Kommentarer til En folkefiende (og En Kandstøber, Hans Mikkelsen), XXXVIII

Er Holbergs kongebiografier etterrettelige?  

Også i «Libr. II. Epigramm. 96.» maner Holberg frem Christian 2s tro tjener som en tenkt kongebiograf:

"Og hvis Hans Mikkelsen Borgemester udi Malmøe havde skrevet Christiani II Historie, havde samme Konge ikke været saa ond, som han findes hos Hvitfeld, og hos de Svendske Historieskrivere."

Hovedbudskapet i "Epigramm. 96." er at oppfatningen av hva som er dyder og hva som er lyter hos en person, er relativ. Selve epigrammet lyder: "Nomina Virtutum, Vitiorum sæpe novantur, / Ut ratio est hominum, temporis atqve loci." I Peter Zeebergs oversettelse: "Ordene ændrer sig tit når man taler om dyder og laster, alt efter hvor og hvornår, eller af hvem der blir talt." Det er altså først og fremst den oppfatning som uttales, det vil si bekjentgjøres for andre, som er Holbergs tema. Gjerninger kan vurderes svært forskjellig i ulike land og til ulik tid. Det samme kan sies om skrifter; smaken er svært foranderlig. For å illustrere påstanden nevner Holberg en viss skribent som har anmerket hvor ofte smaken i England har endret seg på dette området. Holberg konkluderer som følger:

"Herudi maa man og rette sig efter Tiderne; og maa man holde for, at en Bog er velskreven, naar den er skreven efter Tidernes Smag."

Med dette kommer Holberg selv i fokus, ettersom han da Moralske tanker utkom i 1744, kunne se tilbake på en lang karriere som forfatter. Her skal det riktignok nevnes at det meste stoffet i Moralske tanker er oversatt fra den latinske epigramsamlingen som Holberg utgav i 1737, og "Epigramm. 96." er med få unntak identisk med "96." fra denne samlingen. Men også i 1737 hadde Holberg en stor litterær produksjon bak seg, og man må vel kunne si at Holbergs bøker er velskrevne, noe som altså vitner om at skribenten klokelig (eller nødtvungent) har rettet seg etter tidens smak. Her skal jeg skyte inn et norsk eksempel: Det er vel få forfattere som har anvendt denne lærdommen bedre enn Henrik Ibsen, noe som har fått litteraturforskere til å hevde at Ibsen har endret oppfatninger i tråd med tiden, men som forfatteren selv sier i "Til min ven revolutions-taleren" (1871?): "Jeg er, hvad jeg var, mit hele liv." 
      Jo viktigere samfunnsmessig rolle en person innehar, desto mer omtale oppnår han, og blant Holbergs eksempler er det da også fortrinnsvis fyrster. For øvrig skriver han om dem som omtaler fyrsten, nemlig historieskriverne, en gruppe Holberg selv tilhører. Jeg siterer fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter om Holbergs første steg på den akademiske karrierevei: 

"I 1711 utgav han sin første bok, INTRODUCTION Til de fornemste Europæiske Rigers Historier, som han sendte til kongehuset med en tilegnelse til kronprinsen, den senere Christian 6. Året etter fikk Holberg audiens hos kongen selv, Frederik 4, og overleverte majesteten et håndskrevet eksemplar av historien til kongene Christian 4, Frederik 3 og Christian 5. Skriftet var ment som en anbefaling av ham selv til en professorstilling ved universitetet, og kongen lovet ham da også et professorat samt et stipend til en større utenlandsreise. I 1717 tiltrådde Holberg professoratet i metafysikk, en akademisk gren som han avskydde; tre år senere rykket han opp til professor i klassisk litteratur, og så i 1730 nådde han den etterlengtede lærestol i historie." 
      
Dersom vi ønsker å være " rette filosofuser", det vil si kloke lesere, bør vi under studiet av Holbergs kongehistorier tenke på hvor og når de er skrevet, og av hvem. Det er nemlig ingenting i "Epigramm. 96." som tyder på at Holberg mener seg hevet over andre historieskrivere i den forstand at han har vært mer objektiv. Det er neppe tilfeldig at Holberg som var ansatt som professor ved universitetet i København og skrev under eneveldet, i sine lærde skrifter, deriblant kongehistoriene, omtaler oldenborgerne i tidens panegyriske stil og skriver positivt om eneveldet. 
      I tråd med Holbergs egne spådommer kunne det hevdes at de konger som er avrisset som et mønster på dyd i Dannemarks Riges Historie, kan komme til å miste all sin glans, når man tar hensyn til den tid da deres historie ble skrevet. Motsatt kan regenter som er fremstilt som onde tyranner, bli forvandlet til "store og duelige Førster". Dette bringer tanken på omtalen av eposdikteren Hans Mikkelsen i "Et lidet Gratulations Vers Hans Mickelsen til Ære.": "Maaskee naar han er død, skal man til Skyer løfte / Hans Skrifter og ham selv skal blant Poeter sætte, / Ham som de hade og forfølge, dadle nu (...)". Årsaken til at Mikkelsen hates nå (1722), er at han bruker pennen som rakekniv, det vil si skriver satirisk om en konge, en undertekstlig hentydning til Midas' hoffbarberer som tømte seg for kunnskapen om kongens lyte, eselørene, i et hull (jfr. innlegget "Kongen som støpte fremmede mynter om til danske kroner og reformerte hele riket").
      Ut fra Holbergs logikk i "Epigramm. 96", hvor han kategorisk hevder at fyrstebiografier er uetterrettelige, burde forfatterens egne historier om oldenborgerne vurderes med tanke på at de er skrevet under eneveldet av en professor ved universitetet i København. Dersom man velger ikke å gjøre dette, må det bety at man mener Holberg kritiserer alle andre fyrstebiografer for å være preget av tiden, stedet og forfatterens posisjon (les forhold til øvrigheten eller fyrsten), men at han selv derimot skriver uavhengig av disse begrensende omstendigheter. Holberg var misfornøyd med de ufrie forholdene for skribentene, og for å unndra seg sensurens argusøyne skapte han en ulærd medforfatter, som kunne skrive det han ville fordi det angivelig bare var tull, som et korrektiv til sin egen lærde historieskrivning. Og denne har altså fått den tvilsomme ære av å bli oppkalt etter Christian 2 forsvarer og retusjør, Hans Mikkelsen. 
      Holberg vektlegger at man spesielt må være på vakt når man leser “Munke-Krøniker”, fordi der kan en dyd gjøres til en last og vice versa. Som eksempel nevner han “Friderich den Anden” (den tyske keiser Fredrik 2., 1194–1250) – “een af de største Regentere, der nogen Tiid haver siddet paa Thronen”. I munkekrønikene blir Fredrik 2. avmalt som den hesligste tyrann, mens udugelige fyrster derimot oppløftes til skyene. Dette forklarer Holberg med skribentenes temperament, “deres Acido og Alcali”. 
      Dette siste er utvilsomt satirisk. Det tilhører elementær historiekunnskap at Fredrik 2, som anses som en av middelalderens ypperste europeiske fyrster, er blitt demonisert i geistlige kilder. “Stupor mundi” (“Verdens under”), som han ble kalt på grunn av sine glitrende talenter – blant annet snakket han seks språk – stod nemlig ofte i konflikt med Kirken eller Pavestaten. To ganger ble den høyt priste hohenstauferfyrsten bannlyst, og pave Gregor 9 kalte ham for Antikrist. 
      Det er ikke skribentens dårlige humør forårsaket av for mye syre i blodet, som er årsak til at Fredrik 2 avmales som en heslig tyrann, men munkenes servilitet overfor paven. Dette er et svært viktig punkt. Paven er munkenes ypperste øvrighet (under Gud), og deres fremstilling av fyrsten er farvet av dette. Her kan det trekkes en undertekstlig linje til forholdene under det danske enevelde, da kongen var skribentenes ypperste øvrighet (under Gud). 
      En viktig årsak til at oppfatningen eller omtalen av en fyrste er relativ, skyldes tidens omskiftelighet. Da Holberg begynte å skrive danske fyrsters historie, var eneveldet relativt nytt i Danmark. Med innføringen av eneveldet ble plutselig betingelsene for omtalen av danske konger totalt forandret, idet den sittende oldenborger kunne befale at en skribent skulle henges, alternativt halshugges, eller landsforvises, hvis han ikke likte det som ble skrevet enten om ham selv eller hans forfedre. Det er innlysende at en skribent under slike betingelser lett kan forvandle en  udugelig konge til en stor hersker. Så får man når eneveldet avskaffes, gå løs på portrettet med "Svovl og lignende Ingredienser", slik at det negative bildet kommer frem, for å snu litt på den magre fotografs kjente replikk i Peer Gynt. Har så dette skjedd med Holbergs kongebiografier? Svaret er et ubetinget nei. Som eksempel kan nevnes Holbergs fremstilling av Christian 4s angivelig heroiske opptreden på "Trefoldigheden"s dekk under Sjøslaget i Kolberger Heide i 1644, Danmarks mest berømte eksempel på dyd utvist av en konge (jfr. den danske kongesangen "Kong Christjan stoed ved høien Mast"). Det er ingenting å utsi på omtalens panegyrikk, bortsett fra at Holberg har sørget for å trekke frem avslørende detaljer som at kongen, flåtens øverstkommanderende, stilte i natthue og fektet rundt med et sverd midt i røyk og damp på et dekk, hvor det ikke fantes en eneste svensk fiende. Dette siste skriver han riktignok ikke, men det er en talende utelatelse (jfr. innleggene 25.11.18, 18.1.19). Christian 4 var enevoldskongen Christian 5s store ideal, og han viste stadig frem bestefarens blodflekkede klær fra sjøslaget til prominente gjester på Rosenborg slott. Det er utenkelig at Holberg i skildringen av Christian 4s opptreden skulle skrive at øverstkommanderende trolig ble vekket av kanontorden da han lå og slumret i sin kahytt og sporenstreks sprang opp på dekk i bare skjorten, nær sagt, men med sin kjære kårde som han fektet rundt seg med i vilske, kanskje omtåket av alkohol, som kongen gjerne trøstet seg med på denne tiden.    
      
Holbergs satire i "Epigramm. 96." fortsetter under fremleggelsen av nok et "bevis" på betydningen av skribentens humør for fremstillingen av fyrsten: 

“... hvorpaa fornemmeligen kand citeres til Exempel Procopius, hvilken udi de fleste af hans Skrifter afmaler Justinianum som en stor Regent, men udi et særdeles Skrift giør ham til et Monstrum: thi Regentens Characteer forandres efter Skribentens Humeur.”

Den byzantinske historikeren Prokopios (ca. 500–560) er kjent for sine vidt forskjellige beskrivelser av keiser Justinian. I Polemon (“Kriger”) priser han Justinian, og i Peri Ktsimaton (“Byggverk”) er han panegyrisk i beskrivelsen av keiseren og dennes byggevirksomhet. I Anecdota derimot hudfletter forfatteren både keiseren og hustruen Theodora, samt Justinians feltherre Belisarios, som Prokopios hadde vært rådgiver for. “Anecdota” betyr direkte oversatt “ikke utgitt(e) (skrifter)” og refererer til en rekke skandalehistorier fra det byzantinske hoff, som Prokopios var kjent med, men ikke ønsket – eller våget – publisere. Det er disse historiene om en inkompetent og ond keiser og hans vulgære sexavhengige ektemake som er opphavet til ordet “anekdote”. I forordet skriver historikeren at han vil fortelle om det som egentlig skjedde i Romerriket. Han forklarer at det ikke var mulig så lenge visse personer ennå levde å fortelle sannheten om det de gjorde, slik en historiker burde. Dersom han hadde gjort dette, ville deres horde av spioner ha oppdaget det og drept ham på grusomste vis. Ikke engang sine nærmeste slektninger våget han stole på. Dette er grunnen til at han ble tvunget til å skjule den virkelige forklaringen på mange ting, som han har måttet glatte over i sine tidligere bøker. 
      Prokopios nærer frykt for at det han nå vil fortelle, ikke kommer til å bli trodd av fremtidige generasjoner. De vil kunne oppfatte det han skriver som fiksjon, ja, innlemme ham blant dikterne; underforstått: Så utrolig er det han har å fortelle. I så måte har Prokopios intet å frykte fra Holbergs side. I "Liber III. Epigramm. 91.", som omhandler historiefaget, beskylder Holberg historikerne som har befattet seg med Konstantinopels historie (det vil si de som følger etter de berømte greske og romerske historieskrivere, som Thukydides, Plutark, Herodian, Sallust, Livius og Suetonius), for å ha en stil som minner mer om poesi enn om prosa; unntak er Prokopios og et par andre historikere.
      i innledningen til Anecdota forteller Prokopios videre at han lenge har hatt et inderlig ønske om å frigjøre seg fra byrden som denne historien representerer; det vil si så lenge den ikke er blitt fortalt. Dette minner granngivelig om følelsen til kong Midas’ hoffbarberer, som bare måtte lette seg for sin hemmelighet om kongens lyte. Men Prokopios har holdt på hemmeligheten av frykt for at fremtidige tyranner når de leser om Justinian, vil prøve å etterligne dennes handlinger. Skjønt etter å ha grunnet lenge bestemmer Prokopios seg for å skrive ned historien. Det som har ledet til denne beslutningen er at fremtidige tyranner skal se at de som feiler på denne måten, ikke kan slippe unna gjengjeldelsen, nemlig dommen over deres onde handlinger. Så stiller forfatteren spørsmålet om noen ville ha kjent til Semiramis’ tøylesløse liv eller Sardanapels eller Neros avsindighet, dersom ikke dette var blitt nedtegnet av samtidige menn. Prokopios skriver videre: “Først vil jeg avsløre Beliarios’ dårskap, siden Justinians og Theodoras nederdrektighet.”

                                Justinian og Theodora.

Den siste biograferte fyrsten som Holberg nevner før Christian 2, er en tyrann og skurk med bibelsk gjenklang: Herodes den store (73–4 f.Kr.), som styrte i Palestina og Judea under romersk overherredømme. Holberg skriver at dersom historieverkene til Nikolaos fra Damaskus ikke var gått tapt, ville man fått et annet portrett av Herodes enn det Josefus har skapt. Det er ingenting som taler for at Holberg med denne uttalelsen mener at man i så fall ville fått et sannere portrett av den beryktede Herodes, som skal ha vært samme konge som den Matteus forteller stod bak barnedrapene i Jerusalem, idet han fryktet det skulle fødes en konge som ville bli større enn ham. Herodes sørget dessuten for at hustruen Mariamne og to av deres sønner ble drept, for bare å nevne noen av kongens udåder. Det er ikke lærd tradisjon for å bestride Herodes’ ettermæle som tyrann. Historikerne synes samstemte i at den beryktede jødekongen – som visste å tekkes den romerske øvrighet – hadde mange grusomheter på sin samvittighet. 

      Det er ingenting som tyder på at Holberg oppfattet Josefus som en spesielt upålitelig kilde. Han refererer flere steder til den jødiske historiker, som oppgis som kilde til Jødiske Historie (1742). Josefus Flavius (37– ca. 100) kom fra en fremstående jødisk prestefamilie og hadde deltatt i motstanden mot romerne og blitt tatt som fange. Han kom senere til å stå i et nært forhold til keiserfamilien og ble frigitt. Det var i Roma han skrev sine kjente historieverk, blant annet Den jødiske krig og Jødenes gamle historie. Josefus regnes som en svært viktig kilde til jødisk historie, spesielt under det første hundreåret etter Kristi fødsel og den aller tidligste kristendommen. Holberg hevder tidligere i teksten at Herodes ved siden av sine mange lyter også hadde store dyder. Her er det naturlig å forstå “dyd” i betydningen “dyktighet” og ikke som noen moralsk oppgradering av den beryktede kongen. 
      Nikolaos’ forsvunne verdenshistorie, bestående av 144 bind, behandler tiden til og med Herodes’ regjering. Holberg er som historiker på stadig jakt etter opplysninger som kan utfylle eller moderere en subjektiv fremstilling. Men Nikolaos' tapte portrett av Herodes ville neppe vært mer sannferdig enn Josefus sitt, snarere tvert imot. Nikolaos var nemlig venn av keiseren og regnes som hoffhistoriker. Og er det én stand som krediteres med liten troverdighet hos Holberg, så er det hoffolk, som per definisjon er smiskere.
      Etter omtalen av Nikolaos går Holberg rett over til borgermesteren i Malmø, idet fokuset skifter fra Herodes til Christian 2; fra den ene tyrannen til den andre, for å si det slik. Og de to tyrannene hadde begge en nær fortrolig, som aldri sluttet å tale fyrstens sak. Til og med etter Herodes’ død fortsatte Nikolaos å forsvare kongens navn. Hans Mikkelsen hadde ikke denne muligheten, ettersom han døde lenge før den legemssterke oldenborgeren. Men så lenge han levde, gjorde kjøpmannen alt for å fremme kongens sak. Nikolaos’ bøker om Herodes var rene panegyrikker, noe som er naturlig ettersom historikeren både tilhørte hoffet og var en viktig politisk rådgiver for kongen. Den panegyriske skildringen av Herodes skal for øvrig ha smittet over på enkelte deler av fremstillingen av samme tema hos Josefus. Også Mikkelsen ville fått sin naturlige plass i kategorien panegyrikere, dersom han hadde skrevet Christian 2s historie.

Historikerne er uenige hvorvidt Herodes den store gav ordre til å myrde alle guttebarn under to år i Jerusalem, slik det står i Matt 2,16. 

Christian 2 er tilskuer under Stockholms blodbad, der nærmere 100 menn ble henrettet, derav flere høyadelige, som fremstod som motstandere av Christian 2.

Holberg nærer ingen illusjoner om at det skrives uhildede historier om fyrster; det er leseren som må søke den historiske sannhet bak historikusens ord. Heller ikke Hans Mikkelsens historie om Peder Paars kan tas for pålydende. Dette skyldes dels eposgenrens krav til opphøyelse av hovedpersonen eller helten, dels skyldes det materiens beskaffenhet; Hans Mikkelsens historie om Peder Paarses havari, hans tap og ruin, er en fordekt fortelling, en Historia arcana, om Christian 4 eller kaptein Christian Frederiksen, som liksom Aeneas seilte ut på havet for å skape et verdensrike, men som mislyktes og i tillegg tapte store deler av det riket han styrte da han inntok tronen. Peder Paars, som ble ranet for all edelmynt på Anholt, en karikatur av det danske eneveldet (jfr. innlegget 6.8.18), vendte "fast som nøgen" hjem til sin festemø Dorthe i Ålborg, en metafor for Dorothea av Brandenburg, oldenborgernes stammor (jfr. innlegget 15.5.18). Den bankerotte kremmeren fra Kalundborg er et satirisk portrett av den mislykkede merkantilisten Christian 4 og helteeposet et anslag mot danskenes hang til artikler som bare tjener til vellyst (jfr. innholdet i kremmerens kiste og jaktens kostbare cargo).

Etter havariet til Paarses jakt stiger de romerske keiseres stammor, Venus, opp fra kremmerens reisekiste, der hun har skjult seg for å beskytte Dorotheas kontrafei (Johan Frederik Clemens).   
     
Den aktuelle passasjen i "Libr. II. Epigramm. 96." omhandler altså tre fyrster med et tyrannisk rykte. Fredrik 2 er ifølge katolske krøniker en heslig tyrann, Justinian er en fordervet tyrann ifølge Prokopios’ Hemmelige historie, mens Herodes er en grusom tyrann i henhold til alle skrifter bortsett fra bøkene til kongens hoffhistoriker. Og det hele munner ut i omtalen av Christian 2 (les Christian tyrann), som blir fremstilt som den milde fredsfyrste av Hans Mikkelsen i hans fortale til et brev fra Christian 2 til borgermesteren i Danzig (skal omtales i neste innlegg), som Mikkelsen lot trykke i 1526 for å spre inntrykket av en bløtgjort konge.    
      Denne oppfatningen deles ikke av Arild Huitfeldt, og som det fremgår av Dannemarks Riges Historie, heller ikke av Holberg. Som et siste forsøk på å gjenvinne tronen foretok eksilkongen i 1531 et felttog mot Norge, og vinteren 1532 gjorde han en liten avstikker til Sverige, der han slo til med sitt gamle tyranniske jeg. Til tross for anstrengelsene til kongen og hans støttespillere – rikshovmester Ture Jönnson ledet blant annet en storm mot Karlsborg der mange svensker ble drept – samlet fienden sine styrker og gikk til motangrep. Holberg forteller at da Christian fikk se den velutrustede svenske hærstyrken, skal han ha beskyldt Jönnson for å ha sveket ham. Omtalen av Christians krigstokt mot svenskene avsluttes på følgende lakoniske vis: «Dagen derefter fant man Thure Johanssens Legem uden Hoved paa Gaden i Konghelle.» Hvorav man kan slutte at Holberg neppe fester lit til Mikkelsens beskrivelse av den bløtgjorte konge.

Christian 2 avbildet på altertavlen i St. Knuds kirke i Odense (1515-25), da han fremdeles var dansk konge.

I neste innlegg skal vi se nærmere på enkelte av gjerningene til storkjøpmannen Hans Mikkelsen, som høyst sannsynlig har gjort ham fortjent til å nevnes ved siden av den store historikus Arild Huitfeldt, riktignok satirisk.










 

---