Kommentarer til Jeppe paa Bierget (I)

                  Jeppe Soldat og Jacob Skoemager

Handlingen i Jeppe paa Bierget Eller Den forvandlede Bonde utspiller seg altså på Bjerget. I henhold til forrige innlegg, "Holberg og det hule berget - fødebyen, familienavnet og våpenskjoldet", har Holberg skjult noe inne i Bjerget. Bjerget er på ett plan et geografisk sted, på et annet metafor for det dobbeltbunnede ved bergenseren Holbergs poetiske tekster. Det kan enkelt uttrykkes slik: på Bjerget = overteksten; inne i Bjerget = underteksten. 
      
Litterært forelegg for Jeppe paa Bierget er først og fremst Jakob Bidermanns latinske reiseroman Utopia (1640). Her finnes en fortelling om en stupfull bonde som gjøres til narrekonge under et karneval, for siden å fratas kongeverdigheten og til slutt utsettes for en narrehengning. Forelegget og sammenhengen med Holbergs komedie er inngående beskrevet av Gunnar Sivertsen i doktoravhandlingen Kilden til "Jeppe paa Bierget" (2006).
      Bidermanns Utopia inngår også blant foreleggene for Nicolai Klimii iter subterraneum / Niels Klim, Den underjordiske rejse; detaljer fra Bidermanns fantasyfortellinger har således funnet veien inn i et av bergene ved Holbergs fødeby. Også selve reisen, hvor man opplever fantastiske ting, er felles for henholdsvis Bidermanns og Holbergs fantacyroman, skjønt Thomas Mores Utopia (1516) fremtrer som et viktigere forelegg for Niels Klim. Både More og Bidermann, i særlig grad More, har en samfunnskritisk hensikt med sine eventyrlige fortellinger. Dette gjelder også for Holberg, som med sine fantasifigurer på planeten Nazar får sagt mye om kritikkverdige forhold på  berget/jorden, i Det danske rike. 
       Første gang Holberg forsyner seg av stoff fra Bidermanns Utopia, er altså i Jeppe paa Bierget, der det nettopp finnes en forbindelse mellom Bidermanns fortelling om opphøyelsen av bonden og begrepet "paa Bierget", et begrep som jeg i forrige innlegg tolket metaforisk idet det dannet par med begrepet inne i bjerget/berget. Bidermanns fiktive fantastiske fortelling om opphøyelsen av bonden er i Holbergs komedie føyet inn i en realistisk ramme fra dansk bondehverdag på Bjerget. Vi skal undersøke om det også i komedien finnes et "inne i berget", slik som i Niels Klim, i form av en - satirisk - undertekst. 
      I Niels Klim møter vi fantasifigurer som er vrengebilder  av Holbergs samtidige eller personer fra den nære danmarkshistorie. Et eksempel kan belyse dette: Under reisen på firmamentet får den nyutsprungne bakkalaureus ideen om å lage en parykk av geitehår; stadig prøver den blakke bergenser å klatre i samfunnet ved hjelp av idiotiske prosjekter som ville fått ham hengt i idealstaten Potu - leses bakfra Utop(ia). Rådsherren, en ape som resten av martianerne, setter parykken på sitt eget hode, stiller seg foran speilet og utbryter: "Jeg ligner guderne!" Spredningen av parykken i resten av Martinia, hvori inngår en luksusforordning, er kalkert over danske forhold. Selve forsøket på å utforske bergets indre, som åpner med at repet ryker, er et annet eksempel på Klims tåpelige prosjekter. Forskningsresultater er det smått med; alt han oppnår er å se seg selv og sine samtidige i et narrespeil. 
      Apene inne i berget lar seg enkelt forføre av tant og fjas liksom menneskene utenfor berget, men etter at Niels den store bygget en orlogsflåte, vokste overmotet til vanvidd (jfr. innlegget 5.9.18 om flåtebyggeren Christian 4), enevoldsherskeren faller fra maktens tinde og ender igjen utenfor hulen i berget i Holbergs fødeby, ekspedisjonens utgangspunkt. Frenetisk skipsbygging, pantsetting av kongekroner, fjollete rangforordning, feilslåtte kompanidannelser, pyntesyke, pomp og prakt; alt peker mot forhold, til dels historiske, i Holbergs nye hjemland, Danmark.
       
I Jeppe paa Biergets innledende scener presenteres et sentralt motiv: Martin Luthers øvrighetsregime, som er utlagt i Katekismen, er brutt. Nille hersker over Jeppe, uaktet Katekismen, som på dette punktet baserer seg på 1 Mos 3,16, fastslår at mannen skal herske over kvinnen. Alt tyder på at det er Nille og ikke Jeppe som driver gården, og det er da også konen, ikke mannen, som trakterer husholdningens strafferedskap, krabasken. Nille presenterer dilemmaet i scene 1, og viser først til prestens, herr Pouls, formaning: "Nille! du est aldt for haard mod din Mand, hand er og bør dog være Herre i Huset". "Poul" kommer av "Paulus", og utsagnet refererer da også til Paulus' første brev til Timoteus, 2,12: 

"Men Qvinden tilsteder jeg ikke at lære, ikke heller at byde over Manden, men at være i Stilhed."

I Luther Bibel (1545):

"Einem Weibe aber gestatte ich nicht, daß sie lehre, auch nicht, daß sie des Mannes Herr sei, sondern stille sei."

Paulus' forklaring følger i de neste versene:


"Denn Adam ist am ersten gemacht, danach Eva. 14. Und Adam ward nicht verführet; das Weib aber ward verführet und hat die Übertretung eingeführet."

Men også kvinnen kan frelses (fra sin synd):

15. Sie wird aber selig werden durch Kinderzeugen, so sie bleiben im Glauben und in der Liebe und in der Heiligung samt der Zucht."

Apostelens formening om kvinnens underdanighet fremgår også av Paulus' første brev til korinterne, 34, skjønt her er ikke den rent tekstlige sammenheng med hr. Pouls formaning like tydelig:

"Eure Weiber lasset schweigen unter der Gemeinde; denn es soll ihnen nicht zugelassen werden, daß sie reden, sondern untertan sein, wie auch das Gesetz sagt."

Nille lar seg ikke avspise med hr. Pouls formaning; det finnes nemlig en øvrighet som rangerer over den religiøse eller himmelske: 

"Nej! min gode Hr. Poul! dersom jeg vilde lade min Mand regiere i Huset et Aar, saa fik hverken Herskabet Land-Gilde eller Præsten Offer; thi hand skulde i den Tid æde og dricke op alt hvad der var i Huset; skulde jeg lade den Mand raade i Huset, der er færdig at selge Boeskab, Kone og Børn ja sig selv for Brendeviin? Ridefogden holder med mig og siger: Moorlille! agt du kun icke hvad Præsten siger. Der staar vel i Ritualen, at du skal være din Mand hørig og lydig, men derimod staar der i dit Fæstebrev, som er nyere end Ritualen, at du skal holde din Gaard ved lige, og svare din Land-Gilde, hvilket du umueligt kand giøre, dersom du icke træcker din Mand hver Dag efter Haaret og prygler ham til Arbeide". 

"Ritualen" kommenteres slik i LHS: 

"kirkeritualet, dvs. bogen med forskrifter for gudstjenesten og de kirkelige handlinger. Her gælder det vielsesritualet, som citeres i den følgende sætning. Den nyeste udgave på komediens tid var fra 1685." 

Den følgende setning, som er Nilles eget utsagn i monologen, lyder: "at du skal være din Mand hørig og lydig." Denne bestemmelsen er altså langt eldre enn 1685, idet den via Katekismen går tilbake til Paulus og til syvende og sist til Guds bekjentgjørelse av straffen over Eva (det er trolig dette Paulus refererer til med "loven"), etter at hun hadde brutt hans bud i Paradishaven; det er ikke Christian 5, men Vårherre som har bestemt dette. Det er vel også sannsynlig at denne formularen var gammel i Den danske kirke, da den ble tatt inn i Kirkeritualen av 1685. I Nilles tilfelle har forpliktelsene overfor den verdslige øvrighet overtrumfet Guds dom over kvinnen, hans lov. Ansvaret for dette påhviler i siste instans den verdslige øvrighet, som Nille ifølge Katekismen er pliktig til følge. 
      Nille opptrer utvilsomt som mannen, eller herren, i huset. Blant annet er det er verdt å merke seg at hun oppfatter festebrevets "du skal" som en formaning til seg selv, mens ordlyden utvilsomt sikter til festebonden. Det finnes en mulig forklaring på dette. I Første akt, scene 3 uttaler Jeppe:

"Folk siger vel i Herredet, at Jeppe dricker; men de siger icke, hvorfor Jeppe dricker; thi jeg fik aldrig saa mange Hug i ti Aar, jeg var under Malicien, som jeg faaer paa en Dag af den slemme Qvinde; hun slaar mig, Ridefogden driver mig til Arbeid som et Beest, og Degnen giør mig til Hanrej."

LHS kommenterer "under Malicien" slik: "i (land-)militsen, hvor bønderne aftjente deres værnepligt. I datidens militær var fysiske straffe almindelige.  (...)." Her tolker LHS "Malicien" som en referanse til den landmilits som ble opprettet 1701, og som bestod av utskrevne bønder fra godsene. Men "Malic(i)e", sammenblanding av "Milice" og "Malice", "ondskap", har også den generelle betydning "hær". Det betyr at Jeppe kan ha tjent i den stående hær som bestod av hvervede soldater. I så fall vil en rekke hittil uklare detaljer i komedien falle på plass. 
      Det er naturlig å forstå Jeppes sammenligning mellom de hugg han fikk henholdsvis i malicen og de han får hjemme av Nille slik at sistnevnte fulgte etter førstnevnte i tid. I løpet av sine ti år som soldat fikk han altså hugg, men det er for intet å regne mot de hugg han siden får hjemme av Nille. Uttalelsen tyder på at Jeppe ikke har fått hugg av Nille mens han var i hæren, men at disse tilhører tiden etter at soldattiden var forbi. De "Hug" Jeppe fikk i malicen kan trolig forstås i videre betydning. I utgangspunktet er "Hugg" substantivet til verbet å "hugge", for eksempel med øks eller sverd, og en som har vært i den danske hær i 10 år, har nok vært vel så mye utsatt for sverdhugg og kuler som pisk. Pisk- eller stokkeslag er en sekundærbetydning av hugg. 
      Spørsmålet presser seg på: Hvorfor fikk ikke Jeppe hugg av Nille i løpet av de ti år han var under malicen? Det mest sannsynlige svaret lyder: Fordi han ennå ikke var gift med Nille; kanskje oppholdt han seg heller ikke på Bjerget. Faren, Niels, kan fortsatt ha drevet gården, og Jeppe kan ha latt seg hverve som ung. Svaret understøtter ovennevnte tolkning: Jeppe var ikke utskrevet bondesoldat, som det er vanlig å anta, men hvervet soldat. Det åpner for at tjenestetiden har vært før 1701. Hverving av soldater er for øvrig et sentralt motiv både i Peder Paars og Erasmus Montanus, der det begge steder har en uhellsvanger betydning, noe jeg vil komme tilbake til.
      Ved en slik tidsforskyvning kan også krigen Jeppe forteller at han har deltatt i, identifiseres; det er ikke Store nordiske krig (1701-1719/20) som vanlig antatt, men Skånske krig (1675-1679). I så fall kan endelig det fryktelige slaget mot svensken som Jeppe forteller om, få et navn: Slaget ved Lund. Det fant sted 4. desember, 1676, den blodigste dagen på nordisk jord.

                                    Slaget ved Lund 
            (begge malerier av Johan Philip Lemke, 1696)

Detaljene om Jeppes krigsdeltagelse fremkommer i scene 6 med Jacob Skoemager, som skal grundig gjennomgås i et senere innlegg. Her skal bare enkelte detaljer kort nevnes. I scene 8 uttaler baronen: "Her boer en Kroemand i Naboe-Lauet, som heeder Jacob Skoemager, som hielper mægtig til at giøre Bonden fattig (...)". Utsagnet kan tolkes slik at kroverten ikke er "Skoemager", men heter "Skoemager". Det samme gjaldt en annen "krovert", nemlig vinstueeier Joachim Schumacher (1604-1650), innvandret tysk kjøpmann til København og far til den berømmelige Peder Schumacher (1635-1699), en kort periode grev Griffenfeld av tidligere Tønsberg len og amt. 
      Jeppe på Bjergets replikk til Jacob Skoemager: "Du blev jo hengt engang, da du løb bort ved Vissmar", sikter til Peder Schumacher Griffenfelds skjebne etter den danske erobring av Wismar i 1675. To ganger kaller Jeppe sin gamle kampfelle "Skuster", av tysk "Schuster", "skomaker". Året etter den bejublede seier ved Wismar ble den egenmektige rikskansler dømt til døden. På retterstedet ble det utropt pardon idet bøddelen, egentlig nattmannen, stod klar til å svinge sverdet mot delinkventens hals. Hele "henrettelsen" var altså et narrespill. Hovedårsaken til dødsstraffen var Schumacher Griffenfelds motarbeidelse av kongens krigføring.

              Den danske beleiring av Wismar i 1675.

         Narrehenrettelsen av Peder Schumacher i 1676.

Referansen til danmarkshistoriens mest berømte narrehenrettelse skinner igjennom i Jacob Skoemagers svar: "Jeg skulde henges, men jeg fik Pardon igien, saa Nær hielper saa mangen Mand." Også det som skjer i etterkant av narrehengningen av Jeppe, peker mot narrespillet om Schumachers "henrettelse" - på dette tidspunktet hadde rikskansleren mistet sitt adelskap. I Jeppe paa Bierget er det således to nesten-hengninger, henholdsvis av Jacob Skoemager og Jeppe paa Bierget. Disse har flere likhetstrekk med nesten-henrettelsen av desertøren Niels Johansen Kock i Peder Paars. Det råder utvilsomt en sammenheng mellom Holbergs tre litterære "henrettelser" og den berømmelige scenen 6. mai, 1676, der rikets en gang mektigste mann, deklassert til Peder Schumacher, knelte under nattmannens svingslag på en sandhaug utenfor Kastellet i København.  
      Jeppe har vært sammen med Jacob Skoemager i "Companen" (felten) i to år. Kroverten har neppe vært utskrevet bondesoldat. Etter hvert som Jacob skjenker Jeppe stadig fullere, går Jeppe over til å snakke tysk-dansk, noe han forklarer med sine ti år i malicen. Dette er en periode som skal ligge langt tilbake i tid; "Det er saa gammel dat (...). Det kan tolkes slik at Jeppe, òg Jacob, har kjempet sammen med tyske leiesoldater, som utgjorde størstedelen av danskekongens hær på 1600-tallet. En slik tilbakedatering passer også bedre så fremt de to har kjempet i Skånske krig. Dersom de derimot har deltatt i i den danske erobring av Wismar i 1716, slik LHS foreslår, vil Jeppes uttalelse om at hans tyske tale er gammel, passe dårlig. Komedien var ferdigskrevet til september 1722. Erobringen av Wismar skjedde tre år før krigens avslutning, og så fremt Jeppe deltok her, ville han neppe sluppet hjem umiddelbart etter erobringen av Wismar. I så fall har det ikke gått så lang tid fra Jeppe opptrådte som tysktalende soldat og til han dukker opp i Holbergs komedie som forfyllet dansk bonde.
      I 1678 måtte danskene foreta et tilbaketog for å unngå den svenske hær ved Kristianstad, og dels for å avskjære forfølgerne ribbet de området for verdier og mat og stakk hus og gårder i brann. Skånske krig ble avsluttet i 1679, med Freden i Lund. Den ble diktert av Sveriges allierte, stormakten Frankrike, og fastslo at grensene som ble trukket i 1660, skulle stå ved lag. Christian 5s drøm om å gjenerobre de tapte østdanske provinser var knust. Dersom vi maner frem en soldat som først overlevde Slaget ved Lund, siden slet seg igjennom den utebbende krigens siste faser, for siden å dukke opp på Bjerget etter ti års fravær, vil han kanskje ikke være så ulik Jeppe, forfyllet, utmattet, en svekling. Da Jeppe våkner i baronens seng, fabler han om at han er i himmerik, og at presten akkurat i denne stund holder likpreken over ham:

"(...) saadant Endeligt fik Jeppe paa Bierget, hand levede som en Soldat og døde som en Soldat. Mand kand disputere, om jeg døde til Lands eller Vands; thi jeg gik temmelig fugtig af denne Verden."

Jeppes gjengivelse av prestens ord om at han levde som en soldat og døde som en soldat, kan ha dobbelt bunn og generelt sikte til soldatenes høye alholbruk, spesielt til Slaget ved Lund. I "Historie" (Bonnier Publications) står følgende i artikkelen om Slaget ved Lund:

"Som alle andre på slagmarken havde de (det svenske kavalleriet) fået rigeligt med brændevin i løbet af det syv timer lange slag. Spritten drev de svenske ryttere ud i en sand massakre – af de 1300 matroser (hollandske matroser på dansk side uten kamperfaring til lands) overlevede kun 60."

Det er vanskelig å gi en nøyaktig tidsbestemmelse av Jeppes ti år i malicen. Det som er sannsynlig, ut fra min teori, er at han var soldat i 1675, og at han fester farsgården en gang etter 1685. Det er naturlig å anta at både Nilles herredømme over mannen og utroskapen på ett plan skyldes Jeppes svekkelse etter krigens strabaser og traumer. Basert på Niels Klim og Sganarels Rejse til Det Philosophiske Land, og til en viss grad Jacob von Tyboe og Erasmus Montanus, ligger kvinner under for en sterk attrå etter mannen, som har sin bakgrunn i Guds straff over kvinnen etter at hun hadde spist av frukten fra kunnskapens tre. Hvis mannen ikke oppfyller sine ekteskapelige forpliktelser, hvori inngår hustukt, blir kvinnen til et umettelig hunndyr, som kan utgjøre en fare (jfr. innleggene 24.2.20 og 24.3.20).
      Husholdningens strafferedskap, krabasken, spiller nær sagt en egen rolle på linje med komediekarakterene. Den har da også et navn, Mester Erich, som er nevnt hele 16 ganger. Det har ganske sikkert vært flere anledninger på Bjerget da det har vært nødvendig å svinge krabasken over både barn og eventuelt tyende. Det var hardt å være bonde på 1600-1700-tallet; i ufredstid ble gjerne pengeutgifter og andre byrder skjøvet over på bøndene, og Danmark var så visst ikke noe unntak i så måte. Ettersom ektemannen viser seg å være både drikkfeldig og svak, er det trolig Nille som har måttet utøve hustukten, som også har omfattet ektemannen. Man kan formelig se for seg at konens pisking har øket i takt med mannens tiltagende fornedrelse.
      Også i Holbergs aller første komedie, Den politiske Kandstøber, er den korporlige hustukt tema. Liksom Jeppe på Bjerget bidrar Herman von Bremen i liten grad til familiens underhold, og da Geske oppsøker mannen på vertshuset for å minne ham om hans forpliktelser som husfar, gir hun ham en ørefik. Dette vekker sterke reaksjoner i Collegium Politicum, ettersom det jo er mannen som skal tukte kvinnen. Men da Geske ved komediens slutt atter gir mannen en ørefik, svarer han med å pryle konen dyktig. Etter å ha blitt utsatt for et narrespill, liksom Jeppe på Bjerget, har kannestøperen innsett sine feil og igjen påtatt seg rollen som tuktende husfar; det rette regime er gjeninnført i Herman von Bremens hus. Dette er ifølge min oppfatning en forskyvning eller fordreid fremstilling av Holbergs egentlige agenda: gjennom komedien - eller narrespillet - om visse oldenborgerkonger vise at man i Det danske rike burde vende tilbake til regimet før eneveldet, der også kongen på viktige styringsområder var underlagt en høyere øvrighet, nemlig Riksrådet (jfr. innleggene om Den politiske Kandstøber ).  
      Det er påfallende hvor sterkt Holberg fokuserer på at konen pisker mannen. Med dette bryter Nille det siterte vielsesformularet i Ritualen, om at hun skal være sin mann hørig (underdanig) og lydig. I tidligere tider kunne altså mannen staffe konen, dersom hun ikke gjorde slik han ville; han kunne piske eller banke henne. Men to år før Ritualen, i 1683, kom Christian 5s Danske Lov, som stadig tillot husfaren å refse barn og tyende med kjepp, skjønt han måtte ikke gi dem sår eller slå deres lemmer sønder og sammen. Men med Danske Lov ble hustruen unntatt fra den korporlige hustukt. Uaktet hvor ulydig Nille var mot Jeppe, hadde han ikke lov til hverken å piske eller banke henne. Men dansk lov har aldri sagt noe om at hustruen hadde rett til å tukte mannen korporlig, og slik sett kan det jo hevdes at den heller ikke sa at dette var forbudt.  
     "Crabask" eller krabask (av tyrkisk, via tysk "Karbatsche") er en pisk av lærremmer eller flettede hampesnorer. Ordet kan visstnok også brukes som pryleredskap i sin alminnelighet, men Mester Erich er trolig en krabask av den originale type, som ifølge danske oppslagsverk er en pisk av sammenflettede (lær)remmer. Men dersom vi går til tyske oppslagsverk, står det at "Karbatsche" også kan bestå av sammenflettede hampesnorer. Det åpner for at Holberg ønsker å hentyde til en krabask av hampesnor eller -tau. Et vanlig strafferedskap tidligere var tampen, en tauende festet til en stokk, og det er sannsynlig at denne ofte var av hamp.
      I scene 2 mellom Nille og Jeppe, der vi får vite at hun med hjelp av krabasken har tvunget Jeppe til å stå opp, sier hun:

"Ja jeg har (lagt fra seg Mester Erich), men jeg veed strax hvor hand er at finde igien, dersom du icke er hørtig. Her hid! see hvor hand kryber. Her hid! du skal til Byen at kiøbe mig to Pund grøn Sæbe; see der har du Penge dertil. Men hør! hvis du inden fire Timer icke er her paa Stædet igien, da skal Mester Erich dantze Polsk Dantz paa din Ryg."

Det virker merkelig at en bondekone sender mannen den lange veien inn til byen for å kjøpe 1 kilo sepe. Sepe var det vanlig å fremstille hjemme på gården, og på Bjerget var det ganske sikkert nok av oppgaver som Jeppe kunne piskes til å utføre. Trolig har typen sepe betydning for Nille, det vil si Holberg, og her vil jeg minne om at Jeppes kone er oppkalt etter Petronius, som med portrettet av den styrtrike ødeland og oppkomling Trimalchio i romanen Satyricon siktet til keiser Nero (jfr. innlegget 28.1.20). Grønnfarven i grønn sepe, norsk grønnsepe, skyldes historisk hampefrøolje, som utgjør en vesentlig bestanddel av den ferdige sepen. For å lage 1 kg grønn sepe må det presses en større mengde hampefrø. Det kan tyde på at det er mangel på hampefrøolje på Bjerget. 
      Det kan trekkes en linje fra den grønne sepen av hampefrøolje til krabasken, som enten består av lærremmer eller hampetau. Christian 5 hadde et akutt behov for hamp til den danske orlogsflåten, som skulle utstyres med tau og rigg. Hvorvidt det også ble brukt hamp til seil, er jeg ukjent med. På grunn av problemer med forsyningssituasjonen - svenskene ville heller selge hamp til sjøsamene enn til Danmark-Norge - bestemte kongen, som hadde absolutt makt også over lovgivningen, at følgende skulle inn i loven, nemlig Christian 5s danske lov av 1683:

"Hvilken bonde som hel gård besidder og ikke sår en skæppe hampefrø og den, som halv gård besidder, en halv skæppe hampefrø, bør af sin husbond tiltales og straffes som en modvillig og ulydig tjener, med mindre han beviser at han ikke har tjenlig jord dertil."

Nille, som besitter, her i betydningen bor på, en gård, det være seg en full eller halv gård, var altså pliktig til å dyrke hamp. Hvis hun unnlot dette, ville hun utsette seg for husbondens, det vil si rifogdens, straff.  
      For å si det enkelt, dersom man er pålagt av enevoldskongen å levere hamp til tauverk, presser man ikke hampefrøene til olje, men planter dem i jorden. Med dette lovpålegget fulgte Christian 5 i sitt kjære forbildes, Christian 4s, spor. Christian 4 var Danmark-Norges store flåtebygger, og i 1629, samme år som kongen underskrev fredsavtalen etter Keiserkrigen med Gustav 2 Adolf, påla han danske bønder å dyrke hamp for å sikre forsyninger til sitt hjertebarn, den danske flåte. Men Danmarksrikets stolthet, flåten, var til liten hjelp når kampen stod på landjorden, det være seg langt inne på tysk jord ved Lutter am Barenberg, eller ved Lund i Skåne.   

                   Det svenske krigsskipet "Vasa" (1628).