Kommentarer til Peder Paars, Fjerde bok, I
Sankt Hieronymus, stadssatyrikus Hieronymus og en merkelig hatt
Som en forberedelse til omtalen av opptoget til Peder Paarses ære under avgangen fra den navnløse byen (Flensburg), skal vi se på enkelte detaljer i Fjerde bok.
I vertshusscenen opptrer en snodig person, Hieronymus, som fungerer som "Stads Satyricus" og trekker i trådene under øvrighetens behandling av Paars og følge. Det er Hieronymus som er arkitekten bak løslatelsen av de fremmede fra dårekisten og det kongelige opptoget.
Det er tradisjon for å tolke Hieronymus, som er blek, mager og ikke drikker alkohol, som Holbergs talerør.
Stadssatyrikusen fremstår som en hemmelighetsfull person, og man stiller uvegerlig spørsmålet: Hvem er denne Hieronymus? Det er heller ikke klart hva slags rolle han spiller i staden eller byen eller om han har et embete. "Stads-" som forstavelse brukes i en rekke tilfeller for å angi at en person utøver sin bestilling under eller regulert av byens øvrighet, som stadskaptein, stadskirurg, stadsmusikant etc. Stadssatyrikus er en oppdiktet bestilling, som gir assosiasjoner til de faktiske. Tekstlige detaljer viser at stadssatyrikus Hieronymus tilhører den lærde profesjon.
Den mest kjente personen ved navn Hieronymus er Sophronius Eusebius Hieronymus (ca. 347-419), og det er knapt mulig å se dette navnet i en tekst av Holberg uten at det bringer tanken på den kanoniserte bibeloversetter, kirkens store lærde. Som stadssatyrikusen levde kirkelæreren Hieronymus et asketisk liv. Hvorvidt dette har betydning for Holbergs tekst, er usikkert. Det er imidlertid et annet sammenfall som fremtrer som et sterkt indisium på at det råder en sammenheng mellom de to Hieronymus'er: De er begge i besittelse av en hatt med snor som peker mot rangorden. Vi skal først se på kirkelærerens hatt.
Det finnes utallige billedfremstillinger av sankt Hieronymus, og det er vanlig at et av hans faste emblemer, kardinalshatten, er med. Det dreier seg om en rund, skarlagensrød, flatpullet og bredbremmet hatt med snor, en såkalt galero. En snor henger ned på hver side, der den ender i et sinnrikt possement, et snorsystem med dusker. Duskene, som er femten i tallet på hver side, angir kardinalens geistlige rang. Jo flere dusker, desto høyere rang. For eksempel har erkebiskopen ti dusker og biskopen seks. Kardinalshattens historiske utseende fremgår av en rekke bevarte eksemplarer og avbildninger, deriblant på kardinalsvåpenet hvor den er fremstilt med hele possementet utbrettet.
Kardinalshatten, òg -embetet, daterer seg imidlertid ikke lenger tilbake enn til 1200-tallet, den er derfor beviselig uhistorisk på hodet til Hieronymus. Dette har kunstnerne i en rekke tilfeller løst ved å avbilde hatten for seg. I tillegg til det uhistoriske er det biografiske detaljer ved Hieronymus' liv som harmonerer dårlig med kardinalshatten, og for øvrig hele den rød -drakten, formodentlig av silke. Som nevnt levde den lærde asketisk, og en periode oppholdt han seg i ørkenen som eremitt, noe som gjerne fremgår av bildene ved at han er avbildet inni eller ved en hule.
St. Hieronymus i ørkenen, Bernardino Pinturiccio (ca. 1475-80).
Myten forteller at Hieronymus fjernet en torn fra poten til en løve. Løven er sammen med galeroen blant Hieronymus' faste emblemer Niccolò Antonio Colantonio (ca. 1440-70).
En eremitt i full kardinalsmundur er en selvmotsigelse; slik har Rubens løst oppgaven (ca. 1625).
Det er ikke selve hatten til stadssatyrikus Hieronymus som vekker spissborgeren Jens Peersens harme, men den "brede Guld-Snor" som han "fører" på sin hatt:
Dette er så vidt meg bekjent første gang en spissborger navngis i en komisk Holberg-tekst; etter hvert blir spissborgeren en fast komediekarakter med navnet Jeronimus, en fordanskning av nettopp "Hieronymus". Dette åpner for at Hieronymus' harselas med spissborgerne kan ha en undertekst. For øvrig bruker Holberg både den latinske og den danske formen når han omtaler kirkens stor lærde. Jens Peersen gir uttrykk for en religiøst begrunnet fortørnelse over samtiden, og navnet kan muligens være en hentydning til apostlene Johannes og Peter.
Kommentaren i LHS til "Den breede Guld-Snor, som i fører paa jer Hat, / Heel lidt anstændig" lyder:
"ved en såkaldt luksusforordning af 22. apr. 1699 blev det forbudt alle uden for de øverste rangklasser at bære guld- el. sølvgaloner på hat, kjole og vest, men forbuddet blev ikke overholdt."
Både sankt Hieronymus' og stadssatyrikus Hieronymus' hatt viser altså til rangorden, henholdsvis geistlig og verdslig, og det er snoren som angir rangen. Hatten med den brede gullsnor er dessuten likeså uhistorisk som kardinalshatten, ettersom handlingen i eposet foregår i 1608. Den peker generelt mot eneveldet, slik det ble utformet av Peder Schumacher Griffenfeld blant annet med Rangforordningen, skrevet av geheimesekretæren, som ble utstedt av Christian 5 i 1671. Geheimesekretæren skrev også to lover til, gemakksordinansen og grevenes og friherrenes privilegier, som ble utstedt samtidig som rangforordningen. Spesielt viser altså stadssatyrikusens hatt til luksusforordningen av 1699. Den ble utstedt kort etter Schumachers død, greven var da blitt fratatt sitt adelskap og hadde sittet som fange på Munkholmen ved Trondhjem, og kongen selv døde noen måneder senere. Men grunnlaget for forordningen var blitt skapt i samarbeidet mellom kongen og geheimesekretæren i 1671 om rangforordningen, der Schumacher antas å ha spilt en dominerende rolle. Kort etter utstedelsen av de tre nye lovene ble geheimesekretæren adlet til grev Griffenfeld, som slik sett kan hevdes å ha lagt grunnen for sitt eget avansement fra borger til høyadel.
Abraham Wuchters portrett av grev Griffenfeld fra 1672.
Jeg siterer fra danmarkshistorien.dk:
"Efter indførslen af det enevældige styre i 1660 var en række af adelens privilegier blevet fjernet. Rangforordningen oprettede en ny titel- og embedsadel og etablerede dermed et helt nyt socialt hierarki. Det enevældige styre fik med forordningen ret til at give de kongeligt udnævnte embedsmænd rang og derved status over adelsmændene. Kongen ønskede dermed at udmanøvrere den gamle fødselsadel, knytte en ny rangadel tættere til kongemagten og samtidig få mulighed for at give embedsmændene af borgerlig oprindelse en relativt høj social position i samfundet."
Ved siden av Schumachers bidrag til nevnte lover spilte han en viktig rolle for utformingen av eneveldets rituelle side og den pomp og prakt som ble utfoldet i kongedyrkelsens navn. Sebastian Olden-Jørgensen skriver i Kun navnet er tilbage - en biografi om Peter Griffenfeld at Schumacher handlet solo under salvingsritualet, motsatt de andre deltagerne kongen unntatt:
"Før salvingsgudstjenestens begyndelse, men efter at de fleste af gæsterne var kommet på plads, kom han ind i kirken bærende på Kongeloven* og den diamantbesatte salvedåse af guld. Han gik op på tribunen og placerede dem på alteret, lidt som riksråderne under adelsvælden havde lagt regalierne på alteret og dog helt, helt anderledes. På hans bryst prangede en diamantbesat medaljong med kongens portræt som en svag foregribelse af salvingsdragtens pragt."
Michael van Havens to malerier fra salvingen i Frederiksborg slottskirke, hvorav det nederste er allegorisk.
Holberg har således skjult en referanse til det kommende enevelde i en replikk av en dansk spissborger, en hissig forsvarer av de tradisjonelle verdier. Dette er for øvrig ikke noe særsyn i eposet. Fogden på Anholt, som spiller en viktig rolle i de første bøkene, er et satirisk portrett av nettopp Christian 5 (jfr. bl.a. innlegget 18.9.18), og Anholt, der man nærer seg av å "holde Skibe an" og rane dem, en karikatur av Danmark der fremmede skip blir så grovt fortollet i Øresund at det kan lignes med ran (jfr. bl.a. 10.7.18). Spørsmålet presser seg på: Hvilken hensikt kan Holberg ha hatt med å trekke inn åpenbart uhistoriske detaljer som den gylne hattesnoren i et epos der handlingen foregår "tre Aar for Calmar-Krig"?
Hieronymus' svar på spissborgerens kritikk av hatten er en spore til videre granskning:
*Som geheimesekretæren selv hadde skrevet.
Forts.
Stadssatyrikusen fremstår som en hemmelighetsfull person, og man stiller uvegerlig spørsmålet: Hvem er denne Hieronymus? Det er heller ikke klart hva slags rolle han spiller i staden eller byen eller om han har et embete. "Stads-" som forstavelse brukes i en rekke tilfeller for å angi at en person utøver sin bestilling under eller regulert av byens øvrighet, som stadskaptein, stadskirurg, stadsmusikant etc. Stadssatyrikus er en oppdiktet bestilling, som gir assosiasjoner til de faktiske. Tekstlige detaljer viser at stadssatyrikus Hieronymus tilhører den lærde profesjon.
Den mest kjente personen ved navn Hieronymus er Sophronius Eusebius Hieronymus (ca. 347-419), og det er knapt mulig å se dette navnet i en tekst av Holberg uten at det bringer tanken på den kanoniserte bibeloversetter, kirkens store lærde. Som stadssatyrikusen levde kirkelæreren Hieronymus et asketisk liv. Hvorvidt dette har betydning for Holbergs tekst, er usikkert. Det er imidlertid et annet sammenfall som fremtrer som et sterkt indisium på at det råder en sammenheng mellom de to Hieronymus'er: De er begge i besittelse av en hatt med snor som peker mot rangorden. Vi skal først se på kirkelærerens hatt.
Det finnes utallige billedfremstillinger av sankt Hieronymus, og det er vanlig at et av hans faste emblemer, kardinalshatten, er med. Det dreier seg om en rund, skarlagensrød, flatpullet og bredbremmet hatt med snor, en såkalt galero. En snor henger ned på hver side, der den ender i et sinnrikt possement, et snorsystem med dusker. Duskene, som er femten i tallet på hver side, angir kardinalens geistlige rang. Jo flere dusker, desto høyere rang. For eksempel har erkebiskopen ti dusker og biskopen seks. Kardinalshattens historiske utseende fremgår av en rekke bevarte eksemplarer og avbildninger, deriblant på kardinalsvåpenet hvor den er fremstilt med hele possementet utbrettet.
Kardinalshatten, òg -embetet, daterer seg imidlertid ikke lenger tilbake enn til 1200-tallet, den er derfor beviselig uhistorisk på hodet til Hieronymus. Dette har kunstnerne i en rekke tilfeller løst ved å avbilde hatten for seg. I tillegg til det uhistoriske er det biografiske detaljer ved Hieronymus' liv som harmonerer dårlig med kardinalshatten, og for øvrig hele den rød -drakten, formodentlig av silke. Som nevnt levde den lærde asketisk, og en periode oppholdt han seg i ørkenen som eremitt, noe som gjerne fremgår av bildene ved at han er avbildet inni eller ved en hule.
St. Hieronymus i ørkenen, Bernardino Pinturiccio (ca. 1475-80).
En eremitt i full kardinalsmundur er en selvmotsigelse; slik har Rubens løst oppgaven (ca. 1625).
Det er ikke selve hatten til stadssatyrikus Hieronymus som vekker spissborgeren Jens Peersens harme, men den "brede Guld-Snor" som han "fører" på sin hatt:
"De som mod Stads og Pragt selv Bøger giør og skriver, Og dog i saadant fast ej andre efter giver. Paa eder selv, Signor, jeg og vil tage fat, Den breede Guld-Snor, som i fører paa jer Hat, Heel lidt anstændig er for eder, som skal være En vel Studeret Mand, der andre Folk skal lære, Der være skal eet Lius, der være skal eet Speil, Der rette andre skal og viise deris feil." |
Dette er så vidt meg bekjent første gang en spissborger navngis i en komisk Holberg-tekst; etter hvert blir spissborgeren en fast komediekarakter med navnet Jeronimus, en fordanskning av nettopp "Hieronymus". Dette åpner for at Hieronymus' harselas med spissborgerne kan ha en undertekst. For øvrig bruker Holberg både den latinske og den danske formen når han omtaler kirkens stor lærde. Jens Peersen gir uttrykk for en religiøst begrunnet fortørnelse over samtiden, og navnet kan muligens være en hentydning til apostlene Johannes og Peter.
Kommentaren i LHS til "Den breede Guld-Snor, som i fører paa jer Hat, / Heel lidt anstændig" lyder:
"ved en såkaldt luksusforordning af 22. apr. 1699 blev det forbudt alle uden for de øverste rangklasser at bære guld- el. sølvgaloner på hat, kjole og vest, men forbuddet blev ikke overholdt."
Både sankt Hieronymus' og stadssatyrikus Hieronymus' hatt viser altså til rangorden, henholdsvis geistlig og verdslig, og det er snoren som angir rangen. Hatten med den brede gullsnor er dessuten likeså uhistorisk som kardinalshatten, ettersom handlingen i eposet foregår i 1608. Den peker generelt mot eneveldet, slik det ble utformet av Peder Schumacher Griffenfeld blant annet med Rangforordningen, skrevet av geheimesekretæren, som ble utstedt av Christian 5 i 1671. Geheimesekretæren skrev også to lover til, gemakksordinansen og grevenes og friherrenes privilegier, som ble utstedt samtidig som rangforordningen. Spesielt viser altså stadssatyrikusens hatt til luksusforordningen av 1699. Den ble utstedt kort etter Schumachers død, greven var da blitt fratatt sitt adelskap og hadde sittet som fange på Munkholmen ved Trondhjem, og kongen selv døde noen måneder senere. Men grunnlaget for forordningen var blitt skapt i samarbeidet mellom kongen og geheimesekretæren i 1671 om rangforordningen, der Schumacher antas å ha spilt en dominerende rolle. Kort etter utstedelsen av de tre nye lovene ble geheimesekretæren adlet til grev Griffenfeld, som slik sett kan hevdes å ha lagt grunnen for sitt eget avansement fra borger til høyadel.
Jeg siterer fra danmarkshistorien.dk:
"Efter indførslen af det enevældige styre i 1660 var en række af adelens privilegier blevet fjernet. Rangforordningen oprettede en ny titel- og embedsadel og etablerede dermed et helt nyt socialt hierarki. Det enevældige styre fik med forordningen ret til at give de kongeligt udnævnte embedsmænd rang og derved status over adelsmændene. Kongen ønskede dermed at udmanøvrere den gamle fødselsadel, knytte en ny rangadel tættere til kongemagten og samtidig få mulighed for at give embedsmændene af borgerlig oprindelse en relativt høj social position i samfundet."
Ved siden av Schumachers bidrag til nevnte lover spilte han en viktig rolle for utformingen av eneveldets rituelle side og den pomp og prakt som ble utfoldet i kongedyrkelsens navn. Sebastian Olden-Jørgensen skriver i Kun navnet er tilbage - en biografi om Peter Griffenfeld at Schumacher handlet solo under salvingsritualet, motsatt de andre deltagerne kongen unntatt:
"Før salvingsgudstjenestens begyndelse, men efter at de fleste af gæsterne var kommet på plads, kom han ind i kirken bærende på Kongeloven* og den diamantbesatte salvedåse af guld. Han gik op på tribunen og placerede dem på alteret, lidt som riksråderne under adelsvælden havde lagt regalierne på alteret og dog helt, helt anderledes. På hans bryst prangede en diamantbesat medaljong med kongens portræt som en svag foregribelse af salvingsdragtens pragt."
Holberg har således skjult en referanse til det kommende enevelde i en replikk av en dansk spissborger, en hissig forsvarer av de tradisjonelle verdier. Dette er for øvrig ikke noe særsyn i eposet. Fogden på Anholt, som spiller en viktig rolle i de første bøkene, er et satirisk portrett av nettopp Christian 5 (jfr. bl.a. innlegget 18.9.18), og Anholt, der man nærer seg av å "holde Skibe an" og rane dem, en karikatur av Danmark der fremmede skip blir så grovt fortollet i Øresund at det kan lignes med ran (jfr. bl.a. 10.7.18). Spørsmålet presser seg på: Hvilken hensikt kan Holberg ha hatt med å trekke inn åpenbart uhistoriske detaljer som den gylne hattesnoren i et epos der handlingen foregår "tre Aar for Calmar-Krig"?
Hieronymus' svar på spissborgerens kritikk av hatten er en spore til videre granskning:
| "Ret, sagde Manden da, jeg saadant bør at giøre, I seer mig derfor just een Snoer om hatten føre, Man kand fast efter den som løkt i Mørket gaae: I laste, Kiære Mand, det som i ej forstaae:" |
*Som geheimesekretæren selv hadde skrevet.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar