Kommentarer til En folkefiende / Den politiske Kandstøber (Hans Mikkelsen), XL
Når ingen uten keiseren fatter yndest for musene ...
Etter omtalen i Dannemarks Riges Historie av Hans Mikkelsens sekretærstilling hos Christian 2 går Holberg rett over til trykkingen av et brev som ekskongen sendte til borgermesteren i Danzig, der Mikkelsen hadde skrevet en fortale. Saken er behandlet i Carl Ferdinand Allens Breve og Aktstykker til Oplysning af Christiern den Andens og Frederik den Førstes Historie. Dette materialet stammer fra Christian 2s arkiv fra eksiltiden, som først ble funnet i 1824. Vi skal imidlertid ikke sitere fra brevene, som Holberg trolig ikke har kjent i detalj, men basere oss på Allens kommentartekst. For øvrig viser omtalen av brevet i DRH at Holberg er godt orientert om saken.
I oktober 1525 ble det avholdt et møte mellom Hans Mikkelsen og Johan Vendeland, der Danzigs borgermester presenterte en plan for et luthersk-demokratisk opprør i Hansabyene, et opprør som ifølge Vendeland ville bane veien for Christians gjenerobring av den danske trone, uten besvær for majesteten. Mikkelsen lot seg overbevise om planens fortreffelighet, og 5. desember samme år utgikk et brev fra Christian 2 til Vendeland. Ifølge Allen er brevet ikke skrevet av Hans Mikkelsen:
«Den flydende Latin og det salvelsesfulde Foredrag passer ikke paa nogen anden af Kongens Tjenere end Paulus Petrus Kempe, som da netop en kort Tid opholdt sig hos Kongen.»
Kempe var, motsatt Mikkelsen, magister. Den aktuelle passasjen i DRH tyder på at heller ikke Holberg mente Mikkelsen hadde forfattet kongens brev. Her skriver han nemlig at brevet var «saa bevægeligt, at Hans Mikkelsen Borgemester udi Malmøe, lod det siden trykke med en Fortale». Det er nærliggende å oppfatte dette dithen at kongen, via en kompetent lærd person (jfr. over), har forfattet selve brevet, og at Mikkelsen siden har tilføyd en fortale. Underforstått har Mikkelsen tenkt at brevet ville kunne bevege danskene til å ønske den fordrevne kongen velkommen tilbake; det er i dette øyemed han har bestemt seg for å trykke det.
Holberg refererer innholdet i brevet. Christian skriver at han gleder seg over innføringen av reformasjonen i Danzig. Videre: “I samme Brev bekiender han sine Synder, som han i sin Velmagt har bedrevet, og tilstaar at det er Guds Straf, som ham er vederfaret.” Deretter erklærer Christian at han har antatt den evangeliske lærdom. Hvortil Holberg kommenterer at man må mistenke at verdslige årsaker ligger bak denne overgang, ettersom kongen samme steds ber om danzigernes hjelp til å komme tilbake til sine riker.
Christian 2 hadde gjort seg skyldig i en rekke synder, men størst av disse var nok ansvaret for Stockholms blodbad – et ansvar han riktignok deler med erkebiskop Gustav Trolle. Holberg behandler den grufulle udåden i DRH. Etter å ha tilkjennegitt forståelse for nødvendigheten av å sette seg i respekt overfor svenskene, som har spilt ball med sine regenter i hundre år, skriver han:
«Men, at anrette et almindeligt Blod-Bad, og at myrde saavel Høye som Lave, saavel Gamle og Skyldige som Unge og Uskyldige, saavel Forældre som Spæde Børn, og Herrer og Tienere, er noget som hverken Theologie eller Politici, kand forsvare ...»
Spørsmålet er hva Holberg har ment med uttalelsen om at dette blodbadet ikke kan forsvares teologisk. Christians opptreden i Sverige var ikke styrt av teologiske, men av maktpolitiske hensyn; målet var å gjenopprette Kalmarunionen. Det åpner for at uttalelsen sikter til Christian 2s brev til borgermesteren i Danzig, som indirekte forsvarer ugjerningen teologisk. Her forklarer kongen at før han ved Guds nåde ble gjenfødt ved troen på Kristus, visste han ikke hvordan han skulle styre riket – eller rikene. Derfor syndet han, idet han hevnet seg på sine fiender og gjengjeldte ondt med ondt. Kongen unnlater ikke å nevne at også hans motstandere og undersåtter har syndet. Men den som angrer sitt tidligere liv, vil få Guds tilgivelse, og de tidligere fiendene kan leve sammen i broderlig kjærlighet. Christians omvendelse har samtidig politiske konsekvenser. Krig og ufred er nå det verste han vet, og han ønsker kun å gjenvinne sine riker med fredelige midler, i samarbeid med Østersjøbyene.
I sin fortale bekrefter Mikkelsen Christians ord, og forklarer at brevet skal offentliggjøres for at hele verden skal få øynene opp for kongens uskyld og mildhet, og at han alltid har ønsket å inngå forlik med sine fiender.
I begeistringen over Christians reformatoriske utgytelser og botferdige sinn hadde Mikkelsen i april 1526 på eget initiativ latt brevet trykke i Lier, der kongen holdt et begrenset hoff.
Christian 2s barn, Dorothea, Hans, Christina, avbildet i 1526.
Ifølge Allen var Vendeland på dette tidspunkt blitt arrestert i Danzig, der han kort etter ble henrettet som oppvigler. Christian selv befant seg på reise til sin erkekatolske svoger, Joakim av Brandenburg. Tidspunktet for å spre budskapet om kongens overgang til lutherdommen – og maskepi med opprørere – kunne ikke vært dårligere valgt. Så pådrog da også Mikkelsen seg en sterk reprimande fra sin herre.
Få år senere, i 1531, stevner den bløtgjorte fyrste inn Oslofjorden med fjorten skip og flere tusen mann, i et siste forsøk på å gjenerobre tronen. Den som hadde muliggjort felttoget, var kongens katolske svoger, keiser Karl 5; Christian hadde på dette tidspunktet sørget for å konvertere til katolisismen. Som nevnt i innlegget 10.6.19 benyttet den danske ekskongen samtidig anledningen til et lite vinterfelttog mot svenskene i 1532, der han slo til med sitt gamle tyranniske jeg. At dette er blitt fanget opp av Holberg, fremgår av kommentaren om endeliktet til kongens støttespiller Ture Jönnson, som Christian hadde kommet til å mistro etter synet av en velutrustet svensk hærstyrke: «Dagen derefter fant man Thure Johanssens Legem uden Hoved paa Gaden i Konghelle.»
Første gang Holberg bruker pseudonymet Hans Mikkelsen, er altså i det komiske helteeposet Peder Paars, der en innenlandsk, nær sagt innaskjærs, kjærlighets- og handelsreise antar episke dimensjoner sammen med skipets kaptein, kremmeren Peder Paars. Forbildet er først og fremst Vergils imperialistiske epos om Aeneas' legendariske reise fra Troja via Kartago til Latium, som ender med grunnleggelsen av Romerriket; en ubeskjemmet hyllest til keiser Augustus.
Holbergs biografier om Christian 4, Frederik 3 og Christian 5 adskiller seg ikke nevneverdig fra Vergil i så måte, de er positive, til dels panegyriske, skildringer av ættefedrene til den sittende monark, enevoldskongen Frederik 4. Etter at Holberg i 1712 hadde donert det håndskrevne manuskript med de to første biografiene til Frederik 4, fikk den lærde løfte både om professorat og reisestipend.
I sin latinske selvbiografi, i "Første levnedsbrev" (Ole Thomsens oversettelse i LHS) skriver Holberg:
"Vejen til denne ære (professoratet) banede en håndskreven bog in folio, som jeg allerunderdanigst bragte det over mit hjerte at tilegne Hans Majestæt Kongen. Da jeg nemlig kun havde få bekendtskaber blandt honoratiores, forekom det mig, at
studiernes håb og impuls ligger ene i kejserens hænder.
Og mit håb blev ikke gjort til skamme. For jeg mærkede straks, at visse bække fra denne gavmildhedens kilde blev kanaliseret over mod mig."
Sitatet, fra Juvenals "Satire 7", 1, lyder i G.G. Ramsays oversettelse slik: "On Caesar alone hang all the hopes and prospects of the learned". Det er flere satiriske lag i satiren, og det siterte verset har en klar undertekst: I det øyeblikk alle den lærdes forhåpninger knytter seg til keiseren, vil han måtte rette seg etter keiserens ønske (dette understøttes senere i "Satire 7"). Det er tydelig at det økonomiske aspektet veier tungt blant den lærdes forhåpninger, noe som fremtrer som en svært sannsynlig årsak til at Holberg har benyttet dette verset i "Første levnedsbrev". At den lærde samtidig må rette seg etter fyrstens ønske om hva som skal skrives, er en selvfølge. Hverken en keiser eller en enevoldskonge vil belønne en lærd som skriver negativt om ham privat eller hans regime, tvert imot vil de kunne straffe ham, for eksempel ved landsforvisning eller henrettelse.
I 1719, mot slutten av Store nordiske krig, etter nesten hundre år med utarmende krig med nabolandet Sverige, griper Holberg atter pennen for å hylle en person med alle de midler til opphøyelse som en lærd råder over, og det er ingen som overgår det klassiske helteeposet.
Venus utstyrer sin sønn Aeneas med våpen.
Tittelfiguren er tilsynelatende kjøpmann fra Kalundborg*, men som jeg har argumentert for i en rekke innlegg og i Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter, er Peder Paars et fordekt portrett av Christian 4. Innholdet i kremmerens reisekiste peker mot dansk import av artikler som "allene tiene til Vellyst"; finere tekstiler og andre varer som en påkostet kledning krevde, inngikk som viktig del av dansk import. Paarses kjærlighets-/handelsferd foregår tre år før Kalmakrigen, nemlig i 1608, som er slutten på den gode tiden da danskene kjente lite til vellyst og overdåd, men likevel følte seg mer rike, i betydningen tilfredse.
Venus stiger opp av Paarses reisekiste, der hun har voktet over Dorotheas kontrafei (Wilhelm Marstrand).
Den nøyaktige betydning av jaktens varelast eller cargo er jeg mer usikker på. En mulighet er at denne består nettopp av importerte varer av samme typen som i reisekisten, som skulle tjene til danskenes vellyst, eksempelvis finere tekstiler, pels og krydder. Cargoen blir inndratt eller ranet på Anholt, en karikatur av Danmark. Det finnes nøyaktige protokoller over cargoen, noe som bringer tanken på Øresundtoll-regnskapene. I fjerde bok (1720) opplever Peder Paars å bli ribbet for andre gang, nemlig av Niels hverver, en hentydning til Christian 4s soldathverving i Tyskland før Keiserkrigen, der han skulle lide et forsmedelig tap. Niels' hvervetaktikk består i et triks med en sølvmynt, åpenbart Christian 4s underlødige Corona danica eller Danske krone. Da Peder Paars endelig kommer frem til sin Dorothea, en hentydning til oldenborgernes stammor, Dorothea av Brandenburg, er han raka fant, liksom Christian 4 mot slutten av sin regjering.
Dorothea av Brandenburg (fra Philipp Brandins gravmæle over Ulrik av Mecklenborg og hans to hustruer i Güstrow).
Hvis man ut fra en satirisk vinkel skulle søke etter en tenkt forfatter til en biografi om kapteinen, dommeren, generalen og merkantilisten Christian 4, er det knapt mulig å tenke seg noen bedre enn kjøpmannen Hans Mikkelsen, som hadde blikket rettet mot handelens og borgerskapets interesser, alltid rede til å dekke over eller unnskylde hva enn kongen måtte ha av lyter eller, og som gjøv løs på krevende skriftlige oppgaver blottet for enhver lærd kvalifikasjon.
Etter et lite jobboppdrag vil jeg vende tilbake til gjennomgangen av En folkefiende, nemlig til scenen der Morten Kiil dukker opp med stokken sin og etterlyser apespill med byfogden (les borgermesteren). Det er åpenbart at noen trenger å bli rettet - eller tuktet.
* Det er mulig at Holberg har valgt Kalundborg som kremmerens hjemby for å hentyde til et av danmarkshistorienes viktigste dokumenter, nemlig Udelelighetsbrevet, som ble vedtatt på et stendermøte i Kalundborg i 1494. Her heter det at
"Danmark er et frit kårerige (valgrige) og kunne (det) derfor ej gøre være (blive gjort) eller fulgt at samtykke (i) det (at) Riget, slotte eller stæder, skal partes eller deles udi flere Herrers vold end een."
Her fastslås det altså at Danmark er et valgrike, noe som ble gjort til skamme etter innføringen av eneveldet i 1660, da all makt ble gitt til den sittende konge av oldenborgerdynastiet og der arverekken er nøye regulert, slik det fremgår av Kongeloven (1665). Med dette bortfalt den instansen som hadde makt til å rette eller kritisere kongen og sette grenser for hans regjering, noe jeg mener Holberg er sterkt kritisk til, men som han ikke kan si på grunn av de lærdes betingelser under eneveldet.
Planen var at Paarses reise skulle gå fra Kalundborg til Dorothea i Århus. Ifølge min hypotese er altså Dorothea en hentydning til oldenborgernes stammor Dorothea av Brandenburg, som fikk Kalundborg, en gang Danmarks viktigste slott hvor det ble avholdt stenderforsamlinger og riksråd og der Riksarkivet ble oppbevart, som enkesete. Dorothea døde på Kalundborg slott i 1495, året etter at Udelelighetsbrevet var blitt underskrevet. Enkedronningen spilte en ikke uvesentlig rolle i dansk politikk og ønsket blant annet at Danmark skulle deles mellom sønnene kong Hans og hertug Frederik (det vil si slik at Frederik fikk Hertugdømmene), noe Udelelighetsbrevet satte en stopper for.
"Danmark er et frit kårerige (valgrige) og kunne (det) derfor ej gøre være (blive gjort) eller fulgt at samtykke (i) det (at) Riget, slotte eller stæder, skal partes eller deles udi flere Herrers vold end een."
Her fastslås det altså at Danmark er et valgrike, noe som ble gjort til skamme etter innføringen av eneveldet i 1660, da all makt ble gitt til den sittende konge av oldenborgerdynastiet og der arverekken er nøye regulert, slik det fremgår av Kongeloven (1665). Med dette bortfalt den instansen som hadde makt til å rette eller kritisere kongen og sette grenser for hans regjering, noe jeg mener Holberg er sterkt kritisk til, men som han ikke kan si på grunn av de lærdes betingelser under eneveldet.
Planen var at Paarses reise skulle gå fra Kalundborg til Dorothea i Århus. Ifølge min hypotese er altså Dorothea en hentydning til oldenborgernes stammor Dorothea av Brandenburg, som fikk Kalundborg, en gang Danmarks viktigste slott hvor det ble avholdt stenderforsamlinger og riksråd og der Riksarkivet ble oppbevart, som enkesete. Dorothea døde på Kalundborg slott i 1495, året etter at Udelelighetsbrevet var blitt underskrevet. Enkedronningen spilte en ikke uvesentlig rolle i dansk politikk og ønsket blant annet at Danmark skulle deles mellom sønnene kong Hans og hertug Frederik (det vil si slik at Frederik fikk Hertugdømmene), noe Udelelighetsbrevet satte en stopper for.