Dagens facebookinnlegg

DEN GROVE HOLBERG

Den politiske kannestøper, Herman von Bremen, forteller til Antonius, komediens beiler, at "forgangen Dag" hadde en fornem mann "paa en viss Sted" spådd ham en fremtid som konge. "en viss Sted" er evfemisme for do,* her åpenbart med flere seter. I neste replikk forteller kannestøperen at en borgermester "forgangen Dag" hadde uttalt følgende i rådet: "den Mand har det inde, som mange af os i Raadet selv maa leede efter."

På 1700-tallet har menn hovedsakelig oppsøkt do for å gjøre sitt fornødne. Passasjen viser utvilsomt til et av historiens betydelige helseproblemer: fordøyelsen. Som regel var forstoppelse den vanligste plagen, og på Holbergs tid var klyster det foreskrevne botemiddel. Jo høyere på rangstigen, et sentralt begrep i 1700-tallets Danmark, desto oftere klyster. Klyster ble ikke bare brukt mot forstoppelse, men som renselse, liksom ved årelating. Etter at Herman og Geske er blitt herr og fru borgermester, må de belage seg på hyppig tømming av tarmen, noe Holberg gjør et poeng av. Det var gjerne en lege som satte klyster, og den "nyutnevnte" borgermesterfrue ber Henrich springe etter doktor Hermelin. åpenbart en lege som får betalt med hermelin av sine pasienter fra samfunnets aller øverste skikt.

Men skal vi tro den fornemme mann, strømmer det uhindret fra Herman von Bremen. Samme motiv finnes i "Peder Paars", hvor det fekale inngår som viktig del. Verket utkom et par år før urfremførelsen av "Den politiske Kandstøber". Foran eposet er innsatt et anonymt smededikt om forfatteren:

"I som med attraae spiise Frugt paa disse Aarets Tiide,
Og ej det rette lavepas paa eders Lyster viide,
Men nu med sødt og nu med suurt saa proppe eder til,
At eders Mave hver Minut sin Byrde losse vil.
Jeg ynker eders tunge Kaar, om i forlænge venter
Paa de til eders travle brug fornødne Documenter
Som Auctor N. fra Callundborg med første komme lar,
Og hvoraf paa et sickert sted maaske i mangel har.
Dog trøster eder derved, at saa snart Poeten qvæder
Om Dorotheæ Brudefærd, og med Peer Paars sig glæder,
Da skal ej Pressen stille staae men udi haabetal
Saa meget deraf yde, som behøves kand og skal."

* Ludvig Holbergs Skrifter kommenterer uttrykket slik: "et vist sted, dvs. et ikke nærmere bestemt sted".

Jørgen (von) Skomagers historie (III)

Den borgerlige adelsmann
eller skomakeren som var polyhistor

Ingen vet hvem faren til avdøde, Jørgen Retsuhcs/Schuster (skomaker), har vært. På ett plan er forklaringen at moren arbeidet som kjellerpike hos Theodorus Mortensen i Korsør. Korsør er et gammelt overfartssted til Fyn og har hatt kjøpstadsprivilegier siden 1425. Det har i århundrer vært stor gjennomgangstrafikk i byen, og mange reisende har sikkert oppsøkt kjelleren til Theodorus Mortensen og er blitt servert av Mette Claus-datter, som motsatt faren var «heel bekiendt.» Holberg legger til: «Udi hvilken Tieneste hun førte sig saaledes op, at hun i Duelighed ingen Kielder-Pige udi hendes Tid eftergav.» Så fremt det skulle herske tvil om Mettes tjeneste har gitt anledning til løsaktighet, rydder følgende opplysning denne av banen. Etter at Mette hadde tjent tre år som amme, giftet hun seg med en «bemidled mand», men fikk ikke flere barn: «saasom hun formedelst visse Aarsager var og stedse blev u-frugtsommelig til hendes Døds Dag.» «visse Aarsager» er høyst sannsynlig kjønnssykdom, trolig syfilis.
      Jørgen, senere Georgius Retsuchs, som skulle bli en stor berømt mann, har altså en ukjent far, trolig en av de utallige gjestene i kjelleren til Theodor Mortensen - det kan selvfølgelig ikke utelukkes at det er kroverten selv som er faren. En tid før nedkomsten forlater Mette Korsør og reiser til nabobyen Slagelse, der fødselen finner sted. Dette har trolig skjedd etter at graviditeten er blitt synlig, for man har i Korsør «u-imodsigelige Argumenter (som) beviiser, at Moderen lavede til Barsel da hun som Kielder-Pige tienede udi samme Stad.» Like etter fødselen tar Mette barnet med seg og reiser til Kalundborg. Årsaken er trolig at hun vil unnfly sitt rykte, for neste steg på karrierestigen er amme i Kalundborg. Det var stort sett i de høyere sosiale lag man holdt seg med amme, og en forfløyen kjellerpike ville neppe fått innpass i et herskapshus.


                                                 

Dauphin Ludvig av Frankrike med sin amme, Dame Longuet de la Giraudiere (illustrasjonsbilde).

Med full rett kunne det hevdes at leseren hadde fått tilstrekkelig med opplysninger om Jørgens ukjente far, en hvem som helst, men Holberg har mer på hjertet. Dette inngår i biografiens komikk, som dels baserer seg på at det redegjøres utførlig om totalt uinteressante personer og forhold; slik sett råder det en tydelig diskrepans mellom epistelens form og dens objekt. Dette kunne kanskje more i de første passasjene, men holder ikke gjennom hele epistelen. Så er da heller ikke Holbergs primære hensikt å terpe på det komiske misforholdet mellom epistelens opphøyde form og den biografertes ubetydelighet, men å hentyde til det komiske, eller poetiske, forfatterskapets satiriske undertekst. Her spiller Peder Schumacher, som Resuhcs / Schuster (skomaker) sikter til (jfr. forrige innlegg) en viktig rolle, som motsvarer den enestående innflytelse han hadde i Danmark, ikke minst over plattformen for det regime og seremoniell som gjaldt i forfatterens egen samtid. Den luciferiske historien om «Skomakeren» som ble greve, har dessuten et utpreget litterært òg moralsk potensial.
      Holberg går altså videre med omtalen av Jørgens far, og hevder at det er på grunn av «Modestie» at denne unnser seg for å ta på seg farskapet til den store berømtheten, noe som gjør ham til en «skikkelig og moralisered Mand.» Dette er ved første øyekast komisk, når man betenker at Jørgens far har hatt seg med en kjellerpike som er «heel bekiendt.» Holberg utdyper farens motvilje mot å røpe sin identitet:

«men (han) har villet passere for Anonymus, hvorudi hand har fuldt brave Arbeyderes, Konstneres og Skribenteres Fodspor.»

Retsuchs’/Schusters «moraliserede» opphav har med sin selvpålagte anonymitet fulgt i brave eller skikkelige arbeideres, kunstneres og skribenters forspor. Arbeidere, kunstnere og skribenter stiller forskjellig i forhold til ønsket om ikke å vedkjenne seg et verk. En arbeider vil ikke i noe tilfelle erindres for å ha deltatt under byggingen av for eksempel et slott, mens kunstnerens eller arkitektens navn gjerne vil nevnes. Dette gjelder stadig oftere fra og med renessansen. Det er vanskelig å se for seg at en arkitekt skulle ønske å være anonym, så fremt ikke byggverket hans hadde ramlet ned. Bare tanken på at en arkitekt skulle avstå fra å vedkjenne seg et byggverk på grunn av «Modestie» eller beskjedenhet, er absurd. Når det gjelder andre kunstnere, som billedkunstnere, stiller det seg noe annerledes, ettersom disse kan gjøre karikaturer av øvrighetspersoner. I slike tilfeller vil nok kunstneren ønske å «passere for Anonymus», om ikke på grunn av «Modestie». Men for den siste gruppen, skribentene eller forfatterne, er «Anonymus» er et meget sentralt begrep, og det er da også stort sett dem det anvendes om. Heller ikke blant skribenter er anonymiteten begrunnet i «Modestie», men skyldes hovedsakelig ønsket om å beskytte egen identitet i tilfeller der de har skrevet noe som kan provosere myndighetene.
      Alle Holbergs komedier er skrevet anonymt, under pseudonymet Hans Mikkelsen. I innlegget 10.6.19 argumenterer jeg for at pseudonymet sikter til Christian 2s rådgiver Hans Mikkelsen (d. 1532), kjøpmann og borgermester i Malmø, som nevnes i «Libr. II. Epigramm. 96.» som tenkt forfatter til en biografi om Christian 2 eller den onde. Men Holbergs anonyme periode, den poetiske raptus, begynner ikke med komediene, men med det komiske heltediktet Peder Paars. Det er således her man må søke etter årsaken til at forfatteren valgte å opptre som anonymus.
      Som nevnt tolker jeg det slik at Holberg med historien om Georgii Retsuchs’ liv og levnet hentyder til det komiske, eller poetiske, forfatterskapets satiriske undertekst, der Peder Schumacher spiller en viktig rolle parallelt til sin historiske betydning. Første gang vi møter Schumacher Griffenfelds vrengebilde eller skandportrett, er i Peder Paars. Her inngår skriveren/rikskansleren i et satirisk spill sammen med Christian 4 (Peder Paars) og Christian 5 (fogd Woldemar). Dette er blant annet omtalt i innleggene 24.4.18 (om fogd Woldemar), 28.10.19 (om Peder Paars) og 11.11.19 og 11.12.19. (om Griffenfeld).
      Liksom «Georgii Retsuhcs Liv og Levnet» er Peder Paars en historie eller biografi; Hans Mikkelsen forsikrer om at han er en etterrettelig biograf. Begge skriftene handler om vanlige mennesker, henholdsvis en kremmer og en skomaker – begge fra Kalundborg – som opphøyes i en biografi eller historie. Holberg bruker bare unntaksvis «biografi» om dét vi i dag gjerne betegner med dette ordet, men «historie». I fortalen til Heltehistorier, Tomus I skjelner Holberg mellom biografi og historie:

«En Historicus forbindes til Chronologisk Orden, en Biographus agter ikke saa nøye, om han begaaer et Hysteron proteron; thi han efterlever sin Pligt, naar han giver sin Helts oprigtige Characteer, og anfører saa vel hans Lyder som Dyder; hvoraf sees, at der behøves meer Arbeide og Accuratesse til at skrive en Historie, men meer Skiønsomhed til en Biographie, og at det sidste er et ret Speculum Vitæ, og af den allernyttigste Læsning, naar det skrives efter Plutarchi Maade.»

I «Epistola CCXCIII.» skriver han derimot følgende:

«Det er og fornødent, at en Skoemager haver Kundskab udi Historier: Thi det er af Dag-Registere og Erfarenhed han lærer, hvilke Folk han maa creditere eller ikke creditere; og, saasom Historien er speculum vitæ, der viser af foregaaende Ting, hvad man maa slutte om tilkommende, og af andres Exempler erindrer, hvorledes man skal tage sig selv vare; (…)»

Her er altså historien «Speculum vitæ», mens det var biografien i Heltehistorier, og jeg vil vekselvis bruke «historie» og «biografi» i dette innlegget. Det er verdt å legge merke til at Holberg også i Epistel 293 har valgt skomakeren for å illustrerere et tema; her de enkelte yrkesutøveres fremhevelse av eget yrke. Vi skal se nærmere på "Epistel 293", før den videre gjennomgang av "Epistel 496". Den er publisert i 1750, og ganske sikkert også skrevet før Georgius Retsuhcs historie og kan kaste lys over denne.

«Epistola CCXCIII» er i utgangspunktet satire over Andreas Hojers akademiske skrift "Idea Jurisconsulti Danici" (forsvart 1736), «Forestilling paa En Dansk Jurist», der grunntrekkene i den nye danske juridiske utdannelse er fremstilt (jfr. F.J. Billeskov Jansen, Epistler 7: Kommentar til epistel 184-639). Hojer regner opp en rekke forkunnskaper som er ønskelig for en jurist, som må være polyhistor. Dette harselerer Holberg med, samtidig kritiserer han den store betydning enkelte tilskriver sitt eget yrke; i Hojers Idea altså juristen, i sin egen epistel, skomakeren.
      Hojer fordrer naturlig nok ikke at juristen har forkunnskaper i skomakerfaget, mens Holberg på sin side advarer om visse situasjoner som kan føre til at skomakeren må «søge sin Tilflugt til Lands Lov og Rett; i hvilken Henseende det er fornødent, at han og maa være Jurist.» Dette peker mot Peder Schumacher, skomakerætlingen som opptrådte som sin egen jurist under en av danmarkshistoriens mest notoriske rettssaker og som leverte et særdeles velformulert forsvarsskrift. Med beskrivelsen av de ulike akademiske kunnskaper en skarve skomaker må erhverve, går ikke tanken bare til Peder Schumacher Griffenfeld, men til den uovertrufne skomaker Georgii Retsuchs, hvis liv og levnet Holberg har nedtegnet ned til minste, tilsynelatende trivielle, bagatell. Det dreier seg altså om to epistler, der en skomakers betydning stiger til uante høyder.
      Innledningsvis i «Epistola CCXCIII» skriver Holberg at enhver praler med sin «sit Videnskab», bestilling, yrke, og vil gjøre det til det viktigste og vanskeligste. Videre skriver han:

«Det er med slige Folk Moliere skiemter udi den Borgerlige Ædelmand, naar han forestiller en Philosophum, en Musicant og en Dandsemester, hvoraf enhver holder sit Videnskab for det vigtigste og ædelste.»

«den Borgerlige Ædelmand» sikter til Molières komedie Le Bourgeois gentilhomme, et oksymoron, det vil si en forbindelse av (tilsynelatende) uforenelige begreper; en gentilhomme er født adelig. Komedien ble utgitt på dansk i 1725 med tittelen «Den Høy-Adelige Borger-Mand» og oppført på Lille Grønnegade Teatret i 1727 med tittelen «Dend Borgerlige Adelsmand». Her er det riktig nok en maître de musique / «Musicanten», en maître à danser / «Dantzmesteren», en maître d’armes / «Fegtemesteren» og en maître de Philosophie / «Sprogmesteren» som fremholder sine «vitenskapers» fortreffelighet, og det ender i slagsmål.
      Molière har imidlertid ikke skrevet Le Bourgeois gentilhomme for å skjemte med teaterkollegene, men med stykkets tittelfigur, den borgerlige parvenyen monsieur Jourdain. Han har arvet faren, som tjente store penger på kledeshandel; klede eller stoffer, ofte importert, var en forutsetning for å kunne skille seg fra massen. Den middelaldrende kjøpmannssønnen har ett mål i livet: å stige over borgerstanden og bli adelsmann.
      Billeskov Jansen synes «Den Høy-Adelige Borger-Mand» er en bedre oversettelse enn Holbergs «den Borgerlige Ædelmand». Litteraturforskeren tar her som utgangspunkt at Holberg er opptatt av å gi en mest mulig korrekt oversettelse. En nærlesning av teksten viser at epistelforfatteren har en annen agenda. Holberg bruker det vanlige ordet, «Adelsmand», nær sagt bestandig. «Ædelmand» er et unntak, ved siden av «Edelmand». Årsaken til valget av den sjeldne formen fremgår av resten av perioden. Det siste ordet, «ædelste», gjentar det første leddet i «Ædelmand»; derimot kan ikke «Adel» i «Adelsmand» opptre som adjektiv, som altså Holberg trengte. Dermed får leseren inntrykk av at det råder en forbindelse mellom de to ordene. I forlengelsen vil man tenke at det angivelig «ædelste» ved vitenskapene som utøves av dansemesteren, musikanten og filosofen, har tilknytning til «Ædelmand»en og derfor er av grunnleggende betydning i Moliêres komedie, òg i Holbergs epistel. Men det er et blendverk, eller skal vi si lureri, for det finnes knapt noen sammenheng mellom teaterfolkenes kjekling om hvem som har det viktigste yrket og Jourdains ubehjelpelige forsøk på å bli adels- eller edelmann. Teaterfolkene i stykket rager med sin kunstferdighet høyt over «adelsmannen» Jourdain og harselerer dyktig med ham. Her går tanken til dem som faktisk arbeidet med Le Bourgeois gentilhomme; for eksempel er det den store franske komponisten Jean- Baptiste Lully som har skrevet musikken. Det høye nivået er betinget av publikummet.
      Le Bourgeois gentilhomme, som er en komedie med innlagt ballett, ble urfremført for Ludvig 14 og hans hoff på Château de Chambord, 14. oktober, 1670. Tidens beste skuespillere og musikere var med; Molière spilte selv rollen som Monsieur Jourdain, og Lully var dansende tyrkisk advokat i avslutningsscenen. Hovedtemaet er altså satire over den uttalt borgerlige monsieur Jourdain, som er nyrik og vil kjøpe seg tilgang til de høyere samfunnstrinn. Komedien avslutter med en narreseremoni der kjøpmannssønnen opphøyes til tyrkisk adelsmann. Det er utenkelig at ikke Holberg i Molières satire over kjøpmannssønnen Jourdain har funnet likhetstrekk med vinhandlersønnen Peder Schumacher, som for øvrig befant seg like ved sine ønskers mål, opphøyelse i adelsstanden, ved urpremieren på Le Bourgeois gentilhomme. Dette fremgår da også ved forfatterens valg av en skomaker til å eksemplifisere den komiske yrkesstoltheten i «den Borgerlige Ædelmand». Valget peker utvilsomt mot skomakerætlingen og borgeren Peder Schumacher, som bidrog til Christian 5s opprettelse av en ny adelsstand for borgere og andre ikke-adelige som hadde utvist tjenstvillighet overfor kongen, og som altså selv ble opphøyet til greve.
      Dersom vi maner frem det prektige scenario i Chateaux de Chambord denne oktoberdagen i 1670, vil det ha vært en speileffekt mellom de opptredende og publikum, der begge parter eksellerte i flotte klær, parykker og oppstasede damefrisyrer. Molières/Jourdains kostyme var i strålende farver, pyntet med sølvkniplinger og med flerfarvet plumage; konge og hoff har ganske sikkert strålt om kapp med komediantene. Dette viser til en annen effekt ved plottet; satiren rammer uunngåelig aristokratiets snobberi. Publikum har utvilsomt også ledd av selv, noe som bringer tanken på hoffnarrens funksjon. Selvfølgelig er det komisk at en dverg illuderer konge, men komikken vil uvegerlig også smitte over på kongen selv.

                                               

Ludvig 14 som Apollon i balletten Ballet royal de la Nuit i 1653.

Ludvig 14s hoff var stildannende for det danske. Dette har dels sin bakgrunn i at Frankrike var et forgrunnsland når det gjaldt den gode smak, men Christian 5s opphold ved det franske hoff som kronprins har nok også spilt inn. Hoffets forfengelighet økte i årene som fulgte, noe som turde fremgå av kongeportrettene.

                                               

                               Frederik 4 (1671-1730).

Holberg vil ta eksempel av Hojers idealbilde av den rettskafne jurist og vise at en skomaker, når han vil passere for en rettskaffen skomaker, også må være polyhistor, og «at han ikke kand siges at forstaae sit Haandverk, med mindre han er dreven udi alle Slags Videnskaber.» Her skal det nevnes at «rettskaffen» i denne sammenheng ikke har moralsk signifikans, men gjelder faglig kvalitet; «dyktig» vil være et riktig ord på dagens norsk.
      Knapt noen dansk statsmann har gjort seg mer fortjent til betegnelsen polyhistor enn Peder Schumacher, som er blitt oppfattet som et vidunderbarn og geni. Holberg forteller i sin Schumacher Griffenfeld-biografi (Dannemarks Riges Historie) at Peder ble båret til en dansk skole fire år gammel, og 

«da han kom lidt meere til Alder, blev han sadt udi Latin-Skoelen, hvor han i kort Tid giorde saadan forunderlig Fremgang udi sine Studeringer, at han blev dimittered fra Skoelen, og kom til Academiet udi hans 13de Aar. Og, som hans Fader imidlertid ved Døden afgik, tog Biskop Brokmand ham i sit Huus for at see ham promovered i hans Studeringer.» 

Deretter forteller Holberg om unge Schumachers forhold til Frederik 3 og omtaler bare kort hans videre studeringer og utenlandsreiser i den anledning, riktignok i meget rosende ordelag.
      For å få rede på hvilke vitenskaper Schumacher var dreven i, skal vi vende oss til Salmonsens Konservationsleksikon, Anden Udgave (1915-1930) og Odin Wolffs Greve Peder Griffenfeldts Levnet (1820). Wolffs biografi inneholder artikler tilbake til 1700-tallets slutt. Forfatteren selv er født i 1760; dermed er det i tid en viss nærhet til Holbergs historiske forfatterskap, og alt stoffet, boken inklusive, er utgitt under eneveldet, som varte helt til 1848 for Danmarks del. Min hensikt er ikke å vurdere Schumacher Griffenfeld ut fra nåtidens forståelse; håpet er å se ham nær sagt med Holbergs øyne. For øvrig er det viktige opplysninger hos Olden-Jørgensen.

I 1650 tok Peder bakkalaureusgraden og forlot så i noen tid teologien for å studere anatomi og naturvitenskap. Dette skyldes utvilsomt at den store vitenskapsmann, matematikeren, legen, anatomen og teologen, Thomas Bartholin (1616-1680), var professor ved universitetet. Bartholin og Schumacher Griffenfeld utviklet etter hvert en nær relasjon, som munnet ut i Danmarks første medisinalforordning i 1672. Det skjedde på et tidspunkt da skomakerætlingen, eneveldets første store embedsmann, var blitt adlet til grev Griffenfeld.
      Wolff skriver om Peder Schumachers tidlige studieår:

«Aar 1650 forfattede han sin Disputats De Nervis, og forsvarede den under Thomas Bartholin; hvoraf man seer, at han, paa den Tid maa have lagt sig efter Legekyndigheden; som da ogsaa hans Breve fra Udenlandsreisen vidne om, at han stedse har havt Naturens Studium for Øine.»

I 1651 forsvarte han sin disputas De Uteribus et Aquæductibus, «Om Uringangene og Vandledningerne». Wolff skriver at overgangen her ventelig er skjedd fra betraktning over «Naturens Urinlednings-Indretning, i de dyriske Legemer, til Konstens Vandrendebygning i de store Stæder. Et veludtænkt Æmne.» Bartholin ble svært imponert og holdt en tale på latin, der han roser Schumacher opp i skyene; blant annet uttalte han følgende (Bartholins note er ikke medtatt):

«Et Genie, der lover Fædrelandet saa store Ting, giver sig ikke af med Lapperier. I disse Vandledninger, næsten anviste efter Naturens Plan, vilde han lægge for Dagen, hvad han kunde, og formaaede i det Store, dersom der tilbyde ham er glorværdigere Bane til sit Maal. Jeg skulde feile meget, om ikke det valgte Æmne forevarsler den herlige Ynglings store Ærestrin i Fædrelandet; thi Vandledningsforretningen blev fordum anbetroed til Staden Roms fornæmste Mænd, og hos de Gamle blev alt Vandet fordeelt til det Offentlige Brug.»

Det kan trekkes en linje fra Schumachers interesse for studiet av naturen, spesielt legevitenskapen, til Holbergs anbefalte vitenskapsgrener for en skomaker. Oppramsingen innledes som følger:

«En retskaffen Skoemager maa tilligemed være en Philosophus; thi, hvis han ikke er naturkyndig, og verseret udi Physica, kand han blive bedragen med Lær og Huder. Der behøves jo Natur-Kundskab til at dømme om Huders Qualitet og Dygtighed? han maa og vide, hvilket Lær meest krymper og udvider sig, og derefter indrette sin Læst, og giøre Skoe meer og mindre snevre.»

Skomakeren må altså være filosof, som, liksom alle filosofer, trenger kunnskap om naturen. Men ettersom det her gjelder naturkunnskap om hud som er flådd av døde dyr, er det nærliggende å snevre naturkunnskapen inn til legekunnskapen eller -vitenskapen, som riktignok er innlemmet i en naturfilosofisk eller filosofisk ideologi. For å vite om en hud krymper eller utvider seg ved bruk, må skomakeren kjenne til egenskapene ved de ulike hudene; kanskje må han skjære i det ferdiggarvede produktet for å forsikre seg om kvaliteten.
      På midten av 1600-tallet utgjorde anatomien en grunnleggende del av medisinstudiet, fordi menneskekroppen og de ulike sykdommer ennå ikke var ferdig kartlagt og utforsket. For å oppnå naturkunnskap om mennesket var det nødvendig å skjære i lik, og første trinn i disseksjonen var å flå av huden for å blottlegge det som lå under. Historisk var de fleste kadavere som ble brukt under anatomiske undersøkelser dyrekropper, men etter hvert ble det mer vanlig å anvende menneskekropper.

                                               

Kobberstikk av Juan Valverde de Amusco i Historia de la composicion del cuerpo humano (1560).

                                                   

             Stikk av en av Bartholins flådde forbrytere.


Etter utnevnelsen til professor i anatomi i 1648 utførte Thomas Bartholin jevnlig disseksjoner for den studerende ungdom. Det foregikk i Det anatomiske teater, som var blitt oppført ved Københavns universitet i 1644. Her kunne også godtfolk få tilgang ved å løse billett; Frederik 3 på sin side disponerte egen losje, som ble benyttet flere ganger. Det var da også kongen som bevilget likene (jfr. Sebastian Olden Jørgensen*).
      Henrettede forbrytere som ikke ble unnet hvile på kirkegården, og som ellers ville blitt hengende i galgen eller lagt på hjul og steile til spott og spe, kunne ende under anatomens kniv. Enkelte ganger måtte Bartholin likevel ty til dyrekropper, eksempelvis rådyr, kuer og griser, i mangel av forbryterlik. Til Bartholins anatomiske studier, som ledet til oppdagelsen av lymfesystemet, hadde han av Frederik 3 fått overdratt liket av to henrettede forbrytere. Disse var blitt innvilget et større siste måltid, slik at lymfen var fettholdig og melkelignende; jfr. Den Store Danske:

«Han påviste herved brystgangen, ductus thoracicus, hvori lymfekarrene fra ben og krop samles. Fundet med ledsagende illustration blev offentliggjort 5. maj 1652. Thomas Bartholin udgav i 1653 et større værk om lymfekarrene og i 1670 Vasa lactea et lymphatica med en udtømmende beskrivelse af lymfekarrenes anatomi.»

I tilknytning til disseksjonene holdt Bartholin i 1649 en serie på 18 anatomiske disputasjoner, der ynglingen Peder Schumacher responderte to ganger, nemlig med ovennevnte «Om urinveiene» og «Om nervene». Det viser at skomakerætlingen - som ifølge Bartholins tale røpet «intet Almuevesen» - var en «Philosophus»; naturkyndig og «verseret udig Physica». Samtidig vitner Peders akademiske valg om en bevisst strategi: Sats på tidens høyest rangerte vitenskap og søk kontakt med dem som har mest estime.

Holberg omtaler «Anatomiekammeret» i «Om Academiet» i Dannemarks og Norges Beskrivelse (anatomikammeret brant for øvrig i 1728) og nevner flere av anatomene:

«Doctor Simon Pauli var den første, som anatomerede udi samme huus; siden de 3de store Mænd Thomas Bartholin, Nic. Stenonius, og Caspar Bartholin, og andre.»

Videre skriver han:

«paa den sall, som er over anatomie huuset er Academiets konstkammer, hvor i findes mange rare naturlige sager, hvoraf det beste er gived af Henrik Fyren.»

Før omtalen av den neste vitenskapen Holberg anbefaler for en skomaker, teologien, skal et tema belyses som står i nær forbindelse med anatomien.

Den norske legen J.H. Vogt har argumentert overbevisende for at Holberg etter all sannsynlighet led av dobbeltsidig kryptorkisme**, det vil si at testiklene ikke hadde falt ned i pungen og dermed ikke produserte sædceller. Han kunne altså ikke få barn, og tilstanden kan ha påvirket ham i den grad at han valgte aldri å gifte seg. «Kryptorkisme» kommer av gr. kryptos «skjult» og orchis «testikkel» og «-isme», og på Holbergs tid visste man ennå ikke hvor testiklene hadde gjemt seg. De store anatomene hadde ennå ikke dissekert kroppen til en kryptorkist! Kanskje hadde de heller ikke formulert problemstillingen. Beliggenheten til de skjulte testiklene ble ikke oppdaget før etter Holbergs død, på slutten av 1700-tallet.
      Som det fremgår av Vogts argumentasjon, er det gjennom litteraturen, nemlig Epigram II, 171, Holberg røper at han ikke har noen «steiner (testikler) i sin pung». Men det finnes også indirekte spor etter Holbergs diagnose i annen litteratur, nemlig i Niels Klim, Den underjordiske rejse og i den sene komedien Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land.
      Et viktig grunnlag for bloggen Det lærde Holland, et Holberg-selskap i Christiania er hypotesen om at Holberg var regimekritiker, som skjulte sin satire om eneveldet Danmark, dets nære forhistorie, monarker og andre øvrighetspersoner under dekke av harmløs komedie. Dette er omtalt i en rekke verkanalyser, der jeg også trekker frem Holbergs særlige interesse for skribenter som har hatt et ulykksalig forhold til fyrsten, som Ovid og Petronius. Det er ingen tvil om at Holberg, som var professor ved Københavns universitetet med kongens velsignelse, ville blitt hårdt straffet dersom den beske satiren var blitt oppdaget. Slik sett balanserte forfatteren på knivseggen. Hengning eller halshugging med sverd er ingen utenkelig straff. I så fall kunne Holberg ende opp i samme kategori som de henrettede forbrytere som ble donert av kongen til disseksjon i Det anatomiske teater. Dette ville være enn så mer sannsynlig ettersom Holberg, kryptorkisten, ville vært et interessant lik. Ved denne fryktelige muligheten står vi ved en av Holbergs sentrale fortellinger fra Vitenskapslandet og Det Philosophiske Land i henholdsvis Niels Klim og Sganarels Reyse, nemlig anatomenes ublu interesse for de tilreisendes kropp, eller skal vi si kadaver.
      I Vitenskapslandet, og her baserer jeg meg på Peter Zeebergs oversettelse, er innbyggerne fullstendig fordypet i filosofi og kompliserte vitenskaper (jfr, innlegget 24.2.2020). På torvet i hovedstaden havner Klim i slåsskamp med en forsker, en astronom. Etter hvert kommer store mengder vitenskapsmenn styrtende til. De, som viser seg å være moralfilosofer, kaster seg over den tilreisende med slag og banking. Siden blir stakkaren trukket inn i et stort hus, der mishandlingen fortsetter, helt til fire forskere trær inn og redder ham ut av tumultene. Skjønt Klim føler seg ubekvem over alle spørsmålene de stiller om ham og den altfor nærgående granskningen av hans figur. Her skal vi følge oversettelsen direkte (min kursivering):

«Jeg var ved at dø af skræk da jeg blev gennet ind i et anatomisk kammer, hvor jeg så en rædselsvækkende dynge af knogler og lig, der fyldte rummet med den frygteligste stank. I første omgang troede jeg det var en røverhule, men de anatomiske instrumenter der hang på væggene, lagde en vis dæmper på min frygt, for de gjorde det klart at min vært var læge eller kirurg. Da jeg havde siddet og kukkeluret i dette fængsel i en halv times tid, kom en kone ind med et måltid mad hun havde lavet til mig. Hun så meget venlig ud, men stod og betragtede mig opmærksomt og sukkede dybt fra tid til anden. Da jeg spurgte hvad hun var ked af, svarede hun at det var tanken om hvad der ventede mig, der fik hende til at sukke. ‘Det er et respektabelt hjem du er kommet til,’ sagde hun, ‘for min mand, der er herre her i huset, er embedslæge og dr.med., og de andre du så, er hans kolleger. Men de undrede sig så meget over din usædvanlige legemsbygning at de har besluttet at undersøge din indre konstruktion og dine indvolde og dissekere din krop for at se om de kan finde noget nyt der kan kaste lys over anatomien.’»

Vertinnen hjelper fangen å flykte, men blir etter hvert svært lidenskapelig og forlanger sex til gjenytelse. Dette kravet vil ikke Klim etterkomme, angivelig av moralske grunner. Han river seg løs og flykter fra det ville kåte hunndyret (jfr. innlegget 24.2.20). Dette bringer tanken på Holbergs beskrivelse av den skjøgeaktige oppførselen til sin vertinne i Roma (Første Levnedsbrev; oversatt av Ole Thomsen):

«Fruen var et fordrukkent og utugtigt fruentimmer; hun plejede med diverse skøgekunster at forføre sine logerende til svir og hor og lænse dem for penge. Hun påstod, at den eneste grund til min fjerdedagsfeber var, at jeg levede så spartansk og aldrig slog til søren. Feberen måtte slås ned med Bacchus og Venus, sagde hun. Hun holdt i ét væk lovtaler over nogle udsvævende tyskere, der havde gjort deres hoser grønne hos hende med gaver og andre artigheder, og som med held havde beskyttet sig mod de sygdomme, som tilrejsende normalt rammes af i Rom, ved netop at slå til søren og svire både nat og dag. Omvendt bandede hun højt og dyrt på, at en ung tysker, som de andre ikke kunne få med på løjer, for nylig havde lidt en sørgelig død der i huset.
      Denne filosofi bød mig så stærkt imod, at jeg forlod dette hus og ledte efter et andet sted at bo.»

Dette er eneste gang Holberg berører muligheten for å ha et forhold til en kvinne, her med sterk vekt på det erotiske eller kjønnslige, og fortellingen er blitt tolket som en bekreftelse på at forfatteren vek unna for det kjønnslige aspektet ved å inngå ekteskap. Kravet til mannens seksuelle ytelse innen ekteskapet utgjør hovedingrediensen i skildringen av de sexsultne filosof-/forskerhustruene i Niels Klim og Sganarels Reyse. Dette kan henføres til 1 Mos 3,16 der Gud forkynner at kvinnens attrå skal stå til mannen og viser til Holbergs vektlegging av Guds lov, nemlig Moseloven (jfr. innlegget 24.2.20). I 1665 var det i Danmark blitt utstedt en ny lov, kongens lov eller Kongeloven, som stod i sterk motsetning til Guds lov, spesielt første bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Denne loven var blitt penneført av en ytterst rettskaffen skomakerætling, Peder Schumacher, som visste å velge seg ut rett herre, og som antas å ha hatt innflytelse over både form og innhold. Dette kommer vi tilbake til under den videre gjennomgang av «Georgii Retsuhcs Liv og Levnet». Men uaktet det er de rådende lovforhold i Danmark som ligger til grunn for Holbergs understrekning av Moselovens òg Skapelsesberetningens ufravikelighet, kan det ikke utelukkes at de sexavhengige kvinnene har tatt farve av kryptorkistens egen angst for ikke å strekke til.
      Fortellingen om den tilreisendes ufrivillige opphold hos anatomene gjentas med små variasjoner i Sganarels Reyse, og selv om innbyggerne er mennesker og ikke fantasifigurer som i Niels Klim, er det like fullt det fremmedartede ved Sganarel og Leander som fører til anatomenes gjennomborende blikk. Etter at de sexsultne filosof-/doktorhustruene har stjålet mennenes skatter og sluppet Leander og Sganarel fri (jfr. innlegget 24.2.20), utbryter doktoren (min kursivering):

«Hvad for en Ulykke er dette? Jeg seer ikke de fremmede meer, ey heller min Hustrue, og mit Skrin er opbrudt. Hey! Hey! hvor er I henne? Alle mine Lemmer zittre og bæve. Min Hustru maa have aabenbaret dem Facultetets Forsæt, og maae have taget Flugten med dem. Ach Himmel! hvilken ulyksalig Hændelse. Jeg kand sige, at jeg aldrig har haft større Begiærlighed til at anatomere nogen, end disse tvende Personer besynderlig den med Kaaben; thi det kom mig for, at hands indvortes Skabning vilde erhverve stort Lys udi Anatomien.»

«den med Kaaben» er Sganarel, og som peker mot en av de faste komediefigurene til Molière, Sganarelle. Sganarelles forgjenger er Brighella, en av commedia dell’artes tjenerfigurer, og han bærer gjerne en kappe. Sganarelle var en karakter Molière ofte spilte selv. Dét åpner for at Holberg «spiller», det vil si skjuler seg bak, Sganarel i sin komedie.

                                               

          Molière som Sganarelle i Den innbilte hanrei (1660).


* Sebastian Olden-Jørgensen, Kun Navnet er tilbage – en biografi om Peter Griffenfeld.

** Seksualitet og sykdom hos Rousseau og Voltaire - og også om Ludvig Holberg, «Norsk Medisinsk Historisk Forening», Hønefoss 1987, F.J. Billeskov Jansen, «Holbergs værk og naturel» i Holberg og Menneskerettighederne : og andre Holbergstudier, Kbh. 1999.


                                            forts.

Dagens facebookinnlegg, med stoff fra et uferdig blogginnlegg

HOLBERG OG DE INNPÅSLITNE ANATOMENE

I «Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land» drar Leander med tjeneren Sganarel (Sganarell, Sganarelle) for å søke visdom I filosofenes hjemland. Der blir de lokket inn i huset til en professor i medisin, hvor de holdes som fanger i påvente av anatomisering. Et tilsvarende plot finnes i «Niels Klims reise til den underjordiske verden», som speiler forholdene over jorden, det vil si i Danmark. Fra midten av 1600-tallet nøt anatomien stor anseelse ved Københavns Universitet, dette skyldtes ikke minst vitenskapsmenn som Thomas og Caspar Bartholin. Til naturens opplysning - òg godtfolks forlystelse - ble henrettede forbrytere skåret opp på Det anatomiske teater. Etterpå ble de parterte deler kokt i en stor kobberkjele og knoklene fraskilt. Over teatret var Konstkammeret, som fremviste «mange rare naturlige sager» (Holberg i «Dannemarks og Norges Beskrivelse»).

Det er spesielt Sganarel som frykter at hans mave skal skjæres opp, og han synes han allerede kan kjenne kniven. Så er det da også Sganarel som interesserer anatomiprofessoren mest. Etter at fangene har klart å flykte, utbryter han: «(…) Jeg kand sige, at jeg aldrig har haft større Begiærlighed til at anatomere nogen, end disse tvende Personer besynderlig den med Kaaben; thi det kom mig for, at hands indvortes Skabning vilde erhverve stort Lys udi Anatomien.»

«den med Kaaben» er Sganarel, som peker mot en av de faste komediefigurene til Molière, Sganarelle. Sganarelles forgjenger er Brighella, en av commedia dell’artes tjenerfigurer, og han bærer gjerne en kappe. Sganarelle var en karakter Molière ofte spilte selv. Dét åpner for at Holberg «spiller», det vil si skjuler seg bak, Sganarel i sin komedie.

Hadde Holberg grunn til å frykte anatomens kniv? Den norske legen J.H. Vogt har på overbevisende måte argumentert for at Holberg ikke hadde steiner i pungen, og at det skyldes dobbeltsidig kryptorkisme, det vil si at testiklene ikke har vandret ned i pungen.* «Kryptorkisme» kommer av gr. kryptos «skjult» og orchis «testikkel» og «-isme». På Holbergs tid visste man ikke hvor testiklene hadde gjemt seg. De store anatomene hadde altså ennå ikke dissekert kroppen til en kryptorkist! Kanskje hadde de heller ikke formulert problemstillingen. Beliggenheten til de skjulte testiklene ble ikke oppdaget før etter forfatterens død, på slutten av 1700-tallet. Dét som ville kunne opplyse den fysiske menneskenatur på Holbergs tid, var altså en dødsdømt kryptorkist som ikke ble unnet hvile i hellig jord. Snarere skulle liket fremvises på galgebakken eller hjul og steile, alternativt kunne det skjæres opp på Det anatomiske teater. Kanskje ville steinene, som var blitt lokalisert i nærheten av nyrene, bli innlemmet blant andre naturlige rariteter på Konstkammeret.

Forutsetningen for at kryptorkisten - òg stadssatyrikusen - Holberg unngikk anatomens kniv, var altså at han ikke ble dømt for en kapitalforbrytelse, for eksempel majestetsfornærmelse. Gjennom hele forfatterkarrieren balanserte Holberg på knivseggen; ville hans skjulte regimekritikk bli oppdaget? Komedien om Sganarels frykt for anatomene er blant Holbergs siste. Det er Sganarel som har avslutningsreplikken:

«Jeg med jer andre stemmer i
Og vil min Sorg begrave
Og takker Himlen 10 Gang ti
At jeg beholdt min Mave.»

Replikken har dobbelt bunn: Anatomene klarte aldri å oppdage «Sganarel»s skjulte steiner, eller sensuren hans skjulte satire.

* "Seksualitet og sykdom hos Rousseau og Voltaire - og også om Ludvig Holberg", "Norsk Medisinsk Historisk Forening", Hønefoss 1987

                                                   Theatrum Anathomicum i København. 

En av Thomas Bartholins henrettede forbrytere, som bidrog til professorens opplysning av menneskets lymfesystem. Han hadde nettopp nytt et større siste måltid, noe som førte til at lymfen var fettholdig og melkelignende.