Kommentarer til En folkefiende, XXVIII

Doktor Stockmann og Mølledalens uhumskheter

Det fremgår ikke hva kjemikeren har skrevet i brevet og hva doktoren har lagt til for egen regning. Ettersom forklaringen på analyseresultatene inneholder feil, og Stockmanns uttalelser for øvrig ikke vitner om noen dyp vitenskapelig innsikt, kan forklaringen høyst sannsynlig tilskrives Stockmanns eget resonnement. Det vil si at kjemikeren kun påviser det som vannprøvene inneholder, og så er det doktoren som tolker det. 
       Opplysningen om at han sendte inn prøver både av drikkevannet og av sjøvannet, kan tyde på at de dels er hentet rett fra springen, dels fra sjøbadene. Doktoren forklarer innsendingen av prøvene til universitetet med at han selv manglet de "fornødne videnskabelige hjelpemidler", det betyr at han mener seg i stand til å analysere vannprøver. Som tidligere omtalt, anser Stockmann seg som en vitenskapsmann, trolig grunnet vannprøvene, som han altså ikke har analysert, noe han nevner som årsak til at han bør leve en smule fornemt. 
      Stockmanns replikk gir ikke grunn til å tro at han har tatt prøver av vannet med det "fordømte giftige smuds" i Mølledalen, der elven går som foss (som altså driver møllene). Det kan ut fra Stockmanns uttalelse; "så gav jeg mig til at undersøge vandet, så godt det lod sig gøre", råde tvil om nøyaktigheten av prøveinnsamlingen. Dette kan understøtte antagelsen om at Stockmann ikke har tatt prøver fra vannet direkte under garveriene. Som tidligere omtalt, setter doktoren pris på sitt nye lune og hyggelige liv, motsatt tilværelsen i Nordland da han måtte gjøre mang en uværstur. Det fremgår med all tydelighet at doktor Stockmann er en svært bedagelig mann (jfr. bl.a. innlegget 1.12.18). 
      Stockmanns prøveinnsamling har foregått om vinteren, da det ganske sikkert har vært sne i Mølledalen, og det kan ha vært besværlig å komme inntil fossen for å ta prøver. 

                         Møllen ved Tinnfossen (1912).

Sannsynligheten er derfor stor for at det er Stockmann selv som har trukket slutningen om at det angivelig giftige smusset, infusoriene, kommer fra garveriene. I et garveri  undergår dyreskinn eller -hud, det vil si dødt organisk materiale, en omstendelig behandling i svære kummer med vann iblandet forskjellige kjemikalier. Det hele gir et "smussig" inntrykk, og det lukter vondt. Doktoren har dermed konkludert med at "uhumskhederne" i Mølledalen er identisk med "de forrådnede organiske stoffer" i drikke- og sjøvannet og de derav fremkalte infusorier, som altså de kjemiske analysene har avdekket. Dette resonnementet utgjør hovedinnholdet i doktorens "store opdagelse", som skaper den rene 17. mai-stemning i det stockmanske hjem. Petra, Horster og Billing skåler med doktoren, som har første akts siste replikk: 

"Tak, tak, mine kære venner! Jeg er så hjertelig glad –; å, det er dog velsignet at vide med sig selv, at en har gjort sig fortjent af sin fødeby og af sine medborgere. Hurra, Katrine!"

Sceneanvisningen lyder:

"Han griber hende med begge hænder om halsen og snurrer sig rundt med hende. Fru Stockmann skriger og stritter imod. Latter, håndklap og hurraråb for doktoren. (...)"

Det at Stockmann angivelig har gjort en "stor opdagelse", har fullstendig overskygget de alvorlige økonomiske konsekvenser dette vil kunne få for hjembyen.
      
Vi får ikke høre om det finnes annen type industriell virksomhet i Mølledalen utover garveriene, men dette er sannsynlig. Ettersom det finnes flere garverier, er det trolig et gunstig sted for denne virksomheten, det vil si lett tilgang til stoffer som trengs under garvingen. At "mølle" har gitt navn til en hel dal, kan tyde på tilstedeværelsen av flere møller. I tillegg til barkemøller, som er en forutsetning for lønnsom garveridrift, kan det dreie seg om stampemøller, også denne til beredning av skinn, og sagbruk, som altså har levert bark til barkemøllen. Kanskje er det også kornmølle eller -møller her. 

                     Møller ved Akerselven rundt 1870.

Årsaken til en eventuell utelatelse av annen industriell virksomhet kan være at doktor Stockmann alt har identifisert "smusset" som utslipp fra garveriene på grunn av lukten fra kummene. 
      En viktig del av skinnberedningen er nedsenking av de forbehandlede skinnene i vannkummer med garvestoff. Til dette var det tidligere vanlig å bruke bark, som altså ble malt på en barkemølle. Morten Kiils garveri har ligget i Mølledalen i flere generasjoner, så det er sannsynlig at det er denne metoden som benyttes der. 
      Det var vanlig å gjenta behandlingen med bark, som skulle motvirke forråtnelsen av skinnet. Dersom Stockmanns påstand er riktig, har vann med garvesyre og andre kjemikalier, for eksempel kalk, sammen med partikler fra dyreskinnene sivet ut i elveløpet/fossen gjennom bakken. Det virker ikke som om Stockmann mener spillvannet tømmes direkte ut i fossen, alternativt i en mølledam så fremt en slik finnes, men at det altså skal ha trengt igjennom grunnen, liksom det infusorierike vannet nede ved stranden skal ha sivet fra elven gjennom sanden ut i sjøvannet ved badehusene. 
      Flere forhold motsier Stockmanns hypotese. Ved fossefallet, kanskje finnes flere fall, der møllene er oppført, er det nødvendigvis rent grunnfjell, og nærområdet med garveriene består trolig av grunnfjell med et tynt jordlag over. Doktoren nevner ingenting om kjemiske stoffer, for eksempel garvesyre, da han forteller om innholdet i brevet fra universitetet. Det betyr ikke at dette ikke kan være nevnt, men sannsynligheten taler ikke for det. De kjemiske stoffene som benyttes ved garveriene i Mølledalen, spesielt garvesyren i barken, har som funksjon å motvirke forråtnelsen av organisk materiale, mens det analyserte drikke- og sjøvannet nettopp inneholder "forrådnede organiske stoffer". Dette fører til at det er mye infusorier i vannet, ettersom infusorier, eller mikroorganismer som flimmerdyr og bakterier, nettopp nærer seg av døde plante- og dyredeler oppbløtt i vann. Slik sett kan det hevdes at dette vannet er spesielt levende, noe som neppe gjelder spillvannet fra Morten Kiils barkekummer. Det er således ikke sannsynlig at det er forråtnede organiske stoffer fra garveriene som har ført til infusorieblomstringen i badeanstaltens drikke- og sjøvann. 
      Under en samtale mellom doktor Stockmann og Morten Kiil i femte akt etterlyser doktoren et "præservativ" til å drepe, alternativt uskadeliggjøre dyrene, infusjonsdyrene eller infusoriene, med. Til dette er å si at det er nettopp preservering av dødt organisk materiale slik at det skal bli motstandsdyktig mot ymse infusjonsdyr, som er svigerfarens håndtering. 
      Infusorier eller infusjonsdyr var tidligere en betegnelse på det vi i dag kaller flimmerdyr og bakterier, som deltar i forråtnelsen av dødt organisk materiale. Disse mikroorganismene finnes i alt vann i naturen, mengden avhenger av omgivelsene. Ut fra teksten i skuespillet får man inntrykk av at doktor Stockmann tror han kan hente rent vann ute i naturen, noe som fremtrer som en parallell til hans tro på de rene kontra de moralsk angrepne menneskene; skadedyrene, som han kaller dem. Men dersom innlagt drikkevann skal ha en akseptabel kvalitet, må det desinfiseres.        
      Stockmanns mye omtalte oppdagelse av det infiserte vannet i badeanstalten, som har bidratt til hans ry i ettertid som en ensom idealistisk stridsmann og aristokrat, er en durabelig bommert. Dette føyer seg inn i rollekarakteren for øvrig, som er skildret som en innbilsk udugelig narr på høyde med Herman von Bremen, med et helt reservoir av lattervekkende replikker - og med adresse til erkeidealisten Bjørnson; et karikert portrett signert billedmesteren/dikteren Rubek.
      
Også stokker forråtner, en prosess som tilskyndes dersom de kommer i vann eller plasseres i fuktig jord, da vil en mengde infusorier dukke opp. Doktor Stock-mann, som tillikemed påstår at han en støter, en gammel mann som stavrer fordi bena er blitt som stokker, er også underlagt alt det skaptes forråtnelse, for å snu litt på Brands kjente utsagn. Ved dette står vi overfor et hovedanliggende for Ibsen: livets forgjengelighet.