Kommentarer til En folkefiende og Den politiske Kandstøber, XXXVI
Den som ikke vil bli hengt (opp), må kunne forstille seg.
I monologen i femte akt der mester Herman forteller at han vil henge seg, bekjentgjør han sitt siste ønske: å "see Author til den politiske Stockfisk henge ved Siden af mig med 16 Stads-Cabineter og politiske Nach-Tisker om Halsen".* I så fall ville man fått se mester Herman, "Den politiske Kandstøber", henge ved siden av Johannes Riemer, forfatteren til Der politische Stockfisch. Her må vi gi mester Herman rett; en stokkfisk henger sjelden alene.
At det eksisterer en nær sammenheng mellom den politiske kannestøper og Der politische Stock-Fisch, fremgår også av en av Pernilles replikker i Republiqven eller det gemeene Beste (1754). Her opptrer Herman von Bremen nok en gang som prosjektmaker; samtidig beiler han til Republiqvens datter, Leonora. Stadig er "den politisk Stokfisk" boken som kannestøperen fortrøster seg til; nå gjelder det ideer til prosjekter. Dette er merkelig, for Riemers bok handler om helt andre ting enn prosjekter som en stat eventuelt kan ha nytte av, noe som fremtrer som en parallell til Hermans omtale i Den politiske Kandstøber av et godt råd han skal ha lest i fortalen til "Der politische Stockfisch". Det gjelder nytten av å telle til tyve når man blir sint, men dette står det ikke noe om i nevnte fortale.
Pernille spør Leonora om hun ville sagt ja, dersom "den politiske Kandestøber" kom og fridde til henne. Leonora svarer at hun håper ikke moren vil gi henne vekk til en gammel narr. Under den videre replikkveksling sier Pernille:
"(...) Jeg er kun en fattig Pige: Men om Herman von Bremen eller den Politiske Stokfisk friede efter mig, viisede jeg dem paa en høflig Maade Fanden i Vold, og gav dem Assignation paa en gammel forrustet Fiskerkierling."
Her omtales Herman von Bremen, "den politiske Kandestøber", på linje med "den politiske Stokfisk", akkurat som i Hermans selvmordsmonolog. Overfladisk sett forveksler tjenestepiken Pernille boken med en person. Men her det på sin plass å minne om at "Der politische Stock-Fisch" sikter til Solande, som nettopp spiller rollen som frier i romanen. En folkelig karakter kan være et særdeles nyttig redskap for en forfatter som ikke ønsker å si rett ut det han mener. Ofte er det umulig å vite om en tjener i en Holberg-komedie er dum, eller bare later som; kort sagt forstiller seg, et viktig tema for vår sammenheng.
At det eksisterer en nær sammenheng mellom den politiske kannestøper og Der politische Stock-Fisch, fremgår også av en av Pernilles replikker i Republiqven eller det gemeene Beste (1754). Her opptrer Herman von Bremen nok en gang som prosjektmaker; samtidig beiler han til Republiqvens datter, Leonora. Stadig er "den politisk Stokfisk" boken som kannestøperen fortrøster seg til; nå gjelder det ideer til prosjekter. Dette er merkelig, for Riemers bok handler om helt andre ting enn prosjekter som en stat eventuelt kan ha nytte av, noe som fremtrer som en parallell til Hermans omtale i Den politiske Kandstøber av et godt råd han skal ha lest i fortalen til "Der politische Stockfisch". Det gjelder nytten av å telle til tyve når man blir sint, men dette står det ikke noe om i nevnte fortale.
Pernille spør Leonora om hun ville sagt ja, dersom "den politiske Kandestøber" kom og fridde til henne. Leonora svarer at hun håper ikke moren vil gi henne vekk til en gammel narr. Under den videre replikkveksling sier Pernille:
"(...) Jeg er kun en fattig Pige: Men om Herman von Bremen eller den Politiske Stokfisk friede efter mig, viisede jeg dem paa en høflig Maade Fanden i Vold, og gav dem Assignation paa en gammel forrustet Fiskerkierling."
Her omtales Herman von Bremen, "den politiske Kandestøber", på linje med "den politiske Stokfisk", akkurat som i Hermans selvmordsmonolog. Overfladisk sett forveksler tjenestepiken Pernille boken med en person. Men her det på sin plass å minne om at "Der politische Stock-Fisch" sikter til Solande, som nettopp spiller rollen som frier i romanen. En folkelig karakter kan være et særdeles nyttig redskap for en forfatter som ikke ønsker å si rett ut det han mener. Ofte er det umulig å vite om en tjener i en Holberg-komedie er dum, eller bare later som; kort sagt forstiller seg, et viktig tema for vår sammenheng.
Johannes Riemers Der politische Stock-Fisch (1681) er en belærende og moraliserende kjærlighetsroman. Hovedpersonen er den unge italienske adelsmannen Solande, som legger ut på en dannelsesreise til Frankrike. Han taper sin formue og er like ved å bli henrettet for en forbrytelse han ikke har begått, men etter en rekke farefulle eventyr vender han tilbake til hjembyen, Taranta, der han vinner sin elskede Floramene. I kampen for å nå det høye mål benytter den forarmede adelsmannen både løgn og knep, riktignok harmløse. Dette er ifølge romanens moral tillatt fordi målet er edelt; den bestandige og dydige kjærlighet seirer. Det er heltens snedige metoder som ligger bak romanens tittel. "politisch" betyr her lur eller polisk; en lur stokkfisk er:
"(...) ein solcher Mensch, welcher sich und seinen Vortheil mit unschädlicher List dienet und die wieder sich versuchte Klugheit zu seinem Interesse brauchet."
Kommentaren i Ludvig Holbergs skrifter siterer Jens Kruuse, som forteller at det i romanen sies: "at stockfiskene er meget vanskelige at fange, da de smutter ud af garnet, hvorfor man har den talemåde, at den, som snedigt ved at sno sig, er en klog stockfisk.”
Solande er altså en politisk stokkfisk i betydningen polisk;
sistnevnte adjektiv benyttes som tidligere nevnt to ganger både i Den politiske Kandstøber og i En folkefiende, i scener der det er flere likhetstrekk. Etter gjennomgangen av scenene i Holbergs komedie, vil jeg igjen vende tilbake til den poliske Morten Kiil og stokken hans under besøket i doktor Stockmanns dagligstue. Kanskje vil det vise seg at det eksisterer en sammenheng mellom "Stock-Fisch"/"Stockfisch" og "Stockmann" (begge ledd i familienavnet har tysk skrivemåte).
Sammenhengen mellom den tyske boktittelen og kannestøperen åpner for at også mester Herman er politisk i betydningen polisk, i den forstand at det dreier seg om en fordekt karakter. Dette er i så fall i tråd med min hypotese om at mester Herman er et fordekt satirisk portrett av Christian 4. Den som er ansvarlig for lureriet, er altså Hans Mikkelsen, som Mogens Andersen hyller med "Et lidet Gratulations Vers Hans Mickelsen til Ære.", der han spår at forfatteren, som for tiden bare hates, en gang skal opphøyes (jfr. forrige innlegg).
Det er verdt å merke seg mester Hermans uttalelse om at det er hans "poliske Studia" som ifølge spådommen vil bringe ham opphøyelse. Det er vanlig å oppfatte "polisk" som "politisk" (slik det for øvrig står i en senere versjon), men det finnes ingen andre eksempler på en slik betydning av "polisk" andre steder enn hos Holberg (et annet tilfelle finnes i Mester Gert Westphaler). Når man ser på sammenhengen, er det ingen tvil om at det er den poliske stokkfisken som har vært mester Hermans læremester. Dette understøttes av en annen uttalelse, nemlig i replikken der mesteren fremhever "Der politische Stockfisch" første gang:
" Qvi nescit simulare, nescit regnare siger en gammel Politicus, som ingen Giæck var; jeg troer hand heedte Agrippa eller Albertus Magnus; thi det er Fundament til alle Politik i Verden (...)"
Den latinske sentensen betyr: "Den som ikke kan forstille seg, kan ikke herske". (Jfr kommentaren i Ludvig Holbergs skrifter).
Det tør være et hovedpoeng for en lur stokkfisk å unngå å bli hengt opp på en stokk. Altså må torsken holde seg unna garnet, eller sno seg ut av det, hvis ulykken først er ute. Der politische Stock-Fisch er omtalt tre ganger i komedien (med varierende ortografi), og i to av tilfellene hentydes det utvilsomt til en stokkfisks skjebne, som er å bli hengt opp. Hvorvidt dette også er et poeng i Riemers roman, er jeg ikke kjent med, men at Holberg som er født i handelsbyen Bergen har vært innforstått med stokkfiskens livssyklus, er hevet over tvil.
En stokkfisk henger sjelden alene.
Nederst illustrasjonsbilde fra Trettiårskrigen.
I selvmordsmonologen, der den tyske romanen omtales for siste gang, spiller mester Herman på den dobbelte betydning av opphøyelse: oppnåelse av en høy eller ærefull posisjon og hengning/opphengning i en galge eller tilsvarende.** Der politische Stock-Fisch handler om en person som oppnår en ærefull posisjon ved å forstille seg - uten å bli oppdaget og straffet, for eksempel ved hengning. På denne måten er Solande en klok stokkfisk, som ikke blir fanget - og hengt opp.
I femte akt, scene 3, har mester Herman begynt å føle på trykket fra den umulige oppgaven, og han sier til Henrich:
"(...) Ach! Gud bedre mig arme Mand, jeg er saa fortumled i mit Hoved, at jeg veed icke selv, hvad jeg siger eller giør. Kand du icke hielpe mig noget til rette Henrich!"
Henrich svarer: "Jeg veed icke bedre Raad for Her Bormester, end at hand henger sig op." Mester Herman bringer da umiddelbart Der polititsche Stock-Fisch på banen:
"(...) ein solcher Mensch, welcher sich und seinen Vortheil mit unschädlicher List dienet und die wieder sich versuchte Klugheit zu seinem Interesse brauchet."
Kommentaren i Ludvig Holbergs skrifter siterer Jens Kruuse, som forteller at det i romanen sies: "at stockfiskene er meget vanskelige at fange, da de smutter ud af garnet, hvorfor man har den talemåde, at den, som snedigt ved at sno sig, er en klog stockfisk.”
Solande er altså en politisk stokkfisk i betydningen polisk;
sistnevnte adjektiv benyttes som tidligere nevnt to ganger både i Den politiske Kandstøber og i En folkefiende, i scener der det er flere likhetstrekk. Etter gjennomgangen av scenene i Holbergs komedie, vil jeg igjen vende tilbake til den poliske Morten Kiil og stokken hans under besøket i doktor Stockmanns dagligstue. Kanskje vil det vise seg at det eksisterer en sammenheng mellom "Stock-Fisch"/"Stockfisch" og "Stockmann" (begge ledd i familienavnet har tysk skrivemåte).
Sammenhengen mellom den tyske boktittelen og kannestøperen åpner for at også mester Herman er politisk i betydningen polisk, i den forstand at det dreier seg om en fordekt karakter. Dette er i så fall i tråd med min hypotese om at mester Herman er et fordekt satirisk portrett av Christian 4. Den som er ansvarlig for lureriet, er altså Hans Mikkelsen, som Mogens Andersen hyller med "Et lidet Gratulations Vers Hans Mickelsen til Ære.", der han spår at forfatteren, som for tiden bare hates, en gang skal opphøyes (jfr. forrige innlegg).
Det er verdt å merke seg mester Hermans uttalelse om at det er hans "poliske Studia" som ifølge spådommen vil bringe ham opphøyelse. Det er vanlig å oppfatte "polisk" som "politisk" (slik det for øvrig står i en senere versjon), men det finnes ingen andre eksempler på en slik betydning av "polisk" andre steder enn hos Holberg (et annet tilfelle finnes i Mester Gert Westphaler). Når man ser på sammenhengen, er det ingen tvil om at det er den poliske stokkfisken som har vært mester Hermans læremester. Dette understøttes av en annen uttalelse, nemlig i replikken der mesteren fremhever "Der politische Stockfisch" første gang:
" Qvi nescit simulare, nescit regnare siger en gammel Politicus, som ingen Giæck var; jeg troer hand heedte Agrippa eller Albertus Magnus; thi det er Fundament til alle Politik i Verden (...)"
Den latinske sentensen betyr: "Den som ikke kan forstille seg, kan ikke herske". (Jfr kommentaren i Ludvig Holbergs skrifter).
Det tør være et hovedpoeng for en lur stokkfisk å unngå å bli hengt opp på en stokk. Altså må torsken holde seg unna garnet, eller sno seg ut av det, hvis ulykken først er ute. Der politische Stock-Fisch er omtalt tre ganger i komedien (med varierende ortografi), og i to av tilfellene hentydes det utvilsomt til en stokkfisks skjebne, som er å bli hengt opp. Hvorvidt dette også er et poeng i Riemers roman, er jeg ikke kjent med, men at Holberg som er født i handelsbyen Bergen har vært innforstått med stokkfiskens livssyklus, er hevet over tvil.
I selvmordsmonologen, der den tyske romanen omtales for siste gang, spiller mester Herman på den dobbelte betydning av opphøyelse: oppnåelse av en høy eller ærefull posisjon og hengning/opphengning i en galge eller tilsvarende.** Der politische Stock-Fisch handler om en person som oppnår en ærefull posisjon ved å forstille seg - uten å bli oppdaget og straffet, for eksempel ved hengning. På denne måten er Solande en klok stokkfisk, som ikke blir fanget - og hengt opp.
I femte akt, scene 3, har mester Herman begynt å føle på trykket fra den umulige oppgaven, og han sier til Henrich:
"(...) Ach! Gud bedre mig arme Mand, jeg er saa fortumled i mit Hoved, at jeg veed icke selv, hvad jeg siger eller giør. Kand du icke hielpe mig noget til rette Henrich!"
Henrich svarer: "Jeg veed icke bedre Raad for Her Bormester, end at hand henger sig op." Mester Herman bringer da umiddelbart Der polititsche Stock-Fisch på banen:
"Gak ud og hent mig den politiske Stock-Fisk, som ligger paa daglig Stue-Bordet, det er en Tydsk Bog i hvidt Bind, maa skee jeg kand finde derudi, hvorledis jeg skal tage imod fremmede Presidenter."
Henrich tror mesteren mener en stokkfisk og spør om bormesteren vil ha den med sennep og smør til. Hvorvidt det er fleip, forstillelse, fra tjenesteguttens side, er usikkert. Hermans presisering av at boken har hvitt bind, kan være en hentydning til en konkret stokkfisk, som blir hvit etter at den er blitt tilberedt. Men like fullt, en stokkfisk som serveres, har i alle tilfeller lidd skjebnen å bli hengt opp på en stokk. Scenen slutter med at mester Herman, som har fått boken, "Stokkfisken", av Henrich, hiver den i gulvet idet han sier: "Jeg troer Henrich, det er best, at jeg henger mig, efter dit Raad."
Det er således ingen tvil om at Holberg ønsker å fokusere på at stokkfisken blir hengt opp (på en stokk). Videre at han trekker linjen fra stokkfiskens opphengning til henrettelse av mennesker ved hengning. Men det finnes håp, vi får tro både for stokkfisker òg for mennesker som har gjort eller planlegger å gjøre noe straffbart som kvalifiserer til hengning: knep og forstillelse. Budskapet som kan leses ut av Holbergs bruk av tittelen Der politische Stock-Fisch er: Den som ikke vil bli hengt, må kunne forstille seg.
Hykleri var i dobbelt forstand en livsnødvendighet for en kritisk skribent under det danske enevelde: Den som ville rette kongen, måtte kunne forstille seg dersom han ikke ønsket å bli henrettet. Heller ikke kritikk av den nålevende konges forfedre, de høysalige oldenborgere, var helt ufarlig; majestetsfornærmelse kvalifiserte til kardinalstraff. Skjønt i henhold til Kongeloven kunne man bli hengt eller halshugget for hva som helst, så fremt kongen befalte det. Holberg, som var like velinformert om kongers lyter som Midas' hoffbarberer, og like sprekkferdig, valgte å gjøre som Solande; han forstilte seg. Under pseudonymet Hans Mikkelsen skapte han en rekke narraktige figurer som var fordekte kongeportretter. Hans Mikkelsen er da også navnet til en kongebiograf, det vil si en tenkt kongebiograf.
Utgangspunktet for min drøftelse av den poliske eller fordekte mester Herman er den poliske Morten Kiils opptreden i den stockmanske dagligstue. I de aktuelle scenene i Holbergs komedie og i Ibsens skuespill er korporlig straff tema, enten uttalt eller undertekstlig. Videre er i begge stykkene øvrighetens myndighet kontra individets frihet tema. Min foreløpige hypotese er at årsaken til Holbergs, eller Hans Mikkelsens, forstillelse, hans poliske forfatterskap, er dyp bekymring over det danske enevelde legitimert ved Kongeloven. I henhold til Kongeloven er kongen som det eneste mennesket i Danmarksriket unndratt enhver straff; han står over loven. Selv kan kongen derimot lage de lover han vil og straffe etter eget forgodtbefinnende.
I "Epistel 223" fremkaster Holberg tanken om hva Christian 4 kunne fått til dersom hans hender ikke var bundet av Riksrådet, men hadde styrt eneveldig slik som Peter den store (jfr. innlegget 22.5.19). Holberg kunne like gjerne ha manet frem et scenario der Christian hadde styrt etter hjemlandets Kongelov. Det er ikke vanskelig å spå om hva som ville skjedd hvis den store Christian hadde sluppet å bli "rettet" av Riksrådet: Danmark ville flommet over av umulige prosjekter, flåten antatt uhyrlige dimensjoner, ødsle gilder florert og kongen kriget i øster og vester. Og når kassen var tom, noe som var uunngåelig med en slik politikk, ville Christian ha hevet Sundtollen og myntet ut nye penger med stadig dårligere lødighet. Til slutt ville kroner og skillinger bare ha bestått av kobber, slik som Peter den store rubler ... inntil et lite barn sa: Men kronen er jo bare av kobber!
I neste innlegg vil jeg omtale bakgrunnen for Holbergs valg av pseudonym.
* Om "Stads-Cabineter" og "politiske Nach-Tisker", se kommentar i Ludvig Holbergs Skrifter.
** Denne dobbelte betydning av opphøyelse finnes også i Ibsens Fru Inger til Østråt (annen versjon, 1874), i en scene mellom det norske kongsemnet Nils Stenssøn og den danske adelsmannen Nils Lykke:
"NILS LYKKE: I? Jo, det skulde jeg mene. I hører med til spillet. I er konge – og trumf ovenikøbet.
NILS STENSSØN Er jeg? Å ja, nu forstår jeg jer; I tænker vel på ophøjelsen –
NILS LYKKE Ophøjelsen?
NILS STENSSØN Ja; dersom kong Gustavs folk fik fingre i mig, spåde I, så –
Han gør tegn, som en der hænges.
NILS LYKKE: Sandt nok; – men lad ikke det anfægte jer længer. Det står nu til eder selv, om I inden en måned skal bære hampesnoren eller en gylden kæde om halsen."
Hykleri var i dobbelt forstand en livsnødvendighet for en kritisk skribent under det danske enevelde: Den som ville rette kongen, måtte kunne forstille seg dersom han ikke ønsket å bli henrettet. Heller ikke kritikk av den nålevende konges forfedre, de høysalige oldenborgere, var helt ufarlig; majestetsfornærmelse kvalifiserte til kardinalstraff. Skjønt i henhold til Kongeloven kunne man bli hengt eller halshugget for hva som helst, så fremt kongen befalte det. Holberg, som var like velinformert om kongers lyter som Midas' hoffbarberer, og like sprekkferdig, valgte å gjøre som Solande; han forstilte seg. Under pseudonymet Hans Mikkelsen skapte han en rekke narraktige figurer som var fordekte kongeportretter. Hans Mikkelsen er da også navnet til en kongebiograf, det vil si en tenkt kongebiograf.
Utgangspunktet for min drøftelse av den poliske eller fordekte mester Herman er den poliske Morten Kiils opptreden i den stockmanske dagligstue. I de aktuelle scenene i Holbergs komedie og i Ibsens skuespill er korporlig straff tema, enten uttalt eller undertekstlig. Videre er i begge stykkene øvrighetens myndighet kontra individets frihet tema. Min foreløpige hypotese er at årsaken til Holbergs, eller Hans Mikkelsens, forstillelse, hans poliske forfatterskap, er dyp bekymring over det danske enevelde legitimert ved Kongeloven. I henhold til Kongeloven er kongen som det eneste mennesket i Danmarksriket unndratt enhver straff; han står over loven. Selv kan kongen derimot lage de lover han vil og straffe etter eget forgodtbefinnende.
I "Epistel 223" fremkaster Holberg tanken om hva Christian 4 kunne fått til dersom hans hender ikke var bundet av Riksrådet, men hadde styrt eneveldig slik som Peter den store (jfr. innlegget 22.5.19). Holberg kunne like gjerne ha manet frem et scenario der Christian hadde styrt etter hjemlandets Kongelov. Det er ikke vanskelig å spå om hva som ville skjedd hvis den store Christian hadde sluppet å bli "rettet" av Riksrådet: Danmark ville flommet over av umulige prosjekter, flåten antatt uhyrlige dimensjoner, ødsle gilder florert og kongen kriget i øster og vester. Og når kassen var tom, noe som var uunngåelig med en slik politikk, ville Christian ha hevet Sundtollen og myntet ut nye penger med stadig dårligere lødighet. Til slutt ville kroner og skillinger bare ha bestått av kobber, slik som Peter den store rubler ... inntil et lite barn sa: Men kronen er jo bare av kobber!
I neste innlegg vil jeg omtale bakgrunnen for Holbergs valg av pseudonym.
* Om "Stads-Cabineter" og "politiske Nach-Tisker", se kommentar i Ludvig Holbergs Skrifter.
** Denne dobbelte betydning av opphøyelse finnes også i Ibsens Fru Inger til Østråt (annen versjon, 1874), i en scene mellom det norske kongsemnet Nils Stenssøn og den danske adelsmannen Nils Lykke:
"NILS LYKKE: I? Jo, det skulde jeg mene. I hører med til spillet. I er konge – og trumf ovenikøbet.
NILS STENSSØN Er jeg? Å ja, nu forstår jeg jer; I tænker vel på ophøjelsen –
NILS LYKKE Ophøjelsen?
NILS STENSSØN Ja; dersom kong Gustavs folk fik fingre i mig, spåde I, så –
Han gør tegn, som en der hænges.
NILS LYKKE: Sandt nok; – men lad ikke det anfægte jer længer. Det står nu til eder selv, om I inden en måned skal bære hampesnoren eller en gylden kæde om halsen."
Dette møtet finner sted den tredje kvelden etter mortensmess (tidsangivelsen er nevnt tre ganger), det vil si 14. november, som er den datoen da Frederik 3 underskrev Kongeloven (i 1665).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar