Kommentarer til Peder Paars, VII

Peter Griffenfeld; skomakeren som flådde huden av folk

Det er ikke ett, men flere sammenfall mellom den fiktive Christen Stork og den historiske Peter Schumacher Griffenfeld. noe som kan understøtte hypotesen om at Woldemars fullmakt er et satirisk portrett av henholdsvis Frederik 3s og Christian 5s kammersekretær og nærmeste rådgiver / rikskansler. Det dreier seg både om en grunnleggende likhet i funksjon/posisjon og måten denne utnyttes på og en likhet på detaljplanet. I tillegg finnes en språklig parallell: Begge har fuglenavn. 

      Motsatt sin prinsipal er fullmakten og rådgiveren svært flittige, og begge råder denne fra å gå til krig. Woldemars og Christians 5s måtelige evne, uselvstendighet og hang til fysiske gleder etterlater et tomt styringsrom, der Stork, øyas fornuftigste mann ved siden av barbereren, og den høyt begavede Griffen kan boltre seg fritt. Dette utnytter de til å samle seg stor rikdom. Her skal det riktignok nevnes at virkelighetens Anholt var den fattigste plett på dansk jord, men slik det er argumentert for i tidligere innlegg, er det en rekke forhold ved fiksjonens Anholt som ikke samsvarer med den faktiske øya. Holberg har ganske enkelt annektert et ikke-sted og avrisset det som en karikatur av Danmark.
      I annen sang, annen bok omtales Stork nærmere, og her står blant annet:    

"Stork Fogdens Fuldmagt var, sit Amt saa vel forstoed, Og hafde ved sin Fliid det sat paa saadan Foed, At der i Riigdom ey paa Øen var hans Liige, (...)" Stork har altså benyttet sitt embete til å skaffe seg stor fortjeneste. Den vanlige måten for en embetsmann å komme til rikdom på, var ved bestikkelser. Også Griffenfeld hadde store inntekter av bestikkelser knyttet til sitt amt, noe som bidrog til at han etter hvert ble en svært rik mann.        De første tiltalepunktene under rettssaken mot Griffenfeld i 1676 gjaldt salg av presteembeter og bestikkelser. I Peter Griffenfelds historie, som er innlemmet i "Fridericus III. Ottende Konge af den Oldenborgske Stamme" (Dannemarks Riges Historie), publiserer Holberg generalfiskal Christen Pedersøns "Irettesættelse". Her står blant annet: "1.) In Crimine Simoniæ, i det han, af Penge-Gierrighed dertil dreven, fast alle vacerende Præste-Embeder og geistlige Beneficier, saa og Expectantz-Breve derpaa, ikke efter Meriter, paa det GUds-Tieneste kunde befodres, men de meestbydende Leje-Svenne conferered haver (...) 2.) Haver og Greve Griffenfeld i mange Maader begaaet Crimen concussionis, i det han mod sin dyre Eed for at erlange adskillige Tienester og Befodringer, ja end og ved Rettens Administration mangfoldige store Skiænk og Gaver taget og oppebaaret haver, saa at, omendskiøndt de af ham præsterede Eeder hannem om slig Pligt og Skyldighed burde ideligen at erindre, saa haver dog Hans Kongl. Majestet til Rensborg hannem herom Allernaadigst advared og erindred, men han dog saadant ingenlunde har villet lade fare, men fremdeeles annammet saavel af Fremmede, som Landets Indbyggere Skienk og Gaver til mange tusinde Rdlr. (...)" Griffenfeld ble arrestert 11. mars 1676, og det gikk ikke mange dagene før hans rørlige formue, som beløp seg til 47 800 riksdaler, ble konfiskert og brakt til slottet. I løpet av de følgende måneder ble pengene brukt til å tette huller i flåtebudsjettet. Den 20. mars gikk det ut en forordning som forbød alle former for bestikkelse. Den fastslo at den som hadde tilbudt eller gitt en «skænk eller gave», skulle bøte det dobbelte beløp, halvparten til Kvæsthuset (se under) og halvparten til angiveren. Den som hadde mottatt bestikkelsen derimot, måtte bøte både liv, ære og gods.*       Omtalen av Storks virke som fogd Woldemars fullmakt avsluttes slik: "Jeg nyelig fundet har i Paarses Haand-Journal, At hand i Alderdom har bygget Hospital. Hvormed udtryckelig vor Christen gaf tilkiende,  At hand af Gudsfrygt kun, til ingen anden Ende, Folk flaade Huden af, og for at lade see, (note) At hand i Alderdom Allmisse vilde tee." Ut fra Paarses generelle virkelighetsoppfatning å dømme er hans egenhendig førte journal ikke noen vederheftig kilde, og Mikkelsens forklaring på den griske Storkens pønitens i alderdommen virker svært tvilsom. Men dersom vi tar som utgangspunkt at Stork viser til Griffen, avdekkes en logisk kjerne. Ved å ha mottatt mange og store bestikkelser er den tidligere Griffenfeld, etter 1676 igjen Schumacher, indirekte årsak til at det innløp bøter som bidrog til finansieringen av byggingen av et hospital for sjøfolk, nemlig Kvæsthuset i København.       Just Justesen har følt seg kallet til å belyse denne saken ved en note i tre punkter, der vi skal se på de to første: "Det er, som mand siger, at stiæle en Hud for at give den Fattige et par Skoe.       Qvi veut rendre à Dieu ce qu’il a pris au monde.                                Des Preaux Sat." Ifølge kommentarene i Ludvig Holbergs Skrifter viser det første punktet til et gammelt dansk ordtak: "Mangen stjæler oksen og giver kallunet til de fattige, eller huden og syer sko deraf til de fattige." Til grunn for ordtaket ligger tanken om at man må bøte for synd eller en ond handling, her tyveri, ved en god handling. Dette er det mange som unndrar seg ved å gi en dårlig, kallun (innvoller) eller liten, et par sko, som almisse. Til sammenligning kan nevnes 2 Mos, 22,1 (Luther-Bibel): "Wenn jemand einen Ochsen oder ein Schaf stiehlt und schlachtet's oder verkauft's, der soll fünf Ochsen für einen Ochsen wiedergeben und vier Schafe für ein Schaf."       Det er verdt å merke seg at Holberg varierer ordtakets form. Hvorvidt dette er en kjent versjon, er jeg usikker på. I alle fall er det sannsynlig at grunnformen er "sy sko", det vil si at den fattige får sko og ikke en skinnbit til å fremstille sko av. Den som syr sko, er som kjent skomakeren. Passasjen kan utlegges slik: Stork "flaade Folk af", slik man flår en okse, tar/stjeler hele huden, men "bøter" ved å gi dem, som er blitt fattige, et par sko. Dette fremtrer som en kryptert hentydning til Peter Schumacher Griffenfeld.       Det andre punktet i Justesens note er et sitat fra Boileaus 9. satire, vers 164: "Som vil give Gud det tilbage, som han har taget fra Verden", der omtalen, i en innlagt replikk, gjelder en person som har bekostet byggingen av et kloster (jfr. LHS).     Å bøte til Kvæsthuset hadde i 1676 en høyst konkret betydning. Hospitalet for kvestede sjøfolk fra 1618 hadde hatt en omskiftelig tilværelse, og tidligere lokaler var etter hvert blitt for trange. Tilskyndet av striden med Sverige på 1600-tallet satte Christian 5 seg som mål å bygge et nytt og stort hospital for flåten. Dette kom konkret til uttrykk senest i 1674 i form av en fundas for Kvæsthuset. Allerede året etter var Skånske krig i gang, noe som førte til at byggingen av Kvæsthuset ble utsatt. Først i 1686 stod det imponerende byggverket ferdig.                     Kvæsthuset ved havnen i København. I mellomtiden ble det samlet inn midler til byggingen. Blant disse utgjorde bøter en ikke ubetydelig del, deriblant for å ha mottatt «skænk eller gave». Den som hadde gitt bestikkelser et ansikt, var ingen ringere enn rikets kansler, grev Griffenfeld/Schumacher. Da Kvæsthuset endelig stod ferdig, var Peter Schumacher etter datidens beregning en eldre mann, nemlig 51 år, og satt som fange på Munkholmen festning utenfor Trondhjem. I 1698 fikk Danmarks tidligere rikskansler flytte inn til byen formedelst skrantende helse, der han døde året etter, noen måneder før sin prinsipal Christian 5.    Uenigheten mellom Christian og hans høyre hånd, rikskansleren, i 1676 dreide seg blant annet om tempoet i krigsutviklingen. Da det i form av et oppsnappet brev ble bevist at Griffenfeld trenerte denne stikk i strid med kongens vilje, var det slutt på en av dansk histories mest strålende embetskarrierer. For øvrig fastslo Kongeloven som var skrevet med Schumacher/Griffenfelds hånd at kongen ikke behøvde spørre noen som helst om lov til å krige.        For Christian var krig nærmest for en sport å regne; krigskunsten inngikk i fyrsten og adelens oppfostring, gjerne i kombinasjon med jakttrening, og majestetens mundur var et praktfullt skue, jfr. bl.a. innlegget 18.9.18.  Bernt van der Eichens gobelin som viser Christian 5 under erobringen av Damgarten i 1675. Her kunne man gjerne istemme med Hans Mikkelsen da han besynger Woldemars fremtoning før "slaget" mot Peder Paars, der fogden har trumfet gjennom å følge hæren i krigen:  "Dog lod sig Fogden ey af saadant overtale, Men strax Befalning gav hans broget Hest at sale, At lafve sig til March. Calliope stem op, Beskriv mig kortelig vor Fogd fra Taa til Top. Hans Rustning og Mundur, hans Krigsmagt og dens Orden, Som den blev seet da at staa ved Fogde-Gaarden." Likevel hadde altså enevoldskongen, landets far, omtanke for alle dem som måtte regne med å bli kvestet i krigen mot svenskene, når han, Rytterkongen, prøvde å vinne tilbake de deler av riket som gikk tapt under Frederik 3. Majestetens empati, for å bruke et moderne uttrykk, fremgår da også av den latinske inskripsjonen som var murt inn i Kvæsthusets fasade på en sandsteinsplate; her i dansk oversettelse:  «Med enestående forudseenhed lod Hans Majestæt Kong Christian den Femte dette Kvæsthus rejse og udstyre, for at de, som ofre lemmer til rigernes offentlige bedste, her kan finde trøst, lindring og helbredelse for deres lidelser."  På den tiden Holberg skrev Peder Paars, mot slutten av Store nordiske krig, var Kvæsthuset stadig i full drift som sykehus for flåtens syke og sårede. Etter Slaget i Køge bukt i 1710 måtte hospitalet, var beregnet for ca. 240, ta imot ca. 1000 sårede. Man kan undre hva Holberg, som ganske sikkert har lest denne inskripsjonen, har tenkt om den enestående forutseenheten til kongen, som kriget mot svenskene til ingen nytte, og der resultatet var rikets forarming, skattetyngede bønder og kvestede sjøfolk, for ikke å snakke om alle de døde.           Carl Neumann, "Slaget i Køge Bugt 1710" (1886). Å bøte til Kvæsthuset kan sees i forlengelsen av et opprinnelig uttrykk å «ha forbrutt til hospital». Hospital var historisk ikke et sykehus beregnet på dem som ble kvestet under sjøkrig eller arbeidet med å bygge orlogsskip, men et sted for dem som ikke kunne ta vare på seg selv på grunn av fattigdom, alder, sygdom eller andre plager. «Hospital» kommer av latin «hospitalis», «gjestfri» og inkarnerer den ideelle siden ved hospitalstanken. En sann kristen skulle utvise både nestekjærlighet, barmhjertighet og gjestfrihet, og i middelalderen var gjerne hospitalene lagt til klostre eller kirker; flere av disse var oppkalt etter en helgen. Mot denne bakgrunn får straffebøter til hospital, gjerne til det nærmeste eller «nestliggendes» hospital, en særlig religiøs signifikans.       Det å betale bøter til «Kongens Qvæsthuus», slik det er omtalt i Christian 5.s Danske Lov fra 1683, året før byggingen av Kvæsthuset påbegyntes, kan ikke sies å ha samme barmhjertige klang. Holberg har neppe oppfattet kongens hospital for sårede etter sjøkrig som et egnet middel til å sikre seg salighet.  * Alle opplysninger fra Olden-Jørgensen, s. 266.