Kommentarer til En folkefiende / Den politiske Kandstøber (Hans Mikkelsen), XXXIX
Nordens Nero og Nøye testamenth
Da Christian 2 i 1523 ble tvunget til å flykte fra Danmark etter å ha pådratt seg adelens vrede, fulgte Hans Mikkelsen med. På denne tiden hadde kongen erhvervet seg tilnavnet «tyrann» eller «den onde», som knytter seg spesielt til det beryktede Stockholms blodbad. «Nordens Nero» var heller ikke noe flatterende kallenavn.
Etter at Christian hadde latt seg krone til svensk konge i Stockholm i 1520, ble en rekke personer som hadde støttet riksforstanderen Sten Sture, henrettet på torvet utenfor slottet. Nærmere 100 personer, hvorav flere hadde vært gjester ved kroningsfesten, ble halshugget eller hengt – alt etter stand og stilling. Blant de henrettede var to biskoper og en flere adelsmenn. Siden ble likene brent på store bål på Södermalm. Samtidig ble liket av Sten Sture – som hadde falt i kamp mot danskene tidligere på året – gravd opp og slengt på bålet sammen med de andre ofrene.
Men Christian 2s rykte som tyrannisk fyrste skyldes ikke bare Stockholms blodbad. For å sikre sin posisjon i Norge for kongen frem med hård hånd. Han møtte dessuten sterk motstand i hjemlandet, særlig fra adelen. Christian arbeidet nemlig for å utvide og bestyrke kongemakten på bekostning av adelens og kirkens posisjon. I bestrebelsene på å nå dette målet søkte kongen støtte hos borgerskapet, og det er mot denne bakgrunn Hans Mikkelsens rolle må forstås. Den driftige kjøpmannen var hovedmannen bak Det demokratiske borgerparti, som ønsket å styrke sin stilling på adelens bekostning. På slutten av Christian 2s regjeringstid kom de nye landslovene som innebar et sterkt inngrep i adelens og kirkens makt. Hovedforfatteren til disse lovene var Mikkelsen.
Etter flukten slo Christian 2 seg ned sammen med eksdronning Elisabeth, Karl 5s søster, deres tre barn og flere støttespillere i Lier i Brabant. Samme år besluttet han å utgi Det nye testamente på dansk, noe som gjerne tolkes i lys av bestrebelsene på å gjenvinne tronen. Vinteren 1523/1524 – etter at forsøket på å utruste et felttog mot Danmark hadde støtt på hindringer – oppholdt Christian seg i Wittenberg. Her hadde han jevnlig kontakt med Luther, og det var under inspirasjon av reformatorens oversettelse av Det nye testamente til tysk, Das Newe Testament Deutzch ideen om en dansk bibeloversettelse dukket opp.
Thet Nøye testamenth utkom i 1524, og det var Hans Mikkelsen som hadde fått ansvaret for gjennomføringen. Selve oversettelsen kan hovedsakelig tilskrives Christiern Vinter; en annen oversetter var den danske humanisten Henrik Smith, som tilhørte kretsen rundt den landflyktige kongen. Men også kjøpmannen sluttet seg til det lærde selskap, og han oversatte Paulus’ brev og enkelte andre stykker, idet han benyttet Luthers tyske oversettelse. I tillegg skrev Mikkelsen et eget brev, som han satte inn foran Paulus’; et brev som hverken var stilet til romerne eller korinterne, men til «alle Danscke mend och qwinner». Brevet inneholdt et voldsomt angrep på den øverste ledelse i Den katolske kirke, samtidig som Luthers budskap, evangeliets betydning, ble fremhevet. Fordi Gud har «rørt Kongeligh Maiestat konning Cristiern, Danmarcks, Swerigs, Norgis koning, etc. allis woris naadige herre oc konning, ath hand haffuer ladet wdset the fijre Euangelia paa Danske», kan alle få del i frelsen. Det vil si etter at de har lest Nøye Testamenth.
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Blant de mest forbitrede kritikerne var teologen og historikeren Poul Helgesen, som i 1527 forfattet «EET KORT OCH TILBØRLIGT SWAR» på
«THET KETTERLIGE WCRISTELIGE OCH WBESINDIGE BREFF, SOM THEN WBESCKEMMEDE KETTERE HANS MICKELSEN AFF MALMØ, LOD WDGAA MET THET NY TESTAMENTE, THER KONNINGH CRISTIERN LOD YNCKELLIGE OCH WTILBØRLIGE FORWANDLE PAA SITH TIJRANNISCKE WILDT».
I tillegg til Mikkelsens brev ble det satt inn et portrett av Christian 2 og det danske riksvåpen av den tyske maler og tresnittmester Lucas Cranach, som var dedikert lutheraner og hadde åpnet sin bolig for det eksilerte kongeparet under oppholdet i Wittenberg. Dette er så vidt meg bekjent første gang et fyrsteportrett er trykket i en bibel. Mikkelsens brev provoserte langt flere enn den i utgangspunktet reformvennlige Helgesen – i så sterk grad at det i en rekke tilfeller er revet ut – sammen med portrettet av kongen. Også selve oversettelsen ble kritisert, språket var enkelte steder så dårlig at det var umulig å forstå.
En del av Poul Helgesens kritikk angår det forhold at en ulærd, en kjøpmann, har utgitt Det nye testamente:
"Wij haffde icke wist ath tw æst Apostel, Bisp oc prest, wden tw haffde saa giffuet teg till kende, och fordi wdi the stycker, tw meen ath freeste andre, tha røber tw tith eget geckerij oc stolthed, ther tw med welder tegh till then macht, tw hwercken æst kalledt till aff Gud, eller aff noget mennisckis samtycke. Wij kwnde well tencke ath tw æst alle haande mand, och serdelis hwad theg lyster ath wære, nw Borgemestere, i morgen Konningh Cristierns Raadt, een anden dagh hans kiøpmand, som ther sijes tw wast ij iaar wdi Andorpe marcked, ther nest stadholdere, saa prest, bisp oc pawe, och hwad er thet ther tw kant icke wære (...)"
Man må kunne gi Helgesen rett i at Mikkelsen ved å føye inn sitt eget brev i Det nye testamente, før Paulus' brev til romerne, er nær ved å opphøye seg selv til apostel. I rollen som brevskriver fremtrer Mikkelsen på ett plan som en parallell til de bibelske brev- og evangelieforfatterne Paulus og Johannes, og selve brevet som et motstykke til Skriftens tekst. Hensikten er, og her må vi igjen gi Helgesen rett, å forvandle inntrykket av Christian som tyrann til en nådig fyrste som Gud har beveget til å oversette evangeliene, nemlig for at folket skal kunne lese Guds egne ord i stedet for å ta imot avlat eller reise til Roma:
"Nw haffuer Gud sckichet eder then dyre gaffwe, guddomelig sandhedsins liwss for dørren, euangelium hans hellige ord, wor leffnet oc affløßning, ath i inthe ydermere tørffue wmage eder, en oplade øgnene ath see, oc ørhin ath høre, fordi afflad oc naade er ingen sted, wden ther som Guds euangelium predickis, som er Guds ord (...)."
Uaktet kjøpmannens brev vurderes ut fra en katolsk eller protestantisk synsvinkel, må det karakteriseres som formastelig, og det gjorde Hans Mikkelsens navn beryktet. Skjønt det er ikke sikkert ideen til å innlemme det særdeles apokryfe brevet i Det nye testamente stammer fra Mikkelsen. Det kan ha vært Christian som bestilte et kombinert forsvarsskrift (i eget tilfelle) og et skandskrift (mot de katolske prestene). Sjelden har vel en dansk bibelutgivelse vært mer styrt av personlige maktpolitiske hensyn enn Christian 2s Nøye testamenth; eksilkongen kalkulerte med støtte fra protestantene i Danmark. Den ferdige boken fremstod da også som et kongelig propagandaskrift. Skjønt enestående er den ikke. I Christian 4s bibel fra 1633 er trykket kongens portrett omgitt av hans seks formenn fra oldenborgerdynastiet, inklusive Christian 2. Bibelutgiveren fremstår som alvorstynget og er barhodet, men på toppen av våpenet over kongens hode er en lukket bøylekrone, symbolet på arvekongedømmet.
Den samme typen krone er avbildet på frontispisen til Mosebøkene, der den holdes frem for en mistrøstig kong David / Christian 4 og kong Josia / den utvalgte prins Christian, begge med middelalderkroner, av kongesalveren Samuel, som et løfterikt håp om at arvekongedømme skal innføres i Danmark - gjeninnføres ifølge frontispisens ikonografi (jfr. innlegget 26.1.18).
Helgesen understreker det formastelige i at en ulærd person har påtatt seg rollen som religiøs læremester, og han sammenligner Mikkelsen med personer som han mener har brakt med seg Luthers ideer til Danmark etter besøk i tyske ølstuer.
"(...) oc en wiltu kaldis then wijße Hans Mickelsen. Tw giffuer nw merckellige till kende, hwad thet er een farlig ting, ath bliffwe mester eller doctor paa een maanitz tid. Thet hender teg fordi, som een part aff wore ny læremestere, wij daglige faa hiem aff Tydscke land, ther strax the haffwe wærid med ath dricke i Dantscken eller Køningßbergh een thønne prytsing, eller oc i Straalsund en thønne øl, tha ere the saa wijse, ath the kwnne spotte oc bande Pawer, Bisper, Prester, Mwncke, fortale himmel oc iord och disputhere paa all then lerdom som wærid haffuer wdi then hellige kircke, ij fiorthenhwndret aar, oc spotte the helgen ther med blod, bøger oc lerdom, teghen och wnderlige gierninger, haffue bestørcket aff Guds naade then christen tro, oc then gantscke christendom ther med kommet wnder Guds lydilße. Saadan een klerk æst tw, oc saa bliffuen sijden tw wast wdi Wittenberg, tho eller tre maanede, wden ath thet kunde dess snarer henge wed teg, ath tw tilfornet wast Baccalaureus, oc ther till med forfarin wdi møghen sckalcke handell, oc falske omslag."
Det var ikke før på begynnelsen av 1900-tallet det ble kjent at flere oversettere hadde vært involvert i utgivelsen av Nøye testamenth. Bare én ikke-bibelsk person har fått sitt navn i boken: Hans Mikkelsen, utover omtalen av kongen i Mikkelsens brev og i teksten under Cranachs portrett. Slik sett har borgermesteren i Malmø fått en svært fremskutt plass i den første bibelutgaven på dansk. Og han kan ikke beskyldes for å ha satt sitt lys under en skjeppe. Slik lyder åpningen av brevet: “Naade oc fred aff Gudt fader, wor herre Jesu Christo ønscker iegh Hans Mickelssen, alle Danscke mend och qwinner, wnge oc gamble."
For Holberg har Mikkelsen fremstått enten som oversetter av hele Nytestamentet eller av enkelte deler. Samtidig bærer det redaksjonelle og den teologiske argumentasjon borgermesterens stempel. Mikkelsens delaktighet i oversettelsen og utgivelsen av Nøye testamenth åpner for videre spekulasjoner: Dersom den borgerlige bibeloversetter Hans Mikkelsen er modell for Peder Paarses tilsvarende borgerlige forfatter med dennes lærde aspirasjoner, ville det ikke være unaturlig om stadssatyrikus Hieronymus på sin side henspiller på sin navnefar, den særdeles reputerte bibeloversetter Hieronymus (ca. 347–419), en av Kirkens store lærde (2.2.18 og 22.5.19).
Hieronymus-navnets fortsatte betydning gjennom Holbergs "poetiske" forfatterskap fremgår av den hyppige bruken av rollekarakteren Jeronimus; “Jeronimus” er en variant av “Hieronymus”.
Man må mistenke at det primære målet for borgermesterens evangeliske felttog – og inntrengen på lærdommens enemerker – var Christian 2s gjenerobring av sine riker og ikke lutherdommens seier. Holbergs offisielle syn på Hans Mikkelsen fremkommer i Dannemarks Riges Historie, der han listes opp som en av de berømmelige og anselige menn fra denne vonde tid i Danmarks historie, da den lovformelige konge ble jaget fra landet og hans onkel, hertug Frederik, overtok tronen. Holberg trekker blant annet frem Mikkelsens usvikelige troskap mot kong Christian. Når det gjelder kjøpmannens akademiske kvalifikasjoner, blir han mer unnvikende. I stedet for å fastslå at Mikkelsen var i besittelse av den lærdhet som hans oppgaver skulle tilsi, skriver han: “det sees, at han har været vel studeret, deraf at Kong Christian betienede sig af ham, som en Secreterer.” Rent retorisk tar Holberg det for gitt at Christian 2 bare ville ansette vel studerte menn som sekretærer. Men denne kongen er ikke kjent for spesielt fornuftige valg av folk til å bistå seg i statsstyrelsen, noe som kan illustreres av den andre personen som var kongens nærmeste rådgiver ved siden av Mikkelsen, vertshusholdersken og forretningskvinnen Sigbrit Willems. Mor Sigbrit, som hun ble kalt på grunn av sine kunnskaper som klok kone, fylte en tid både rollen som finans- og innenriksminister. Holberg forteller i DRH at Sigbrit hadde vært høkerske i Amsterdam og solgt nøtter og epler (disse opplysningene stammer visstnok fra en smedevise). I ettertid er nok Sigbrit mest kjent for sin avtale med Christian om at datteren Dyveke, som var viden spurt for sin skjønnhet, skulle komme i seng med ham da han besøkte Bergen som kronprins i 1507.
Her følger et utdrag fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (redigert):
"Holberg etterlyser i DRH en vurdering av Christian 2 ut fra en borgerlig synsvinkel, og 'Hans Mikkelsen er innrammet av 'borger'-referanser: 'af en Borger i steden for en Herremand, af Hans Mikkelsen Borge mester (…)'. Det er også verdt å merke seg at Holberg bruker den tenkte biografens danske borgerlige navn, 'Hans Mikkelsen', og ikke en latinisering, som var vanlig blant de lærde. Biografer – og kongelige sekretærer og bibeloversettere – ble hentet fra den akademiske stand der samtlige per definisjon var latinere. Det falt derfor naturlig å bruke en latinisert form av navnet, kanskje særlig i faglig sammenheng, for eksempel når man opptrådte som forfatter – eller oversetter, for den saks skyld. Hans Mikkelsen derimot omtaler seg som 'Hans Mickelsen' i brevet til det danske folk i Nøye testamenth. Og så vidt meg bekjent var dette den eneste navneformen han benyttet. Motsatt benevner Holberg en annen kjent Hans Mikkelsen som 'Mag. Hans Michaelius' i DRH. Det dreier seg om presten og skolemesteren Hans Mikkelsen, som var hoffpredikant på Frederiksborg og siden ble utpekt til tuktemester (lærer) for Frederik 2s førstefødte sønn, Christian, da denne var seks år gammel. Dette hvervet skjøttet Hans Michaelis i elleve år.
Borgeren Hans Mikkelsen pyntet seg riktignok ikke med et akademisk navn, men vek ikke tilbake fra å ta på seg krevende teologiske lærde oppgaver. Dette bringer tanken på Holbergs beskrivelse av bryggeren og poeten Hans Mikkelsen, som heller ikke lot seg avskrekke av lærde utfordringer. I 'Just Justesens Betænkning over Peder Paarses Historie' imøtegås noe av kritikken mot Peder Paars:
'Mand holder det ogsaa for en U-rimelighed, at en Borger udi Callundborg, ja en Borger, der slet og ret heeder Hans Mickelsen, og haver saadan ulærd Navn, kand citere Latinske og Grædske Bøger, et stort Paradox! ligesom der icke findes mange Borgere, saa vel her, som paa andre Stæder, der have vel studeret. Jeg har i det ringeste icke været paa nogen liden Stæd, hvor jeg jo har fundet saadanne; Saa at denne store Feil maa alleene bestaa der udi, at han icke gaf sig et meere Academisk Navn, som Johannes Michaelis, eller Michaelides, saa hafde man icke tvilet paa, hand jo var en meget lærd Mand.'
Her er «borger» gjentatt to ganger om Hans Mikkelsen. Videre er ordet brukt i en sammenheng som minner om beskrivelsen av den historiske Hans Mikkelsen i DRH, der det står at Mikkelsen må være «vel studeret» fordi han er blitt benyttet som sekretær av Christian 2. Borgermesteren og kjøpmannen er jo selv et godt eksempel på at det angivelig finnes flere borgere, «der have vel studeret». Mikkelsens bibeloversettelse og befatning med utgivelsen av Nøye testamenth viser imidlertid utover all tvil at denne borgeren ikke var «vel studeret». Det er også symptomatisk at han ikke har oversatt fra den sedvanlige greske bibeltekst, men fra tysk. Misforholdet mellom krav og faktisk viten i borgermesterens tilfelle fremtrer som en parallell til bryggerens mangelfulle kunnskaper. Påstanden i 'Just Justesens Betænkning over Peder Paarses Historie' om at Mikkelsen kan sitere latinske og greske bøker, må tas med et forbehold. Mikkelsen røper selv i fortalen til 'Tredie Edition' at han har 'alle de Passager om Avind, Venus, Neptunus, Æolus, Discordia samt Mirackler og underlige Ting, som findes i dette Verck' fra tyske Jochums 'Historia sui Temporis' (Hans samtids historie). Det dreier seg om et fiktivt verk, med latinsk tittel og tysk forfatter, hvis «Stiil er reen og Jydsk», bortsett fra i fortalen, der han har pyntet med noen lybske eller nedersaksiske ord. Dette er ifølge Mikkelsen vanlig når forfatteren ønsker å vise at han behersker mer enn ett språk. Hvorfra bryggeren har hentet det episke stoffet om Odyssevs og Aeneas, røpes ikke. Men det er lite som taler for at det er fra greske og latinske bøker. I Peder Paars er dessuten guder og helter fra gresk og romersk mytologi behandlet meget fritt. Dermed oppstår en ny parallell mellom de to blad Hans Mikkelsen: Begge behandler stoff fra klassiske kilder uten kunnskap om originalteksten og svært lemfeldig."
I neste innlegg skal omtales Mikkelsens fortale til et brev Christian sendte til borgermesteren av Danzig, der ekskongen bekjenner sine synder. I fortalen forklarer Mikkelsen at han publiserer brevet for at hele verden skal få øynene opp for kongens uskyld og mildhet.
Holberg etterlyser i DRH en vurdering av Christian 2 ut fra en borgerlig synsvinkel, og «Hans Mikkelsen» er innrammet av «borger»-referanser: «af en Borger i steden for en Herremand, af Hans Mikkelsen Borgemester ...». Det er også verdt å merke seg at Holberg bruker den tenkte biografens danske borgerlige navn, “Hans Mikkelsen” og ikke en latinisering, som var vanlig blant de lærde. Biografer – og kongelige sekretærer og bibeloversettere – ble hentet fra den akademiske stand der samtlige per definisjon var latinere. Det falt derfor naturlig å bruke en latinisert form av navnet, kanskje særlig i faglig sammenheng, for eksempel når man opptrådte som forfatter – eller oversetter, for den saks skyld. Hans Mikkelsen derimot omtaler
"Holberg etterlyser i DRH en vurdering av Christian 2 ut fra en borgerlig synsvinkel, og 'Hans Mikkelsen er innrammet av 'borger'-referanser: 'af en Borger i steden for en Herremand, af Hans Mikkelsen Borge mester (…)'. Det er også verdt å merke seg at Holberg bruker den tenkte biografens danske borgerlige navn, 'Hans Mikkelsen', og ikke en latinisering, som var vanlig blant de lærde. Biografer – og kongelige sekretærer og bibeloversettere – ble hentet fra den akademiske stand der samtlige per definisjon var latinere. Det falt derfor naturlig å bruke en latinisert form av navnet, kanskje særlig i faglig sammenheng, for eksempel når man opptrådte som forfatter – eller oversetter, for den saks skyld. Hans Mikkelsen derimot omtaler seg som 'Hans Mickelsen' i brevet til det danske folk i Nøye testamenth. Og så vidt meg bekjent var dette den eneste navneformen han benyttet. Motsatt benevner Holberg en annen kjent Hans Mikkelsen som 'Mag. Hans Michaelius' i DRH. Det dreier seg om presten og skolemesteren Hans Mikkelsen, som var hoffpredikant på Frederiksborg og siden ble utpekt til tuktemester (lærer) for Frederik 2s førstefødte sønn, Christian, da denne var seks år gammel. Dette hvervet skjøttet Hans Michaelis i elleve år.
Borgeren Hans Mikkelsen pyntet seg riktignok ikke med et akademisk navn, men vek ikke tilbake fra å ta på seg krevende teologiske lærde oppgaver. Dette bringer tanken på Holbergs beskrivelse av bryggeren og poeten Hans Mikkelsen, som heller ikke lot seg avskrekke av lærde utfordringer. I 'Just Justesens Betænkning over Peder Paarses Historie' imøtegås noe av kritikken mot Peder Paars:
'Mand holder det ogsaa for en U-rimelighed, at en Borger udi Callundborg, ja en Borger, der slet og ret heeder Hans Mickelsen, og haver saadan ulærd Navn, kand citere Latinske og Grædske Bøger, et stort Paradox! ligesom der icke findes mange Borgere, saa vel her, som paa andre Stæder, der have vel studeret. Jeg har i det ringeste icke været paa nogen liden Stæd, hvor jeg jo har fundet saadanne; Saa at denne store Feil maa alleene bestaa der udi, at han icke gaf sig et meere Academisk Navn, som Johannes Michaelis, eller Michaelides, saa hafde man icke tvilet paa, hand jo var en meget lærd Mand.'
Her er «borger» gjentatt to ganger om Hans Mikkelsen. Videre er ordet brukt i en sammenheng som minner om beskrivelsen av den historiske Hans Mikkelsen i DRH, der det står at Mikkelsen må være «vel studeret» fordi han er blitt benyttet som sekretær av Christian 2. Borgermesteren og kjøpmannen er jo selv et godt eksempel på at det angivelig finnes flere borgere, «der have vel studeret». Mikkelsens bibeloversettelse og befatning med utgivelsen av Nøye testamenth viser imidlertid utover all tvil at denne borgeren ikke var «vel studeret». Det er også symptomatisk at han ikke har oversatt fra den sedvanlige greske bibeltekst, men fra tysk. Misforholdet mellom krav og faktisk viten i borgermesterens tilfelle fremtrer som en parallell til bryggerens mangelfulle kunnskaper. Påstanden i 'Just Justesens Betænkning over Peder Paarses Historie' om at Mikkelsen kan sitere latinske og greske bøker, må tas med et forbehold. Mikkelsen røper selv i fortalen til 'Tredie Edition' at han har 'alle de Passager om Avind, Venus, Neptunus, Æolus, Discordia samt Mirackler og underlige Ting, som findes i dette Verck' fra tyske Jochums 'Historia sui Temporis' (Hans samtids historie). Det dreier seg om et fiktivt verk, med latinsk tittel og tysk forfatter, hvis «Stiil er reen og Jydsk», bortsett fra i fortalen, der han har pyntet med noen lybske eller nedersaksiske ord. Dette er ifølge Mikkelsen vanlig når forfatteren ønsker å vise at han behersker mer enn ett språk. Hvorfra bryggeren har hentet det episke stoffet om Odyssevs og Aeneas, røpes ikke. Men det er lite som taler for at det er fra greske og latinske bøker. I Peder Paars er dessuten guder og helter fra gresk og romersk mytologi behandlet meget fritt. Dermed oppstår en ny parallell mellom de to blad Hans Mikkelsen: Begge behandler stoff fra klassiske kilder uten kunnskap om originalteksten og svært lemfeldig."
I neste innlegg skal omtales Mikkelsens fortale til et brev Christian sendte til borgermesteren av Danzig, der ekskongen bekjenner sine synder. I fortalen forklarer Mikkelsen at han publiserer brevet for at hele verden skal få øynene opp for kongens uskyld og mildhet.
Holberg etterlyser i DRH en vurdering av Christian 2 ut fra en borgerlig synsvinkel, og «Hans Mikkelsen» er innrammet av «borger»-referanser: «af en Borger i steden for en Herremand, af Hans Mikkelsen Borgemester ...». Det er også verdt å merke seg at Holberg bruker den tenkte biografens danske borgerlige navn, “Hans Mikkelsen” og ikke en latinisering, som var vanlig blant de lærde. Biografer – og kongelige sekretærer og bibeloversettere – ble hentet fra den akademiske stand der samtlige per definisjon var latinere. Det falt derfor naturlig å bruke en latinisert form av navnet, kanskje særlig i faglig sammenheng, for eksempel når man opptrådte som forfatter – eller oversetter, for den saks skyld. Hans Mikkelsen derimot omtaler
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar