Kommentarer til En folkefiende, XXXIV

Når hud skal barkes - fatters custos og garvermester Mortens stokk 

I flere tidligere innlegg har jeg argumentert for at Morten Kiil viser til Morten/Martin Luther og Den lille katekisme (1529). Under dekke av flåsete prat om apespill og narring og polisk mimikk opptrer garvermesteren som den personifiserte lille katekismus; barne- og tjeneroppdragelsens veileder til den kristne tro og moral i protestantiske land gjennom flere hundre år. Luthers skrift er rettet til husfaren, som var øverste myndighet i husholdningen, bestående av barn, tjenestefolk og hustru. I katekismen inngår korporlig avstraffelse som nødvendig del av hustukten, noe som har bibelsk forelegg. Husfar er nevnt i en av Morten Kiils replikker der korporlig straff er tema, noe jeg vil komme tilbake til. Den lille katekisme ble også brukt under skoleundervisningen av barn, og lærerens ris eller stokk var en høyst reell trussel i skolestuen. I Norge fikk særlig "Erik Pontoppidans forklaring" (1723), eller bare "Pontoppidan" stor betydning. Bokens fulle tittel lyder: 

"Sandhed til Gudfrygtighed, Udi En eenfoldeig og efter Muelighed kort, dog tilstrekkelig Forklaring Over Sal. Doct. Mort. Luthers Liden Catechismo, Indeholdende alt det, som den, der vil blive salig, har behov, at vite og giøre."

Forklaringen var skrevet på befaling av den pietistiske Christian 6 til undervisning i skolen og under konfirmasjonsforberedelsen. 

      Mortens fordektige rolle som "tuktemester", en som barker eller garver hud, kan tolkes som en motsats til doktor Stockmann som viser total mangel på farsautoritet overfor sønnene. Doktorens ideal er tvert imot den absolutte frihet, der barna kan slippe å gå på skolen og lære noe. Det er da også gatelømler doktoren etterlyser til sin "disippelskare" etter at han har bestemt seg for å utbre evangeliet om det fornemme menneske. Petra, som er lærerinne, deler farens syn på tidens skolegang, og synes det er ille å måtte undervise i kristne sannheter slik som at arbeid er en del av syndestraffen.

Jan Steen, "Den omvendte verden" (1663). På griffeltavlen nederst til høyre står det hollandske ordspråket "in weelde sie toe" (Vokt deg for vellevnet), som skal utfylles slik: "og frykt riset". På maleriet henger riset hverken bak et speil eller en kakkelovn, men ligger oppå en stokk; en krykke, et sverd og andre gjenstander i en kurv som henger truende over tablået hvor all huslig tukt og orden har opphørt.

I innlegget "Den politiske eller poliske kannestøper/doktor eller Hvem narrer hvem?" trekker jeg linjen mellom Morten Kiils første opptreden i Stockmanns dagligstue, der "polidsk" er brukt to ganger, og Den politiske Kandstøber, der "polisk" er brukt to ganger i to ulike scener. I begge scenene i Holbergs komedie er korporlig tukt eller straff tema, sammen med narreri. Av likheter mellom forholdene i mester Hermans og doktor Stockmanns hus som det er verdt å trekke frem her, er kannestøperens manglende oppsyn med sine folk, det vil si dem som arbeider i kannestøperiet. Heller ikke tjeneren Henrich står under et strengt overoppsyn av husfaren Herman. Dette kan man slutte seg til av det som skjer etter mesterens "utnevnelse", da Henrich umiddelbart forlanger ublu bestikkelser fra dem som ønsker foretrede for bormesteren. Også konen får slippe lett da hun viser utilbørlig oppførsel, som da hun gir husfaren en ørefik! Men dette endrer seg på slutten da alt ender godt, og Geske får dyktig pryl av ektemannen. Den omvendte verden er kommet på fote igjen.   

      
Etter å ha drøyet en stund i døråpningen går Kiil inn i stuen, og like etter nøder doktoren ham til å ta plass i sofaen. Dette skjer som følger, og det er verdt å merke seg at garvermesteren og svigersønnen snakker forbi hverandre: 

"MORTEN: Å, en skal aldrig lide på nogen; en kan bli’ gjort til nar, før en ved af det. Men så er det altså sandt alligevel?
​
DOKTOR STOCKMANN: Ja tilforladelig er det så. Sæt Dem nu bare, svigerfar. (nøder ham ned på sofaen) (...)" 

Morten setter seg ned, angivelig i den tro at doktor Stockmann driver et apespill med sin bror, byfogden. Dette peker mot narrespillet som "bormester" von Bremenfeld utsettes for av noen som står i nær forbindelse med byrådet. Skjønt her skal vi ha i bakhodet at Morten Kiil selv driver et spill med publikum.  
      Narringen av mester Herman er den egentlige årsak til at han i femte akt, scene 6 søker et rep til å henge seg med. Han kommer raskt på at det skal henge ett bak kakkelovnen, noe som viser seg å stemme. Dette har sin parallell i fjerde akt, scene 2, der Anneke sier til Henrich at "Fatters Custos, som henger bag Kackelovnen, vil dantze en lystig Galiath paa din Ryg i Dag". Man ville forvente at strafferedskapene hang bak et speil, men det er mulig at ikke noe så fornemt finnes i kannestøperens stue. Doktor Stockmann derimot, som mener han må leve en smule fornemt ettersom han er blitt vitenskapsmann, har allerede rukket å gå til innkjøp av speil til stuen. Det henger over sofaen, og foran denne står det ovale bordet med kostbart bordteppe og lampe med skjerm. Til høyre for sofaen er kakkelovnen. Samtalen om narringen av byfogden (les bormesteren) fortsetter etter at Morten har satt seg ned i sofaen:

"MORTEN KIIL som før: Jo, jo, jo! – Men aldrig havde jeg da tænkt, at De vilde drive abespil med Deres egen kødelige bror.

DOKTOR STOCKMANN: Abespil!

FRU STOCKMANN: Nej men, kære far –
MORTEN KIIL hviler hænderne og hagen på stokkeknappen og blinker polidsk til doktoren: Hvorledes var det nu? Var det ikke så, at der var kommet nogen dyr ind i vandrørene?"

Garvermester Morten Kiil, mester i å barke hud, sitter altså under et speil, rett ved en kakkelovn, med en stokk i en fremskutt stilling og blunker polisk til doktor Stockmann! For å understreke forbindelsen mellom Morten Kiil (til banke, slå) og "doktor Morten Luther" skal jeg gjenta hans tidligere siterte trussel overfor svigersønnen (min understrekning med halvfet): 

"Lar De endnu komme dyr og sligt stygt noget fra mit garveri, så er det akkurat det samme, som at skære brede remmer af Katrines hud, og af Petras også, og af smågutternes; men det gør ingen skikkelig husfar, – hvis han ikke er en gal mand da."

Her henviser Morten Kiil til en straffemetode som rammer huden, garvermesterens særlige materiale eller råstoff, idet han samtidig, undertekstlig, minner om doktor Mortens påbud til husfaren om å tukte barna korporlig. Her kan det legges til at trusselen om at det finnes et ris bak speilet, i mange tilfeller vil ha en preventiv virkning. 

I denne scenen er det lag på lag med undertekstlige meldinger, hvorav hovedtyngden kan knyttes til Den politiske Kandstøber, spesielt scenen der bormester von Bremenfeld innser at hans bormesterskap har falt i grus. "Bormesterskab" eller "Borgmesterskab" er et svært sjeldent ord på dansk, bortsett fra i Holbergs komedie der det opptrer hele syv ganger. Dersom Ibsen hadde valgt å bruke ordet i En folkefiende, ville proveniensen vært ubestridelig. Det er likevel ingen tvil om at byfogdens replikk henvendt til broren: "Din borgermesterværdighed fik en brat ende", viser til bormester von Bremenfeldts korte bormesterskap, spesielt mester Hermans replikk i femte akt, scene 8: "Min hierte Kone! gaa hen til dit Arbeid igien; vor Bormesterskab er alt til ende." Mester Herman legger her åpenbart mer i ordet enn en ren stillingsbenevnelse, i den forstand at bormesterskapet er å betrakte som en verdighet, likesom et adelskap, som får konsekvenser også for Geske, som er nettopp det "borgermesterværdighed" vitner om. Også i tredje akt, scene 3 bruker mester Herman ordet i en utvidet betydning, da han sier til konen som tror han drømmer om "utnevnelsen": "Ja jeg drømmer saaledes, at jeg har drømt os et Bormester-skab paa Halsen." Slik det også fremgår av femte akt, scene seks, er det også på halsen mester Herman rammes av bormesterskapet, idet det fører til at han legger en løkke om halsen, dels for å komme bøddelen i forkjøpet. 
      Mester Hermans monolog i scenen der han bestemmer seg for å ta reper'n, avsluttes slik: "Hvilken Bormester i Hamborg var meer aarvaagen end Herman von Bremenfeld, der udi sit heele Bormesterskab icke sov et Øjeblick." Den innledende sceneanvisningen lyder slik:

"Herman von Bremenfeld (alleene.) Sætter sig ned med Hænderne under Kinden, og grunder længe: Springer op af Alteration, og siger: Banckede det icke, gaar sagte hen til Dørren, men seer ingen. Sætter sig ned at grunde igien, falder i Graad, og tørrer Øynene med Papirerne, af Alteration igien springer op, som udi Raseri, og raaber:"

"Bormesteren" sitter altså lenge ved et bord med hendene under kinnet. Den vanlige formulering, også hos Holberg, er at en person sitter med hånden under kinnet. Dette er altså ikke nok ved denne anledning; den desillusjonerte kannestøper sitter med begge hender under kinnet. Det kan forstås slik at han enten hviler hodet mot begge hender under det ene kinn, men mer sannsynlig skal "Kinden" her forstås i flertall, slik at Herman har én hånd under hvert kinn, slik at ansiktet i praksis vel så mye hviler på haken.

Lladro-klovner. Klovnen nederst til høyre holder hendene i den posisjonen som det er sannsynlig at mester Herman inntar, når han sitter ved bordet og grunner.  

Dette er den samme posisjonen som Morten Kiil inntar under omtalen av det narrespill doktor Stockmann angivelig driver med byfogden (les bormesteren), idet han "hviler hænderne og hagen på stokkeknappen og blinker polidsk til doktoren", et direkte pek til mester Hermans opptreden i scene 6.
      Det er samtidig verdt å merke seg sceneanvisningens beskrivelse av mester Hermans humør, og her skal hele kommentaren til "Alteration" i Ludvig Holbergs skrifter siteres:

"forstyrrelse’, dvs. af legemsvæskernes normale tilstand eller den derved forårsagede sindsbevægelse, dårligt humør, ærgrelse, irritabilitet, ophidselse o.l. Begrebet er knyttet til den såkaldte humoralpatologi, ifølge hvilken det er forholdet mellem menneskets legemsvæsker – blod, slim, sort galde og gul galde – der bestemmer en persons både fysiske og sjælelige tilstand (det lat. ord (h)umor betyder væske). Til de fire væsker svarede de fire temperamenter: sangvinsk, flegmatisk, kolerisk og melankolsk. Teorien blev grundlagt af den græske læge Hippokrates (460-ca. 370 f.Kr.) og efter ham videreudviklet af især den græsk-romerske læge Galen (ca. 129-ca. 217). Læren blev taget alvorligt og doceret på universiteterne helt op til midten af 1800-tallet."

I innlegget "Doktoren fra avkroken; de fire temperamenter, mirakelvann, uttømmende midler og kloke koner" omtaler jeg doktor Stockmanns påstand om at byfogdens (les bormesterens) dårlige humør kommer fra maven. Her skriver jeg at "doktoren med denne replikken forklarer en sinnsstemning med indre kroppslige forhold, noe som minner om den klassiske lære om de fire temperamenter", det vil si humoralpatologien.

                         De fire temperamenter, tresnitt fra 1700-tallet.