Kommentarer til En folkefiende, XXX
Da brønnhuset fikk innlagt vann
På den tiden Ibsen arbeidet med En folkefiende, var verdens øyne rettet mot menn som gjorde store oppdagelser, dels ved klodens ytterste grenser, dels i infusorienes mikroskopiske verden. Avisene er fulle av stoff om Nordenskiölds hederskronte ekspedisjon på jakt etter Nordøstpassasjen, men det er også andre oppdagere som mottar ærebevisninger og får stor oppmerksomhet. I tillegg til den tungt dekorerte Louis Pasteur var det særlig to som utmerket seg blant bakteriebekjemperne, nemlig den engelske kirurg og vitenskapsmann Joseph Lister (1827-1912) og den tyske bakteriologen Robert Koch (1843-1910).
Joseph Lister.
Kjemiker med de "fornødne videnskabelige hjælpemidler" (Robert Koch rundt 1880).
I 1867 begynte Joseph Lister, opphavsmannen til den antiseptiske kirurgi, å anvende karbolsyre for å drepe bakteriene, inspirert av Pasteurs oppdagelse av at forråtnelse av organisk materiale fra mennesker eller dyr skyldes bakterier. Før dette var det mange pasienter som fikk infeksjon i operasjonssårene, ofte med dødelig utfall. Ved Pasteurs og Listers oppdagelse av bakterienes "forgiftige" rolle i forråtnelsprosessen og vitenskapsmennenes arbeid med å utvikle metoder til desinfeksjon står vi ved det sentrale punktet i doktor Stockmanns "store opdagelse".
24. mars, 1882, fem måneder før Ibsen sender de fire første aktene av En folkefiende til forleggeren Hegel, holder Robert Koch et foredrag i Physiologische Gesellschaft i Berlin, der han bekjentgjør at han har oppdaget, det vil si isolert og dyrket frem, bakterien som forårsaker tuberkulose. Denne hendelsen har, sammen med enkelte store internasjonale antibakterielle oppdrag Koch var involvert i, høyst sannsynlig inngått i bakgrunnen for En folkefiende.
Ibsen selv befinner seg så visst ikke i noen nordnorsk avkrok mens denne bakteriekrigen pågår, men på kontinentet; Roma, Gossensass, München. På vårparten 1882 ble det fremmet forslag i Stortinget om økning av diktergasjen til Bjørnson og Ibsen. HIS skriver om debatten: "Blant annet uttalte representanten Fredrik Schiørn at Stortinget ved å anerkjenne, belønne og oppmuntre Bjørnsons og Ibsens diktergjerning ikke kunne unngå 'at vi derved tillige anerkjender, belønner og opmuntrer deres oppositionelle Stilling til Kristendommen». Han ville anse enhver som forsøkte å rive samfunnet løs fra kristendommen for å være «en Samfundets Fiende'."
Med baleontologen/bakteriologen, "disippelen og frelseren", Tomas Stockmann, har Ibsen skapt et satirisk portrett av den stadig nyvakte Bjørnson - nå renhetsapostel og fritenker - som benyttet enhver anledning til å utbasunere sine "spirende, sprættende" meninger. Ibsen selv mener det samme som han alltid har gjort, jfr. det første verset i "Til min ven revolutions-taleren" (1869):
"De siger jeg er bleven 'konservativ'.
Jeg er, hvad jeg var mit hele liv."
I flere tidligere innlegg har jeg påpekt en rekke bibelske referanser i skuespillet, blant annet til dyrkelsen av gullkalven samt tilstedeværelsen av en disippeldiskurs. I innlegget 16.12.18 skriver jeg følgende:
"Lys som skinner uten og med skjerm peker mot Jesu ord til Peter, Tomas og de andre disiplene i Bergprekenen, der lignelsen om lyset og skjeppen inngår. Med sitt navnevalg fra henholdsvis norrøn mytologi og Bibelen ber Ibsen publikum se stykkets handling, der opprør mot den verdslige øvrighet, brudd mot Moseloven og frafall er sentrale temaer, i lys av Bibelen, spesielt Berpprekenen, en av Det nye testamentes mest sentrale tekster. Fråtsing, freidighet, frisinn og fiendskap fremstår som den rake motsetning til den livsførsel Jesus innprenter disiplene i Bergprekenen; slik lyset som settes i en stake skinner for alle i huset, skal disiplenes lys skinne for menneskene slik at de ser deres gode gjerninger og priser deres far i himmelen."
Skuespillet bæres oppe av forfatterens erkjennelse av livets, alt det skaptes, forgjengelighet, der korstreet representerer menneskets eneste håp om endelig frelse fra forråtnelsen. På et høyere plan handler det om menneskets evinnelige søken etter botemidler for sin egen fordervelighet.
Bare ideen om å la en hissig bakteriebekjemper inngå i støpemassen sammen med en baleontolog, eller badelege, røper forfatterens satiriske hensikter. Det er aldri nevnt noen annen badelege enn Stockmann, noe som betyr at det er han som har ansvaret for den eller de medisinske vann- og badekurene ved anstalten. Som omtalt i tidligere innlegg involverer dette vanligvis kildevann med et høyt innhold av jern eller svovel som lukter vondt, gytje og andre uhumskheter, for å hentyde til doktor Stockmanns omtale av garveriene i Mølledalen. Det er derfor svært påfallende at badelegen kun interesserer seg for renheten på badeanstaltens drikkevann (samt sjøvannet der gjestene bader), noe Ibsen aksentuerer ved å plassere spisningsrørene med vannet nettopp inn til brønnhuset, som nødvendigvis er oppført over en brønn/kilde med medisinsk mirakelvann. Ibsen, alias billedmester Rubek, fører publikum bak lyset.
Her følger en foreløpig oppsummering av doktor Stockmanns innsats som bakteriolog, som har som utgangspunkt at doktoren selv tolker kjemikerens funn i de prøvene doktoren selv har tatt (jfr. innlegget 12.4.19). Ved dette punktet står vi ved en viktig grunn til at Stockmanns kamp er blitt oppfattet idealistisk; man har trodd at påstanden om infusorienes sunnhetsfarlige karakter stammer fra kjemikerens brev. Men Stockmann leser ikke opp fra brevet; han refererer innholdet i sin fortolkning som var klar før resultatene fra vannprøvene forelå. Flere av punktene er nevnt i tidligere innlegg.
Doktoren har altså bestemt seg for hvordan funnene skal tolkes før han får brevet fra kjemikeren. Tolkningen har han utlagt i et brev på fire tettskrevne sider. Ingenting tyder på at Stockmann, legen fra avkroken, har erhvervet spesielle kunnskaper innenfor kjemi og bakteriologi liksom Pasteur, Koch og Lister, som arbeidet i årevis med kompliserte eksperimenter og bekledde høye akademiske og medisinske stillinger. Stockmann på sin side har hverken noen vitenskapelig eller yrkesmessig karriere å vise til. Han klager over at han nesten aldri så et fremmed menneske som hadde "et vækkende ord" å si ham i løpet av alle de mange år i Nordland, og da han endelig blir tatt inn i varmen i hjembyen, oppsøker han ikke noe fagmiljø, men den radikale kretsen rundt "Folkebudet". Det nevnes heller ikke at han har orientert seg innenfor balneologien.
Doktorens påstand om at "forrådnede organiske stoffer", "infusorier i mængdevis", er "Sundhedsfarlig i aller højeste grad", er feil. Her må det også tas høyde for at "i mængdevis" er en overdrivelse. Stockmann har alt fra stykkets begynnelse lagt for dagen en sterk tendens til overreaksjon i flere tilfeller. Ikke alle infusorier er "forgiftige", men enkelte bakterier er sunnhetsfarlige og kan føre til infeksjoner. At "Alle disse uhumskhederne oppe i Mølledalen, – alt dette her, som lugter så fælt" skulle infisere vannet i badeanstaltens spisningsrør, er heller ikke riktig. Den omtalte vonde lukt stammer fra garveprosessen, som nettopp har til hensikt å stanse forråtnelsesprosessen. Det er således en feilslutning at sykdomstilfellene blant badegjestene skyldes det som "lugter så fælt" i garveriene. Det er kun hvis hudene kommer fra dyr som er smittet med en infeksjonssykdom som også kan ramme mennesker, òg at bakteriene føres med vannet, at disse representerer en alvorlig sunnhetsfare. Men Stockmann har altså på forhånd bestemt at det er garveridriften som sådan som er problemet. Mot dette kan det innvendes at Morten Kiils garveri har eksistert i minst tre generasjoner, noe som kan fortelle at driften går tilbake til 1700-tallet. En annen viktig ting som fremgår av dette, er at folk i byen, som bor på den angivelige "pestgrund" som griseriet fra garveriene skal ha forårsaket, ville ha vært kronisk syke, så fremt de ikke hadde dødd ut. Det er svært tvilsomt at sykdomstilfellene blant badegjestene var av infeksiøs karakter; i så fall ville badeanstalten fått tilbakemelding om dette fra lege eller helsemyndighet på badegjestenes hjemsted.
Det er underlig at en balneolog skal vise slik interesse for anstaltens vanntilførsel og ikke for brønn- eller kildevannet som ethvert kurbad med respekt for seg selv kunne by på. Forfatteren har utvilsomt, i satirisk øyemed, latt hovedpersonen forbinde to ting som var aktuelle i tiden: innlagt vann i byene og opphold ved kurbad. Som en tredje ting kan man regne kampen mot bakteriene, ettersom doktor Stockmann alt tidlig mente inntaket til vannledningen burde legges over Mølledalen med garverienes uhumskheter. Men hele doktor Stockmanns prosjekt mangler rot i virkeligheten. Vannledninger i den størrelsesorden det er snakk om her, ble lagt til byer, ikke til badeanstalter.
Det fremgår ikke om det er innlagt vann i Stockmanns hjemby, og hvor dette i så fall hentes fra. I 1882 var vann innlagt i de største byene som Bergen og Christiania og enkelte andre byer. Dersom vann ennå ikke er innlagt i doktor Stockmanns hjemby på begynnelsen av 1880-årene, må dette ha vært et sentralt tema i byens formannskap. Det er mest sannsynlig at det ikke er innlagt vann i byen, for i motsatt fall ville vann til badeanstalten kunne hentes fra et relativt nytt anlegg. Det betyr at innbyggerne har fått vann fra ulike brønner og kilder. Hvis doktor Stockmanns teori om at hele grunnen rundt byen er infisert av griseriet fra garveriene, stemte, ville det som nevnt knapt finnes et friskt menneske i hele byen. Konklusjonen har Stockmann kommet frem til etter å ha tatt en vannprøve fra springen og en annen i strandkanten og for øvrig fulgt sin egen nese som fortalte ham at det lukter vondt i svigerfarens garveri. Doktor Stockmanns sjarlataneri settes i perspektiv ved den strålende forskning til menneskehetens beste som samtidig utføres av vitenskapsmenn som Pasteur, Koch og Lister. Den idealistiske helten Stockmann kan kokes ned til en udugelig narr som slår seg på brystet og sier: Se på meg!
Det fremtrer som svært usannsynlig at en norsk by skulle tatt på seg den økonomiske byrde ved å anlegge et vannverk og ledningsnett utelukkende for en badeanstalt. Man kunne riktignok, innenfor fiksjonens ramme, argumentere med at dette er første trinn i innlegging av vann i byens husstander, men dette virker ikke sannsynlig. Så er da heller ikke En folkefiende et rent realistisk skuespill. Tomas Stockmanns maniske fastholden av det rene vannets nytte som helsebot for menneskene må samtidig tolkes på et religiøst metafysisk plan. Satyrikusen Ibsen har på sitt finurlige vis tatt vannledningen, som forventelig skulle forsynt byens husstander med etterlengtet innlagt vann, og koblet den til bygningen over en gammel brønn med undergjørende vann. I begge tilfeller handler det om troen på at mennesket selv kan skaffe seg frelse for sin forråtnelse eller fordervelighet.
Alt tyder på at doktor Stockmann har blandet kortene der oppe i avkroken, isolert som han var fra den mylrende verden. Problemstillingene om vannkvalitet som doktoren berører, er kjent fra samtidens forsøk på å forsyne husstandene med innlagt vann, som ofte skjedde ved prøve- og feilemetoden, nettopp slik som i Stockmanns hjemby. I Christiania var man flere ganger uheldig. Alt tidlig gjorde man den erfaring at det var uklokt å legge inntaket under møller og industriell virksomhet, ettersom dette kunne forringe vannkvaliteten, blant annet kunne forråtnet sagflis følge med. Dette infiserer ikke vannet, men er selvfølgelig uønsket i drikkevann. I vannverkenes tidligste periode ble ikke vannet desinfisert; desinfeksjonens betydning var jo heller ikke kjent før Pasteurs oppdagelser. Sognsvannsbekken var en periode drikkevannskilde, og inntaket ble lagt ved Gaustad. Dette ble flyttet opp til Sognsvann i 1881 etter en tyfusepidemi i 1877. Tyfus, eller tyfoidfeber, spres hovedsakelig fra menneskelig avføring. Hvorvidt dette har hatt tilknytning til Gaustad Asyl, som ble åpnet i 1855, har jeg ikke kunnet bringe i erfaring.
At Ibsen har koblet spisningsrørene til badeanstaltens brønnhus, der det bør befinne seg en brønn med svovel- eller jernholdig mirakelvann, er ren satire. Doktorens forveksling av angivelig medisinsk brønnvann med vanlig vann fra springen røper seg også ved hans uttalelse om at vannet er til innvortes og utvortes bruk, som er typiske uttrykk fra farmasien, hvor Ibsen var vel bevandret etter årene som apotekerlærling i Grimstad. Det første eksemplet på denne ordbruken er i doktorens bekjentgjørelse av sin "store opdagelse", som avsluttes slik: "Det er absolut skadeligt for sundheden enten det nu bruges indvortes eller udvortes." Det andre eksemplet er under en replikkveksling med byfogden litt senere i annen akt:
"(...) Tænk dig bare, – forgiftet vand både til indvortes og udvortes! Og det til stakkers sygelige mennesker, som tyr til os i god tro, og som betaler os i dyre domme for at få sin sundhed igen!"
Doktor Stockmann setter altså sin lit til det rene vannets kurative virkning, motsatt alle andre badeleger som sverger til stinkende myrvann eller andre uhumskheter.
24. mars, 1882, fem måneder før Ibsen sender de fire første aktene av En folkefiende til forleggeren Hegel, holder Robert Koch et foredrag i Physiologische Gesellschaft i Berlin, der han bekjentgjør at han har oppdaget, det vil si isolert og dyrket frem, bakterien som forårsaker tuberkulose. Denne hendelsen har, sammen med enkelte store internasjonale antibakterielle oppdrag Koch var involvert i, høyst sannsynlig inngått i bakgrunnen for En folkefiende.
Ibsen selv befinner seg så visst ikke i noen nordnorsk avkrok mens denne bakteriekrigen pågår, men på kontinentet; Roma, Gossensass, München. På vårparten 1882 ble det fremmet forslag i Stortinget om økning av diktergasjen til Bjørnson og Ibsen. HIS skriver om debatten: "Blant annet uttalte representanten Fredrik Schiørn at Stortinget ved å anerkjenne, belønne og oppmuntre Bjørnsons og Ibsens diktergjerning ikke kunne unngå 'at vi derved tillige anerkjender, belønner og opmuntrer deres oppositionelle Stilling til Kristendommen». Han ville anse enhver som forsøkte å rive samfunnet løs fra kristendommen for å være «en Samfundets Fiende'."
Med baleontologen/bakteriologen, "disippelen og frelseren", Tomas Stockmann, har Ibsen skapt et satirisk portrett av den stadig nyvakte Bjørnson - nå renhetsapostel og fritenker - som benyttet enhver anledning til å utbasunere sine "spirende, sprættende" meninger. Ibsen selv mener det samme som han alltid har gjort, jfr. det første verset i "Til min ven revolutions-taleren" (1869):
"De siger jeg er bleven 'konservativ'.
Jeg er, hvad jeg var mit hele liv."
I flere tidligere innlegg har jeg påpekt en rekke bibelske referanser i skuespillet, blant annet til dyrkelsen av gullkalven samt tilstedeværelsen av en disippeldiskurs. I innlegget 16.12.18 skriver jeg følgende:
"Lys som skinner uten og med skjerm peker mot Jesu ord til Peter, Tomas og de andre disiplene i Bergprekenen, der lignelsen om lyset og skjeppen inngår. Med sitt navnevalg fra henholdsvis norrøn mytologi og Bibelen ber Ibsen publikum se stykkets handling, der opprør mot den verdslige øvrighet, brudd mot Moseloven og frafall er sentrale temaer, i lys av Bibelen, spesielt Berpprekenen, en av Det nye testamentes mest sentrale tekster. Fråtsing, freidighet, frisinn og fiendskap fremstår som den rake motsetning til den livsførsel Jesus innprenter disiplene i Bergprekenen; slik lyset som settes i en stake skinner for alle i huset, skal disiplenes lys skinne for menneskene slik at de ser deres gode gjerninger og priser deres far i himmelen."
Skuespillet bæres oppe av forfatterens erkjennelse av livets, alt det skaptes, forgjengelighet, der korstreet representerer menneskets eneste håp om endelig frelse fra forråtnelsen. På et høyere plan handler det om menneskets evinnelige søken etter botemidler for sin egen fordervelighet.
Bare ideen om å la en hissig bakteriebekjemper inngå i støpemassen sammen med en baleontolog, eller badelege, røper forfatterens satiriske hensikter. Det er aldri nevnt noen annen badelege enn Stockmann, noe som betyr at det er han som har ansvaret for den eller de medisinske vann- og badekurene ved anstalten. Som omtalt i tidligere innlegg involverer dette vanligvis kildevann med et høyt innhold av jern eller svovel som lukter vondt, gytje og andre uhumskheter, for å hentyde til doktor Stockmanns omtale av garveriene i Mølledalen. Det er derfor svært påfallende at badelegen kun interesserer seg for renheten på badeanstaltens drikkevann (samt sjøvannet der gjestene bader), noe Ibsen aksentuerer ved å plassere spisningsrørene med vannet nettopp inn til brønnhuset, som nødvendigvis er oppført over en brønn/kilde med medisinsk mirakelvann. Ibsen, alias billedmester Rubek, fører publikum bak lyset.
Her følger en foreløpig oppsummering av doktor Stockmanns innsats som bakteriolog, som har som utgangspunkt at doktoren selv tolker kjemikerens funn i de prøvene doktoren selv har tatt (jfr. innlegget 12.4.19). Ved dette punktet står vi ved en viktig grunn til at Stockmanns kamp er blitt oppfattet idealistisk; man har trodd at påstanden om infusorienes sunnhetsfarlige karakter stammer fra kjemikerens brev. Men Stockmann leser ikke opp fra brevet; han refererer innholdet i sin fortolkning som var klar før resultatene fra vannprøvene forelå. Flere av punktene er nevnt i tidligere innlegg.
Doktoren har altså bestemt seg for hvordan funnene skal tolkes før han får brevet fra kjemikeren. Tolkningen har han utlagt i et brev på fire tettskrevne sider. Ingenting tyder på at Stockmann, legen fra avkroken, har erhvervet spesielle kunnskaper innenfor kjemi og bakteriologi liksom Pasteur, Koch og Lister, som arbeidet i årevis med kompliserte eksperimenter og bekledde høye akademiske og medisinske stillinger. Stockmann på sin side har hverken noen vitenskapelig eller yrkesmessig karriere å vise til. Han klager over at han nesten aldri så et fremmed menneske som hadde "et vækkende ord" å si ham i løpet av alle de mange år i Nordland, og da han endelig blir tatt inn i varmen i hjembyen, oppsøker han ikke noe fagmiljø, men den radikale kretsen rundt "Folkebudet". Det nevnes heller ikke at han har orientert seg innenfor balneologien.
Doktorens påstand om at "forrådnede organiske stoffer", "infusorier i mængdevis", er "Sundhedsfarlig i aller højeste grad", er feil. Her må det også tas høyde for at "i mængdevis" er en overdrivelse. Stockmann har alt fra stykkets begynnelse lagt for dagen en sterk tendens til overreaksjon i flere tilfeller. Ikke alle infusorier er "forgiftige", men enkelte bakterier er sunnhetsfarlige og kan føre til infeksjoner. At "Alle disse uhumskhederne oppe i Mølledalen, – alt dette her, som lugter så fælt" skulle infisere vannet i badeanstaltens spisningsrør, er heller ikke riktig. Den omtalte vonde lukt stammer fra garveprosessen, som nettopp har til hensikt å stanse forråtnelsesprosessen. Det er således en feilslutning at sykdomstilfellene blant badegjestene skyldes det som "lugter så fælt" i garveriene. Det er kun hvis hudene kommer fra dyr som er smittet med en infeksjonssykdom som også kan ramme mennesker, òg at bakteriene føres med vannet, at disse representerer en alvorlig sunnhetsfare. Men Stockmann har altså på forhånd bestemt at det er garveridriften som sådan som er problemet. Mot dette kan det innvendes at Morten Kiils garveri har eksistert i minst tre generasjoner, noe som kan fortelle at driften går tilbake til 1700-tallet. En annen viktig ting som fremgår av dette, er at folk i byen, som bor på den angivelige "pestgrund" som griseriet fra garveriene skal ha forårsaket, ville ha vært kronisk syke, så fremt de ikke hadde dødd ut. Det er svært tvilsomt at sykdomstilfellene blant badegjestene var av infeksiøs karakter; i så fall ville badeanstalten fått tilbakemelding om dette fra lege eller helsemyndighet på badegjestenes hjemsted.
Det er underlig at en balneolog skal vise slik interesse for anstaltens vanntilførsel og ikke for brønn- eller kildevannet som ethvert kurbad med respekt for seg selv kunne by på. Forfatteren har utvilsomt, i satirisk øyemed, latt hovedpersonen forbinde to ting som var aktuelle i tiden: innlagt vann i byene og opphold ved kurbad. Som en tredje ting kan man regne kampen mot bakteriene, ettersom doktor Stockmann alt tidlig mente inntaket til vannledningen burde legges over Mølledalen med garverienes uhumskheter. Men hele doktor Stockmanns prosjekt mangler rot i virkeligheten. Vannledninger i den størrelsesorden det er snakk om her, ble lagt til byer, ikke til badeanstalter.
Det fremgår ikke om det er innlagt vann i Stockmanns hjemby, og hvor dette i så fall hentes fra. I 1882 var vann innlagt i de største byene som Bergen og Christiania og enkelte andre byer. Dersom vann ennå ikke er innlagt i doktor Stockmanns hjemby på begynnelsen av 1880-årene, må dette ha vært et sentralt tema i byens formannskap. Det er mest sannsynlig at det ikke er innlagt vann i byen, for i motsatt fall ville vann til badeanstalten kunne hentes fra et relativt nytt anlegg. Det betyr at innbyggerne har fått vann fra ulike brønner og kilder. Hvis doktor Stockmanns teori om at hele grunnen rundt byen er infisert av griseriet fra garveriene, stemte, ville det som nevnt knapt finnes et friskt menneske i hele byen. Konklusjonen har Stockmann kommet frem til etter å ha tatt en vannprøve fra springen og en annen i strandkanten og for øvrig fulgt sin egen nese som fortalte ham at det lukter vondt i svigerfarens garveri. Doktor Stockmanns sjarlataneri settes i perspektiv ved den strålende forskning til menneskehetens beste som samtidig utføres av vitenskapsmenn som Pasteur, Koch og Lister. Den idealistiske helten Stockmann kan kokes ned til en udugelig narr som slår seg på brystet og sier: Se på meg!
Det fremtrer som svært usannsynlig at en norsk by skulle tatt på seg den økonomiske byrde ved å anlegge et vannverk og ledningsnett utelukkende for en badeanstalt. Man kunne riktignok, innenfor fiksjonens ramme, argumentere med at dette er første trinn i innlegging av vann i byens husstander, men dette virker ikke sannsynlig. Så er da heller ikke En folkefiende et rent realistisk skuespill. Tomas Stockmanns maniske fastholden av det rene vannets nytte som helsebot for menneskene må samtidig tolkes på et religiøst metafysisk plan. Satyrikusen Ibsen har på sitt finurlige vis tatt vannledningen, som forventelig skulle forsynt byens husstander med etterlengtet innlagt vann, og koblet den til bygningen over en gammel brønn med undergjørende vann. I begge tilfeller handler det om troen på at mennesket selv kan skaffe seg frelse for sin forråtnelse eller fordervelighet.
Alt tyder på at doktor Stockmann har blandet kortene der oppe i avkroken, isolert som han var fra den mylrende verden. Problemstillingene om vannkvalitet som doktoren berører, er kjent fra samtidens forsøk på å forsyne husstandene med innlagt vann, som ofte skjedde ved prøve- og feilemetoden, nettopp slik som i Stockmanns hjemby. I Christiania var man flere ganger uheldig. Alt tidlig gjorde man den erfaring at det var uklokt å legge inntaket under møller og industriell virksomhet, ettersom dette kunne forringe vannkvaliteten, blant annet kunne forråtnet sagflis følge med. Dette infiserer ikke vannet, men er selvfølgelig uønsket i drikkevann. I vannverkenes tidligste periode ble ikke vannet desinfisert; desinfeksjonens betydning var jo heller ikke kjent før Pasteurs oppdagelser. Sognsvannsbekken var en periode drikkevannskilde, og inntaket ble lagt ved Gaustad. Dette ble flyttet opp til Sognsvann i 1881 etter en tyfusepidemi i 1877. Tyfus, eller tyfoidfeber, spres hovedsakelig fra menneskelig avføring. Hvorvidt dette har hatt tilknytning til Gaustad Asyl, som ble åpnet i 1855, har jeg ikke kunnet bringe i erfaring.
At Ibsen har koblet spisningsrørene til badeanstaltens brønnhus, der det bør befinne seg en brønn med svovel- eller jernholdig mirakelvann, er ren satire. Doktorens forveksling av angivelig medisinsk brønnvann med vanlig vann fra springen røper seg også ved hans uttalelse om at vannet er til innvortes og utvortes bruk, som er typiske uttrykk fra farmasien, hvor Ibsen var vel bevandret etter årene som apotekerlærling i Grimstad. Det første eksemplet på denne ordbruken er i doktorens bekjentgjørelse av sin "store opdagelse", som avsluttes slik: "Det er absolut skadeligt for sundheden enten det nu bruges indvortes eller udvortes." Det andre eksemplet er under en replikkveksling med byfogden litt senere i annen akt:
"(...) Tænk dig bare, – forgiftet vand både til indvortes og udvortes! Og det til stakkers sygelige mennesker, som tyr til os i god tro, og som betaler os i dyre domme for at få sin sundhed igen!"
Doktor Stockmann setter altså sin lit til det rene vannets kurative virkning, motsatt alle andre badeleger som sverger til stinkende myrvann eller andre uhumskheter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar