Kommentarer til Peder Paars, II
Når vindguden fiser på Pater noster-skjærene
Som omtalt i innlegget 1.10.19, røper en rekke detaljer at den navnløse byen i Fjerde Bog er identisk med Flensburg. Til understøttelse av denne tolkningen kan det nevnes at Flensburg er omtalt to ganger tidligere i eposet, i Anden Bog, Første sang. Bakgrunnen er en autoritetskonflikt mellom Peder Paars og kremmersvennen Peder Ruus.
Etter at general Paars er blitt presset av Ruus, sin underordnede, til å overgi seg til fogd Woldemar allerede før kampen begynner, blir skipsfølget tatt til fange og Paars og Ruus plassert i "store Sal" i fogdens hus. To ganger er store sal omtalt i eposet, og begge ganger knuses det vinduer. Det er nærliggende å tolke salen som festsal, og ettersom Anholt er en karikatur av Danmark (jfr. tidligere innlegg), kan fogdens hus hentyde til et av de danske slottene, for eksempel Frederiksborg, og store sal til riddersalen, alternativt kalt dansesalen. Også Rosenborg og riddersalen der kan ha inngått i bakgrunnen for "store Sal" i Peder Paars, noe jeg vil komme nærmere inn på etter hvert.
Dagen etter plasseringen på salen rammes Paars av et kraftig krigsdelirium. Det står i kontrast til det faktum at kremmeren, som har opptrådt som general ved to anledninger, ennå ikke har vært involvert i kamphandlinger. Foranledningen til utbruddet er at han ligger og drømmer at han er til felts, får øye på fiendehæren og forbereder et angrep bare trommen gir signal. I dette øyeblikk slipper Ruus en durabelig fis (i sitatet under er Justesens noter fjernet):
Hand (Peder Paars) der af reyste sig og gaf et mægtig
Etter at general Paars er blitt presset av Ruus, sin underordnede, til å overgi seg til fogd Woldemar allerede før kampen begynner, blir skipsfølget tatt til fange og Paars og Ruus plassert i "store Sal" i fogdens hus. To ganger er store sal omtalt i eposet, og begge ganger knuses det vinduer. Det er nærliggende å tolke salen som festsal, og ettersom Anholt er en karikatur av Danmark (jfr. tidligere innlegg), kan fogdens hus hentyde til et av de danske slottene, for eksempel Frederiksborg, og store sal til riddersalen, alternativt kalt dansesalen. Også Rosenborg og riddersalen der kan ha inngått i bakgrunnen for "store Sal" i Peder Paars, noe jeg vil komme nærmere inn på etter hvert.
Dagen etter plasseringen på salen rammes Paars av et kraftig krigsdelirium. Det står i kontrast til det faktum at kremmeren, som har opptrådt som general ved to anledninger, ennå ikke har vært involvert i kamphandlinger. Foranledningen til utbruddet er at han ligger og drømmer at han er til felts, får øye på fiendehæren og forbereder et angrep bare trommen gir signal. I dette øyeblikk slipper Ruus en durabelig fis (i sitatet under er Justesens noter fjernet):
| "(Ruus) Loed een forskrækkelig gaae ud, med Tugt at sige Saa man paa Øen fast ey hafde hørt dens liige. Saaledes gaar Solen op hver Morgen udi de Tydske Romaner. Som Grædske Pose, der var giort af Oxehud, Og Ithacæ Regent fik udaf Stormens Gud, Som os beskrevet har Homerus i hans Viise (...) |
Skriig,
Mand aldrig Hector saae saa vreed i Trojæ Kriig.
Hand løb i Stuen om fast som en utæmt Fole,
Hand kasted alting om, Bord, Bænke, Skamle, Stole,
Omsider fick hand fat paa Nilles Hue-Block,
Som siuntes noget liig Niels Hansen fordom Kok.
Hand i sin Ivrighed mod samme Blok sig vender,
Den rifver, slider smaa imellem sine Hænder,
Den Skade (sagde Ruus) vist dyrt nok hævnet bliir.
Thi samme Blok var giort af skiøn Carduus-Papiir.
Ret som en Løve, der har Kræfter uden Liige,
Anfalder Bondens Hiord, nu tager Koe nu Qvige.
Hvo hannem møder først, Kalf, Oxe eller Stud,
Den sønderslides maa, dens Indvold rives ud.
Ey anderledes gik det Blocken denne sinde,
Enhver der læser sligt, hans Øyne maa vel rinde.
Af Løven ingen Stud, af Biørnen intet Hors,
Saa slet medhandlet er, som denne Block af Paars.
Hand videre greb an, nu en Ting, nu en anden,
Slog Vinduer i tu: mon Fanden rider Manden?
Ruus sagde ved sig self: Mon han er bleven gal?"
Mand aldrig Hector saae saa vreed i Trojæ Kriig.
Hand løb i Stuen om fast som en utæmt Fole,
Hand kasted alting om, Bord, Bænke, Skamle, Stole,
Omsider fick hand fat paa Nilles Hue-Block,
Som siuntes noget liig Niels Hansen fordom Kok.
Hand i sin Ivrighed mod samme Blok sig vender,
Den rifver, slider smaa imellem sine Hænder,
Den Skade (sagde Ruus) vist dyrt nok hævnet bliir.
Thi samme Blok var giort af skiøn Carduus-Papiir.
Ret som en Løve, der har Kræfter uden Liige,
Anfalder Bondens Hiord, nu tager Koe nu Qvige.
Hvo hannem møder først, Kalf, Oxe eller Stud,
Den sønderslides maa, dens Indvold rives ud.
Ey anderledes gik det Blocken denne sinde,
Enhver der læser sligt, hans Øyne maa vel rinde.
Af Løven ingen Stud, af Biørnen intet Hors,
Saa slet medhandlet er, som denne Block af Paars.
Hand videre greb an, nu en Ting, nu en anden,
Slog Vinduer i tu: mon Fanden rider Manden?
Ruus sagde ved sig self: Mon han er bleven gal?"
I denne svært krigerske passasjen sammenligner Mikkelsen Ruuses tarm med posen av oksehud der alle vindene er oppbevart, som Odyssevs fikk av Æolus, vindguden.
Man kan trygt si at den danske, eller norske, poeten, tar den greske dyktig ned. I Mikkelsens epos er parallellen mellom fis og vind gjennomgangstema, noe som blant fremgår i skildringen av vindguden. På grunn av parallellføringen mellom tarmen til Ruus og oksesekken til Æolus kan det interessant å få rede på hva som er vindgudens hjemstavn. Og ganske riktig, det er i samme farvann som Anholt; farlig nær, altså. Her følger et redigert kapittel fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter:
Utgangspunktet for handlingen i Peder Paars er at kremmeren «Tre Aar for Calmar-Krig», dvs. i 1608, planlegger en reise fra Kalundborg til Århus for å besøke sin forlovede Dorothea. Det bærer ut på Kattegat i en jakt, men så inntreffer katastrofen. Gudinnen Avind tåler ikke tanken på at kremmeren og hans elskede skal forenes. Mikkelsen reflekterer over hvordan Avind ble skildret den gang Naso, det vil si Ovid, levde, da hun skal ha beveget seg sakte, og nåtiden, det vil si rundt 1719, da hun er i stadig bevegelse mellom hoffet og alle andre steder. Dette kan forklares med at Ovid dels levde under Pax Romana, som ble innledet under Augustus’ regime, mens den omtalte nåtid er under Store nordiske krig (1700–1721).
Men også tre år før Kalmarkrigen, da eposhandlingen finner sted, forflytter altså det ormstukne utysket seg med lynets hast. Dette er åpenbart en gudinne som er svært geskjeftig både under opptakten til krig og etter at den er kommet i gang. På et øyeblikk er den forbitrede Avind på Pater noster-skjærene, et meget farlig farvann. Flere av skjærene er undersjøiske klipper, og navnet forteller at sjøfolk fortrøstet seg til Pater noster når de seilte forbi.
Rett innenfor Pater noster-skjærene ligger Marstrand, som befinner seg i et gammelt konfliktområde i striden mellom dansker, nordmenn og svensker, ettersom dette er det historiske skjæringspunktet mellom de tre nabolandene. Sørøst for Marstrand er utløpet til Göta älv (her ligger siden 1619 Göteborg), som er Norges gamle riksgrense mot Sverige. Skjønt i tidligere perioder da danskekongen rådde i Viken, var det dansk grense. Området ble trukket inn både under Kalmarkrigen, da striden stod om Älvsborg festning, og Skånske krig.
Startskuddet for Peder Paarses motgang som fyres av på Pater noster-skjærene, er uthengsskilt for stridsmarken innenfor, der de nordiske naboer har tørnet sammen i en rekke kriger. Det er derfor ikke tilfeldig at det er til denne klippen Avind drar da hun vil lage bråk. Planen er at Æolus skal slippe vindene løs slik at kremmeren ikke når frem til Aarhus.
Mikkelsen hevder at Vergil har identifisert "Pater Noster Klippe" som hjemstavnen til Æolus, guden som sørger for å holde vind og kuling fra alle himmelretninger i tømme slik at ikke verden skal forgå – når han altså ikke slakker på båndene. Det betyr at Mikkelsen har lagt selve episenteret for verdens ødeleggende vindkrefter til en liten filleklippe utenfor Bohuslänskysten, skjønt tekstlige detaljer antyder at valget er lokalt motivert. I en fotnote skriver Justesen følgende: «Det er ingen Tvifl paa, at det som Virgilius kalder Nimborum Patriam* jo er Pater Noster Klippe.» Og i «Epistel 193, Tomus III» går Holberg enda lenger, idet han hevder å ha vist i Peder Paars at «Olavum» er blitt endret til «Æoelum» og «af de tvende første Bogstave P. og N. udi Pater Noster [har] giort sin Patriam Nimborum." Det korrekte er altså ifølge Holberg at den gamle norske sjøkongen Olaus, «der haver regieret over det District af Norge, kaldet Wigen,» har hatt sin residens på "Pater-Noster Skiær", det vil si Pater noster-skjærene. Mikkelsens påstand om vindgudens rette identitet åpner for at helteeposets utslipp av stormvind / dundrende fis har et nordisk opphav. En undersøkelse av det som skjer ved Pater noster-skjærene i tiden for utgivelsen av Peder Paars, bekrefter at Peder Ruuses kraftsalutt inngår i Holbergs/Mikkelsens satiriske fremstilling av aktuelle forhold i Danmarksriket.
Harald blåtanns rike.
Viken er et annet gammelt konfliktområde mellom Danmark og Norge, der danske og norske konge har vekslet om å ha makten oppgjennom historien. Hvilken «Olaus» Holberg sikter til, er usikkert; trolig tenker han på Olav Tryggvason eller Olav den hellige. Når han plasserer Olaus' bolig på Pater noster-skjærene, er det høyst sannsynlig en hentydning til at denne kongen har vært involvert i kamper med en av nabokongene. Samtidig innlemmes den stormbruste klippen i den gamle blodige konflikt mellom Nor (eller Nora), Dan (Dana) og Svea.
Æolus kvier seg for å bli trukket inn i en konflikt med Neptun og svarer Avind: «Jeg aldrig haver Roo, nu en nu anden Vind / Mig plager – –," der «Vind» samtidig konnoterer mot evfemismen for «fis», et gjennomgangsmotiv i eposet. Avind følger opp utsagnets dobbelthet idet hun sier: «Ach slip en kraftig Vind og Havet for mig rør.» Æolus nøler stadig av frykt for havguden: «Jeg mod hans Villie nu har neppe lov at – – (dvs. «fjerte») / End sige, give Vind, som Havet røre kand.»
Avind klarer til slutt å overtale Æolus, vindenes monark, til å slippe løs vindene ved å hevde at Neptun står over vindguden i makt. Fra gammelt av har Æolus hatt makt til å slippe en vind når han lystet, mener hun. Kort sagt: Avind spiller på konkurransen mellom de to gudene. Resultatet lar ikke vente på seg: «hand (Æolus) saasom af en Dvale opvognede, stod op og gav et mægtig Skrig, / som Mars …» Den spontane reaksjonen har sin pendant senere i eposet, idet både Paars, som nevnt ovenfor, og fogden på Anholt foredrar med utagerende eksempler på kort lunte. Æolus bestemmer seg altså for å slippe vindene, i dobbelt forstand, løs på Pater noster-skjærene, og stormen er i gang.
Valget av Pater noster-skjærene som residens for den klassiske vindskaperen skyldes utvilsomt det som skjedde i Marstrand i juli 1719, da Tordenskiold, hvis adelsnavn refererer til kanontorden, dundret løs mot Marstrand og Karlsten festning. Peter Wessel ble beæret med adelsskjold fordi han slapp uværet løs mot svenskene. Kanonaden ved Marstrand inngikk i det danske felttoget mot Bohuslän denne sommeren, på et tidspunkt da Holberg trolig var i gang med Peder Paars. Tordenskiolds plan var å blokkere Göteborg, og i det øyemed ville han først prøve å erobre Marstrand, der en betydelig del av den svenske flåten lå, noe sjøhelten lyktes med. Slik sett kan det synes å råde en likhet mellom Æolus – alternativt sjøkongen Olaus – som skaper vind / fiser på Pater noster-skjærene, og Tordenskiold som skaper torden ved Marstrand, i et landskap som klart må betegnes som særdeles eksplosivt i nordisk sammenheng. Det er lite som skal til før uværet – krigen – braker løs. En liten gnist, så fenger kruttet.
At striden mellom danskekongen og svenskekongen handlet om hvem som skulle ha mest makt, er utvilsomt. Ut fra en slik tolkning levner ikke Holberg den danske kongens krigføring mye ære, idet han knytter den til ren misunnelse. Det kan for øvrig se ut til at Holberg harselerer med Tordenskiolds reputasjon som stor krigshelt i sitt helteepos. I Fjerde bog, som inngår i Tredie Edition, trolig publisert en gang i løpet av høsten 1720, sammenlignes den fryktinngytende hverver Niels korporal med en samtidig krigsmann, navnlig «P T». Disse initialene hentyder høyst sannsynlig til Peter (Wessel) Tordenskiold.Slik beskriver Mikkelsen P T:
"I fuld Mundering seer, hvis Siun, Gestalt ej liider
At nogen, end hvor kieck og uforsagt han er,
Ham ret beskue tør: Thi, skiønt hand smiiler,
leer Saa dog en Grumhed i hans Ansigt er at finde,
Saa dog den fæle Mars staar paa hans begge Kinde,
Saa dog hand Mine har at være meere vreed
End Ajax, naar hand var til Mord og Brand bereed.
Man seer ham kun sit Spiud i høyre Haand at tage,
Den heele Christenhed det Redsel kand indjage:
Hand ryster sin Peruqve, man tæncker hvert et Haar Medusæ slanger er, som paa hans Axle gaar."
Det finnes utvilsomt likheter mellom Mikkelsens kontrafei av P T og Balthasar Denners berømte portrett av sjøhelten fra 1719.
Mikkelsen skriver at P T rister parykken, slik at det virker som om Medusas slanger «gaar» på akslene hans. På Denners portrett ser det ut som om den nederste delen av parykken, som er prydet med sløyfer og henger nedover overryggen, danser i luften. Kanskje er det Denners intensjon at modellen nettopp skal ha gjort et kast med hodet idet denne vender ansiktet nesten en face mot kunstneren – figuren for øvrig er i profil – og sender et nedlatende øyekast litt til høyre for betrakteren. Et svakt sarkastisk drag hviler om munnen.
* LHS: "stormskyernes fædreland".
Man kan trygt si at den danske, eller norske, poeten, tar den greske dyktig ned. I Mikkelsens epos er parallellen mellom fis og vind gjennomgangstema, noe som blant fremgår i skildringen av vindguden. På grunn av parallellføringen mellom tarmen til Ruus og oksesekken til Æolus kan det interessant å få rede på hva som er vindgudens hjemstavn. Og ganske riktig, det er i samme farvann som Anholt; farlig nær, altså. Her følger et redigert kapittel fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter:
Æolus eller Olaus på Pater noster-skjærene
Utgangspunktet for handlingen i Peder Paars er at kremmeren «Tre Aar for Calmar-Krig», dvs. i 1608, planlegger en reise fra Kalundborg til Århus for å besøke sin forlovede Dorothea. Det bærer ut på Kattegat i en jakt, men så inntreffer katastrofen. Gudinnen Avind tåler ikke tanken på at kremmeren og hans elskede skal forenes. Mikkelsen reflekterer over hvordan Avind ble skildret den gang Naso, det vil si Ovid, levde, da hun skal ha beveget seg sakte, og nåtiden, det vil si rundt 1719, da hun er i stadig bevegelse mellom hoffet og alle andre steder. Dette kan forklares med at Ovid dels levde under Pax Romana, som ble innledet under Augustus’ regime, mens den omtalte nåtid er under Store nordiske krig (1700–1721).
Men også tre år før Kalmarkrigen, da eposhandlingen finner sted, forflytter altså det ormstukne utysket seg med lynets hast. Dette er åpenbart en gudinne som er svært geskjeftig både under opptakten til krig og etter at den er kommet i gang. På et øyeblikk er den forbitrede Avind på Pater noster-skjærene, et meget farlig farvann. Flere av skjærene er undersjøiske klipper, og navnet forteller at sjøfolk fortrøstet seg til Pater noster når de seilte forbi.
Rett innenfor Pater noster-skjærene ligger Marstrand, som befinner seg i et gammelt konfliktområde i striden mellom dansker, nordmenn og svensker, ettersom dette er det historiske skjæringspunktet mellom de tre nabolandene. Sørøst for Marstrand er utløpet til Göta älv (her ligger siden 1619 Göteborg), som er Norges gamle riksgrense mot Sverige. Skjønt i tidligere perioder da danskekongen rådde i Viken, var det dansk grense. Området ble trukket inn både under Kalmarkrigen, da striden stod om Älvsborg festning, og Skånske krig.
Startskuddet for Peder Paarses motgang som fyres av på Pater noster-skjærene, er uthengsskilt for stridsmarken innenfor, der de nordiske naboer har tørnet sammen i en rekke kriger. Det er derfor ikke tilfeldig at det er til denne klippen Avind drar da hun vil lage bråk. Planen er at Æolus skal slippe vindene løs slik at kremmeren ikke når frem til Aarhus.
Mikkelsen hevder at Vergil har identifisert "Pater Noster Klippe" som hjemstavnen til Æolus, guden som sørger for å holde vind og kuling fra alle himmelretninger i tømme slik at ikke verden skal forgå – når han altså ikke slakker på båndene. Det betyr at Mikkelsen har lagt selve episenteret for verdens ødeleggende vindkrefter til en liten filleklippe utenfor Bohuslänskysten, skjønt tekstlige detaljer antyder at valget er lokalt motivert. I en fotnote skriver Justesen følgende: «Det er ingen Tvifl paa, at det som Virgilius kalder Nimborum Patriam* jo er Pater Noster Klippe.» Og i «Epistel 193, Tomus III» går Holberg enda lenger, idet han hevder å ha vist i Peder Paars at «Olavum» er blitt endret til «Æoelum» og «af de tvende første Bogstave P. og N. udi Pater Noster [har] giort sin Patriam Nimborum." Det korrekte er altså ifølge Holberg at den gamle norske sjøkongen Olaus, «der haver regieret over det District af Norge, kaldet Wigen,» har hatt sin residens på "Pater-Noster Skiær", det vil si Pater noster-skjærene. Mikkelsens påstand om vindgudens rette identitet åpner for at helteeposets utslipp av stormvind / dundrende fis har et nordisk opphav. En undersøkelse av det som skjer ved Pater noster-skjærene i tiden for utgivelsen av Peder Paars, bekrefter at Peder Ruuses kraftsalutt inngår i Holbergs/Mikkelsens satiriske fremstilling av aktuelle forhold i Danmarksriket.
Viken er et annet gammelt konfliktområde mellom Danmark og Norge, der danske og norske konge har vekslet om å ha makten oppgjennom historien. Hvilken «Olaus» Holberg sikter til, er usikkert; trolig tenker han på Olav Tryggvason eller Olav den hellige. Når han plasserer Olaus' bolig på Pater noster-skjærene, er det høyst sannsynlig en hentydning til at denne kongen har vært involvert i kamper med en av nabokongene. Samtidig innlemmes den stormbruste klippen i den gamle blodige konflikt mellom Nor (eller Nora), Dan (Dana) og Svea.
Æolus kvier seg for å bli trukket inn i en konflikt med Neptun og svarer Avind: «Jeg aldrig haver Roo, nu en nu anden Vind / Mig plager – –," der «Vind» samtidig konnoterer mot evfemismen for «fis», et gjennomgangsmotiv i eposet. Avind følger opp utsagnets dobbelthet idet hun sier: «Ach slip en kraftig Vind og Havet for mig rør.» Æolus nøler stadig av frykt for havguden: «Jeg mod hans Villie nu har neppe lov at – – (dvs. «fjerte») / End sige, give Vind, som Havet røre kand.»
Avind klarer til slutt å overtale Æolus, vindenes monark, til å slippe løs vindene ved å hevde at Neptun står over vindguden i makt. Fra gammelt av har Æolus hatt makt til å slippe en vind når han lystet, mener hun. Kort sagt: Avind spiller på konkurransen mellom de to gudene. Resultatet lar ikke vente på seg: «hand (Æolus) saasom af en Dvale opvognede, stod op og gav et mægtig Skrig, / som Mars …» Den spontane reaksjonen har sin pendant senere i eposet, idet både Paars, som nevnt ovenfor, og fogden på Anholt foredrar med utagerende eksempler på kort lunte. Æolus bestemmer seg altså for å slippe vindene, i dobbelt forstand, løs på Pater noster-skjærene, og stormen er i gang.
Valget av Pater noster-skjærene som residens for den klassiske vindskaperen skyldes utvilsomt det som skjedde i Marstrand i juli 1719, da Tordenskiold, hvis adelsnavn refererer til kanontorden, dundret løs mot Marstrand og Karlsten festning. Peter Wessel ble beæret med adelsskjold fordi han slapp uværet løs mot svenskene. Kanonaden ved Marstrand inngikk i det danske felttoget mot Bohuslän denne sommeren, på et tidspunkt da Holberg trolig var i gang med Peder Paars. Tordenskiolds plan var å blokkere Göteborg, og i det øyemed ville han først prøve å erobre Marstrand, der en betydelig del av den svenske flåten lå, noe sjøhelten lyktes med. Slik sett kan det synes å råde en likhet mellom Æolus – alternativt sjøkongen Olaus – som skaper vind / fiser på Pater noster-skjærene, og Tordenskiold som skaper torden ved Marstrand, i et landskap som klart må betegnes som særdeles eksplosivt i nordisk sammenheng. Det er lite som skal til før uværet – krigen – braker løs. En liten gnist, så fenger kruttet.
At striden mellom danskekongen og svenskekongen handlet om hvem som skulle ha mest makt, er utvilsomt. Ut fra en slik tolkning levner ikke Holberg den danske kongens krigføring mye ære, idet han knytter den til ren misunnelse. Det kan for øvrig se ut til at Holberg harselerer med Tordenskiolds reputasjon som stor krigshelt i sitt helteepos. I Fjerde bog, som inngår i Tredie Edition, trolig publisert en gang i løpet av høsten 1720, sammenlignes den fryktinngytende hverver Niels korporal med en samtidig krigsmann, navnlig «P T». Disse initialene hentyder høyst sannsynlig til Peter (Wessel) Tordenskiold.Slik beskriver Mikkelsen P T:
"I fuld Mundering seer, hvis Siun, Gestalt ej liider
At nogen, end hvor kieck og uforsagt han er,
Ham ret beskue tør: Thi, skiønt hand smiiler,
leer Saa dog en Grumhed i hans Ansigt er at finde,
Saa dog den fæle Mars staar paa hans begge Kinde,
Saa dog hand Mine har at være meere vreed
End Ajax, naar hand var til Mord og Brand bereed.
Man seer ham kun sit Spiud i høyre Haand at tage,
Den heele Christenhed det Redsel kand indjage:
Hand ryster sin Peruqve, man tæncker hvert et Haar Medusæ slanger er, som paa hans Axle gaar."
Det finnes utvilsomt likheter mellom Mikkelsens kontrafei av P T og Balthasar Denners berømte portrett av sjøhelten fra 1719.
Mikkelsen skriver at P T rister parykken, slik at det virker som om Medusas slanger «gaar» på akslene hans. På Denners portrett ser det ut som om den nederste delen av parykken, som er prydet med sløyfer og henger nedover overryggen, danser i luften. Kanskje er det Denners intensjon at modellen nettopp skal ha gjort et kast med hodet idet denne vender ansiktet nesten en face mot kunstneren – figuren for øvrig er i profil – og sender et nedlatende øyekast litt til høyre for betrakteren. Et svakt sarkastisk drag hviler om munnen.
* LHS: "stormskyernes fædreland".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar