Kommentarer til En folkefiende, XXXV

Kongen som støpte fremmede mynter om til danske kroner og reformerte hele riket

Sammenligningen mellom scenen der Morten Kiil opptrer med sin poliske mimikk, og mester Hermans monolog hvor han forteller at han er spådd å skulle opphøyes ved sine "poliske Studia", reiser flere spørsmål. Passasjen der Herman bruker "polisk", lyder som følger:

"Det er spaaet mig, at jeg ved mine poliske Studia skal ophøjes. Den Spaadom blir sand, om Reebet ellers vil holde. Lad saa Raadet komme med alle deres Trudsler, jeg blæser af dem, naar jeg er død: En Ting vilde jeg dog ønske, nemlig at see Author til den politiske Stockfisk henge ved Siden af mig med 16 Stads-Cabineter og politiske Nach-Tisker om Halsen."

Som nevnt i innlegget "Den politiske eller poliske kannestøper/doktor eller Hvem narrer hvem?", er det flere motivsammenfall mellom scenen med mester Hermans monolog og scenen mellom Anneke og Henrich i fjerde akt, der Henrich beskylder tjenestepiken for å være polisk. Ett av sammenfallene er spådomsmotivet. Det fremgår ikke hvem som har spådd mester Herman om hans opphøyelse, men ettersom huset samme dag har hatt besøk av en gammel kone som ser folk i hendene, kan spådommen høyst sannsynlig tilskrives henne. Opplysningsmannen Holberg er selv svært kritisk til troen på alle slags magiske hjelpemidler og metoder, så historien om spåkonens besøk er utvilsomt et tekstlig grep som peker utover den konkrete handlingen; mot et undertekstlig lag. Spåkonen kan være en nyttig figur for en forfatter som ønsker å fremlegge sitt budskap på en fordekt måte; ingen bryr seg om det hun sier, fordi det à priori defineres som oppspinn.

Den herostratiske kampen på Anholt mellom øyas barberer, Jens Blok, og den mektige spåkonen, Gamle Gunnild, trolig et satirisk portrett av Sigbrit Willums (Wilhelm Marstrands illustrasjon til Peder Paars).

 I 1722, samme år som uroppførelsen av Den politiske Kandstøber, utkommer "Et lidet Gratulations Vers Hans Mickelsen til Ære." ("Fire Skiemte-Digte"). Hans Mikkelsen er Holbergs synonym som forfatter til de såkalt poetiske eller komiske skriftene, inklusive Den politiske Kandstøber. I gratulasjonsverset, som er harselas med barokkdiktningens svulstige panegyrikk, spås Hans Mikkelsen en strålende oppløftelse grunnet sitt virke som kritisk skribent eller dikter som i skrivende stund bare volder fortred. Riktignok benekter Mogens Andersen, versets angivelige forfatter, at Mikkelsen er satyrikus, men detaljer røper at det er nettopp dét han er (jfr. "Parykkmakeren som ble forvandlet til knivsmed", kommentarer til Den politiske Kandstøber, 30.4.18): 

"Giør til Parnassum Vej, I Himmelske Gudinder, Bring i et centrum ald den skialdre Geist man finder Udspreedet over alt fra Vest til Morgen-Land, Bær frem en qvint Essents af alle Kilders Vand. Thi jeg saa Mari Lyst en Viise har at qvæde, Hans Mickelsen til Lov og hannem Priis bereede; (...) Maaskee naar han er død, skal man til Skyer løfte Hans Skrifter og ham selv skal blant Poeter sætte, Ham som de hade og forfølge, dadle nu, Men han den Skiebne har, som andre derudi, Der Pennens Ragekniv mod Verdens Strube sætte Med Blekkets Lud der Skabb af Jordens Hoved tvette, Som af Augiæ Stold dens Møg der fejer ud, Med Skrifters Pebberoed der dræbe det Ukrud. Der Mennesket sin Fejl med rette Pensel male, (...)" Mogens Andersen påstår her at satyrikusen setter rakekniven mot verdens strupe, men slik jeg har argumentert for i en rekke tidligere innlegg, har Hans Mikkelsen i Den politiske Kandstøber satt rakekniven mot Christian 4s strupe. Dette passer da også bedre med satirens karakter, som gjerne retter seg mot spesielle personer eller forhold. Dersom det på Holbergs tid var vanlig at håndverkere hadde politiske møter på vertshus, som utgjorde en trussel mot establishmentet, kunne Den politiske Kandstøber oppfattes som satire. Men så vidt meg bekjent, er ikke dette tilfelle. Derimot finnes en enkelt historisk person, nemlig Christian 4, som realiserte flere prosjekter som minner mistenkelig om dem Herman von Bremen og håndverkerkollegiet fantaserer om. Det åpner for at Hans Mikkelsens etsende blekk /  "Blekkets Lud" ikke tvetter skabb av "Jordens Hoved" men av Christian 4s! Det er jo også mer passende at en satyrikus raker et hode enn en hel verden. Mot dette kan innvendes at Mogens Andersen er en slett poet, men dennes manglende formfullhet er bare en del av satiren. Bak den tilsynelatende ubehjelpelige metaforen skjuler det seg altså et ganske konkret hode, òg en hals, og dette tilhører ikke noen hvem som helst, men det mest prominente skudd på Oldenborgerstammen, eneveldets guddommelige slektstre, Christian quartus.  Bertel Thorvaldsens ikoniske skulptur av Christian 4, med kårde, kastorhatt, Elefantorden og pønitens-hårpisk (her gipsoriginalen i Thorvaldsenmuseet; bronsestauen står i Roskilde gravkapell). Rakekniven utgjør en avslørende forbindelse mellom barberer- og  satyrikusfiguren. Ideen til å kritisere eller harselere gjennom en rake- eller barberkniv har Holberg utvilsomt fått fra fortellingen om Midas og hans hoffbarberer i Ovids Metamorphoses. Dette verket vet man at Holberg var meget godt kjent med, ettersom han skrev sin egen Metamorphosis i dialog med den romerske dikters berømte forvandlingshistorier. I Metamorphoses fortelles myten om Midas og hans hoffbarberer, som flere ganger er gjenstand for omtale i Holbergs komiske helteepos Peder Paars.        Etter at Frygias mektige fyrste hadde renset seg for sin destruktive gylne berøring i en elv i skogen, kom han over en musikkkonkurranse, der Apollon stilte med lyren, Pan med fløyten. Midas stemte på Pan, og som straff sørget Apollon for at det vokste ut eselører på den dårlige lytteren. Midas løste problemet ved å gå med en rød turban. Det var bare barbereren, som ble tilkalt når kongens hår trengte å bli raket eller klippet, som kjente til eselørene. Det var selvsagt strengt forbudt å røpe hemmeligheten. Noe barbereren, som etter hvert ble helt sprekkeferdig, klarte å sno seg unna ved å grave et hull i jorden og nær sagt tømme hemmeligheten ned i dette: "Kongen har eselører".  Når det hos Holberg dukker opp en så overmåte taletrengt barberer som Gert Westphaler, taler sannsynligheten for at han står i gjeld til sin frygiske kollega (jfr. under).        Det er verdt å merke seg at den ene hentydningen til Midas' hoffbarberer dukker opp i en av replikkene til Hans Mikkelsens ursatyrikus, stadssatyrikus Hieronymus i Peder Paars, av flere oppfattet som Holbergs talerør:  “Thi, om een Lands-Tings Dom mig tvang at sige andet, / Jeg skulde heller begive mig udaf Landet; / Ja hviske i et Hull som Midæ Hof-Balbeer …»  Den lærde satyrikus frykter at han skal bli tvunget, kanskje ved trussel om dødsdom, til å si noe positivt om en skolemester som han slett ikke vil flattere, tvert imot mener Hieronymus at han er en "General-Pedant" (Mikkelsen hentyder her muligens til Hans Poulsen Resens bokstavtro oversettelse av Bibelen (1607), landets offisielle bibel, som må være danmarkshistoriens mest pedantiske bibeloversettelse. Navnet Hieronymus sikter på sin side til Kirkens store lærde som har oversatt Bibelen til latin, Vulgata). At forfatteren av Metamorphoses selv ble landsforvist av keiser August, inngår utvilsomt i bakgrunnen for den litterære referansen.       I passasjen om edderkoppens forvandling til satyrikus i Metamorphosis (jfr. innlegget 30.4.1) refererer Hans Mikkelsen til forestillingen om at edderkoppen tærer på seg selv under spinningen, med det sørgelige resultat at den til slutt har spunnet opp seg selv. Også ved andre anledninger benytter Holberg edderkoppmetaforen for å vise ikke bare til satyrikusens, men den seriøse forfatters skjebne, og man aner at det er hans eget skribentvirke det handler om. Det er naturlig å tolke Holberg dithen at han som forfatter opptrer som satiriker, og at hans penn er å sammenligne med en rakekniv og skriftene med et edderkoppspinn. Og skjønt edderkoppen selv er blitt til intet for flere hundre år siden, finnes stadig nettet etter ham, det vil si de av Holbergs verker som er beskrevet med giftig blekk. Gratulasjonsverset til Hans Mikkelsens ære vitner om Holbergs håp/spådom om at det giftige blekket i hans egne skrifter en gang skal bli oppdaget. Da vil Hans Mikkelsens skrifter bli opphøyet, det vil si verdsatt for det de er; finurlig, eller polisk, lærd satire. Holberg derimot vil på dette tidspunkt ha "spunnet seg opp" for lenge siden.       Etter fortellingen om edderkoppens forvandling til satyrikus er turen kommet til skaden eller skjærens forvandling til barberer, noe som understreker sammenhengen mellom disse to karakterene:  "Saa af en liden Fugl en voxen Mand man saae.  Dens Been til Arme blev, hvad før var Kloe blev Finger,  En Regne-Kappe og kom frem af tvende Vinger.  Dens Neb til Ragekniv, hver Fiær blev til Lancett.  Ja af en Skade en Barber sprang op,  hvis Æt Paa Jordens Klode sig heel vit udspredet haver,  Som Skaden fordum Dyr, saa Mennesker de plaver,  Opfylder Bye og Land med Snak og Eventyr," Den uutholdelige gnålingen til Gert Westphaler om de syv kurfyrster hentyder til Christian 4s deltagelse i Keiserkrigen/Trettiårskrigen, en fatal beslutning som kongen trumfet gjennom, mot Riksrådets uttrykkelige ønske, ved å la seg velge til tysk kretsoberst (jfr. innlegget 4.5.18). Henrichs sammenligning av mester Herman med en kretsoberst inngår som viktig del under oppbygningen av kannestøperen til en fordekt karikatur av Christian 4. Satiren løper helt til komediens siste par linjer, som avslutter mester Hermans tungt erhvervede politiske (les poliske) testament: "Hver Handvercks-Mand kand lære, At den der retter Øvrighed Just selv den ej kand være, Thi naar en Kandestøber til Bormesters Embed løber, Er som naar Stats-Mand blive vil I hast en Kandestøber." Sammenligningen mellom en kannestøper og en statsmann viser tilbake til en sammenligning tidligere i komedien, nemlig mellom en kannestøper som støper gamle fat og tallerkener om til nye og en statsmann som støper om på sitt rike, det vil si fornyer det. Franz knivsmed er av den formening at mester Herman som den eneste av kannestøperne kan makte en slik oppgave. Det er nemlig ikke like lett å "støbe den (republikken) om igien i en anden Form, som at støbe en Tallercken eller en Kande om, naar den er fordervet", mener han, men fordi mester Herman er "vel studeret", kan han klare dette, stadig ifølge knivsmeden. "vel studeret" kan her ha en dobbelt betydning, ettersom "studere" også kan bety "spekulere", noe som bringer tanken på spådommen om at mester Herman skulle opphøyes på grunn av sine "poliske Studia". Herman kan altså "agere baade Landstøber og Kandstøber paa engang", for å sitere Abrahams, en av dem som spiller komedie med kannestøperen og som står byrådet nær. Denne passusen kan det snus om på. Også en statsmann kan nemlig agere landstøper ved å kaste vrakgodsklumper opp i en digel og støpe de om til nye, om ikke tallerkener og fat, så mynter, for eksempel kroner, nemlig danske kroner.       I "Epistel 223" (Tomus III) drøfter Holberg likhetene mellom Christian 4 og Peter den store. Her skriver han: "Begge omstøbte deres Lande udi en anden Form." Det betyr at de er landstøpere liksom mester Herman. I innlegget 19.6.18 påviser jeg hvordan de to statsmennene, som Holberg mener er like på mange måter, klarte å støpe om på sine riker på grunn av utmyntningen av penger som inneholdt kobber. I rubelens tilfelle var hele mynten av kobber, mens Christian 4s sølvmynter, deriblant den prektige Danske krone, inneholdt mer kobber enn pålydende verdi tilsa. Danskekongens vrakgods bestod av de uhorvelige mengder med mynt som kongen tilranet seg fra fremmede skip ved hjelp av den stadig forøkede satsen på Ørsundstollen. I dette tilfelle dreide det seg om myntforringelse, som ble foretatt i all hemmelighet av de involverte. Innlegget avslutter slik: "Det er i dette stykke ikke vesentlig forskjell på mester Herman som støper om på land samtidig som han kaster tinnsaker i digelen og fyrstene som reformerer sine riker ved å slenge kobber oppi støpemassen." Med sluttlinjenes poliske lærdom peker Hans Mikkelsen på årsaken til at Danmark kunne fortsette på fortapelsens vei. I stedet for å stramme inn på bruken av vellystartikler, nettopp den type ting som håndverkerne i Collegium politicum fremstiller og som de gjerne vil selge mer av hvis de får politisk makt, pumpes omstøpte mynter, til dels underlødige, fra den forhatte Øresundstollen inn i den slunkne danske økonomien. Overforbruket holdes altså kunstig oppe ved danskekongens ublu tollinnkreving. Dette skulle med tiden bidra til Danmarksrikets fall.                  Symbolsk fremstilling av Øresundstollen. Linjene om at den som retter øvrighet, ikke selv kan være det, inngår trolig også i Mikkelsens poliske melding. Det er nemlig mulig å tolke disse som en hentydning til et viktig naturrettslig begrep: maktfordelingsprinsippet i en stat. Det forutsetter at makten ikke skal samles hos én person, men fordeles mellom tre instanser, den utøvende, den dømmende og den lovgivende makt. "rette", som er brukt i det aktuelle sitatet, kan bety "dømme" i tillegg til "kritisere". Linjene kan i så fall tolkes slik: Styresmakten eller øvrigheten skal ikke dømme eller rette; motsatt skal ikke den dømmende myndighet være utøvende makt.        Gjennom middelalderen og frem til 1660 da eneveldet ble innført i Danmark, var makten i samfunnet fordelt mellom kongen, Riksrådet og Kirken. Men etter 1660 lå all makt hos kongen, et regime som ble formalisert med Frederik 3s underskrivelse av Kongeloven i 1665. For så vidt kan det hevdes at Christian 4s regime representerte en overgang til eneveldet i og med at kongen gjorde det han kunne for å overtrumfe Riksrådets beslutninger. Likevel, den geskjeftige kongen måtte rette seg etter Riksrådet ved flere anledninger, og nettopp dette er tema i "Epistel 223":   "Man seer heraf, at disse tvende Herrer (Peter den store og Christian 4) have i alting opfyldt Regenteres Pligt, ja at de have udrettet meere, end man kunde vente. At Czarens Bedrifter ere større, maa tilskrives saavel Lejligheden som hans u-omskrænkede Magt. Den eene kunde i Værk sætte alt hvad han vilde; den anden vilde i Værk sætte alt hvad han kunde: Villien var hos begge den samme, men Ævnen i Henseende til Regieringen var u-lige; saa at det hedte hos den eene: Saaledes vil jeg have det; men hos den anden: Saaledes vilde jeg gierne have det; hos den eene: Saa skal det være; hos den anden: Saaledes maa det efter mit Raads Gotfindende blive. Thi det er ingen Tvivl paa, at Christ. 4. jo havde giort meget meere, hvis hans Hænder havde været mindre bundne." Her sier Holberg like ut at dersom all makt lå hos Christian 4, ville han ha realisert enda flere prosjekter enn det han faktisk gjorde. Men Riksrådet fungerte altså som en brems for kongens foretaksomhet. Like fullt klarte Christian å etablere en rekke umulige manufakturer og kompanier, innlede kriger, utvide flåten, sende ut skipsekspedisjoner i øst, vest, syd og nord; alt med fallitt og tap som resultat. Dette fremstår som forelegg for motsetningen mellom mester Herman og håndverkerkollegene og byrådet i Hamburg.        Under møtet i Collegium politicum presenterer kannestøperen sin plan for et nytt regime i byen, der "visse Familier, hvor udi Folk hid til dags, ligesom fødes til Bormestere og Raads-Herrer, kunde udeluckes fra den højeste Øvrigheds Værdighed". Dette fremtrer som en parallell til Frederik 3s oppløsning av Riksrådet, der familier som var født til det, nemlig adelen, utgjorde en viktig del. I dette øyeblikk vil den fullkomne frihet inntreffe, mener mesteren, idet borgermesteren i tur og orden kunne velges fra de ulike laugene. I innlegget 16.6.18 skriver jeg følgende (redigert): "Dersom Hermans plan hadde blitt realisert, ville resultatet utvilsomt blitt etter Christian 4s ønsker: ubegrenset etablering av kompanier og kolonier, for ikke å forglemme manufakturer og verksteder der håndverkerne fremstiller sine ulike produkter. De håndverkere mester Herman nevner som fremtidige borgermestere i tillegg til kannestøperne, er gullsmeder og skreddere, det vil si håndverkere som er sysselsatt med å dekke danskenes begjær etter fremmede luksusvarer. Kannestøperen har selv en fremskutt posisjon her, fordi etterspørselen etter te- og kaffesett vil øke i takt med danskenes tørst etter de importerte drikkene kaffe og te. Gull måtte importeres, opprinnelig vel i form av ferdige gullarbeider, og skredderne fremstilte neppe klær i hjemmetilvirket lerret og vadmel, men i finere tekstiler som ble importert. Det var dette Christian 4 ville sette en stopper for med etableringen av hjemlig tekstilindustri, deriblant Silkeverket; alt tapsprosjekter. Her skal vi erindre håndverkerne som senere trakk seg fra Collegium Politicum, nemlig parykkmakeren, maleren, farveren og tapetmakeren, som alle leverer produkter 'der allene tiene til vellyst': parykker, malerier og gobeliner." Forfengeligheten, en av De syv dødssynder (Pieter Brueghel d.e.)        Det Hamburg mester Herman ser for seg, minner altså betenkelig om et Danmark styrt etter Christian 4s merkantilistiske program, et skremmescenario på linje med det Holberg maner frem i "Epistel 223", der forfatteren ser for seg at Christian 4 styrer eneveldig liksom Peter den store.        I neste innlegg vil jeg vise hvordan Holberg har lagt ut spor i mester Hermans monolog som peker mot hans eget virke som satyrikus; hans forstillelse eller fulhet som forfatter, kort sagt den poliske Hans Mikkelsen.