Det lærde Holland, et Holberg-selskap i Christiania, II

Nordmannen som skrev historien til danskekongen

Verten i Det lærde Holland, Paul Botten-Hansen, har altså ifølge Ludvig Daae makt til å sende ut runer, som kan fortelle ham om ting som skjer andre steder, for eksempel hvor det er interessante bøker å få kjøpt. Den satiriske påstand om Stamhollenderens trollkyndighet grunner seg på trolldomsmotivet i Norske Mysterier, hvis tittel har forelegg i et verk nevnt i en av Just Justesens noter i Peder Paars, den nyplatonske filosofen Jamblikos' Egyptiske mysterier.

Den konkrete bakgrunn for referansen til Egyptiske mysterier er fremvisningen av et kunststykke under et opptog til Paarses ære, der han som nettopp var blitt innsatt i dårekisten, "nu dyrcket blev som Gud". Opptoget, der flere av dem som går foran deltar med kunstferdig opptreden, har altså den virkning at en dåre forvandles til en gud. Det bringer tanken på kjernen i Jamblikos' lære: Gjennom magiske grep kan mennesket beherske naturen og bli guddommelig.
      Hverken Holberg eller Botten-Hansen har noen tiltro til magi eller trolldom, som tvert imot ofte er målskive for deres harselas. Tilsynelatende er det den folkelige overtro med røtter tilbake til hedensk eller katolsk tid som rammes. I så fall gjør forfatterne narr av alminnelige mennesker, for eksempel håndverkere og bønder; noe som ikke skulle by på problemer for så pass opplyste forfattere som Holberg og Botten-Hansen. Det må riktignok vedgås at det ikke er spesielt sympatisk å tråkke nedover, og en nærlesning etterlater da også tvil hvorvidt det faktisk er bønders og håndverkeres overtro som er forfatternes primære ankepunkt.
      Dette leder over i et annet spørsmål. Er det komiske helteeposet Peder Paars harselas med en alminnelig dansk kremmer eller kjøpmann som mener han er en helt liksom Vergils Aeneas, imperiegrunnleggeren; en oppfatning som deles av eposdikteren, Hans Mikkelsen? Svaret er ja, så fremt man vurderer teksten overfladisk. Her skal det riktignok tilføyes at harselasen naturlig nok samtidig rammer Vergils høystemte hyllest til den halvt guddommelige romerhelt Aeneas, som ikke tilfeldig var adoptivfaren til den sittende keiser, Augustus. 
      De komiske aspektene ved Peder Paars, liksom i komediene, ligger nær sagt oppe i dagen og er neppe hele årsaken til at fem unge menn, hvorav fire skulle bli foregangsmenn innenfor historie-, språk- og biblioteksdisiplinen, moret seg kostelig i Holland over Holbergs komiske tekster, der de kunne lengre passasjer utenat. Ved dette står vi ved bloggens grunnhypotese: Holberg har skjult en lærd diskurs i sine komiske verker, som er blitt oppdaget av boksamleren og litteraten Botten-Hansen. I 1860 ble Stamhollenderen tilsatt som assistent i Riksarkivet, senere amanuensis, og i 1864 utnevnt til universitetsbibliotekar. 
      Botten-Hansen erindres ikke bare for fremragende kunnskaper som bibliograf, men regnes som en av pionerene innen norsk kritikkhistorie. Anmelderkarrieren går tilbake til Andhrimner (1851), der han skrev "en serie ironiske, halvt blaserte 'Litteraturskizzer' under tittelen Det unge Tyskland" (Norsk biografisk leksikon), og i Illustreret Nyhedsblad glitret han til med en rekke kritikker, noe som fikk Aa. O. Vinje til å utrope ham til Norges "litterære skifteforvalter". Ved sitt litterære omdømme la Stamhollenderen grunnen for hvordan forfatterne skulle vurderes av ettertiden. 
      Denne skarpskodde anmelder, som trolig hadde lest flere hundre bøker og ved sin altfor tidlige død anskaffet en boksamling på rundt 14 000 bind, hadde en spesiell preferanse blant forfatterne: Ludvig Holberg. Det er naturlig å stille spørsmål om årsaken til denne interesse. Forfatteren hadde vært død i nesten hundre år og etterlatt seg bøker om emner som neppe kunne hevdes å være brennhete, som naturrett, moralske funderinger, jødisk historie, dansk-norsk historie, småpussige betraktninger om alt fra narraktige nadverdsskilderier til venninners vegring mot å koke frikassé på skjødehund. Tidens store temaer var den frihetens vind som blåste over Europa etter den franske revolusjon, unionsoppløsning og nasjonsbygging; opplysningsmannen Holbergs skrifter fremtrer ikke som spesielt aktuelle i denne sammenheng. Det er heller ikke umiddelbart forståelig at tekster om en drikkfeldig bonde som agerer baron, en villfarendes kremmer romersk hero eller en københavner Aleksander Magnus kan oppvekke en slik glødende interesse hos de fremste fra Christianias intelligentsia.
      Paul Botten-Hansen hadde de beste forutsetninger for å kunne oppdage en lærd undertekst i Holbergs skrifter, mens de andre fire hollenderne, spesielt, Daae, Løkke og Birkeland, hadde ressurser til å vurdere Stamhollenderens oppdagelse og kanskje delta under avsløringen av flere skjulte betydninger. Ibsen på sin side utviklet alt i barndommen en satirisk personlighet og har nok bidratt på sitt vis. Dikteren gikk under navnet Gert Westphaler i kretsen. Holbergs Gert Westphaler, den megettalende barber, er grundig behandlet i innlegget 26.11.17, "Loggføring av drikk og svir". Tilsynelatende er barbereren en ekstremt brysom skravlebøtte som bare prater tull, men en "lærd" lesning av gnålet om de syv kurfyrster røper at han egentlig er en varsler, idet han sikter til sentrale omstendigheter i forbindelse med Christian 4s fatale inntreden i Trettiårskrigen, som endte med tap og Jyllands besettelse.
      Botten-Hansen var altså "Hollænderen", derav ble biblioteksleiligheten hetende Holland, men kretsen av de fem ble kalt Det lærde Holland. "Hollænderen" er hentet fra en av Holbergs komedier, nemlig Jesper Oldfuchs' replikk i Jacob von Tyboe, mens "lærde" høyst sannsynlig viser til Holbergs lærde forfatterskap, og her står vel hans historiske forfatterskap i forgrunnen. Man skal samtidig ha in mente at det Holberg skriver som refererer seg til hans egen samtid, er blitt til historie hundre år senere, for eksempel det danske enevelde. Det er også verdt å notere seg at Holberg svært ofte bruker historiske eksempler i sine epistler og moralske tanker. 
      Tvetydigheten ved kretsens navn kan få sin forklaring dersom hollenderne interesserte seg for en lærd undertekst i Holbergs komiske verker. Jeg vil i et senere innlegg argumentere for at "Hollænderen" som "haver sine Spioner ude allevegne", i en lærd eller historisk undertekst sikter til hollandske hoffmalere som spionerte på fyrsten, navnlig Christian 4. Kongen holdt seg med flere dyktige hollandske malere og en tapetmester. Blant malerne var den dyktige Pieter Isaacsz, som var en betrodd og skattet hoffmaler hos Christian 4, samtidig som han spionerte for kongens erkefiende, Gustav 2 Adolf (jfr. innleggene 26.8., 27.8. og 28.8.17). 
      Fredrik Ording skriver at "hollænder blev næsten ensbetydende med historiker", og viser til et brev fra Oluf Rygh til Ludvig Daae i 1860, der presten og historikeren Jørgen Lindegaard Rohmann (1797–1860) omtales som "Den danske hollænder Rohmann". Foruten teologiske bøker skrev Rohmann om eldre dansk historie, reformasjonshistorie og innføringen av eneveldet. Det kan også være verdt å merke seg skriftet "Udsigt over Trykkefrihedens Historie i Danmark: fra Boktrykkerkonstens Opfindelse indtil Kong Frederik den Fjerdes Død 1730". Sensur var et tema som lett kunne få gjenklang i Det lærde Holland. Riktignok var det ikke sensur i Norge etter at Grunnloven slo fast at "Ytringsfrihed bør finde Sted", men i den nasjonale beruselsens tid som hollenderne levde under i 1850- og 1860-årene, var det like fullt ting man ikke burde si høyt i offentligheten. Og blant de største forsyndelser var kritikk av nasjonsbyggingen og de nasjonale bestrebelser, som altså Det lærde Holland hadde et satirisk øye til. 
            
For Holbergs undertekstlige diskurs er danmarkshistorien, forfatterens lærde hovedemne, av grunnleggende betydning, ved siden av den aktuelle tilstand under eneveldet. Det er de hjemlige danske forhold som er Holbergs hovedagenda i de komiske skriftene, dette gjelder også når han skriver om andre tider og land, inklusive fiktive under jorden. Disse forholdene vurderes opp mot religion, moral og opplysningsideologi. Holberg, som levde sparsommelig, opparbeidet etter hvert en betydelig økonomisk innsikt og ble en dyktig forretningsmann. Han hadde dessuten inngående kjennskap til numismatikk. Forfatteren var utvilsomt godt rustet til å foreta en uhildet vurdering av samtiden og den nære danmarkshistorie. Kanskje spiller det også inn at Holberg var norsk og derfor kan ha vært mindre patriotisk, det vil si vennlig innstilt overfor de danske kongene. Dette er et poeng i Peder Paars, der Hans Mikkelsen (Holbergs pseudonym) bedyrer sin etterrettelighet som biograf/eposdikter: "Jeg fød i Norge er, er Paarses Lands mand ej, / Er derfor Upartisk, gaar ej Maronis (Vergils) Vej." 

      I ettertidens klare lys kan det trygt slås fast at det ikke stod særlig bra til i Det danske rike i det nærmeste hundreår forut for Holbergs forfattervirke. Allerede ved 1600-tallets begynnelse hadde Shakespeare observert dette, slik det fremgår av Marcellus' berømte replikk i Hamlet (1598-1602): "Something is rotten in the state of Denmark". Her sikter vakten på Elsinore (Kronborg) til kong Claudius, som i samme øyeblikk fester og drikker nøyaktig liksom Christian 4 på borgen som sikret at danskekongen kunne fortolle lasten på engelske skip etter lystprinsippet. 
      Christian 4s regjering var preget av ødselhet og storhetstanker, reputasjonsjag, fåfengt krigføring, forfeilet prosjektmakeri, storstilet flåte- og slottsbygging, bygrunnleggelser, finansiert med stadig øket Sundtoll og myntforringelse. I tillegg hadde kongen paret seg som en kanin; resultatet var en stor ungeflokk, derav noen notorisk ustyrlige døtre (med Kirsten Munk). Riket var utvilsomt på feil kurs, og den ble ikke rettet opp under eneveldet. Tvert imot ble nå kongens ønsker, lyster og begjær, for å sitere Peer Gynt, rikets kodeks.
      Peder Paars’ første tre bøker er skrevet mot slutten av Store nordiske krig (1700-1721), som for Danmarks og Sveriges del ble brakt til ende med Frederik 4s underskrivelse av fredstraktaten 3. juli 1720. Den endelige versjonen av Peder Paars, forøket med en fjerde bok og noe bearbeidet, utkom høsten samme år, det vil si etter fredsslutningen. Danmarks deltagelse både i Skånske og Store nordiske krig var forsøk på å få revansj over svenskekongen, som hadde vunnet Skåne, Halland og Blekinge under Frederik 3. Det er nærliggende å tolke Holbergs helteepos som satire over de konger som ansporet av egen forfengelighet lot seg oppirre til utarmende, årelang strid med nabolandet. Det er et gjennomgående trekk ved de fleste handlende i eposet – det være seg guder, vinder, katter, hueblokker eller mennesker – at de kriger. Årsakene er gjerne ubetydelige og resultatene likeså. Den gjengse foranledning er at noen, ofte hevngudinnen Avind, har sagt at enkelte personer er mektigere eller flinkere enn andre. Slikt kan såre noen hvers æresfølelse – eller reputasjon.
      Opp gjennom historien har det vist seg at krig tærer på landet og folket; statskassen tømmes, kirkegårder og kvesthus fylles, enker og farløse tvinges ut på veiene, og betling og tyveri tiltar. Dette gjaldt i stor grad for Danmark-Norge fra Kalmarkrigen 1611-13 til fredsslutningen med Sverige etter Store nordiske krig i 1720, og det var neppe noen som var mer klar over krigens ødeleggelser enn Holberg. Historikeren ble som kjent overfalt av en poetisk raptus i 1719, som skulle vare langt utover på 1720-tallet. Komediene bare rant fra den lærdes reservoar av tilsynelatende uskyldig harselas med enkle håndverkere og dumme bønder. Mens krigshisserne selv, danskekongene, fikk, tilsynelatende, være i fred for satirikerens edder.
      For å forstå betydningen av Peder Paarses innsettelse i dårekisten og siden opphøyelse ved magi eller kunst mot eposets slutt, skal vi se på forhistorien. I flere tidligere innlegg har jeg argumentert for at Peder Paars i hovedtrekkene er et satirisk portrett av Christian 4 (bl.a. i "Hans Mikkelsen: en kongelig våpendrager og en ølbrygger fra Kalundborg", 3.6.19). Fogd Woldemar derimot hentyder til Christian 5 (innlegget 24.4.18). I korthet fortalt er Peder Paars en velstående kjøpmann i Kalundborg som sammen med noen andre interessenter danner et handelskompani. De investerer i en last med varer, hyrer en jakt og setter kursen mot Aarhus, hvor Peder Paars, ekspedisjonens kaptein, skal treffe sin festemø Dorothea. Tekstlige detaljer viser at Dorothea er en hentydning til Dorothea av Brandenburg, oldenborgerkongenes stammor, som fikk Kalundborg slott som enkesete (innlegget 5.7.18). Men det skal gå lang tid før Peder Paars når frem til sin kjære Dorothea, og da er han ribbet for alt, "fast som nøgen". Grunnstøtt er jakten, cargoen beslaglagt og edelmynten røvet. Disse ulykkene skjer i øylandet Anholt, som ifølge Just Justesen betyr stedet der man "holder Skipe an", og vi kan legge til: raner dem. Dette er en utvetydig hentydning til øylandet Danmark, som lever av å fortolle varelasten til fremmede skip så drabelig at det kan lignes med ran.  
      Andre gang Peder Paars seiler feil, kommer han i det minste til riktig øy, eller snarere halvøy, nemlig Jylland. Vi får ikke vite hva byen heter, og det er tradisjon for å hevde at det er Skagen, noe som er helt utenkelig. En rekke detaljer røper at kaptein og mannskap stiger i land ved Flensburg, en periode danskekongens viktigste handelsby, som i dag ligger på tysk side av grensen mellom Danmark og Tyskland. (jfr. "Landet "--", Hollandske oppdagelser og innlegget 16.7.18). Ved en slik identifisering åpnes porten i dobbelt forstand; bakgrunnen for det som skjer i Fjerde akt, deriblant det kongelige opptoget, blir klar, òg porten som den opphøyede dåre, den mislykkede general og bankerotte kremmer føres ut gjennom, manifesterer seg: Det er den berømmelige Nørreport, oppført 1595/96 på samme tid som den kostbare kroningen med det storslagne opptoget fant sted (29.8.1596). På porten står Christian 4s valgspråk: RFP, Regna firmat pietas. Etter hvert som kongens feilslåtte politikk fikk merkbare konsekvenser, kom valgspråket til å lyde slik på folkemunne: «Riget Fattes Penge». 

Peder Paars som ledes med ære ut av porten i den navnløse handelsbyen for kort etter å begi seg på vei til Aarhus «fast som nøgen», hentyder til Christian 4s staselige byport og kongens skjebnesvangre innblanding i tyske anliggender. 
      Etter den kongelige utgang opplever Peder Paars å bli ribbet for andre gang, nemlig av Niels hverver, en hentydning til Christian 4s soldathverving i Tyskland før Keiserkrigen, der han skulle lide et forsmedelig tap. Niels' hvervetaktikk består i et triks med en sølvmynt, ifølge numismatikeren Georg Galster identisk med Christian 4s underlødige Corona danica eller Danske krone (jfr. innlegget 30.7.18). 
      Eposet om kremmeren av den bedrøvelige skjebne, for å hentyde til en annen tragisk helt, avslutter med at Dorothea rammes av tolv onde varsler på én og samme dag. Slik lyder eposets siste linjer, som det er naturlig å tillegge en særlig vekt: «Af saadant iisnet blev skiøn Dorotheæ Blod, / Hun merckede, at en Ulycke forestoed.» Det første alarmerende tegnet er at skjødehunden Fidelle ble stående og skrape med føttene, noe Dorothea ut fra erfaring tolket som et ondt varsel. Skjødehunder tilhører en dyreart som nyter det privilegium ikke å bli slaktet og spist, et tema Holberg debatterer i det vide og brede i «Epistel 69, Tomus I». I Peder Paars er det ingen uttalt sammenheng mellom Dorotheas engstelse ved Fidelles skraping med føttene og fredningen av kjæledyr, men så skulle det være unødvendig å nevne at Dorothea ville følt avsky mot å spise hunden sin så fremt fredningen opphørte. I avslutningsscenen skjer det så noe som truer Fidelles privilegerte plass i Dorthers skjød. Tyske Jochum, en sentral historisk kilde for Hans Mikkelsen, tidfester Fidelles underlige oppførsel med stor nøyaktighet: Den inntreffer i samme stund som Paars blir hvervet av Niels korporal (med Corona danica). At Fidelle skulle ha særlig grunn til engstelse ved inngåelse av en soldatkontrakt, har en naturlig forklaring: I krigstid opphører fredningen av hunder og katter. Dette forholdet er kjent fra en rekke kriger, spesielt når folk er beleiret. Under Grevefeiden (1534–36), da Christian 3 beleiret København, oppstod en fryktelig hungersnød i byen da "de Belejrede maatte æde Hæste, Hunde, Katte, Krager (...) (Dannemarks Riges Historie). 

                     Beleiringen av København 1535/36.

Fidelle, varslerhunden til Dorothea, oldenborgernes stammor, værer at soldathvervingen, nemlig Christian 4s i Tyskland, vil ende med krig, som er det verste som kan skje for en skjødehund. Av kriger som hadde rast på europeisk jord var det på Holbergs tid ingen som hadde overgått Trettiårskrigen i grusomhet. 

Jaques Callots dokumentasjon av Trettiårskrigens redsler.

I etterkant av Christian 4s skammelige tap overfor den tysk-romerske keiser ved Lutter am Barenberg ble hele Jylland oversvømt av Wallensteins soldater òg kongens egne tyske leiesoldater. Dette leder oss rett over til den direkte årsak til Peder Paarses innsettelse i dårekisten i den store handelsbyen på Jylland.

                                         (Forts.)