Kommentarer til Jeppe paa Bierget (II)

                  Jørgen (von) Skomagers historie

Da Jeppe begir seg av sted til byen for å kjøpe grønnsepe, har solen allerede vært oppe en god stund. Bøndene er i full sving, men Jacob Skoemager har ennå ikke stått opp. Slik jeg har argumentert for i forrige innlegg, er ikke "Skoemager" angivelse av Jacobs yrke, men hans familienavn, innenfor komediens satiriske kontekst. Her trekker jeg linjen til Joachim og Peder Schumacher; hverken far eller sønn Schumacher var skomaker. Joachim var vinhandler og drev skjenkestue liksom Jacob Skoemager, så Schumacher viser til én eller flere av forfedrenes håndtering, trolig tilbake til middelalderen. Det dreier seg ikke om en simpel lappeskomaker, men en som kunne fremstille skotøy og var medlem av skomakerlauget. Schumacher er et vanlig familienavn i Tyskland; Sko(e)mager på sin side er så vidt meg bekjent ikke familienavn i Danmark. Det er derimot Schumacher, på linje med andre tyske håndverksnavn, som direkte eller indirekte vitner om tysk innvandring og håndverkstradisjon. Det samme gjelder Schuster, tysk for "skomaker" (se under).

      Dersom "Skoemager" var et tilnavn som fortalte hvilket håndverk Jacob hadde, ville det ha vært unødvendig å vekke ham. Håndverkere begynte arbeidet tidlig, fordi de var avhengig av dagslys. Dette er blitt tradisjon blant håndverkere, til manges irritasjon. I første scene forteller Nille at hun har vært i laden (låven) for å se hvordan det gikk med arbeidet. Det tyder på at det har vært tilstrekkelig dagslys fra dør og vindu(er) til å kunne arbeide der inne. Jacob Skoemager, derimot, har ennå ikke stått opp. Dette understøtter tolkningen om at han ikke er skomaker. Vertens innledende replikker handler da også om at Jeppe er tidlig på døren. Den første lyder: "Hvo Pocker vil her ind saa tilig?" Og neste: "Takk, Jeppe. Du est saare tilig paa Færde i Dag." 

      Av den første replikken fremgår det at Jeppe har tenkt seg inn i Jacob Skoemagers hus, noe som vitner om at Jacob driver kro, ikke bare "skjenker brennevin mot betaling", slik det står i innledningen i LHS. Det fremgår da også av baronens replikk, der han benevner Jacob som "Kroemand" (jfr. forrige innlegg). Videre omtaler Jeppe Jacobs hus som "Kroen" flere ganger, og det sies uttrykkelig at Jacob ikke bare skjenker brennevin, men også øl. Dersom det fastholdes at Jacob driver en kro, har vi funnet det sannsynlige åstedet for samtalen mellom Jeppe og Mads degn, der Jeppe forteller at han engang skremte en tyr og sistnevnte svarte med å henge ham ut. Minnet om denne pinlige hendelsen innledes med at Jeppe klager over at degnen ikke gir ham et eneste krus øl på et helt år. Her sitter de to mennene, henholdsvis Nilles ektemann og elsker, høyst sannsynlig på en kro, nemlig Jacob Skoemagers. 

      Det er utenkelig at Jacob vekselsvis driver kro og sitter bøyd over skomakerlesten. Dersom kroen skal være lønnsom, må han stå for innkjøp, organisere frakt, kanskje importere, skrive brev, føre regnskap etc. I en kro er det også servering av mat, noe som sannsynliggjør at Jacob har kjøkken- og kanskje serveringspersonale.  

      Etter at Jacob har rådet Jeppe til å si til Nille at prisen på grønnsepe er høyere enn den faktisk er, slik at han kan betale for seg hos Jacob, går sistnevnte for å hente et glass brennevin. Kromannen skåler og sier: "Singot, Jeppe." "Singot" er et opprinnelig tysk uttrykk. ordnet.dk/ods/ordbog: "fra nt. segen('s) gott, sün gott ofl. (hty. gott segne)". Den tyske opprinnelsen understrekes i vertshusscenen i Fjerde bog i Peder Paars (1720). Svennen kommer inn med et glass brennevin og gir det til en gjest, en spissborger, med følgende ord: "Singott Vater." Spissborgeren "blev da heftig vreed og skreg: 'Tal Dansk, din Tater!'" Skåleuttrykket understreker altså det tyske ved Jacob Skoemager, "Skusteren".

      Jacob drikker av glasset før han gir det til gjesten; for mye, synes Jeppe. Jacob minner om at det er sedvane at verten "drikker Giesterne til". Jo da, dette vet Jeppe godt:

"Jeg veed det nok, men Skam faa den der først fant paa den Sædvane. Din Skaal Jacob."

Den som først fant på sedvanen at den som serverer, først skal ta en slurk av glasset selv, var en som fryktet å bli forgiftet. Her dreier det seg riktignok ikke om én, men flere personer som mer eller mindre samtidig og spredt over hele kloden har fryktet for å bli tatt av dage. Disse personene er mektige; konger eller keisere, og vet at de har uvenner som ønsker å rydde dem av veien. Denne skålen går altså til Jacob Skoemager, som jeg tolker som et vrengebilde av Peder Schumacher Griffenfeld. Han var en periode Danmarksrikets reelle konge og pådrog seg derfor fiendskapen til flere innflytelsesrike menn. Om noen burde få glasset sitt sjekket, var det grev Griffenfeld! Alternativt kunne han ha tatt ad notam den fiendskap som bredte seg i hoffet og den øverste militære ledelse, òg kongens kritikk i Rendsborgbrevet. Men alle varsler prellet av på den egenmektige skomakerætling. 

                   Grev Griffenfeld avbildet i 1672.

    

Holberg skriver om rikskanslerens mange uvenner i "Peder Schumachers eller Griffenfelds Historie" (Dannemarks Riges Historie, Tomus 3):

"De fornemste af hans Modstandere vare Gyldenløve, Ahlefeld, Bierman, Knut, item, den Brandenborgske Envoje Brandt, hvilke, da de merkede at Kongen begyndte at kiedes ved Griffenfeld, og at bære Fortrydelse over den alt for store Myndighed han tiltog sig, forglemmede ikke at kaste Olje i Ilden, for at blive skildte ved en Minister der vilde have Kongens Hierte alleene, og ikke tillod nogen anden udi Eenrom at tale med Hans Majestet."

Etter at Griffenfelds uvenner snappet opp et brev som viste at rikskansleren fortsatte sitt politiske spill med uthaling av krigen mot arvefienden Sverige, Frankrikes allierte, var kongens tålmodighet forbi. Rikskansleren ble arrestert, stilt for retten, dømt til døden, men fikk pardon i grevens tid, for å si det slik. Denne prosessen fant sted i etterkant av den danske erobring av Wismar (jfr. forrige innlegg). 

      Jeppe får et nytt glass, og slik avsluttes scene 4:

"Jacob: Singot Jeppe.

Jeppe: Gud bevare vore Venner, og Skam faa alle vore Uvenner. Det giorde got i Maven Ach! Ach!

Jacob: Lycke paa Reisen Jeppe!

Jeppe: Tack Jacob Skoemager."

           

I Jeppes skål, som varierer ordlyden i hans første til Jacob; "Skam faa den der først fant paa den Sedvane," fokuseres det altså på venner kontra uvenner, og det kan synes som om det er flest uvenner (min understrekning): "Skam faae alle vore Uvenner." Det er videre verdt å merke seg at Jacob i neste lykkønskning, i scene 6, varierer scene 3s "Lycke paa Reisen Jeppe" slik: "Farvel Jeppe, Løcke paa Reisen." Dette kunne ha vært en tilfeldig ortografisk variasjon, men så stor er neppe tilfeldighetenes makt. Dette er nemlig det eneste tilfellet av "Løcke" i hele Holbergs forfatterskap. I overteksten skal ordet oppfattes som side- eller dialektform av "lykke" i betydningen "gunstig skjebne". "Løkke" i betydningen "lykke" finnes imidlertid bare et par ganger i forfatterskapet, noe som åpner for at "Løcke" skjuler en undertekst, nemlig en løkke til å bli hengt i. En slik løkke skal Jeppe senere under reisen få stifte bekjentskap med, liksom Jacob Skomager selv etter Slaget om Wismar. Og de som i stor grad bidrog til det, var, i Skomagers/Schumachers tilfelle, uvennene. Ettersom også narrehenrettelsen av Jeppe viser til narrehenrettelsen av den tidligere rikskansler, noe jeg kommer tilbake til, kan vi istemme med Jeppe: "Skam faa alle vore Uvenner" (som vil sørge for en løkke "på reisen"). 

Frederik 3s kammersekretær, senere Christian 5s nærmeste rådgiver, rikskansler grev Griffenfeld, hadde avgjørende innvirkning på støpingen av det danske enevelde, både konstitusjonelt og rituelt, i tillegg til landets styring i perioden da han stod på høyden av sin makt. Schumacher bidrog selv til sin egen klassereise ved å delta i utformingen av betingelsene som favoriserte personer som ham selv, ikke-adelige som tilsynelatende servilt tilbød sine tjenester til enevoldsmonarken. Etter hvert var skomakerætlingen blitt så mektig at han klatret over det åttende skudd på oldenborgerstammen. Under sammenligningen mellom Peder Schumacher, Corfitz Ulfeldt og Hannibal Sehested i "Peder Schumachers eller Griffenfelds Historie" skriver Holberg:

"(...) naar man betragter Griffenfelds Avancement, og seer en Kiøbenhavnsk Vinhandlers Søn udi nogle faa Aar at blive Rigs-Cantzler, Dansk og Keiserlig Rigs-Greve staae paa point at blive Rigs-Første, og at allieres med Førstelige Familier, og det alleene formedelst Forstand og Meriter, kand man ikke andet end fatte en høi Idee om hans Person (...)".

      

Som nevnt i forrige innlegg, omtaler Jeppe Jacob Skoemager to ganger som "Skuster", av tysk "Schuster", skomaker. Både Skuster og Schuster er for øvrig familienavn. Begge gangene gir Jeppe uttrykk for misbilligelse. Hvorvidt "Skuster" hadde en nedlatende betydning på Holbergs tid, er jeg ukjent med. Dette er de eneste tilfellene i hele forfatterskapet, der Holberg benytter "Skuster" - på ett unntak nær: i "Epistola 496. Georgii Retsuhcs Liv og Levnet" anvender han det, implisitt, i sin tyske form. Lest baklengs blir "Retsuhcs" til "Schuster", forelegg for dansk "Skuster".    

      Løsningen på det enkle anagrammet gir seg ved at Georgius, egentlig Jørgen, tar navnet Retsuchs etter at han er blitt skomakermester. Det nøyaktige årstallet for epistelen er jeg ukjent med, men den er trykket posthumt i Tomus V, 1754, forfatterens dødsår. Epistelen kan leses som en epilog til forfatterskapet, hvor Holberg raljerer med genren kongebiografi, der han selv hadde levert flere viktige bidrag, samtidig som han letter på sløret til den historiske undertekst i de komiske verkene. Med satiren om Retsuhcs/Schuster peker Holberg mot sine tidligere vrengebilder av Peder Schumacher, deriblant Jacob Skomager-figuren.

      Det er ikke tilfeldig at det er en Schuster som beæres med en historie i "Epistola 496." Tidligere var det gjerne konger det ble skrevet biografier om, og heller ikke dét skjedde så ofte. En slik tolkning av epistelen kan understøttes av at Holberg faktisk har skrevet en historie om Peder Schumacher, som ikke var konge, men tedde seg som én. Forfatteren har altså begått to historier om en "skomaker"; én om skomakeren Georgius Retsuhcs (Schuster) og en annen om vinhandlersønnen Peder Schumacher, som het «Skomaker». Vi skal se på innledningen til de to historiene.            

      "Peder Schumachers eller Griffenfelds Historie" er føyet inn på slutten av Frederik 3s biografi, "Fridericus III. Ottende Konge af den Oldenborgske Stamme."

"Saasom Grundvolden blev lagt til denne navnkundige Ministers Lykke og Høyhed i denne Konges Tid, skiøndt den vigtigste Scene af hans Liv og Levned henhører til efterfølgende Regiering, saa vil jeg her kortelig anføre hans heele Historie, paa det at den kand findes samled paa et Sted, og haaber jeg at Læseren derudi vill finde desstørre Behag, efterdi intet derom tilforn er antegned, hverken udi trykte eller skrevne Bøger, undtagen nogle faa Linier udi Pufendorfs Brandenborgske Historie, hvor der alleene tales om hans Fald."

Den første til å skrive Peder Schumacher Griffenfelds historie eller biografi, er altså Holberg. Han er også den første - og eneste - til å skrive Georgii Retsuhcs historie, som har følgende fortale:

"Efter forlangende skikker jeg min Herre den nyeligen afdøde Georgii Retsuhcs Liv og Levnets Historie. Den kunde have været vidtløftigere udført, hvis jeg efter en stor Deel andre Skribenteres Exempel havde villet anføre umagtpaaliggende Ting: Men jeg holder mig alleene til det, som er merkværdigt, og som kand interessere en Læser, hvilket min Herre seer af efterfølgende korte Forfatning."
      

I "Epistola 496." skildres Jørgen Schusters/Retsuhcs' liv og levnet i kongebiografiens form. Komikken består tilsynelatende i at en totalt uviktig person, en ringe skomaker, en skuster, skildres som om han var konge. Her skal det skytes inn at komikken samtidig smitter over på genren kongebiografi. Det er uunngåelig at leseren vil sitte igjen med et inntrykk av at det er latterlig å skulle opphøye ethvert menneske, også en konge, slik det gjøres i den sterkt satiriske epistelen. Den er likefullt formelt ikke så langt fra den tradisjonelle kongebiografi og for å få dét bekreftet, er det nok å gå til Holbergs egne biografier om oldenborgekongene. 

      Dersom man utgår fra at Holberg med Georgius Retsuhcs undertekstlig sikter til Peder Schumacher, blir det forståelig at "Schusterens" levnet beskrives som om han var konge. Schumacher Griffenfeld samlet seg en stor formue og opptrådte og regjerte en periode som om han var konge. I kapitlet "Hoffet i Købmagergade" gir Sebastian Olden-Jørgensen et godt innblikk i den majestetiske ramme for Hans Høygrevelige Eksellenses hjemmeliv.* Rikskanslerens opphav var borgerlig, noe familienavnet Schumacher beviste utover enhver tvil, men skomakerætlingen oppnådde å bli adlet etter et system, som han selv hadde bidratt til. Retsuhcs derimot forble i sin borgerlige stand, men hans levnet er skildret som en jevn stigning mot toppen innenfor standen, og hans tidlige år, for ikke å snakke om hans unnfangelse, er skildret av en ettertids ønske om glorifisering. 

      

"Det var ved hans Antagelse som Mester udi Lauget, at hand gav sig det Navn af Retsuhcs, hvoraf hand udi Historien er bekiendt: Thi man kaldede ham tilforn kun slet og ret Jørgen. Hand havde selv i Sinde at lade sig kalde von Retsuhcs, ikke af nogen Hovmod; men alleene, efterdi hand havde merket, at man ved fremmede og glimrende Navne kand erhverve sig Anseelse og Fordeel. Men hans Sviger-Fader, som var en sterk Patriot, sat sig med Hænder og Fødder derimod, saa at Retsuhcs derfor stoed fra sit Forsæt, og det maatte til hans Undskyldning heede, at hans Hustrue var af Qvinde-Forfængelighed falden til den Skrøbelighed."

I samme stund som Jørgen stiger opp til mester, tar han altså navnet Retsuchs, et "vrengenavn" av tysk Schuster, et annet ord for "Schuhmacher". Epilogens berømmelige store mann, som indirekte sammenlignes med Homer og Erasmus av Rotterdam, ønsker altså å hete von Skomaker baklengs. Forelegget er utvilsomt Schumachers navneendring da han forlot den borgerlige stand og ble opphøyet i adelstanden som grev Griffenfeld. Navneendringen er riktignok satt på hodet, idet Jørgen går fra ikke å ha noe familienavn, liksom kongen, til å bli von Skomaker; her er det opptil flere satiriske lag. 

      Vi skal se nøyere på de enkelte likhetspunkter under den videre gjennomgang av epistelen; her er foreløpig en oppsummering. Peder Schumacher og Jørgen Retsuchs hadde samme ledestjerne: å nå til topps. Førstnevnte oppnådde å bli den reelle konge i Danmarksriket; sistnevnte oldermann i Skomakerlauget i Kalundborg. Kalundborg, som er oppkalt etter en tidligere borg fra 1100-tallet, ligger omtrent midt i Danmark og var frem til 1500-tallet kongelig residensstad. Deler av det danske riksarkiv ble oppbevart i et frittliggende tårn, Folen, på borgen, som også rommet skattkammeret. Flere stendermøter ble avholdt på den geografisk sentrale Kalundborg. Det utvilsomt viktigste møtet fant sted i 1494, da Udelelighetsbrevet ble vedtatt. Det fastslo, i sterk motstrid til den senere Kongeloven, Schumachers svennestykke som kongelig karrierejeger, følgende: 

"at Danmark er et frit kårerige (valgrige) og kunne (det) derfor ej gøre være (blive gjort) eller fulgt at samtykke (i) det (at) Riget, slotte eller stæder, skal partes eller deles udi flere Herrers vold end een." (Wikipedia)

Fra Kalundborg kom også en annen av Holbergs litterære karakterer, nemlig Peder Paars, som kunne måle seg med en hvilken som helst oldenborger i storhet og berømmelse (jfr. innlegget 28.10.19). Hans festemø het Dorothea og hentyder til oldenborgernes stammor, Dorothea av Brandenburg (1430-1495), som spilte en viktig rolle i Danmarks, òg Kalundborgs, historie (jfr. innlegget 5.7.18). 

      Både Peder Schumacher og Jørgen Retsuchs/Schuster minnes for sin bratte klassereise; de kom fra de ubekjentes rekker og steg, eller mer korrekt klatret, opp til berømmelsens tinde. Så kunne man tenke at oppkomlingene, deres bakgrunn tatt i betraktning, ville legge mindre vekt på den strenge inndeling i klasser, det være seg i samfunnet som helhet eller skomakerlauget. Paradoksalt nok er det motsatte tilfelle; både Schumacher og Retsuhcs/Schuster er i påtagelig høy grad klassebevisste. Her skulle det være nok å nevne Rangforordningen og Gemakksordinansen fra 1671, som er ført i pennen av skomakerætlingen, kongens uunnværlige kammersekretær, som samtidig antas å ha satt sitt preg på utformingen. Retsuhcs/Schuster på sin side retter seg nøye etter laugsartiklenes bestemmelser om klassedeling, nemlig mellom dreng, svenn og mester. Da hans mester, laugets oldermann - et bevisst valg - vil gjøre Jørgen til svenn ett år før de reglementerte syv år var omme, vegret drengen seg. Ved dette fulgte han sin mors eksempel, som først hadde vært jomfru (og født et barn med ukjent far), siden tjente som amme (typisk stilling for en magdalene / fallen kvinne) i tre år, for deretter å bli matrone. Dette viser ifølge Retsuhcs’/Schusters’ biograf at hun har gått gradvis frem til forfremmelse. Han kommenterer videre at de fleste:

«springe paa eengang lige fra nederst til øverst, uden ret at have forsøgt Verden, og viiset Prøver udi hver Classe paa deres Duelighed. Det var i den Henseende, og uden Tvivl efter Moderens Formaning, at Drengen ikke vilde haste med sin Forfremmelse fra Lære-Dreng til Svend (…) men vilde oppebie de Aar, som efter Laugs-Artiklerne ere foreskrevne.»

Skjønt aller viktigst for karrierehoppet til skomakerætlingen og kjellerpikens sønn var foregivelsen av en lydhør innstilling til øvrigheten. På dødsleiet innprenter Retsuhcs sønnen følgende:

«Beflit dig paa at dit Arbeyde bliver troefast og forsvarligt, helst for Stadens Høyviise Øvrighed; Thi, naar du har Øvrigheden til Ven, kand du give de andre en god Dag (…)»

     

Beskrivelsen av Retsuhcs’/Schusters død og de «hellige Anstalter» i forbindelse med den store berømte mannens døde kropp, opptar en betydelig del av biografien. Anstaltene til begravelsen og likbegjengelsen hadde «fordum vel-meriterede Skomagernes Oldermand» selv gjort da han lå på sitt ytterste, og hans etterlatte hustru og sønn forsømte ikke å etterleve hans befalinger til punkt og prikke. Det betyr at han enten innprentet dem muntlig de detaljerte bestemmelser, eller så har han skrevet dem ned. Det siste virker mest sannsynlig. Nå er riktignok Peder Schumacher, som døde som statsfange i Trondhjem, ikke spesielt erindret for sin begravelse, som må ha foregått i relativ stillhet blant slektninger hjemme i Danmark. Men aldri har et dansk kadaver blitt omgitt av større glans enn under Castrum doloris, den avdøde enevoldskonges «smertens leie» (jfr. innlegget 3.7.18). Og statuttene for all halloj rundt oldenborgerliket er, slik oppfatter jeg Olden-Jørgensen, penneført av kammersekretær Schumacher, eller skal vi si Peder (von) Skomager.

Det eldste kjente bildet av Castrum doloris i Danmark, Frederik 5s i 1766

Vi skal se nærmere på enkelthetene i biografiene om Peder Schumacher Griffenfeld og Jørgen (von) Retsuhcs/Schuster.

Om Retsuhcs' far er intet kjent. Det skyldes utvilsomt at moren, Mette Claus-Datter, var "Kielder-Pige" hos Theodorus Mortensen i Korsør, et yrke som gjerne forbindes med et lastefullt liv og prostitusjon. Retsuhcs' mor har altså skjenket drikkevarer i en kjellerbevertning. Tidligere var det vanlig at vin- eller ølstuer lå i kjelleren hvor drikkevarene ble lagret, derav benevnelsen "kjellerpike". Farens anonymitet og morens plettede vandel - òg mangel på enhver allmenn interesse - forvrenges i historien til å bli fortreffelige kvaliteter.

       De biografiske detaljene om Retsuhcs' opphav kan sammenføres med Peder Schumachers ditto. Rikskansleren er født i et hus på hjørnet av Købmagergade og Løvstræde i København, der faren, en innvandret tysker, drev vinhandel og vinstue, sistnevnte trolig i kjelleren. I 1630 hadde Joachim Schumacher fått regnskapsarbeid hos den tyskfødte vinhandleren Peter Motzfeldt, som også drev vinstue, og to år senere fridde han til sjefens datter, Maria. Etter giftermålet flyttet paret inn i huset på Købmagergade/Løvstræde, der Joachim etablerte vinhandel. Hvorvidt huset, som Peter Motzfeldt hadde bekostet, fremdeles stod der da Holberg kom til København på begynnelsen av 1700-tallet, er jeg ikke kjent med. Dette er imidlertid mest sannsynlig; den velstående Peter Motzfeldt, som var stadskaptein ved sin død, ville neppe ha utstyrt datteren med en gammel, dårlig bolig, og Joachim Schumacher ble en velstående kjøpmann og har ganske sikkert hatt sin bolig og forretning i en solid gård. Det er imidlertid sannsynlig at gården gikk med under bybrannen i 1728, jfr. Wikipedia om "Løvstræde": "Den blev ødelagt ved Københavns brand 1728, og de ældste huse i gaden stammer derfor fra den efterfølgende genopbygning." Også senere i livet skulle Schumacher bo i Købmagergade. Etter at kancelliråden hadde inngått giftermål med 14 år gamle Karen Nansen i 1670, flyttet paret inn i en stor gård på hjørnet av Købmagergade og Helliggejststræde.     

      Fra ca. 1720 til bybrannen bodde Holberg selv i Købmagergaden nr. 26; ifølge et skilt på stedet: "HOS SUKKERBAGEREN / NÆST OP TIL DAVID SKOLEMESTERS GAARD." Det betyr at forfatteren har levd tett innpå Schumachers fødested, mens han skrev Peder Paars og en rekke av komediene, deriblant altså Jeppe paa Bierget Eller Den forvandlede Bonde.  

      Ifølge Salmonsens konversationsleksikon, Anden Udgave (1915-1930) står det at her ennå drives vinhandel i kjelleren. Det kunne forklares med at en eventuell ny bygning ble oppført oppå den gamle kjelleren som i mindre grad har vært rammet av brannen enn resten av bygningen. Etter fortalen i «Peder Schumachers eller Griffenfelds Historie» står følgende:

"Peder Schumacher er fød i Kiøbenhavn Anno 1637. den 24 Augusti. Hans Fader Johan Schumacher var en Borger og Viinhandler i Kiøbenhavn, boende paa Kiøbmager-Gade paa Hiørned af Løvestrædet, og hans Moder Maria Motsfelt."

Her benytter Holberg det originale navnet, "Løvestrædet". Man antar at "Løve-" viser til et uthengsskilt som er blitt fjernet og siden glemt, slik at gatenavnet er blitt forvansket. En løvefigur har neppe vist til en håndverkers utsalg/verksted, men kunne kanskje ha tilhørt en skjenkestue, slik man ser av flere eksempler i Storbritannia, pubenes hjemland. Så kunne man spekulere på om dette var Schumachers vinstue/-kjeller ... 

      I "Epistola 496" fortelles følgende om Retsuchs' tilblivelse:     

"Corsøer foregiver, at Barnet er undfanget udi Corsøer, og med u-imodsigelige Argumenter beviiser, at Moderen lavede til Barsel da hun som Kielder-Pige tienede udi samme Stad. Man maa derfore, siger man, regne Barnets Existence fra den Tid det begyndte at dannes udi Moders Liv med mindre man vil sige, at det var et non ens, førend det blev bragt til Verden, hvilken Meening er urimelig (...)"

Mette har altså "lavet til Barsel" (vært gravid, ventet på sin nedkomst) mens hun tjente som kjellerpike hos Theodorus Mortensen. Disse biografiske opplysningene kan sammenholdes med det man kan slutte seg til om Peder Schumachers tilblivelse; den senere rikskansler og greve - en periode Danmarksrikets egentlige konge - er trolig unnfanget i Købmagergade/Løvstræde i en gård med vinkjeller/-bevertning, og Maria har utvilsomt "lavet til Barsel" samme sted. Og om Maria aldri var kjellerpike, kunne det hevdes at hun ble «kjellermatrone». Etter mannens død drev Schumachers mor vinhandelen videre. Holberg skriver om Maria Motzfeld, som var av tysk adel, i biografien om sønnen:

«Den fangne Greves Moder giorde vel adskillige Knæfald for Hans Majestet, og bad ikke om sin Søns Liv, men at hans Vaaben udi Kirkerne maatte blive ubeskiemede, dog kunde hun derudi intet udvirke.»  

    

                                      (fortsettes)     

  * Sebastian Olden-Jørgensen, Kun navnet er tilbage - en biografi om Peter Griffenfeld (1999).

      

         

      

         

      

       

       

.  

                   Kommentarer til Jeppe paa Bierget (I)

                  Jeppe Soldat og Jacob Skoemager

Handlingen i Jeppe paa Bierget Eller Den forvandlede Bonde utspiller seg altså på Bjerget. I henhold til forrige innlegg, "Holberg og det hule berget - fødebyen, familienavnet og våpenskjoldet", har Holberg skjult noe inne i Bjerget. Bjerget er på ett plan et geografisk sted, på et annet metafor for det dobbeltbunnede ved bergenseren Holbergs poetiske tekster. Det kan enkelt uttrykkes slik: på Bjerget = overteksten; inne i Bjerget = underteksten. 
      
Litterært forelegg for Jeppe paa Bierget er først og fremst Jakob Bidermanns latinske reiseroman Utopia (1640). Her finnes en fortelling om en stupfull bonde som gjøres til narrekonge under et karneval, for siden å fratas kongeverdigheten og til slutt utsettes for en narrehengning. Forelegget og sammenhengen med Holbergs komedie er inngående beskrevet av Gunnar Sivertsen i doktoravhandlingen Kilden til "Jeppe paa Bierget" (2006).
      Bidermanns Utopia inngår også blant foreleggene for Nicolai Klimii iter subterraneum / Niels Klim, Den underjordiske rejse; detaljer fra Bidermanns fantasyfortellinger har således funnet veien inn i et av bergene ved Holbergs fødeby. Også selve reisen, hvor man opplever fantastiske ting, er felles for henholdsvis Bidermanns og Holbergs fantacyroman, skjønt Thomas Mores Utopia (1516) fremtrer som et viktigere forelegg for Niels Klim. Både More og Bidermann, i særlig grad More, har en samfunnskritisk hensikt med sine eventyrlige fortellinger. Dette gjelder også for Holberg, som med sine fantasifigurer på planeten Nazar får sagt mye om kritikkverdige forhold på  berget/jorden, i Det danske rike. 
       Første gang Holberg forsyner seg av stoff fra Bidermanns Utopia, er altså i Jeppe paa Bierget, der det nettopp finnes en forbindelse mellom Bidermanns fortelling om opphøyelsen av bonden og begrepet "paa Bierget", et begrep som jeg i forrige innlegg tolket metaforisk idet det dannet par med begrepet inne i bjerget/berget. Bidermanns fiktive fantastiske fortelling om opphøyelsen av bonden er i Holbergs komedie føyet inn i en realistisk ramme fra dansk bondehverdag på Bjerget. Vi skal undersøke om det også i komedien finnes et "inne i berget", slik som i Niels Klim, i form av en - satirisk - undertekst. 
      I Niels Klim møter vi fantasifigurer som er vrengebilder  av Holbergs samtidige eller personer fra den nære danmarkshistorie. Et eksempel kan belyse dette: Under reisen på firmamentet får den nyutsprungne bakkalaureus ideen om å lage en parykk av geitehår; stadig prøver den blakke bergenser å klatre i samfunnet ved hjelp av idiotiske prosjekter som ville fått ham hengt i idealstaten Potu - leses bakfra Utop(ia). Rådsherren, en ape som resten av martianerne, setter parykken på sitt eget hode, stiller seg foran speilet og utbryter: "Jeg ligner guderne!" Spredningen av parykken i resten av Martinia, hvori inngår en luksusforordning, er kalkert over danske forhold. Selve forsøket på å utforske bergets indre, som åpner med at repet ryker, er et annet eksempel på Klims tåpelige prosjekter. Forskningsresultater er det smått med; alt han oppnår er å se seg selv og sine samtidige i et narrespeil. 
      Apene inne i berget lar seg enkelt forføre av tant og fjas liksom menneskene utenfor berget, men etter at Niels den store bygget en orlogsflåte, vokste overmotet til vanvidd (jfr. innlegget 5.9.18 om flåtebyggeren Christian 4), enevoldsherskeren faller fra maktens tinde og ender igjen utenfor hulen i berget i Holbergs fødeby, ekspedisjonens utgangspunkt. Frenetisk skipsbygging, pantsetting av kongekroner, fjollete rangforordning, feilslåtte kompanidannelser, pyntesyke, pomp og prakt; alt peker mot forhold, til dels historiske, i Holbergs nye hjemland, Danmark.
       
I Jeppe paa Biergets innledende scener presenteres et sentralt motiv: Martin Luthers øvrighetsregime, som er utlagt i Katekismen, er brutt. Nille hersker over Jeppe, uaktet Katekismen, som på dette punktet baserer seg på 1 Mos 3,16, fastslår at mannen skal herske over kvinnen. Alt tyder på at det er Nille og ikke Jeppe som driver gården, og det er da også konen, ikke mannen, som trakterer husholdningens strafferedskap, krabasken. Nille presenterer dilemmaet i scene 1, og viser først til prestens, herr Pouls, formaning: "Nille! du est aldt for haard mod din Mand, hand er og bør dog være Herre i Huset". "Poul" kommer av "Paulus", og utsagnet refererer da også til Paulus' første brev til Timoteus, 2,12: 

"Men Qvinden tilsteder jeg ikke at lære, ikke heller at byde over Manden, men at være i Stilhed."

I Luther Bibel (1545):

"Einem Weibe aber gestatte ich nicht, daß sie lehre, auch nicht, daß sie des Mannes Herr sei, sondern stille sei."

Paulus' forklaring følger i de neste versene:


"Denn Adam ist am ersten gemacht, danach Eva. 14. Und Adam ward nicht verführet; das Weib aber ward verführet und hat die Übertretung eingeführet."

Men også kvinnen kan frelses (fra sin synd):

15. Sie wird aber selig werden durch Kinderzeugen, so sie bleiben im Glauben und in der Liebe und in der Heiligung samt der Zucht."

Apostelens formening om kvinnens underdanighet fremgår også av Paulus' første brev til korinterne, 34, skjønt her er ikke den rent tekstlige sammenheng med hr. Pouls formaning like tydelig:

"Eure Weiber lasset schweigen unter der Gemeinde; denn es soll ihnen nicht zugelassen werden, daß sie reden, sondern untertan sein, wie auch das Gesetz sagt."

Nille lar seg ikke avspise med hr. Pouls formaning; det finnes nemlig en øvrighet som rangerer over den religiøse eller himmelske: 

"Nej! min gode Hr. Poul! dersom jeg vilde lade min Mand regiere i Huset et Aar, saa fik hverken Herskabet Land-Gilde eller Præsten Offer; thi hand skulde i den Tid æde og dricke op alt hvad der var i Huset; skulde jeg lade den Mand raade i Huset, der er færdig at selge Boeskab, Kone og Børn ja sig selv for Brendeviin? Ridefogden holder med mig og siger: Moorlille! agt du kun icke hvad Præsten siger. Der staar vel i Ritualen, at du skal være din Mand hørig og lydig, men derimod staar der i dit Fæstebrev, som er nyere end Ritualen, at du skal holde din Gaard ved lige, og svare din Land-Gilde, hvilket du umueligt kand giøre, dersom du icke træcker din Mand hver Dag efter Haaret og prygler ham til Arbeide". 

"Ritualen" kommenteres slik i LHS: 

"kirkeritualet, dvs. bogen med forskrifter for gudstjenesten og de kirkelige handlinger. Her gælder det vielsesritualet, som citeres i den følgende sætning. Den nyeste udgave på komediens tid var fra 1685." 

Den følgende setning, som er Nilles eget utsagn i monologen, lyder: "at du skal være din Mand hørig og lydig." Denne bestemmelsen er altså langt eldre enn 1685, idet den via Katekismen går tilbake til Paulus og til syvende og sist til Guds bekjentgjørelse av straffen over Eva (det er trolig dette Paulus refererer til med "loven"), etter at hun hadde brutt hans bud i Paradishaven; det er ikke Christian 5, men Vårherre som har bestemt dette. Det er vel også sannsynlig at denne formularen var gammel i Den danske kirke, da den ble tatt inn i Kirkeritualen av 1685. I Nilles tilfelle har forpliktelsene overfor den verdslige øvrighet overtrumfet Guds dom over kvinnen, hans lov. Ansvaret for dette påhviler i siste instans den verdslige øvrighet, som Nille ifølge Katekismen er pliktig til følge. 
      Nille opptrer utvilsomt som mannen, eller herren, i huset. Blant annet er det er verdt å merke seg at hun oppfatter festebrevets "du skal" som en formaning til seg selv, mens ordlyden utvilsomt sikter til festebonden. Det finnes en mulig forklaring på dette. I Første akt, scene 3 uttaler Jeppe:

"Folk siger vel i Herredet, at Jeppe dricker; men de siger icke, hvorfor Jeppe dricker; thi jeg fik aldrig saa mange Hug i ti Aar, jeg var under Malicien, som jeg faaer paa en Dag af den slemme Qvinde; hun slaar mig, Ridefogden driver mig til Arbeid som et Beest, og Degnen giør mig til Hanrej."

LHS kommenterer "under Malicien" slik: "i (land-)militsen, hvor bønderne aftjente deres værnepligt. I datidens militær var fysiske straffe almindelige.  (...)." Her tolker LHS "Malicien" som en referanse til den landmilits som ble opprettet 1701, og som bestod av utskrevne bønder fra godsene. Men "Malic(i)e", sammenblanding av "Milice" og "Malice", "ondskap", har også den generelle betydning "hær". Det betyr at Jeppe kan ha tjent i den stående hær som bestod av hvervede soldater. I så fall vil en rekke hittil uklare detaljer i komedien falle på plass. 
      Det er naturlig å forstå Jeppes sammenligning mellom de hugg han fikk henholdsvis i malicen og de han får hjemme av Nille slik at sistnevnte fulgte etter førstnevnte i tid. I løpet av sine ti år som soldat fikk han altså hugg, men det er for intet å regne mot de hugg han siden får hjemme av Nille. Uttalelsen tyder på at Jeppe ikke har fått hugg av Nille mens han var i hæren, men at disse tilhører tiden etter at soldattiden var forbi. De "Hug" Jeppe fikk i malicen kan trolig forstås i videre betydning. I utgangspunktet er "Hugg" substantivet til verbet å "hugge", for eksempel med øks eller sverd, og en som har vært i den danske hær i 10 år, har nok vært vel så mye utsatt for sverdhugg og kuler som pisk. Pisk- eller stokkeslag er en sekundærbetydning av hugg. 
      Spørsmålet presser seg på: Hvorfor fikk ikke Jeppe hugg av Nille i løpet av de ti år han var under malicen? Det mest sannsynlige svaret lyder: Fordi han ennå ikke var gift med Nille; kanskje oppholdt han seg heller ikke på Bjerget. Faren, Niels, kan fortsatt ha drevet gården, og Jeppe kan ha latt seg hverve som ung. Svaret understøtter ovennevnte tolkning: Jeppe var ikke utskrevet bondesoldat, som det er vanlig å anta, men hvervet soldat. Det åpner for at tjenestetiden har vært før 1701. Hverving av soldater er for øvrig et sentralt motiv både i Peder Paars og Erasmus Montanus, der det begge steder har en uhellsvanger betydning, noe jeg vil komme tilbake til.
      Ved en slik tidsforskyvning kan også krigen Jeppe forteller at han har deltatt i, identifiseres; det er ikke Store nordiske krig (1701-1719/20) som vanlig antatt, men Skånske krig (1675-1679). I så fall kan endelig det fryktelige slaget mot svensken som Jeppe forteller om, få et navn: Slaget ved Lund. Det fant sted 4. desember, 1676, den blodigste dagen på nordisk jord.

                                    Slaget ved Lund 
            (begge malerier av Johan Philip Lemke, 1696)

Detaljene om Jeppes krigsdeltagelse fremkommer i scene 6 med Jacob Skoemager, som skal grundig gjennomgås i et senere innlegg. Her skal bare enkelte detaljer kort nevnes. I scene 8 uttaler baronen: "Her boer en Kroemand i Naboe-Lauet, som heeder Jacob Skoemager, som hielper mægtig til at giøre Bonden fattig (...)". Utsagnet kan tolkes slik at kroverten ikke er "Skoemager", men heter "Skoemager". Det samme gjaldt en annen "krovert", nemlig vinstueeier Joachim Schumacher (1604-1650), innvandret tysk kjøpmann til København og far til den berømmelige Peder Schumacher (1635-1699), en kort periode grev Griffenfeld av tidligere Tønsberg len og amt. 
      Jeppe på Bjergets replikk til Jacob Skoemager: "Du blev jo hengt engang, da du løb bort ved Vissmar", sikter til Peder Schumacher Griffenfelds skjebne etter den danske erobring av Wismar i 1675. To ganger kaller Jeppe sin gamle kampfelle "Skuster", av tysk "Schuster", "skomaker". Året etter den bejublede seier ved Wismar ble den egenmektige rikskansler dømt til døden. På retterstedet ble det utropt pardon idet bøddelen, egentlig nattmannen, stod klar til å svinge sverdet mot delinkventens hals. Hele "henrettelsen" var altså et narrespill. Hovedårsaken til dødsstraffen var Schumacher Griffenfelds motarbeidelse av kongens krigføring.

              Den danske beleiring av Wismar i 1675.

         Narrehenrettelsen av Peder Schumacher i 1676.

Referansen til danmarkshistoriens mest berømte narrehenrettelse skinner igjennom i Jacob Skoemagers svar: "Jeg skulde henges, men jeg fik Pardon igien, saa Nær hielper saa mangen Mand." Også det som skjer i etterkant av narrehengningen av Jeppe, peker mot narrespillet om Schumachers "henrettelse" - på dette tidspunktet hadde rikskansleren mistet sitt adelskap. I Jeppe paa Bierget er det således to nesten-hengninger, henholdsvis av Jacob Skoemager og Jeppe paa Bierget. Disse har flere likhetstrekk med nesten-henrettelsen av desertøren Niels Johansen Kock i Peder Paars. Det råder utvilsomt en sammenheng mellom Holbergs tre litterære "henrettelser" og den berømmelige scenen 6. mai, 1676, der rikets en gang mektigste mann, deklassert til Peder Schumacher, knelte under nattmannens svingslag på en sandhaug utenfor Kastellet i København.  
      Jeppe har vært sammen med Jacob Skoemager i "Companen" (felten) i to år. Kroverten har neppe vært utskrevet bondesoldat. Etter hvert som Jacob skjenker Jeppe stadig fullere, går Jeppe over til å snakke tysk-dansk, noe han forklarer med sine ti år i malicen. Dette er en periode som skal ligge langt tilbake i tid; "Det er saa gammel dat (...). Det kan tolkes slik at Jeppe, òg Jacob, har kjempet sammen med tyske leiesoldater, som utgjorde størstedelen av danskekongens hær på 1600-tallet. En slik tilbakedatering passer også bedre så fremt de to har kjempet i Skånske krig. Dersom de derimot har deltatt i i den danske erobring av Wismar i 1716, slik LHS foreslår, vil Jeppes uttalelse om at hans tyske tale er gammel, passe dårlig. Komedien var ferdigskrevet til september 1722. Erobringen av Wismar skjedde tre år før krigens avslutning, og så fremt Jeppe deltok her, ville han neppe sluppet hjem umiddelbart etter erobringen av Wismar. I så fall har det ikke gått så lang tid fra Jeppe opptrådte som tysktalende soldat og til han dukker opp i Holbergs komedie som forfyllet dansk bonde.
      I 1678 måtte danskene foreta et tilbaketog for å unngå den svenske hær ved Kristianstad, og dels for å avskjære forfølgerne ribbet de området for verdier og mat og stakk hus og gårder i brann. Skånske krig ble avsluttet i 1679, med Freden i Lund. Den ble diktert av Sveriges allierte, stormakten Frankrike, og fastslo at grensene som ble trukket i 1660, skulle stå ved lag. Christian 5s drøm om å gjenerobre de tapte østdanske provinser var knust. Dersom vi maner frem en soldat som først overlevde Slaget ved Lund, siden slet seg igjennom den utebbende krigens siste faser, for siden å dukke opp på Bjerget etter ti års fravær, vil han kanskje ikke være så ulik Jeppe, forfyllet, utmattet, en svekling. Da Jeppe våkner i baronens seng, fabler han om at han er i himmerik, og at presten akkurat i denne stund holder likpreken over ham:

"(...) saadant Endeligt fik Jeppe paa Bierget, hand levede som en Soldat og døde som en Soldat. Mand kand disputere, om jeg døde til Lands eller Vands; thi jeg gik temmelig fugtig af denne Verden."

Jeppes gjengivelse av prestens ord om at han levde som en soldat og døde som en soldat, kan ha dobbelt bunn og generelt sikte til soldatenes høye alholbruk, spesielt til Slaget ved Lund. I "Historie" (Bonnier Publications) står følgende i artikkelen om Slaget ved Lund:

"Som alle andre på slagmarken havde de (det svenske kavalleriet) fået rigeligt med brændevin i løbet af det syv timer lange slag. Spritten drev de svenske ryttere ud i en sand massakre – af de 1300 matroser (hollandske matroser på dansk side uten kamperfaring til lands) overlevede kun 60."

Det er vanskelig å gi en nøyaktig tidsbestemmelse av Jeppes ti år i malicen. Det som er sannsynlig, ut fra min teori, er at han var soldat i 1675, og at han fester farsgården en gang etter 1685. Det er naturlig å anta at både Nilles herredømme over mannen og utroskapen på ett plan skyldes Jeppes svekkelse etter krigens strabaser og traumer. Basert på Niels Klim og Sganarels Rejse til Det Philosophiske Land, og til en viss grad Jacob von Tyboe og Erasmus Montanus, ligger kvinner under for en sterk attrå etter mannen, som har sin bakgrunn i Guds straff over kvinnen etter at hun hadde spist av frukten fra kunnskapens tre. Hvis mannen ikke oppfyller sine ekteskapelige forpliktelser, hvori inngår hustukt, blir kvinnen til et umettelig hunndyr, som kan utgjøre en fare (jfr. innleggene 24.2.20 og 24.3.20).
      Husholdningens strafferedskap, krabasken, spiller nær sagt en egen rolle på linje med komediekarakterene. Den har da også et navn, Mester Erich, som er nevnt hele 16 ganger. Det har ganske sikkert vært flere anledninger på Bjerget da det har vært nødvendig å svinge krabasken over både barn og eventuelt tyende. Det var hardt å være bonde på 1600-1700-tallet; i ufredstid ble gjerne pengeutgifter og andre byrder skjøvet over på bøndene, og Danmark var så visst ikke noe unntak i så måte. Ettersom ektemannen viser seg å være både drikkfeldig og svak, er det trolig Nille som har måttet utøve hustukten, som også har omfattet ektemannen. Man kan formelig se for seg at konens pisking har øket i takt med mannens tiltagende fornedrelse.
      Også i Holbergs aller første komedie, Den politiske Kandstøber, er den korporlige hustukt tema. Liksom Jeppe på Bjerget bidrar Herman von Bremen i liten grad til familiens underhold, og da Geske oppsøker mannen på vertshuset for å minne ham om hans forpliktelser som husfar, gir hun ham en ørefik. Dette vekker sterke reaksjoner i Collegium Politicum, ettersom det jo er mannen som skal tukte kvinnen. Men da Geske ved komediens slutt atter gir mannen en ørefik, svarer han med å pryle konen dyktig. Etter å ha blitt utsatt for et narrespill, liksom Jeppe på Bjerget, har kannestøperen innsett sine feil og igjen påtatt seg rollen som tuktende husfar; det rette regime er gjeninnført i Herman von Bremens hus. Dette er ifølge min oppfatning en forskyvning eller fordreid fremstilling av Holbergs egentlige agenda: gjennom komedien - eller narrespillet - om visse oldenborgerkonger vise at man i Det danske rike burde vende tilbake til regimet før eneveldet, der også kongen på viktige styringsområder var underlagt en høyere øvrighet, nemlig Riksrådet (jfr. innleggene om Den politiske Kandstøber ).  
      Det er påfallende hvor sterkt Holberg fokuserer på at konen pisker mannen. Med dette bryter Nille det siterte vielsesformularet i Ritualen, om at hun skal være sin mann hørig (underdanig) og lydig. I tidligere tider kunne altså mannen staffe konen, dersom hun ikke gjorde slik han ville; han kunne piske eller banke henne. Men to år før Ritualen, i 1683, kom Christian 5s Danske Lov, som stadig tillot husfaren å refse barn og tyende med kjepp, skjønt han måtte ikke gi dem sår eller slå deres lemmer sønder og sammen. Men med Danske Lov ble hustruen unntatt fra den korporlige hustukt. Uaktet hvor ulydig Nille var mot Jeppe, hadde han ikke lov til hverken å piske eller banke henne. Men dansk lov har aldri sagt noe om at hustruen hadde rett til å tukte mannen korporlig, og slik sett kan det jo hevdes at den heller ikke sa at dette var forbudt.  
     "Crabask" eller krabask (av tyrkisk, via tysk "Karbatsche") er en pisk av lærremmer eller flettede hampesnorer. Ordet kan visstnok også brukes som pryleredskap i sin alminnelighet, men Mester Erich er trolig en krabask av den originale type, som ifølge danske oppslagsverk er en pisk av sammenflettede (lær)remmer. Men dersom vi går til tyske oppslagsverk, står det at "Karbatsche" også kan bestå av sammenflettede hampesnorer. Det åpner for at Holberg ønsker å hentyde til en krabask av hampesnor eller -tau. Et vanlig strafferedskap tidligere var tampen, en tauende festet til en stokk, og det er sannsynlig at denne ofte var av hamp.
      I scene 2 mellom Nille og Jeppe, der vi får vite at hun med hjelp av krabasken har tvunget Jeppe til å stå opp, sier hun:

"Ja jeg har (lagt fra seg Mester Erich), men jeg veed strax hvor hand er at finde igien, dersom du icke er hørtig. Her hid! see hvor hand kryber. Her hid! du skal til Byen at kiøbe mig to Pund grøn Sæbe; see der har du Penge dertil. Men hør! hvis du inden fire Timer icke er her paa Stædet igien, da skal Mester Erich dantze Polsk Dantz paa din Ryg."

Det virker merkelig at en bondekone sender mannen den lange veien inn til byen for å kjøpe 1 kilo sepe. Sepe var det vanlig å fremstille hjemme på gården, og på Bjerget var det ganske sikkert nok av oppgaver som Jeppe kunne piskes til å utføre. Trolig har typen sepe betydning for Nille, det vil si Holberg, og her vil jeg minne om at Jeppes kone er oppkalt etter Petronius, som med portrettet av den styrtrike ødeland og oppkomling Trimalchio i romanen Satyricon siktet til keiser Nero (jfr. innlegget 28.1.20). Grønnfarven i grønn sepe, norsk grønnsepe, skyldes historisk hampefrøolje, som utgjør en vesentlig bestanddel av den ferdige sepen. For å lage 1 kg grønn sepe må det presses en større mengde hampefrø. Det kan tyde på at det er mangel på hampefrøolje på Bjerget. 
      Det kan trekkes en linje fra den grønne sepen av hampefrøolje til krabasken, som enten består av lærremmer eller hampetau. Christian 5 hadde et akutt behov for hamp til den danske orlogsflåten, som skulle utstyres med tau og rigg. Hvorvidt det også ble brukt hamp til seil, er jeg ukjent med. På grunn av problemer med forsyningssituasjonen - svenskene ville heller selge hamp til sjøsamene enn til Danmark-Norge - bestemte kongen, som hadde absolutt makt også over lovgivningen, at følgende skulle inn i loven, nemlig Christian 5s danske lov av 1683:

"Hvilken bonde som hel gård besidder og ikke sår en skæppe hampefrø og den, som halv gård besidder, en halv skæppe hampefrø, bør af sin husbond tiltales og straffes som en modvillig og ulydig tjener, med mindre han beviser at han ikke har tjenlig jord dertil."

Nille, som besitter, her i betydningen bor på, en gård, det være seg en full eller halv gård, var altså pliktig til å dyrke hamp. Hvis hun unnlot dette, ville hun utsette seg for husbondens, det vil si rifogdens, straff.  
      For å si det enkelt, dersom man er pålagt av enevoldskongen å levere hamp til tauverk, presser man ikke hampefrøene til olje, men planter dem i jorden. Med dette lovpålegget fulgte Christian 5 i sitt kjære forbildes, Christian 4s, spor. Christian 4 var Danmark-Norges store flåtebygger, og i 1629, samme år som kongen underskrev fredsavtalen etter Keiserkrigen med Gustav 2 Adolf, påla han danske bønder å dyrke hamp for å sikre forsyninger til sitt hjertebarn, den danske flåte. Men Danmarksrikets stolthet, flåten, var til liten hjelp når kampen stod på landjorden, det være seg langt inne på tysk jord ved Lutter am Barenberg, eller ved Lund i Skåne.   

                   Det svenske krigsskipet "Vasa" (1628).