Kommentarer til Jeppe paa Bierget (II)

                  Jørgen (von) Skomagers historie

Da Jeppe begir seg av sted til byen for å kjøpe grønnsepe, har solen allerede vært oppe en god stund. Bøndene er i full sving, men Jacob Skoemager har ennå ikke stått opp. Slik jeg har argumentert for i forrige innlegg, er ikke "Skoemager" angivelse av Jacobs yrke, men hans familienavn, innenfor komediens satiriske kontekst. Her trekker jeg linjen til Joachim og Peder Schumacher; hverken far eller sønn Schumacher var skomaker. Joachim var vinhandler og drev skjenkestue liksom Jacob Skoemager, så Schumacher viser til én eller flere av forfedrenes håndtering, trolig tilbake til middelalderen. Det dreier seg ikke om en simpel lappeskomaker, men en som kunne fremstille skotøy og var medlem av skomakerlauget. Schumacher er et vanlig familienavn i Tyskland; Sko(e)mager på sin side er så vidt meg bekjent ikke familienavn i Danmark. Det er derimot Schumacher, på linje med andre tyske håndverksnavn, som direkte eller indirekte vitner om tysk innvandring og håndverkstradisjon. Det samme gjelder Schuster, tysk for "skomaker" (se under).

      Dersom "Skoemager" var et tilnavn som fortalte hvilket håndverk Jacob hadde, ville det ha vært unødvendig å vekke ham. Håndverkere begynte arbeidet tidlig, fordi de var avhengig av dagslys. Dette er blitt tradisjon blant håndverkere, til manges irritasjon. I første scene forteller Nille at hun har vært i laden (låven) for å se hvordan det gikk med arbeidet. Det tyder på at det har vært tilstrekkelig dagslys fra dør og vindu(er) til å kunne arbeide der inne. Jacob Skoemager, derimot, har ennå ikke stått opp. Dette understøtter tolkningen om at han ikke er skomaker. Vertens innledende replikker handler da også om at Jeppe er tidlig på døren. Den første lyder: "Hvo Pocker vil her ind saa tilig?" Og neste: "Takk, Jeppe. Du est saare tilig paa Færde i Dag." 

      Av den første replikken fremgår det at Jeppe har tenkt seg inn i Jacob Skoemagers hus, noe som vitner om at Jacob driver kro, ikke bare "skjenker brennevin mot betaling", slik det står i innledningen i LHS. Det fremgår da også av baronens replikk, der han benevner Jacob som "Kroemand" (jfr. forrige innlegg). Videre omtaler Jeppe Jacobs hus som "Kroen" flere ganger, og det sies uttrykkelig at Jacob ikke bare skjenker brennevin, men også øl. Dersom det fastholdes at Jacob driver en kro, har vi funnet det sannsynlige åstedet for samtalen mellom Jeppe og Mads degn, der Jeppe forteller at han engang skremte en tyr og sistnevnte svarte med å henge ham ut. Minnet om denne pinlige hendelsen innledes med at Jeppe klager over at degnen ikke gir ham et eneste krus øl på et helt år. Her sitter de to mennene, henholdsvis Nilles ektemann og elsker, høyst sannsynlig på en kro, nemlig Jacob Skoemagers. 

      Det er utenkelig at Jacob vekselsvis driver kro og sitter bøyd over skomakerlesten. Dersom kroen skal være lønnsom, må han stå for innkjøp, organisere frakt, kanskje importere, skrive brev, føre regnskap etc. I en kro er det også servering av mat, noe som sannsynliggjør at Jacob har kjøkken- og kanskje serveringspersonale.  

      Etter at Jacob har rådet Jeppe til å si til Nille at prisen på grønnsepe er høyere enn den faktisk er, slik at han kan betale for seg hos Jacob, går sistnevnte for å hente et glass brennevin. Kromannen skåler og sier: "Singot, Jeppe." "Singot" er et opprinnelig tysk uttrykk. ordnet.dk/ods/ordbog: "fra nt. segen('s) gott, sün gott ofl. (hty. gott segne)". Den tyske opprinnelsen understrekes i vertshusscenen i Fjerde bog i Peder Paars (1720). Svennen kommer inn med et glass brennevin og gir det til en gjest, en spissborger, med følgende ord: "Singott Vater." Spissborgeren "blev da heftig vreed og skreg: 'Tal Dansk, din Tater!'" Skåleuttrykket understreker altså det tyske ved Jacob Skoemager, "Skusteren".

      Jacob drikker av glasset før han gir det til gjesten; for mye, synes Jeppe. Jacob minner om at det er sedvane at verten "drikker Giesterne til". Jo da, dette vet Jeppe godt:

"Jeg veed det nok, men Skam faa den der først fant paa den Sædvane. Din Skaal Jacob."

Den som først fant på sedvanen at den som serverer, først skal ta en slurk av glasset selv, var en som fryktet å bli forgiftet. Her dreier det seg riktignok ikke om én, men flere personer som mer eller mindre samtidig og spredt over hele kloden har fryktet for å bli tatt av dage. Disse personene er mektige; konger eller keisere, og vet at de har uvenner som ønsker å rydde dem av veien. Denne skålen går altså til Jacob Skoemager, som jeg tolker som et vrengebilde av Peder Schumacher Griffenfeld. Han var en periode Danmarksrikets reelle konge og pådrog seg derfor fiendskapen til flere innflytelsesrike menn. Om noen burde få glasset sitt sjekket, var det grev Griffenfeld! Alternativt kunne han ha tatt ad notam den fiendskap som bredte seg i hoffet og den øverste militære ledelse, òg kongens kritikk i Rendsborgbrevet. Men alle varsler prellet av på den egenmektige skomakerætling. 

                   Grev Griffenfeld avbildet i 1672.

    

Holberg skriver om rikskanslerens mange uvenner i "Peder Schumachers eller Griffenfelds Historie" (Dannemarks Riges Historie, Tomus 3):

"De fornemste af hans Modstandere vare Gyldenløve, Ahlefeld, Bierman, Knut, item, den Brandenborgske Envoje Brandt, hvilke, da de merkede at Kongen begyndte at kiedes ved Griffenfeld, og at bære Fortrydelse over den alt for store Myndighed han tiltog sig, forglemmede ikke at kaste Olje i Ilden, for at blive skildte ved en Minister der vilde have Kongens Hierte alleene, og ikke tillod nogen anden udi Eenrom at tale med Hans Majestet."

Etter at Griffenfelds uvenner snappet opp et brev som viste at rikskansleren fortsatte sitt politiske spill med uthaling av krigen mot arvefienden Sverige, Frankrikes allierte, var kongens tålmodighet forbi. Rikskansleren ble arrestert, stilt for retten, dømt til døden, men fikk pardon i grevens tid, for å si det slik. Denne prosessen fant sted i etterkant av den danske erobring av Wismar (jfr. forrige innlegg). 

      Jeppe får et nytt glass, og slik avsluttes scene 4:

"Jacob: Singot Jeppe.

Jeppe: Gud bevare vore Venner, og Skam faa alle vore Uvenner. Det giorde got i Maven Ach! Ach!

Jacob: Lycke paa Reisen Jeppe!

Jeppe: Tack Jacob Skoemager."

           

I Jeppes skål, som varierer ordlyden i hans første til Jacob; "Skam faa den der først fant paa den Sedvane," fokuseres det altså på venner kontra uvenner, og det kan synes som om det er flest uvenner (min understrekning): "Skam faae alle vore Uvenner." Det er videre verdt å merke seg at Jacob i neste lykkønskning, i scene 6, varierer scene 3s "Lycke paa Reisen Jeppe" slik: "Farvel Jeppe, Løcke paa Reisen." Dette kunne ha vært en tilfeldig ortografisk variasjon, men så stor er neppe tilfeldighetenes makt. Dette er nemlig det eneste tilfellet av "Løcke" i hele Holbergs forfatterskap. I overteksten skal ordet oppfattes som side- eller dialektform av "lykke" i betydningen "gunstig skjebne". "Løkke" i betydningen "lykke" finnes imidlertid bare et par ganger i forfatterskapet, noe som åpner for at "Løcke" skjuler en undertekst, nemlig en løkke til å bli hengt i. En slik løkke skal Jeppe senere under reisen få stifte bekjentskap med, liksom Jacob Skomager selv etter Slaget om Wismar. Og de som i stor grad bidrog til det, var, i Skomagers/Schumachers tilfelle, uvennene. Ettersom også narrehenrettelsen av Jeppe viser til narrehenrettelsen av den tidligere rikskansler, noe jeg kommer tilbake til, kan vi istemme med Jeppe: "Skam faa alle vore Uvenner" (som vil sørge for en løkke "på reisen"). 

Frederik 3s kammersekretær, senere Christian 5s nærmeste rådgiver, rikskansler grev Griffenfeld, hadde avgjørende innvirkning på støpingen av det danske enevelde, både konstitusjonelt og rituelt, i tillegg til landets styring i perioden da han stod på høyden av sin makt. Schumacher bidrog selv til sin egen klassereise ved å delta i utformingen av betingelsene som favoriserte personer som ham selv, ikke-adelige som tilsynelatende servilt tilbød sine tjenester til enevoldsmonarken. Etter hvert var skomakerætlingen blitt så mektig at han klatret over det åttende skudd på oldenborgerstammen. Under sammenligningen mellom Peder Schumacher, Corfitz Ulfeldt og Hannibal Sehested i "Peder Schumachers eller Griffenfelds Historie" skriver Holberg:

"(...) naar man betragter Griffenfelds Avancement, og seer en Kiøbenhavnsk Vinhandlers Søn udi nogle faa Aar at blive Rigs-Cantzler, Dansk og Keiserlig Rigs-Greve staae paa point at blive Rigs-Første, og at allieres med Førstelige Familier, og det alleene formedelst Forstand og Meriter, kand man ikke andet end fatte en høi Idee om hans Person (...)".

      

Som nevnt i forrige innlegg, omtaler Jeppe Jacob Skoemager to ganger som "Skuster", av tysk "Schuster", skomaker. Både Skuster og Schuster er for øvrig familienavn. Begge gangene gir Jeppe uttrykk for misbilligelse. Hvorvidt "Skuster" hadde en nedlatende betydning på Holbergs tid, er jeg ukjent med. Dette er de eneste tilfellene i hele forfatterskapet, der Holberg benytter "Skuster" - på ett unntak nær: i "Epistola 496. Georgii Retsuhcs Liv og Levnet" anvender han det, implisitt, i sin tyske form. Lest baklengs blir "Retsuhcs" til "Schuster", forelegg for dansk "Skuster".    

      Løsningen på det enkle anagrammet gir seg ved at Georgius, egentlig Jørgen, tar navnet Retsuchs etter at han er blitt skomakermester. Det nøyaktige årstallet for epistelen er jeg ukjent med, men den er trykket posthumt i Tomus V, 1754, forfatterens dødsår. Epistelen kan leses som en epilog til forfatterskapet, hvor Holberg raljerer med genren kongebiografi, der han selv hadde levert flere viktige bidrag, samtidig som han letter på sløret til den historiske undertekst i de komiske verkene. Med satiren om Retsuhcs/Schuster peker Holberg mot sine tidligere vrengebilder av Peder Schumacher, deriblant Jacob Skomager-figuren.

      Det er ikke tilfeldig at det er en Schuster som beæres med en historie i "Epistola 496." Tidligere var det gjerne konger det ble skrevet biografier om, og heller ikke dét skjedde så ofte. En slik tolkning av epistelen kan understøttes av at Holberg faktisk har skrevet en historie om Peder Schumacher, som ikke var konge, men tedde seg som én. Forfatteren har altså begått to historier om en "skomaker"; én om skomakeren Georgius Retsuhcs (Schuster) og en annen om vinhandlersønnen Peder Schumacher, som het «Skomaker». Vi skal se på innledningen til de to historiene.            

      "Peder Schumachers eller Griffenfelds Historie" er føyet inn på slutten av Frederik 3s biografi, "Fridericus III. Ottende Konge af den Oldenborgske Stamme."

"Saasom Grundvolden blev lagt til denne navnkundige Ministers Lykke og Høyhed i denne Konges Tid, skiøndt den vigtigste Scene af hans Liv og Levned henhører til efterfølgende Regiering, saa vil jeg her kortelig anføre hans heele Historie, paa det at den kand findes samled paa et Sted, og haaber jeg at Læseren derudi vill finde desstørre Behag, efterdi intet derom tilforn er antegned, hverken udi trykte eller skrevne Bøger, undtagen nogle faa Linier udi Pufendorfs Brandenborgske Historie, hvor der alleene tales om hans Fald."

Den første til å skrive Peder Schumacher Griffenfelds historie eller biografi, er altså Holberg. Han er også den første - og eneste - til å skrive Georgii Retsuhcs historie, som har følgende fortale:

"Efter forlangende skikker jeg min Herre den nyeligen afdøde Georgii Retsuhcs Liv og Levnets Historie. Den kunde have været vidtløftigere udført, hvis jeg efter en stor Deel andre Skribenteres Exempel havde villet anføre umagtpaaliggende Ting: Men jeg holder mig alleene til det, som er merkværdigt, og som kand interessere en Læser, hvilket min Herre seer af efterfølgende korte Forfatning."
      

I "Epistola 496." skildres Jørgen Schusters/Retsuhcs' liv og levnet i kongebiografiens form. Komikken består tilsynelatende i at en totalt uviktig person, en ringe skomaker, en skuster, skildres som om han var konge. Her skal det skytes inn at komikken samtidig smitter over på genren kongebiografi. Det er uunngåelig at leseren vil sitte igjen med et inntrykk av at det er latterlig å skulle opphøye ethvert menneske, også en konge, slik det gjøres i den sterkt satiriske epistelen. Den er likefullt formelt ikke så langt fra den tradisjonelle kongebiografi og for å få dét bekreftet, er det nok å gå til Holbergs egne biografier om oldenborgekongene. 

      Dersom man utgår fra at Holberg med Georgius Retsuhcs undertekstlig sikter til Peder Schumacher, blir det forståelig at "Schusterens" levnet beskrives som om han var konge. Schumacher Griffenfeld samlet seg en stor formue og opptrådte og regjerte en periode som om han var konge. I kapitlet "Hoffet i Købmagergade" gir Sebastian Olden-Jørgensen et godt innblikk i den majestetiske ramme for Hans Høygrevelige Eksellenses hjemmeliv.* Rikskanslerens opphav var borgerlig, noe familienavnet Schumacher beviste utover enhver tvil, men skomakerætlingen oppnådde å bli adlet etter et system, som han selv hadde bidratt til. Retsuhcs derimot forble i sin borgerlige stand, men hans levnet er skildret som en jevn stigning mot toppen innenfor standen, og hans tidlige år, for ikke å snakke om hans unnfangelse, er skildret av en ettertids ønske om glorifisering. 

      

"Det var ved hans Antagelse som Mester udi Lauget, at hand gav sig det Navn af Retsuhcs, hvoraf hand udi Historien er bekiendt: Thi man kaldede ham tilforn kun slet og ret Jørgen. Hand havde selv i Sinde at lade sig kalde von Retsuhcs, ikke af nogen Hovmod; men alleene, efterdi hand havde merket, at man ved fremmede og glimrende Navne kand erhverve sig Anseelse og Fordeel. Men hans Sviger-Fader, som var en sterk Patriot, sat sig med Hænder og Fødder derimod, saa at Retsuhcs derfor stoed fra sit Forsæt, og det maatte til hans Undskyldning heede, at hans Hustrue var af Qvinde-Forfængelighed falden til den Skrøbelighed."

I samme stund som Jørgen stiger opp til mester, tar han altså navnet Retsuchs, et "vrengenavn" av tysk Schuster, et annet ord for "Schuhmacher". Epilogens berømmelige store mann, som indirekte sammenlignes med Homer og Erasmus av Rotterdam, ønsker altså å hete von Skomaker baklengs. Forelegget er utvilsomt Schumachers navneendring da han forlot den borgerlige stand og ble opphøyet i adelstanden som grev Griffenfeld. Navneendringen er riktignok satt på hodet, idet Jørgen går fra ikke å ha noe familienavn, liksom kongen, til å bli von Skomaker; her er det opptil flere satiriske lag. 

      Vi skal se nøyere på de enkelte likhetspunkter under den videre gjennomgang av epistelen; her er foreløpig en oppsummering. Peder Schumacher og Jørgen Retsuchs hadde samme ledestjerne: å nå til topps. Førstnevnte oppnådde å bli den reelle konge i Danmarksriket; sistnevnte oldermann i Skomakerlauget i Kalundborg. Kalundborg, som er oppkalt etter en tidligere borg fra 1100-tallet, ligger omtrent midt i Danmark og var frem til 1500-tallet kongelig residensstad. Deler av det danske riksarkiv ble oppbevart i et frittliggende tårn, Folen, på borgen, som også rommet skattkammeret. Flere stendermøter ble avholdt på den geografisk sentrale Kalundborg. Det utvilsomt viktigste møtet fant sted i 1494, da Udelelighetsbrevet ble vedtatt. Det fastslo, i sterk motstrid til den senere Kongeloven, Schumachers svennestykke som kongelig karrierejeger, følgende: 

"at Danmark er et frit kårerige (valgrige) og kunne (det) derfor ej gøre være (blive gjort) eller fulgt at samtykke (i) det (at) Riget, slotte eller stæder, skal partes eller deles udi flere Herrers vold end een." (Wikipedia)

Fra Kalundborg kom også en annen av Holbergs litterære karakterer, nemlig Peder Paars, som kunne måle seg med en hvilken som helst oldenborger i storhet og berømmelse (jfr. innlegget 28.10.19). Hans festemø het Dorothea og hentyder til oldenborgernes stammor, Dorothea av Brandenburg (1430-1495), som spilte en viktig rolle i Danmarks, òg Kalundborgs, historie (jfr. innlegget 5.7.18). 

      Både Peder Schumacher og Jørgen Retsuchs/Schuster minnes for sin bratte klassereise; de kom fra de ubekjentes rekker og steg, eller mer korrekt klatret, opp til berømmelsens tinde. Så kunne man tenke at oppkomlingene, deres bakgrunn tatt i betraktning, ville legge mindre vekt på den strenge inndeling i klasser, det være seg i samfunnet som helhet eller skomakerlauget. Paradoksalt nok er det motsatte tilfelle; både Schumacher og Retsuhcs/Schuster er i påtagelig høy grad klassebevisste. Her skulle det være nok å nevne Rangforordningen og Gemakksordinansen fra 1671, som er ført i pennen av skomakerætlingen, kongens uunnværlige kammersekretær, som samtidig antas å ha satt sitt preg på utformingen. Retsuhcs/Schuster på sin side retter seg nøye etter laugsartiklenes bestemmelser om klassedeling, nemlig mellom dreng, svenn og mester. Da hans mester, laugets oldermann - et bevisst valg - vil gjøre Jørgen til svenn ett år før de reglementerte syv år var omme, vegret drengen seg. Ved dette fulgte han sin mors eksempel, som først hadde vært jomfru (og født et barn med ukjent far), siden tjente som amme (typisk stilling for en magdalene / fallen kvinne) i tre år, for deretter å bli matrone. Dette viser ifølge Retsuhcs’/Schusters’ biograf at hun har gått gradvis frem til forfremmelse. Han kommenterer videre at de fleste:

«springe paa eengang lige fra nederst til øverst, uden ret at have forsøgt Verden, og viiset Prøver udi hver Classe paa deres Duelighed. Det var i den Henseende, og uden Tvivl efter Moderens Formaning, at Drengen ikke vilde haste med sin Forfremmelse fra Lære-Dreng til Svend (…) men vilde oppebie de Aar, som efter Laugs-Artiklerne ere foreskrevne.»

Skjønt aller viktigst for karrierehoppet til skomakerætlingen og kjellerpikens sønn var foregivelsen av en lydhør innstilling til øvrigheten. På dødsleiet innprenter Retsuhcs sønnen følgende:

«Beflit dig paa at dit Arbeyde bliver troefast og forsvarligt, helst for Stadens Høyviise Øvrighed; Thi, naar du har Øvrigheden til Ven, kand du give de andre en god Dag (…)»

     

Beskrivelsen av Retsuhcs’/Schusters død og de «hellige Anstalter» i forbindelse med den store berømte mannens døde kropp, opptar en betydelig del av biografien. Anstaltene til begravelsen og likbegjengelsen hadde «fordum vel-meriterede Skomagernes Oldermand» selv gjort da han lå på sitt ytterste, og hans etterlatte hustru og sønn forsømte ikke å etterleve hans befalinger til punkt og prikke. Det betyr at han enten innprentet dem muntlig de detaljerte bestemmelser, eller så har han skrevet dem ned. Det siste virker mest sannsynlig. Nå er riktignok Peder Schumacher, som døde som statsfange i Trondhjem, ikke spesielt erindret for sin begravelse, som må ha foregått i relativ stillhet blant slektninger hjemme i Danmark. Men aldri har et dansk kadaver blitt omgitt av større glans enn under Castrum doloris, den avdøde enevoldskonges «smertens leie» (jfr. innlegget 3.7.18). Og statuttene for all halloj rundt oldenborgerliket er, slik oppfatter jeg Olden-Jørgensen, penneført av kammersekretær Schumacher, eller skal vi si Peder (von) Skomager.

Det eldste kjente bildet av Castrum doloris i Danmark, Frederik 5s i 1766

Vi skal se nærmere på enkelthetene i biografiene om Peder Schumacher Griffenfeld og Jørgen (von) Retsuhcs/Schuster.

Om Retsuhcs' far er intet kjent. Det skyldes utvilsomt at moren, Mette Claus-Datter, var "Kielder-Pige" hos Theodorus Mortensen i Korsør, et yrke som gjerne forbindes med et lastefullt liv og prostitusjon. Retsuhcs' mor har altså skjenket drikkevarer i en kjellerbevertning. Tidligere var det vanlig at vin- eller ølstuer lå i kjelleren hvor drikkevarene ble lagret, derav benevnelsen "kjellerpike". Farens anonymitet og morens plettede vandel - òg mangel på enhver allmenn interesse - forvrenges i historien til å bli fortreffelige kvaliteter.

       De biografiske detaljene om Retsuhcs' opphav kan sammenføres med Peder Schumachers ditto. Rikskansleren er født i et hus på hjørnet av Købmagergade og Løvstræde i København, der faren, en innvandret tysker, drev vinhandel og vinstue, sistnevnte trolig i kjelleren. I 1630 hadde Joachim Schumacher fått regnskapsarbeid hos den tyskfødte vinhandleren Peter Motzfeldt, som også drev vinstue, og to år senere fridde han til sjefens datter, Maria. Etter giftermålet flyttet paret inn i huset på Købmagergade/Løvstræde, der Joachim etablerte vinhandel. Hvorvidt huset, som Peter Motzfeldt hadde bekostet, fremdeles stod der da Holberg kom til København på begynnelsen av 1700-tallet, er jeg ikke kjent med. Dette er imidlertid mest sannsynlig; den velstående Peter Motzfeldt, som var stadskaptein ved sin død, ville neppe ha utstyrt datteren med en gammel, dårlig bolig, og Joachim Schumacher ble en velstående kjøpmann og har ganske sikkert hatt sin bolig og forretning i en solid gård. Det er imidlertid sannsynlig at gården gikk med under bybrannen i 1728, jfr. Wikipedia om "Løvstræde": "Den blev ødelagt ved Københavns brand 1728, og de ældste huse i gaden stammer derfor fra den efterfølgende genopbygning." Også senere i livet skulle Schumacher bo i Købmagergade. Etter at kancelliråden hadde inngått giftermål med 14 år gamle Karen Nansen i 1670, flyttet paret inn i en stor gård på hjørnet av Købmagergade og Helliggejststræde.     

      Fra ca. 1720 til bybrannen bodde Holberg selv i Købmagergaden nr. 26; ifølge et skilt på stedet: "HOS SUKKERBAGEREN / NÆST OP TIL DAVID SKOLEMESTERS GAARD." Det betyr at forfatteren har levd tett innpå Schumachers fødested, mens han skrev Peder Paars og en rekke av komediene, deriblant altså Jeppe paa Bierget Eller Den forvandlede Bonde.  

      Ifølge Salmonsens konversationsleksikon, Anden Udgave (1915-1930) står det at her ennå drives vinhandel i kjelleren. Det kunne forklares med at en eventuell ny bygning ble oppført oppå den gamle kjelleren som i mindre grad har vært rammet av brannen enn resten av bygningen. Etter fortalen i «Peder Schumachers eller Griffenfelds Historie» står følgende:

"Peder Schumacher er fød i Kiøbenhavn Anno 1637. den 24 Augusti. Hans Fader Johan Schumacher var en Borger og Viinhandler i Kiøbenhavn, boende paa Kiøbmager-Gade paa Hiørned af Løvestrædet, og hans Moder Maria Motsfelt."

Her benytter Holberg det originale navnet, "Løvestrædet". Man antar at "Løve-" viser til et uthengsskilt som er blitt fjernet og siden glemt, slik at gatenavnet er blitt forvansket. En løvefigur har neppe vist til en håndverkers utsalg/verksted, men kunne kanskje ha tilhørt en skjenkestue, slik man ser av flere eksempler i Storbritannia, pubenes hjemland. Så kunne man spekulere på om dette var Schumachers vinstue/-kjeller ... 

      I "Epistola 496" fortelles følgende om Retsuchs' tilblivelse:     

"Corsøer foregiver, at Barnet er undfanget udi Corsøer, og med u-imodsigelige Argumenter beviiser, at Moderen lavede til Barsel da hun som Kielder-Pige tienede udi samme Stad. Man maa derfore, siger man, regne Barnets Existence fra den Tid det begyndte at dannes udi Moders Liv med mindre man vil sige, at det var et non ens, førend det blev bragt til Verden, hvilken Meening er urimelig (...)"

Mette har altså "lavet til Barsel" (vært gravid, ventet på sin nedkomst) mens hun tjente som kjellerpike hos Theodorus Mortensen. Disse biografiske opplysningene kan sammenholdes med det man kan slutte seg til om Peder Schumachers tilblivelse; den senere rikskansler og greve - en periode Danmarksrikets egentlige konge - er trolig unnfanget i Købmagergade/Løvstræde i en gård med vinkjeller/-bevertning, og Maria har utvilsomt "lavet til Barsel" samme sted. Og om Maria aldri var kjellerpike, kunne det hevdes at hun ble «kjellermatrone». Etter mannens død drev Schumachers mor vinhandelen videre. Holberg skriver om Maria Motzfeld, som var av tysk adel, i biografien om sønnen:

«Den fangne Greves Moder giorde vel adskillige Knæfald for Hans Majestet, og bad ikke om sin Søns Liv, men at hans Vaaben udi Kirkerne maatte blive ubeskiemede, dog kunde hun derudi intet udvirke.»  

    

                                      (fortsettes)     

  * Sebastian Olden-Jørgensen, Kun navnet er tilbage - en biografi om Peter Griffenfeld (1999).

      

         

      

         

      

       

       

.