Kommentarer til Peder Paars, V
Den gang danskekongen hadde hånden i fremmede lommer
Da kremmeren, generalen, dommeren og kapteinen Peder Paars settes inn på den store sal i huset til fogd Woldemar på Anholt, er helten på full fart nedover. Jakten som han hadde hyret, ble ødelagt da den drev mot land, hans pung med tolv riksdaler stjålet og den kostbare last inndratt som krigserstatning. Det samme gjaldt skipsfølgets bekledning inn til undertøyet og det de ellers måtte ha på eller med seg av metall, unntatt kobbermynt og annet grovt metall; eksempelvis er Paarses trøye prydet med sølvknapper.
Med fredsslutningen mellom Peder Paars og følge og røverbanden på Anholt er vi kommet til det tredje av punktene som den danske litteraturviter og professor Hans Brix har trukket frem, alle i Første bok, og tolket som kritiske referanser til eneveldet (Analyser og problemer, 1965-utgaven).
Hans Brix (1870-1961).
Det første av punktene inngår i den fremmede mannens beskrivelse av forholdene på Anholt, annen sang. Mannen, som trolig har ventet på havaristene, kanskje tilmed bidratt til grunnstøtingen, gir på Paarses forespørsel gir en detaljert innføring i de politiske, juridiske, økonomiske og religiøse forholdene på Anholt. Vi skal se om disse uttalt komiske beskrivelsene har en undertekst som kan anvendes på Danmark, det vil si er satire rettet mot eneveldet.
Den fremmede mannen innleder med å omtale Anholts lov eller forfatning:
"(...) Den Lov, som vi her have,
Af Fogden skreven er, hand kand det altid lave,
Vi faar den ey at see, den heder [*] Voldmars Ret,
Saa efter Fogdens Nafn, det er mig icke let,
Dens Indhold og Begreb at sige: Vi os nøye,
At hand tilstæder os vor Land at saae og pløye,
Det veed jeg, i vor Lov beskreven er og sat,
At Præsten Tiende skal have, Fogden Skat.
Med fredsslutningen mellom Peder Paars og følge og røverbanden på Anholt er vi kommet til det tredje av punktene som den danske litteraturviter og professor Hans Brix har trukket frem, alle i Første bok, og tolket som kritiske referanser til eneveldet (Analyser og problemer, 1965-utgaven).
Det første av punktene inngår i den fremmede mannens beskrivelse av forholdene på Anholt, annen sang. Mannen, som trolig har ventet på havaristene, kanskje tilmed bidratt til grunnstøtingen, gir på Paarses forespørsel gir en detaljert innføring i de politiske, juridiske, økonomiske og religiøse forholdene på Anholt. Vi skal se om disse uttalt komiske beskrivelsene har en undertekst som kan anvendes på Danmark, det vil si er satire rettet mot eneveldet.
Den fremmede mannen innleder med å omtale Anholts lov eller forfatning:
"(...) Den Lov, som vi her have,
Af Fogden skreven er, hand kand det altid lave,
Vi faar den ey at see, den heder [*] Voldmars Ret,
Saa efter Fogdens Nafn, det er mig icke let,
Dens Indhold og Begreb at sige: Vi os nøye,
At hand tilstæder os vor Land at saae og pløye,
Det veed jeg, i vor Lov beskreven er og sat,
At Præsten Tiende skal have, Fogden Skat.
[*] Kong Woldemars Jydske Lov var tilforn brugelig udi Jylland, og som Fogdens Nafn ogsaa var Woldemar, meente den uvittige Bonde, den af ham var given."
I Ludvig Holbergs Skrifters kommentar til de tre første linjene står det at Hans Brix her ser en parallell til Kongeloven, eneveldets forfatning, som ble utstedt av Frederik 3 i 1665/66, men først publisert i 1709. Kommentatoren til Peder Paars, professor Jens Kristian Andersen, kommenterer videre:
"en sådan enevældekritisk satire fra Holbergs side må dog nu forekomme mindre sandsynlig (se J. Kr. Andersen: Professor Holbergs komedier, 1993, s. 146-51)."
Kommentatoren viser altså til sin egen bok i grunngivningen for skepsisen overfor Brix' hypotese. En tilsvarende skepsis gjentas i kommentaren til de neste to tilfeller av en mulig eneveldekritikk (i henhold til Brix). Disse vil jeg komme tilbake til. Men her skal nevnes at det andre tilfellet, "I usle Vornede (...)", ifølge Andersens kommentar "anføres som inkriminerende regeringskritik i Grams analyse, der støttede Rostgaards klage over Peder Paars ." Klagen ble riktignok ikke tatt til følge, men viser at sensurens voktere fulgte med på utgivelsene i eneveldet.
Hovedårsaken til at Holberg slapp unna med sin relativt åpenlyse kritikk av øvrigheten i disse tre tilfellene, er trolig at eposet helhetlig fremstod som morsomt tull. Det harselerte med det klassiske epos, spesielt Vergils Aeneiden, og for øvrig alminnelige mennesker som speilet seg i antikkens helter. Min hypotese er at det morsomme tullet er tåkelegging av Holbergs kritikk av øvrigheten, idet beskrivelsen av Danmarks nære historie og samtid er forvrengt. Vi skal se nærmere på den første antatt eneveldekritiske passasje i sin tekstlige sammenheng.
Fogden på Anholt sørger for at folket ikke får se øyas, eller øylandets, lov. Kongeloven, som ble ført i pennen i to eksemplarer av kammersekretær Peter Schumacher, senere adlet Griffenfeld, ble holdt hemmelig da den kom i 1665/66, etter at eneveldet var blitt innført nærmest ved et kupp av Frederik 3 i 1660. Deler av Kongeloven er gjengitt i Christian 5s Danske Lov (1683). Loven var i praksis ukjent for folket inntil Holberg publiserte den i Dannemarks og Norges Beskrivelse i 1729. Riktignok ble Kongeloven utgitt av Frederik 4 i 1709, men da i en kostbar utgave som bare få hadde anledning til å skaffe seg.
Under hele Christian 5s regime var landets forfatning hemmelig i sin helhet. Fogd Woldemar hersker etter en hemmelig lov på Anholt, liksom Christian 5 gjorde i Danmark. I flere tidligere innlegg, deriblant fra 2.9.2018, har jeg trukket linjen fra Christian 5 til Holbergs portrett av fogd Woldemar, eksempelvis beskrivelsen av fogden til hest foran "slaget" mot Peder Paars og følge. I det samme innlegget har jeg også jevnført Holbergs skildring av den eneveldige hauken og dens forvandling til skogfogd i Metamorphosis med innføringen av eneveldet under Frederik 3 og Christian 5.
Kort etter havariet oppdager altså det fortumlede skipsfølget på stranden at mannen tenner ild på klinten. Paars spør ham i den høye stil om de er kommet til himmelen eller helvete. Den fremmede er svært godt orientert og svarer villig:
"Det Eyland Anholt heder, †
Indbyggerne hver Dag for Søe-Folck stedse beder
At see dem her paa Land; De ofte blir bønhørt;
Thi et og andet Skib blir lyckelig hidført,
(...)"
Det er verdt å merke seg at «eyland» eller «øland» ofte er blitt brukt om Danmark, som er en nasjon bestående av flere øyer. Navnet «Anholt» er forklart i noten: «Saa kaldet, fordi det holder Skibe an. Vid: Ped: Syvs Ordsprog […]» Forklaringen medfører ikke riktighet, noe som åpner for å tolke den satirisk. Det er sannsynlig at Peders Syvs forklaring viser til at Anholt ved sin blotte beliggenhet representerer en fare for skipstrafikken, spesielt om natten og ved dårlig sikt. Derfor ble da også et av Danmarks aller første fyr bygget på Anholt (1560).
Det sist oppførte fyr på Anholt (1785-88).
Øyboerne hadde plikt til å sørge for at fyret var tent, noe som ikke alltid ble etterfulgt. Den påfallende hjelpsomme mannen tenner altså ild for de skibbrudne på klinten, noe som tyder på at det ikke har vært ild der tidligere, formodentlig i øyas fyr. Historien har mange eksempler på at folk lot være å skjøtte vedlikeholdsplikten der det var fyr. Forfatteren antyder slik sett at anholtingene unnlater å tenne fyret for at skip skal grunnstøte, ettersom skipsvrak er viktigste næring i dette øylandet, for øvrig en ikke uvanlig inntektskilde tidligere for folk som bodde ved sjøen. Da den fremmede endelig sørger for lys fra klinten, er det neppe av omtanke for de skibbrudne, men av rent selvisk interesse for varelasten.
Øylandet Anholt der skip anholdes / vrak er næringsvei kan ikke annet enn bringe tanken på øylandet Danmark selv, som i kraft av sin blotte beliggenhet på begge sider av den trangeste del av Øresund kunne "holde skibe an" for å innkreve toll; etter 1567 dreide det seg om lastetoll som hovedsakelig ble utregnet på basis av varelasten. Den fremmede mannen legger for dagen en særlig interesse for jaktens last, og spør: «hvad haver I for Vare». Siden de nylig støtte an, mener han det er fullt mulig å berge varene, og etter at Paarses kiste full av finere tekstiler, pels, pyntebesetning, sølvsaker og pepperkaker er brakt i trygghet, styrter alle ut til det sønderrevne skroget. Hans Mikkelsen forteller at han «paa en Prick / Altsammen kunde læt opregne og beskrive, / Et fuldt Register paa den heele Cargo give (…)» Det betyr at det eksisterer en detaljert skriftlig oversikt over hele lasten som ble reddet fra vraket, som Mikkelsen har anledning til å lese. Dette er formodentlig en hentydning til et spesielt register, Øresundstollregnskapene, der med få unntak all fortolling av skip og last som er blitt anholdt ved Helsingør, understøttet av Kronborgs kanoner, er nøyaktig nedtegnet.
Helsingør rundt 1582, etter stikk av Hans Knieper.
Innførsel i en regnskapsprotokoll fra Øresundstollen (ca. 1738).
Ettersom tollsatsen i Øresund ble forhøyet, fremstod "raning av skip" som en pregnant metafor. Men i Holbergs samtid, under eneveldet, var det utenkelig at et skrift skulle inneholde kritikk av tollsatsene. Kongens eksklusive uangripelige rett til å fastsette toll og andre avgifter. Kongeloven, paragraf 5, lyder:
"Kongen skal ene have vaabens og væbnings magt, at føre krig, slutte og ophæve forbund, med hvem, og naar han det got befinder; Told og al anden contribution at paalægge, eftersom enhver vel veed, at riger og lande ikke tryggeligen kand besiddes uden væbnet magt, og krigsmagt kand ikke holdes uden besolding, og besolding ikke bringes til veje uden skat."
Konklusjonen, som baserer seg på passasjens undertekst, lyder: Øylandet Danmark holder skip an for å fortolle, i praksis rane, dem. Disse sammenfallene med det fiktive Anholt kan legges til det forhold at Kongeloven ble holdt hemmelig i nesten 50 år og videre de tekstlige detaljer som er nevnt i flere tidligere innlegg, deriblant 6.8.18.
Den fremmede personen forteller at han ikke har hjemme her, likevel snakker han om "vi". Han er svært godt orientert om forholdene på øya og kjenner fogden "til pricke". Paars gir Ruus beskjed om å nedskrive alt mannen beretter fra
Anholt "fra Ord til Ord". Planen er at de, hvis lykken er så gunstig at de kommer tilbake til "sit Land og Føde-by", skal gi
"(...) en ny
Beskrivning over sligt, hvormed man sig til Hofve
Kand giøre angenem: Siig Lands-Mand! hvilke Love,
Regiering, Politie, Guds Tieniste og Tro
Er blant det gode Folck som denne Øe beboe."
Dette kan minne om Holbergs egen Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729). Sebastian Olden-Jørgensen skriver i LHS' innledning:
"Holberg fattede under sit studieophold i England 1706-8, hvor han bl.a. studerede ved Bodleian Library i Oxford. Dér fik han ideen til 'at skrive en Geographie paa Dansk, tillige med eet kort Begreeb af de fornemeste Landskabers Historier, hvilcket jeg med Guds Hielp agtede at publicere ved min Ankomst til Fædernelandet, forhaabende det skulle finde nogen Yndist, effterdi intet af det Slag var paa Dansk tilforn'."
Dannemarks og Norges Beskrivelse inneholder også de oldenborgiske kongers historie, som utgjør nesten halve boken. Blant disse finnes historiene til Frederik 2 og Christian 4, som Holberg hadde overlevert i form av et håndskrevet manus til Frederik 4 under an audiens i 1712. Året før hadde han sendt sin første bok, INTRODUCTION Til de fornemste Europæiske Rigers Historier, til kongehuset med en tilegnelse til kronprinsen, den senere Christian 6.
Håndskriftet med kongebiografiene var ment som en anbefaling av ham selv til en professorstilling ved universitetet, og kongen lovet ham da også et professorat samt et stipend til en større utenlandsreise. Her skal det igjen siteres fra Olden-Jørgensens innledning (jfr. for øvrig innlegget 20.6.19):
"Tredje gang Holberg omtaler værket er i sin latinske selvbiografi, det såkaldte Første levnedsbrev (1727). Her omtaler han udnævnelsen til professor i metafysik og fortsætter:
Jeg banede mig Vej til denne Æresport [: professoratet] ved Hjælp af en haandskrevet Bog i Folio som jeg allerunderdanigst tilegnede Hans Majestæt Kongen; for da jeg ikke havde nogen fornemme Bekendtskaber, maatte jeg sige:
Lærdmænds Fremtidshaab beror
kun på Kongens Nik og Ord.
Og jeg blev heller ikke skuffet i mine Forhåbninger. Jeg mærkede nemlig straks at der strømmede nogle Bække fra denne allernaadigste Kilde i Retning af mig. Haandskriftet omfattede Christian den Fjerdes og Frederik den Tredjes Historie. [...]"
Passasjen som skildrer den fremmede mannens opplysninger, kunne gjerne kalles "Anholts beskrivelse" og inngå i den type geografisk og historisk litteratur som Holberg selv produserte, dels med tanke på å oppnå gunst hos kongen. Det var viktig aldri å tape den erhvervede majestetiske bevågenhet, ettersom dét ville kunne føre til degradering, kanskje landsforvisning, eller i verste fall tap av hodet på en blokk formedelst majestetsfornærmelse.
Det er verdt å merke seg at «eyland» eller «øland» ofte er blitt brukt om Danmark, som er en nasjon bestående av flere øyer. Navnet «Anholt» er forklart i noten: «Saa kaldet, fordi det holder Skibe an. Vid: Ped: Syvs Ordsprog […]» Forklaringen medfører ikke riktighet, noe som åpner for å tolke den satirisk. Det er sannsynlig at Peders Syvs forklaring viser til at Anholt ved sin blotte beliggenhet representerer en fare for skipstrafikken, spesielt om natten og ved dårlig sikt. Derfor ble da også et av Danmarks aller første fyr bygget på Anholt (1560).
Øyboerne hadde plikt til å sørge for at fyret var tent, noe som ikke alltid ble etterfulgt. Den påfallende hjelpsomme mannen tenner altså ild for de skibbrudne på klinten, noe som tyder på at det ikke har vært ild der tidligere, formodentlig i øyas fyr. Historien har mange eksempler på at folk lot være å skjøtte vedlikeholdsplikten der det var fyr. Forfatteren antyder slik sett at anholtingene unnlater å tenne fyret for at skip skal grunnstøte, ettersom skipsvrak er viktigste næring i dette øylandet, for øvrig en ikke uvanlig inntektskilde tidligere for folk som bodde ved sjøen. Da den fremmede endelig sørger for lys fra klinten, er det neppe av omtanke for de skibbrudne, men av rent selvisk interesse for varelasten.
Øylandet Anholt der skip anholdes / vrak er næringsvei kan ikke annet enn bringe tanken på øylandet Danmark selv, som i kraft av sin blotte beliggenhet på begge sider av den trangeste del av Øresund kunne "holde skibe an" for å innkreve toll; etter 1567 dreide det seg om lastetoll som hovedsakelig ble utregnet på basis av varelasten. Den fremmede mannen legger for dagen en særlig interesse for jaktens last, og spør: «hvad haver I for Vare». Siden de nylig støtte an, mener han det er fullt mulig å berge varene, og etter at Paarses kiste full av finere tekstiler, pels, pyntebesetning, sølvsaker og pepperkaker er brakt i trygghet, styrter alle ut til det sønderrevne skroget. Hans Mikkelsen forteller at han «paa en Prick / Altsammen kunde læt opregne og beskrive, / Et fuldt Register paa den heele Cargo give (…)» Det betyr at det eksisterer en detaljert skriftlig oversikt over hele lasten som ble reddet fra vraket, som Mikkelsen har anledning til å lese. Dette er formodentlig en hentydning til et spesielt register, Øresundstollregnskapene, der med få unntak all fortolling av skip og last som er blitt anholdt ved Helsingør, understøttet av Kronborgs kanoner, er nøyaktig nedtegnet.
Ettersom tollsatsen i Øresund ble forhøyet, fremstod "raning av skip" som en pregnant metafor. Men i Holbergs samtid, under eneveldet, var det utenkelig at et skrift skulle inneholde kritikk av tollsatsene. Kongens eksklusive uangripelige rett til å fastsette toll og andre avgifter. Kongeloven, paragraf 5, lyder:
"Kongen skal ene have vaabens og væbnings magt, at føre krig, slutte og ophæve forbund, med hvem, og naar han det got befinder; Told og al anden contribution at paalægge, eftersom enhver vel veed, at riger og lande ikke tryggeligen kand besiddes uden væbnet magt, og krigsmagt kand ikke holdes uden besolding, og besolding ikke bringes til veje uden skat."
Konklusjonen, som baserer seg på passasjens undertekst, lyder: Øylandet Danmark holder skip an for å fortolle, i praksis rane, dem. Disse sammenfallene med det fiktive Anholt kan legges til det forhold at Kongeloven ble holdt hemmelig i nesten 50 år og videre de tekstlige detaljer som er nevnt i flere tidligere innlegg, deriblant 6.8.18.
Den fremmede personen forteller at han ikke har hjemme her, likevel snakker han om "vi". Han er svært godt orientert om forholdene på øya og kjenner fogden "til pricke". Paars gir Ruus beskjed om å nedskrive alt mannen beretter fra
Anholt "fra Ord til Ord". Planen er at de, hvis lykken er så gunstig at de kommer tilbake til "sit Land og Føde-by", skal gi
"(...) en ny
Beskrivning over sligt, hvormed man sig til Hofve
Kand giøre angenem: Siig Lands-Mand! hvilke Love,
Regiering, Politie, Guds Tieniste og Tro
Er blant det gode Folck som denne Øe beboe."
Dette kan minne om Holbergs egen Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729). Sebastian Olden-Jørgensen skriver i LHS' innledning:
"Holberg fattede under sit studieophold i England 1706-8, hvor han bl.a. studerede ved Bodleian Library i Oxford. Dér fik han ideen til 'at skrive en Geographie paa Dansk, tillige med eet kort Begreeb af de fornemeste Landskabers Historier, hvilcket jeg med Guds Hielp agtede at publicere ved min Ankomst til Fædernelandet, forhaabende det skulle finde nogen Yndist, effterdi intet af det Slag var paa Dansk tilforn'."
Dannemarks og Norges Beskrivelse inneholder også de oldenborgiske kongers historie, som utgjør nesten halve boken. Blant disse finnes historiene til Frederik 2 og Christian 4, som Holberg hadde overlevert i form av et håndskrevet manus til Frederik 4 under an audiens i 1712. Året før hadde han sendt sin første bok, INTRODUCTION Til de fornemste Europæiske Rigers Historier, til kongehuset med en tilegnelse til kronprinsen, den senere Christian 6.
Håndskriftet med kongebiografiene var ment som en anbefaling av ham selv til en professorstilling ved universitetet, og kongen lovet ham da også et professorat samt et stipend til en større utenlandsreise. Her skal det igjen siteres fra Olden-Jørgensens innledning (jfr. for øvrig innlegget 20.6.19):
"Tredje gang Holberg omtaler værket er i sin latinske selvbiografi, det såkaldte Første levnedsbrev (1727). Her omtaler han udnævnelsen til professor i metafysik og fortsætter:
Jeg banede mig Vej til denne Æresport [: professoratet] ved Hjælp af en haandskrevet Bog i Folio som jeg allerunderdanigst tilegnede Hans Majestæt Kongen; for da jeg ikke havde nogen fornemme Bekendtskaber, maatte jeg sige:
Lærdmænds Fremtidshaab beror
kun på Kongens Nik og Ord.
Og jeg blev heller ikke skuffet i mine Forhåbninger. Jeg mærkede nemlig straks at der strømmede nogle Bække fra denne allernaadigste Kilde i Retning af mig. Haandskriftet omfattede Christian den Fjerdes og Frederik den Tredjes Historie. [...]"
Passasjen som skildrer den fremmede mannens opplysninger, kunne gjerne kalles "Anholts beskrivelse" og inngå i den type geografisk og historisk litteratur som Holberg selv produserte, dels med tanke på å oppnå gunst hos kongen. Det var viktig aldri å tape den erhvervede majestetiske bevågenhet, ettersom dét ville kunne føre til degradering, kanskje landsforvisning, eller i verste fall tap av hodet på en blokk formedelst majestetsfornærmelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar