det er et åpent spørsmål hvordan skuespillets brønnhus skal oppfattes. Det at spisningsrørene, trolig til hele anstalten, går inn i brønnhuset, virker merkelig. Her er det jo i utgangspunktet en brønn med helbredende vann (jfr. under); det naturlige ville være at tilførselsvannet ble ledet inn i en større bygning, for eksempel med kjøkken og badeværelser. Sannsynligvis er skuespillets brønnhus ment som en hentydning til hovedkuren ved en badeanstalt, nemlig innvortes og utvortes bruk av vann med spesielle kvaliteter, for eksempel mineral-, eller svovelholdig vann. Dette vannet var så visst ikke rent. I "Modum Bad: fra helse til turisme" skriver Einar Sørensen følgende:

Den jernholdige myra ble etter sigende oppdaget i 1840 og gitt navnet 'St. Olafs Kilde'. Merkevaren traff over all forventning, og mennesker strømmet snart til Modums helsebringende kilde som riktignok besto av brunt, stinkende myrvann."*

*Bad?

Også H.C. Andersen besøkte et kurbad og godgjorde seg av vannet, her fra en dagboksinnførsel 28. mai, 1826: "Jeg var paa Alexisbad nede i selve Brøndhuset og drak et Glas af Vandet, der smagte stærkt af Jern, eller som Blæk." 

Alexisbad var et fasjonabelt kursted i Sachsen-Anhalt, som hadde vokst opp rundt de lokale vannressurser som inneholdt jern, jod og fluor. Et brønnhus er altså oppført direkte over en brønn med det ettertraktede vannet. Den vanlige betydningen til brønnhus er en liten overbygning over en brønn med vanlig vann, men ordet kan også sikte til en større bygning, gjerne staselig, over en helsebrønn, eller som det står i ODS: "bygning som er opført over en sundhedsbrønd". Ordet kommer trolig fra tysk "Brunnenhaus".

Postkort (1908) fra Bad Charlottenburg i Schlesien, i dag Jedlina Zdroj i Polen.

Et brønnhus er altså et hus hvor man går inn for å bli servert helbredende brønnvann. Hvorvidt denne betegnelsen er blitt benyttet om denne typen bygning i Norge, er jeg ikke kjent med. På St. Olafs Bad ble bygningen kalt kildehus. 

Medlemmer av familiene Løvenskiold, Thomle, Kiær og Wolff oppstilt foran kildehuset i 1880-årene. Doktor Thaulow sitter på benken ytterst til høyre. Foto Rudesamlingen Drammens Museum.