Det lærde Holland, et Holberg-selskap i Christiania

Kommentarer til Peder Paars, VI

Storken/Griffen, øvrighetens bestikkelige maktfulle tjener

Tilsynelatende er det kun vrak som skyldes naturkreftene, som danner næringsgrunnlaget på det fiktive Anholt, men handlingen mer enn antyder at noen på øya bidrar aktivt til havariene. Spørsmålet er hvem, noe som aktualiseres ved at øvrigheten, fogd Woldemar, har "største Part" av vraget, utvilsomt varelasten; også herr Niels, (kirken) har sin del. I flere tidligere innlegg har jeg trukket en linje mellom fogd Woldemar og Christian 5; her følger en samlet oversikt over likheten mellom de to øvrighetspersoner, som begge styrer etter en hemmelig lov.

I Ludvig Holberg: Peder Paars (sommereksamen 2004, Syddansk Universitet) gir heraldikeren Ronny Andersen sin tilslutning til Hans Brix' hypotese om at den hemmelige loven på Anholt hentyder til Kongeloven. Andersen har tilføyd sine egne observasjoner. I note 44 med henvisning til Brix' Analyser og Problemer. Undersøgelser i den ældre Danske Litteratur. Bd. III skriver han:

"(...) Ligeledes kan man finde andre nøjagtige henvisninger, som eksempelvis en hentydning til enten Christian IV eller Christian V, der begge personligt førte deres tropper i krig: 'Skiønt han [fogeden, RA] ey tapper var, men skrøbelig og lad,/Saa var ham dog mod Paars indprentet saadan et Had,/At han Krigshæren selv Personlige vilde følge,...', Holberg 1968 (1719-20), s. 86. Fogeden er klædt i: 'Hans Støfler sadde næt, hans Buxer vare gule,/Hans Brøstdug, som var rød,...', Holberg 1968 (1719-20), s. 87. Gult og rødt var Oldenborgernes og dermed kongehuset livréfarver, altså en temmelig tydelig hentydning til hvem der tales om."

Sitatene har Andersen hentet fra Mikkelsens beskrivelse av fogd Woldemar til hest foran "slaget" mot Peder Paars og drabanter (første bok, femte sang). Andersen mener altså at portrettet av fogd Woldemar enten sikter til Christian 4 eller Christian 5. Vurdert ut fra en helhetlig vurdering der alle detaljer om fogden inngår, kan det fastslås at det er Christian 5 som er hovedmodell for den ytterst bedagelige, ikke spesielt oppvakte, fogden på Anholt. Christian 4 har da også sin likemann i eposet i form av helten, kremmeren, generalen, kapteinen m.m. Peder Paars (jfr. innlegget 28.10.19.)
Under salvingen i 1671 leste Sjællands biskop Hans Vandal først opp Kongeloven, siden fremholdt han i sin tale at kongen er Guds statholder på jorden, besitter Guds egen trone i hans sted, og at undersåttene er kalt til å tjene og ære den himmelske majestet i kongens jordiske majestet. Men det var lite eller ingenting som vitnet om at Christian 5 egnet seg til å opptre som Guds statholder på jorden; Danmarks første fødte enevoldskonge var i seg selv et levende bevis på at rikets forfatning var en fiasko. Det viste seg snart at den rettmessige oldenborgerarving etter Kongeloven manglet evnen til å forstå selv mindre kompliserte saker.
  Christian 5 var det man kaller middels begavet. På ett område glitret han likevel til, innenfor ryttersporten. Kongens lidenskap rettet seg, ifølge ham selv, mot jakt, elskov, krig og marinen. Frederik 3s førstefødte sønn, som etter rette arvesuksesjon skulle æres som den himmelske majestet i sin jordiske majestet, kunne kanskje egnet seg som ryttersoldat, så fremt han lystret andres kommando, men ikke som offiser eller general. Christian 5, hvis overhøyhet angivelig var sikret ved Guds særlige pakt med den fyrstelige oldenborgerstamme, falt igjennom i alle posisjoner, som enevoldsfyrste, general og offiser.
Det fantes knapt noen som var mer klar over Christian 5s begrensninger enn hans biograf, Ludvig Holberg, men han hadde ikke frihet til å skrive det. Professoren løste dilemmaet ved å skape et komisk portrett av en totalt unyttig fogd på en gudsforlatt øy, nær sagt et ikke-sted, der forholdene var så usle at man kunne skrive hva som helst. Det er utenkelig at Anholt skulle ha sin egen lov. Like umulig ville det være for en fullmakt å tjene seg rik i embetet ved bestikkelser eller å tyne bøndene. På denne tilsandede klippeøya, der bare fattigdommen trivdes, var det ikke mulig å dyrke mer enn til eget forbruk. I hele resten av Danmarksriket var det derimot rik avkastning for den som visste å sno seg ved fortjenstfullt virke for kongen og bestikkelser.
Kongeloven er skrevet ca. fem år etter at eneveldet ble innført. På basis av et kortfattet utkast til en lov på latin av generalfiskal Søren Kornerup, som for øvrig kongen måtte avskjedige på grunn av hensynsløs fremferd i embetet, fikk Kongeloven sin endelige utforming ved et samarbeid mellom Frederik 3 og hans kammersekretær Peder Schumacher (senere Griffenfeld) som samtidig skrev den ned. Slik sett kan det hevdes at kongen selv laget loven som ble holdt hemmelig for folket. Dette fremtrer som en parallell til forholdene på Anholt, der det ifølge den fremmede "historiografen" er fogden som har skrevet loven, som han altså sørger for at folket ikke får se.
Det er naturlig å oppfatte det slik at fogd Woldemar selv har forfattet loven, det vil si bestemt hva den skal inneholde. Han kan selvfølgelig også ha nedskrevet loven rent konkret, men ettersom fogden er lat òg har en fullmakt, nemlig Christen Stork (Storck, Storch), kan det ikke utelukkes at det er han som har gjort selve skrivejobben. Under en sammenligning mellom ferdighetene til Paarses svenn, Per Ruus, og fogdens fullmakt, Stork, hevder Hans Mikkelsen at Ruus fører en bedre penn enn Stork. Det skal snarest oppfattes slik at skriving er blant de ferdigheter fullmakten har ry for på Anholt, men her overtrumfes han altså ifølge eposdikteren av Ruus.
Flere tekstlige detaljer tyder på at forholdet mellom fogd Woldemar og hans fullmakt Stork speiler forholdet mellom Christian 5 og hans nærmeste rådgiver, tidligere kammersekretær, så kammerråd Schumacher; fra 1673 rikskansler, grev Griffenfeld, i en periode Danmarks reelle hersker. Ettersom kongen manglet evner for statsmannskunsten, kom han i et avhengighetsforhold til Schumacher/Griffenfeld som motsatt kongen tidlig la for dagen en fremragende begavelse. Vinhandlersønnen Peder Schumacher ble dimittert til universitetet 12 år gammel og fikk en ypperlig akademisk utdannelse. Også dette står i motsetning til Christian 5, som hadde liten akademisk dannelse å vise til og manglet statsmannslige kunnskaper. Her skal siteres fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (red.):

I en lang monolog i «Første bog», «Fjerde sang» utmaler Christen Stork krigen og feltlivets fortredeligheter for sin prinsipal, idet han samtidig fremholder hvor bekymringsløst fogden lever i fredstid. Det er verdt å legge merke til at fogden ut fra fullmaktens beskrivelse ikke gjør noe annet enn å tilfredsstille de kroppslige behov ved minst mulig egeninnsats. Dette fremtrer som en parallell til Holbergs beskrivelse av skjødehunden i "Epistel 69", jfr. innlegget 22.7.18 (red.): "Hvilken person nyter tilsvarende 'Privilegium' som epistelen forteller at skjødehunden gjør: ligge og dra seg på en bløt pute uten å gjøre det skapte grann; besudle matroners og jomfruers forklær, og som den eneste av dyrene ikke er underkastet den alminnelige lov? Det er bare ett menneske som passer til denne beskrivelsen, enevoldskongen, noe som åpner for at det er eneveldets monstrum Holberg utfordrer med sitt paradoks i denne epistelen, navnlig at den oldenborger som til enhver tid sitter med makten etter arveregler nedfelt i Kongeloven står over loven og for øvrig kan gjøre akkurat som han lyster."
For øvrig spiller fogd Woldemar ifølge sin fullmakt lanter med datteren Nille, noe jeg skal komme tilbake til. Det gamle kortspillet lanter, som også ble kalt bøddelspill, krever minst tre spillere. Det åpner for at Stork selv er tredjemann.
Det er ingenting som tyder på at fullmakten er misfornøyd med at fogden tilbringer mesteparten av tiden med behagelige sysler. Stork er nemlig selv svært så geskjeftig og håver inn store summer på det. For en gangs skyld unnlater Woldemar å lytte til sin fullmakt. Det gjelder den forestående krig mot Peder Paars, som fogden beordrer å sette i gang til tross for at fullmakten råder ham fra det. Dette frembyr en direkte parallell til en skjellsettende, for ikke å si fatal, kontrovers mellom Christian 5 og hans rikskansler.
Kongens beslutning om å gå til krig mot Sverige i 1675 sprang ut av ønsket om å gjenerobre Skåne, Halland og Blekinge. Griffenfeld mente det ville være en forhastet beslutning og rådet ham fra dette. Det fremgår av det berømte Rendsborgbrevet, som kongen overleverte sin rikskansler i Rendsborg like før landkrigen i Tyskland begynte, at han la vinn på å fremstille militæret i et dårlig lys for kongen, ganske parallelt til Storks lange tale for fogden på Anholt. I brevet lister kongen opp sin misnøye i 15 punkter, men avslutter med å si at han regner med at ministeren tar kritikken til følge, for øvrig vil kongen være ham nådig som før. I punkt 14 skriver Christian at Griffenfeld åpenbart ikke har noen respekt for militæret («militær affaires») og på alle måter prøver å få ham til å bli lei av det («gøre mig ked deraf»). Kongen skriver videre at det ikke angår ministeren, for han vil være der hvor hans hær er, og det finnes viktige oppgaver. Han gjentar så at han ikke vil skilles fra hæren.
Opptakten til fogdens beslutning om å gå til krig forteller mye om hans karakter. Straks Woldemar er blitt konfrontert med den trussel Paars representerer av Avind, lar han sitt folk sammenkalle for å «spørge dem til Raads, at høre deris Domme […] Nu vil jeg, sagde han, jer Raad og Meening høre, / Paa hvilcken Maade best vi Krig mod dem kand føre». Her er det tydelig hvordan Holberg understreker at Anholts hersker er avhengig av andres råd. Det kan tolkes som en hentydning til Christian 5, som kjente sine begrensninger og derfor lente seg tungt til sine rådgivere. Kongen traff aldri viktige beslutninger alene, men drøftet alltid disse på forhånd med geheimeråd/rikskansler Griffenfeld eller Geheimerådet.
Dersom man leser Mikkelsens lakoniske omtale av Woldemars reaksjon på at Stork rådet ham fra å gå til krig, opp mot Griffenfelds fall, får denne en sterkt satirisk virkning. Til tross for fullmaktens monolog, der han beskriver alle krigens ulemper og plager for Anholts hersker, velger den late livsnyteren likevel å begynne krigen. Mikkelsens kommentar lyder som følger: «Saa Storch fik liden Tack / for sin Veltalenhed og denne lange Snack.» Uenigheten i krigsspørsmålet var den direkte årsak til at Danmarks mektigste mann endte på kne under bøddelsverdet, dømt for en rekke alvorlige misligheter i sin embetsførsel, deriblant bestikkelser, og majestetsforbrytelse. Kongens benådning kom i samme øyeblikk som bøddelen hevet sverdet over delinkventen; den tidligere rikskansler, grev Griffenfeld, ble dømt til livsvarig fengsel.
I et komisk epos som Peder Paars faller det naturlig å assosiere fra «Stork» til fuglen med samme navn. Dette bringer tanken hen på en annen «fugl», nemlig Griffen, et av kallenavnene til rikskansler Peter Griffenfeld (1635–99). Griffenfelds våpenmerke var en griff, en krysning mellom ørn og løve, som også kunne opptre på medaljer som grevens symbol. Den satiriske parallellen kan i så fall forstås slik at fullmakten tidligere har hatt et vanlig borgerlig navn, men at han siden er blitt opphøyd av fogden til «stork» ut fra sitt fortjenstfulle virke i dennes tjeneste.