Det lærde Holland, et Holberg-selskap i Christiania

Kommentarer til En folkefiende, XXIX

Louis Pasteur; bakteriologen som lengtet hjem til garveriet

Menneskets oppdagelsestrang strakte seg vidt og bredt i 1800-tallets andre halvdel. Utforskningen av de polare strøk resulterte i Nordenskiölds oppdagelse av Nordøstpassasjen, mange reiste til Amerika for å oppdage "den nye verden" (jfr. bl.a. innleggene 5.3.191 og 5.3.19), og innenfor infusorienes eller mikroorganismenes verden gjorde Louis Pasteur banebrytende oppdagelser. Den franske kjemikerens imponerende forskningsresultater inngår i bakgrunnen for doktor Stockmanns "store opdagelse", som innledningsvis handler om infusorieinnholdet i kurbadets drikke- og sjøvann, senere om skadedyrene blant menneskene. "Oppdagelse", nemlig doktor Stockmanns, nevnes hele elleve ganger i skuespillet. To ganger omtales den som den "store opdagelse", og én gang som den "nye opdagelse".
Det er således ikke tilfeldig at Stockmanns berømmelige oppdagelse skjer på kjemiens og bakteriologiens område. Kjemikeren og bakteriologen Louis Pasteur, som regnes som bakteriebekjempelsens far, har gjort seg fortjent ikke bare av sitt hjemland, Frankrike, men av hele menneskeheten, for å snu litt på Stockmanns uttalelse om sitt eget fortjenstfulle virke for hjembyen. Pasteurs bidrag til vitenskapen, teknologien og medisinen på 1800-tallet hadde knapt noe sidestykke i historien, og han mottok en rekke æresbevisninger, deriblant Frankrikes høyeste, Æreslegionen.

Louis Pasteur (1822-1895).

Den voldsomme begeistring som doktor Stockmanns "store opdagelse" vekker i hans nærmeste krets, er utvilsomt en satirisk hentydning til Pasteur og den hyllest han mottok for oppdagelsen av at bakterier, som inngår blant infusoriene (mikroorganismene), kunne forårsake sykdom hos planter, dyr og mennesker. I tillegg til denne påvisningen oppdaget Pasteur, motsatt doktor Stockmann, et botemiddel, nemlig desinfeksjon eller pasteurisering og vaksinering. Stockmanns oppdagelse av infusoriene i drikke- og sjøvannet kan tolkes som en forkvakling av Pasteurs banebrytende oppdagelser i menneskehetens tjeneste, resultatet er perfid satire i portretteringen av den angivelig store vitenskapsmann doktor Stockmann.
I tidligere innlegg har jeg argumentert for at doktoren selv har tolket kjemikerens analyseresultater; han er jo av den oppfatning at han kunne ha foretatt hele undersøkelsen selv, hadde han bare hatt de "fornødne videnskabelige hjælpemidler". Opplysningen viser samtidig at Stockmann ikke tok prøver da de tyføse og gastriske tilfellene dukket opp blant badegjestene; doktorens "diagnostisering" baserer seg altså på ren gjetning, trolig i lag med konen, Katrine. Vi skal nok en gang sitere doktorens replikk, som han uttaler da han holder brevet opp:

"Her har jeg den! Der er påvist tilstedeværelsen af forrådnede organiske stoffer i vandet, – infusorier i mængdevis. Det er absolut skadeligt for sundheden enten det nu bruges indvortes eller udvortes."

Påvisningen av forråtnede organiske stoffer bør nok tilskrives kjemikeren, som også kan ha brukt ordet "infusorier", men neppe "i mængdevis". Uttalelsen om at infusoriene er skadelige, kan derimot skrives på doktorens kappe, fordi Stockmann mener han selv er i stand til å tolke kjemikerens funn. Dette kan understøttes av en annen opplysning, nemlig at Stockmann allerede har skrevet ferdig en forklaring på resultatet på hele fire tettskrevne sider:

"(...) jeg har naturligvis skrevet en fremstilling til badebestyrelsen; den har ligget færdig en hel uge; jeg har bare gåt og ventet på dette her. (viser brevet) Men nu skal den afsted straks på timen. (går ind i sit værelse og kommer tilbage med en pakke papirer) Se her! Hele fire tætskrevne ark! Og brevet skal lægges ved."

En slik "metode" fremtrer som toppunktet av forsyndelse mot vitenskapelig etterrettelighet og bekrefter bare det som har fremgått med all tydelighet av handlingen så langt: Stockmann er en prosjektmaker uten et eneste vellykket resultat å vise til; karrieren er et trist kapittel, og i saken om infusoriene har han trukket forhastede slutninger på sviktende grunnlag. Videre er doktoren henfallen til sterke overdrivelser, brå hissighet, klokkertro på egne kvalifikasjoner, uovertruffen latskap, og en rekke av hans replikker etterlater spørsmålet: Er denne mannen vel bevart?
  Som nevnt i tidligere innlegg, burde det ikke komme som noen overraskelse på doktor Stockmann at det er forråtnede organiske stoffer og dermed infusorier i vannet som er hentet rett fra naturen. At det krydde av mikroorganismer eller infusorier i vann, hadde man visst senest siden 1600-tallet, og på 1700-tallet brakte den danske vitenskapsmannen Otto Frederik Müller forskningen på infusorier videre med sine inngående studier. Den kunnskapsmangel doktoren her legger for dagen, er viktig for forståelsen av renhetsbegrepets plass i hans livsanskuelse. Som nevnt i innlegget 26.3.19, viser doktorens instruks om at det skal skylles etter byfogden, at han tillegger rent vann en rensende effekt moralsk sett. Det samme gjaldt fariseerne som oppfattet seg som plettfrie og rettferdige.For den som ikke lenger tror på Gud, finnes intet syndefall og heller ingen syndepletter som ikke kan vaskes av. Tomas Stockmann er manisk opptatt av bekjempelsen av urenhet, sykdomsstoffer, gift og løgn og mener at han representerer de motsatte kvaliteter: renhet, sunnhet og sannhet.
       Det er altså sannsynlig at kjemikeren har omtalt tilstedeværelsen av forråtnede organiske stoffer i vannprøvene. Tankestreken foran "infusorier" i replikken (sitert øverst), kan antyde at doktoren hopper over anførslene av de ulike infusoriene og trekker slutningen om at infusorier generelt, særlig i større mengder, er sunnhetsfarlige eller forgiftige. Dette medfører ikke riktighet; det er ikke mengden infusorier som avgjør om de er sunnhetsfarlige, men typen. Her er det verdt å minne om Stockmanns sedvanlige hang til overdrivelse. Det dreier seg i virkeligheten om mikroorganismer som ikke kan sees med det blotte øye,og det har ganske sikker vært mer enn ett individ av de enkelte artene i vannprøvene. Dette har i Stockmanns overspente gjengivelse lett kunnet ha blitt til "i mængdevis".
Det doktoren burde ha gjort, var å undersøke om kjente patogene infusjonsdyr var oppført blant funnene. Flimmerdyr og bakterier utgjør to hovedgrupper blant infusoriene, og mens doktor Stockmann har sittet i avkroken sin nordpå, har Pasteur gjort flere store oppdagelser, blant annet følgende: Enkelte bakterier kan forårsake alvorlig sykdom hos mennesker, dyr og planter. Bakteriene som er patogene hos mennesker, stammer hovedsakelig fra menneskers avføring, og det er svært usannsynlig at man plutselig ville oppdage disse i vann fra et norsk elveløp eller i sjøvannet ved en norsk kystby på 1880-tallet. Garveriet, som Stockmann utpeker til den angivelige giftspredningens kilde, har ligget i Mølledalen i flere generasjoner. Dersom doktorens påstand hadde vært korrekt, ville alvorlige sykdomstilfeller ha vært kjent lenge før etableringen av badeanstalten. Man må jo anta at folk i lang tid har badet i sjøen og drukket vann fra elven, alternativt tatt seg en dukkert.
Doktor Stockmann fremstiller svigerfarens garveri som roten til alt ondt; det er angivelig hans garving som fører til at infusorier forgifter rent vann. Jeg har i tidligere innlegg (bl.a. 1.12.18) argumentert for at Morten Kiil hentyder til Martin Luther, navnlig Doktor Morten Luthers katekisme. Morten Kiil-figuren bør tolkes på flere plan, det fremgår også av hans reaksjon da han utpekes som tilgriser av vannet i badeanstalten, som her skal siteres i sin helhet:

"De sa’ igår, at det værste griseriet kom fra mit garveri. Men hvis om det var sandt, så måtte jo min bedstefar, og min far før mig, og jeg selv i mangfoldige år ha’ gåt og griset byen til, ligesom tre morderengler. Tror De, jeg lar den skam sidde på mig?"

Morderengel er en hentydning til dødsengelen som gikk forbi israelittenes dører som var merket med påskelammets offerblod (2 Mos 12,23), dette vil jeg komme tilbake til. Foreløpig er det verdt å merke seg at Stockmann utpeker garveriet til infusorie- og dermed sykdomsspreder, noe som høyst sannsynlig er en hentydning til Louis Pasteurs biografi. Bakteriebekjempelsens far var nemlig selv sønn av en garver, og dette yrket hadde også hans bestefar og oldefar. Dette siste minner om Morten Kiils ovensiterte replikk, der det fremgår at han er tredje generasjon garver. Dersom et garveri var den bakteriebomben doktor Stockmann påstår, ville neppe Pasteur hatt et så positivt forhold til farens garveri, som for øvrig lå i garverkvartalet i Dole. Under studiene da han bodde hjemmefra, skal Pasteur ha uttalt at han lengtet hjem til lukten i garveriet, mens altså Stockmann synes det "lugter så fælt" i svigerfarens garveri. Da faren døde i 1865, overtok Pasteur hjemmet med garveriet i kjelleren, og han tilbrakte mye tid i Dole.
Det er hevet over tvil at datidens største kjemiker og bakteriolog ruver i bakgrunnen i En folkefiende, og Ibsen har ganske sikkert innhentet informasjon om Pasteur. Kanskje har avisene brakt stoff om den internasjonale forskerhelt, liksom de var fulle av reportasjer om Nordenskiöld og hans bestrebelser på å oppdage Nordøstpassasjen, som altså ble kronet med hell. Ovensiterte replikk der doktoren omtaler brevet, som han holder i hånden, fortsetter slik:

"Se her! Hele fire tætskrevne ark! Og brevet skal lægges ved. En avis, Katrine! Skaf mig noget til omslag. Godt (...)"

"En avis" kan hentyde til stoff som omtales i avisen. I de nærmeste årene forut for utgivelsen av En folkefiende gjorde Pasteur store fremskritt innenfor behandlingen av sykdom, deriblant av miltbrann, og hans teori om bakterier som sykdomsårsak vant stadig større oppslutning blant fagfolk.