Jørgen von Skomagers
(Peter Schumacher Griffenfelds) historie (IV)
Jan Baptist og Jean de
Frances brev fra Rouen eller Røven
Vi skal se grundigere på
innledningen til «Epistel 293». Holbergs epistler er fiktive brev til en
«Herre», som forfatteren angivelig er i jevnlig dialog med. Samme herre har
uttalt seg rosende om juristen og historikeren Andreas Hojers «Forestilling paa
en dansk Jurist», der det anbefales at juristen er polyhistor, det vil si
behersker eller er orientert innenfor en rekke akademiske vitenskaper eller
disipliner. Forfatteren gir Hojer rett, men sier samtidig at skriftet er
uttrykk for sjarlataneri, idet juristen, her spesielt Hojer, liksom «enhver
praler med sit Videnskab». Enhver, inklusive juristen Hojer, vil ifølge
epistelskriveren gjøre sitt fag til «det vigtigste og vanskeligste». Alle kan
benytte samme argumentasjon som Hojer til støtte for sitt fags viktighet, til
og med skomakeren, hevder Holberg.
Sammenligningen mellom juristen og
skomakeren er naturlig nok nedsettende for juristen - Holberg hadde et horn i
siden til Hojer etter dennes kritikk av Introduction til de fornemste
Europæiske Rigers Historier. Dette er likevel ikke den viktigste grunnen
til at Holberg har valgt skomakeren som eksempel.
I samme øyeblikk som epistelskriveren
trekker frem skomakeren som eksempel, har han trådt over i en annen genre, det
absurde. Skjønt allerede fra begynnelsen er det noe som ikke stemmer; Hojer kan
ikke både ha rett òg bedrive sjarlataneri. Det finnes så vidt jeg kan se en
mulig forklaring: Sjarlataneriet peker mot Hojers opphøyelse av juristens yrke,
og en «opphøyet» eller «oppskrytt» jurist, nemlig slik juristen er beskrevet i
«Forestilling paa en dansk Jurist» vil, riktig nok, ha behov for å være
orientert innenfor en rekke vitenskaper. Skomakeren gjør seg skyldig i samme
sjarlataneri som juristen: Han opphøyer skomakeriet, og derfor trenger også han
kjennskap til flere akademiske vitenskaper. Opphøyelse av skomakeren og
håndverket hans er også hovedmotiv i «Epistola 496. Georgii Retsuch Liv og
Levnet» (jfr. innleggene 28.5.20 og 10.7.20).
I innlegget «Den borgerlige adelsmann
eller skomakeren som var polyhistor» (10.7.20) har jeg argumentert for at epistelens
skomaker er skalkeskjul for Peter Schumacher Griffenfeld, som enten hadde,
eller burde ha hatt, kunnskaper innenfor en rekke vitenskaper. Holberg
har slått to fluer i en smekk; han har tømt sin galle over Hojer òg spilt ut
sin satiriske trumf: Schumacher forvandlet til en tarvelig skomaker. Slik sett
kan det hevdes at sjarlatanen her er Holberg selv.
Den nedsettende betegnelsen på rikskansleren
og greven som «skomaker» er ikke spesiell for Holberg. Den iøynefallende
avstand mellom Schumacher Griffenfelds slektsmessige opphav og hans stand og
stilling da han stod på sitt ypperste karrieretrinn, har inspirert flere
satirikere. I innlegget 9.8.20 trekker jeg en linje fra «Epistola 496. Georgii
Retsuchs Liv og Levnet» til et smededikt fra tiden kort etter Schumacher
Griffenfelds fall. Epistelens tittelfigur, horungen Jørgen, stiger til topps i
skomakerlauget og blir oldermann, og beæres med egen historie eller biografi. I
smedediktet står blant annet følgende (min kursivering):
«Han levede som en
GRIFFENFELD,
døde som en
ULFELDT.
Græd i skomagere,
for jeres
oldermand dør.
Græd I
biblioteker,
der skal prydes
med historien
om den nye forræder.»
Skomakerens behov
for å være polyhistor er ifølge Holberg et paradoks, nemlig en påstand som
virker som en motsetning, men som er sann. Det er utvilsomt sant at skomakeren
(les Schumacher) måtte eller burde være polyhistor.
I innledningen til «Epistel 293» heter det
videre:
«(…) enhver praler
med sit Videnskab, og vil giøre det til det vigtigste og vanskeligste: og
enhver kand hitte paa samme Argumenter til at bestyrke saadant med. Det er med
slige Folk Moliere skiemter udi den Borgerlige Ædelmand, naar han forestiller
en Philosophum, en Musicant og en Dandsemester, hvoraf enhver holder sit
Videnskab for det vigtigste og ædelste.»
Alle skryter altså
av sitt fag, liksom Hojer, som selv er jurist. Det er slike folk Moliêre gjør
narr av i Le Bourgeois gentilhomme, en tittel som gir assosiasjoner til
Schumacher Griffenfeld (jfr. innlegget 10.7.20). Det gjelder «Philosophum», i komedien
«maître de philosophie», «en Musicant», i komedien «maître de musique», og «en Dandsemester»,
i komedien «maître à danser». Holberg har plukket ut enkelte av yrkene i
Moliêres komedie, men det opptrer flere «maître» i komedien, nemlig «maître
d’armes» og «maître tailleur». Det finnes imidlertid ingen «maître cordonnier»
(skomakermester) i Le Bourgeois gentilhomme, selv om monsieur Jourdan har
fått overrakt et par sko. Disse er det derimot «maître tailleur» som leverer,
og årsaken er at det ikke dreier seg om skinn-, men om silkesko.
Skomakeren arbeider i skinn, slik det
fremgår av epistelens omtale av skomakerens arbeid, mens skredderens
utgangspunkt er ulike tekstiler. Det betyr ikke at det ikke er blitt anvendt
skinn i sko til overklassen; for eksempel til sålen og til å kle trehælen. Når
det gjelder fôret, er ofte lin benyttet, men det finnes også sko med skinnfôr. I
alle tilfeller består den viktigste, synlige, delen av skoen av kostbart
silkestoff, kanskje med spenner eller annen pynt. Formodentlig syes det med
tråd, av en skredder, for å feste overdelen til sålen i en fornem dansesko,
mens en kjettersko med tykke såler vil fordre skopinner eller -plugger som bankes
inn av en skomaker. Derimot spiller skopinnen en rolle i en annen
Holberg-tekst, der den heller ikke passer inn, nemlig i Jean de France Eller
Hans Frandsen, noe jeg kommer tilbake til. Motivet skomakerarbeid i skinn
og «maître» er igjen tema lenger ut i passasjen, og her står følgende:
«Den ringeste Fold
paa en Skoe sætter en Petit Maitre udi Fyr og Flamme; thi, saasom nette Skoe
ere en ung Cavaliers største Ære, saa pardonnerer han ikke mindste Fejl eller
Rynke, som derpaa kand findes; og, hvis end ingen ere, meener han dog at see
dem, og derudover udøser sin Galde mod en fattig Skoemager.»
«Petit Maitre» peker
mot Moliêres komedie, hvor det altså finnes i alt fem ulike «maître» som tilbyr
sine tjenester til monsieur Jourdain, deriblant «maître à danser» og «maître
tailleur», der den første underviser Jourdain i dans, den andre lager sko,
utvilsomt slike som egner seg til dans.
Monsieur Jourdain
«Maîtrene» leverer med hensikt kunden,
monsieur Jourdain, varer som det er noe galt med; heller ikke undervisningen
deres er upåklagelig. Blant annet er skoene sydd for trange, noe Jourdain
klager over. Det er verdt å merke seg at monsieuren ikke utøser sin galle
over en fattig skomaker, men over en - trolig velstående - skreddermester.
Akt 1, scene IV-V:
«MONSIEUR
JOURDAIN.— Ce maudit tailleur me fait bien attendre pour un jour où j'ai tant d'affaires.
J'enrage. Que la fièvre quartaine puisse serrer bien fort le bourreau de
tailleur. Au diable le tailleur. La peste étouffe le tailleur. Si je le tenais
maintenant ce tailleur détestable, ce chien de tailleur-là, ce traître de tailleur,
je…
SCÈNE V
MAÎTRE TAILLEUR,
GARÇON TAILLEUR, portant l'habit de M. Jourdain, MONSIEUR
JOURDAIN, LAQUAIS.
MONSIEUR
JOURDAIN.- Ah vous voilà. Je m’allais mettre en colère contre vous.
MAÎTRE TAILLEUR.-
Je n’ai pas pu venir plus tôt, et j’ai mis vingt garçons après votre habit.
MONSIEUR
JOURDAIN.- Vous m’avez envoyé des bas de soie si étroits, que j’ai eu toutes
les peines du monde à les mettre, et il y a déjà deux mailles de rompues.
MAÎTRE TAILLEUR.-
Ils ne s’élargiront que trop.
MONSIEUR JOURDAIN.-
Oui, si je romps toujours des mailles. Vous m’avez aussi fait faire des
souliers qui me blessent furieusement.
MAÎTRE TAILLEUR.-
Point du tout, Monsieur.
MONSIEUR
JOURDAIN.- Comment, point du tout ?
MAÎTRE TAILLEUR.-
Non, ils ne vous blessent point.
MONSIEUR
JOURDAIN.- Je vous dis qu’ils me blessent, moi.
MAÎTRE TAILLEUR.-
Vous vous imaginez cela.
MONSIEUR JOURDAIN.-
Je me l’imagine, parce que je le sens. Voyez la belle raison.»
«MONSIEUR
JOURDAIN: That cursed tailor makes me wait all day when I have so much to do!
I'm enraged. May the quartan fever shake that tormentor of a tailor! To the
devil with the tailor! May the plague choke the tailor! If I had him here now,
that detestable tailor, that dog of a tailor, that traitor of a tailor, I . . .
SCENE V (Master
Tailor, Apprentice Tailor carrying suit, Monsieur Jourdain, Lackeys)
MONSIEUR JOURDAIN:
Ah! You're here! I was getting into a rage against you.
MASTER TAILOR: I
could not come sooner, and I put twenty men to work on your suit.
MONSIEUR JOURDAIN:
You sent me some silk hose so small that I had all the difficulty in the world
putting them on, and already there are two broken stitches.
MASTER TAILOR:
They get bigger, too much so.
MONSIEUR JOURDAIN:
Yes, if I always break the stitches. You also had made for me a pair of shoes
that pinch furiously.
MASTER TAILOR: Not
at all, sir.
MONSIEUR JOURDAIN:
How, not at all!
MASTER TAILOR: No,
they don't pinch you at all.
MONSIEUR JOURDAIN:
I tell you, they pinch me.
MASTER TAILOR: You
imagine that.
MONSIEUR JOURDAIN:
I imagine it because I feel it. That's a good reason for you!»
Epistelens rasende
«Petit Maitre» kan sammenføres med den tilsvarende rasende monsieur Jourdain;
og den voldsomme opphisselse skyldes henholdsvis nye klær og sko og bare nye
sko. I førstnevnte tilfelle retter altså sinnet seg mot en skreddermester, i
sistnevnte mot en skomaker. Det er mulig at Holberg med formuleringen «udøser
sin Galle» hentyder til Jourdains «mettre en colère», som begge viser til
forestillingen om de fire temperamenter, der sinne og oppfarenhet knyttes til
den gule galle; «colère» stammer fra latin «cholera», galle. Det er ingen tvil
om at Le Bourgeois gentilhomme inngår i bakgrunnen også for denne
passasjen; Molières komedie er altså av grunnleggende betydning for Holbergs
argumentasjon for skomakerens nytte av polyhistori.
Holberg nevner også matematikk blant de
vitenskaper skomakeren bør ha:
«Mathematiske
Videnskaber ere absolut fornødne for en Skoemager; thi intet Studium haver
meere Overeensstemmelse med en Skoemagers Profession: Hans Læst, hans Syl, hans
Maal eller Skoemager Grad-Stok, ere alle geometriske Instrumenter; saa at en
habile Skoemager kand ansees som en Archimedes udi Mignature.»
En skomaker må
altså ha medisinske kunnskaper slik at han vet hvordan huden oppfører seg på
lesten og matematiske for innstilling av lesten. Tilsynelatende skyldes
jevnføringen mellom skomakerens konkrete arbeidsoppgaver og motiver fra Le
Bourgeois gentilhomme Holbergs ønske om å harselere med Hojers Idea.
Det må imidlertid vedgås at forfatteren driver det vel langt, og at det kun er
undertekstens henspilling på Danmarks egen borgerlige gentilhomme,
Peter Schumacher Griffenfeld, som kan rettferdiggjøre en jevnføring. Men denne
nær sagt monomane terpingen på skomakeren og hans lest sikter samtidig til en
annen litterær gentilhomme, nemlig Holbergs egen komediefigur: Jean de
France, i Jean de France Eller Hans Frandsen (uroppført 1722), som for
øvrig også omtales som «petit Maitre».
Akkurat som monsieur Jourdain er Hans
Frandsen sønn av en borger og trakter etter å bli fornem. I utgangspunktet er
det fransk stil og levemåte som er hovedattraksjonen. Den har som kjent sitt
utspring i det franske hoff, i særdeleshet Ludvig 14s. Fransk hoffstils
påvirkning på det danske hoff knytter seg dels til Christian 5s opphold i Paris
og besøk hos Solkongen. I 1662, da Christian var 16 år gammel, ble han sendt på
en 15 måneder lang utenlandsreise, der særlig oppholdet hos Ludvig 14 gjorde
inntrykk. Formålet med reisen var at prinsen skulle modnes gjennom erhvervelsen
av kunnskap og erfaring, men dét han annammet, var franske hoffnoter. Dette kan
peke mot Jean de France og hans utkomme etter å ha tilbrakt 15 uker i Paris,
idet Christians 15 måneder lange utenlandsreise sees som forelegg for Jeans 15
uker lange Paris-opphold. Resultatet av henholdsvis prinsens og borgersønnens
reise er forbløffende lik. Det kan forstås slik at også Christian 5 inngår i
portrettet av den frankofile Hans Frandsen, noe som skal omtales i neste
innlegg.
Hans Frandsens bestrebelser retter seg i
siste stykke mot å innlemmes i adelskapet. Denne umulige klassereise, som Peter
Schumacher trumfet igjennom til sitt eget forderv, fremgår av en
replikkveksling i scene 2, Fjerde akt, mellom Jean de France og den fornemme
franske dame, Madame la Fleche (tjenestepiken Marthe), som har stevnet hverandre
møte i Kongens Have, det vil si i haven til Rosenborg slott (min kursivering).
«Jean.
(Embrasserer hende paa Knæ og siger): Ach! Charmante Madame soufres que j’adore
vous, soufres, que je baisse votres beaux mains.
Mad: la Fleche: Leves
vous Monsieur c’est trop de humblesse pour un gentil home come vous.
Jean: Ah! Mad: est
il possibel que jai l’honneur, le plaisir contentement & joie de vous
revoir danc cette terre.
Mad: la Fleche: Jai
venu pour vous voir, mais je crojois pas que vous eties si change. Vous etes à
cette heur habille come un antique bourgeois. Ha! ha! ha!»
I den ene
replikken omtaler altså Madame la Fleche Jean som en «gentil home», i den neste
som en «bourgeois». Dersom vi bytter om på rekkefølgen av replikkene, får vi
«bourgeois gentil home», på forkvaklet fransk.
I Fjerde akt, scene II sier Jean til
tjeneren Pierre: «Par di! jeg skal lære ham hvad det er at prygle en gentil
homes Laquai, est il possible, at hand torde slaae dig?» Og i Jeans
avskjedsbrev til faren, som Jeronimus leser høyt i avslutningsscenen, står
følgende (min kursivering):
«(…) Jeg kommer
icke meer tilbage, vil I skrive mig til, da kand I addressere Brevet a la Mad:
la Fleche, Dame tres celebre & tres renomee dans la France, Brevet maa
skrives paa Fransk; thi jeg har sæt mig for inden nogle Maaneder icke at
forstaa et Dansk Ord; men Udskriften paa Brevet maa være saadan: A Monsr. Monsieur
Jean de France gentil homme, & grand favorit de la Madame la Fleche;
hvis saadan Udskrift er icke paa Brevet, skicker jeg det ubrudt tilbage. Je
suis le Votre. Jean de France gentil homme Parisien
Copenhague d. 18
Majus – «
Klarere kan det
ikke sies; Jean de France Eller Hans Frandsen er skrevet i dialog med Le
Bourgeois gentilhomme.
Også det franske
uttrykket «l’honnête homme» / «les honnêtes gens» finnes i begge komedier; i
«Jean de France i formene «honnet Homme» og «honnete Folk». LHS kommenterer:
«dannede folk,
kultiverede folk. Den franske hofkulturs mandsideal under Ludvig 14.
(1638-1715, fransk konge fra 1643) var l’honnête homme, i pluralis: honnêtes
gens, der prægedes af elegante verdensmandsmanerer.»
For øvrig finnes en
rekke paralleller mellom de to komediene på detaljplanet, og noen av disse
omtales også i «Epistel 293». Dans, sang og språkføring inngår som viktig del
av Jourdains bestrebelser på å bli adelig, og i den anledning dukker det altså opp
en «maître de musique», en «maître à danser» og en «maître de Philosophie»
(jfr. innlegget 10.7.20, «Den borgerlige adelsmann eller skomakeren som var
polyhistor»). Sistnevnte underviser Jourdain i språk og kalles i epistelen
«Sprogmesteren». De tre «maître» har alle sitt motstykke i Jean de France,
der tittelfiguren faller igjennom både i sang, dans og språk (fransk), liksom le
bourgeois gentilhomme lui même.
I første akt, scene III kommer Jean
dansende og syngende inn på scenen, der han møter faren, Frands, og sin
vordende svigerfar, Jeronimus.
Jean engasjerer moren, Magdelone, til en menuett, til farens, Frands' fortvilelse (C.W. Eckersberg).
Jean åpner med å fortelle at han har lært dansen
av «Mons: Blondis», som viser til den kjente franske koreograf og ballettdanser
Michel Blondy. Et par replikker senere uttaler han:
«(…) Dette er den
nyeste Menuet, compose par le Sieur Blondis, par Di! det er en habile homme le
plus grand Dantze maitre en Europa. Heeder icke Dantze Maitre paa Dansk ogsaa
Dantze Maitre; jeg har oublieret gandske mit Dansk Dans Paris.»
I Første akt,
scene 1 kritiserer Jeronimus at foreldre fra borgerskapet sender sine barn på
dyre utenlandsreiser. Når det gjelder språkopplæring, sier han at man «for en
Snees Rigs-Daler eller meere kand lære af en Sprog-Mester her hiemme.» I Tredje
akt, scene 1, uttaler Jean til Pierre som har uttrykt motvilje mot hans bruk av
eder (min kursivering):
«Sanden at sige,
saa er det icke saa meget for at forbande dig, som for at øve mig udi
Frandsken; jeg fik den sidste Maaned en Liste af 40 Nymodens Eeder af min Maitre
de Langue, som jeg icke kand exercere uden paa dig.»
Jean har altså
liksom monsieur Jourdain en egen språkmester; i sistnevntes tilfelle kalles
denne for «Maître de philosophie» ettersom han også besitter kunnskaper
innenfor filosofi, en vitenskap Jourdain riktignok ikke er interessert i å lære
noe om. Det er således ingen tvil om at Le Bourgeois gentilhomme er
forelegg for Jean de France, og at Holberg undertekstlig peker på dette
i «Epistel 293».
I innlegget
10.7.20 har jeg trukket en linje fra Holbergs anbefaling om at skomakeren må
være «verseret udi Physica» for å kunne vurdere huders kvalitet til Schumachers
legestudier, der disseksjon inngikk som viktig del. Disseksjonens første del er
som kjent å flekke av huden. Holberg innleder som nevnt omtalen av skomakeren,
som skryter av sitt fag liksom juristen, filosofen, musikanten og
dansemesteren, med en inngående drøftelse av skomakerens råstoff, huder eller
skinn.
«Der behøves jo
Natur-Kundskab til at dømme om Huders Qualitet og Dygtighed? han maa og vide,
hvilket Lær meest krymper og udvider sig, og derefter indrette sin Læst, og
giøre Skoe meer og mindre snevre.»
Skomakeren legger
altså huden over lesten for å forme den. Jeg forstår Holberg slik at dersom
læret er av typen som utvider seg, må han gjøre skoen snevrere, men videre hvis
det krymper, slik at den passer til kundens fot. En skomaker må også «tildeels»
være «Theologus», slik at han kan skjelne mellom forskjellige «Religions-Secter».
Ordet kan i tillegg til «sekter» ha betydningen «konfesjoner». I tråd med
jevnføringen med Schumacher Griffenfelds akademiske ballast kan det, slik jeg
alt har vært inne på i innlegget 10.7.20, godtgjøres at skomakerætlingen, som
tok teologisk attestas i 1653, til dels var «Theologus». Holberg utdyperer sitt
poeng som følger:
«Thi eet er at
arbejde for en Orthodox, som vil have tynde og undertiden forkeerte Saaler,
efterdi han bruger ofte sine Fødder til Dands; et andet er at giøre Skoe for en
Kiætter, sær en Fanatico, som fordømmer Dands, og heller vil have stærke
Saaler, for med des større Eftertryk at kunde træde paa Verdens Forfængelighed.»
Passasjen sikter
utvilsomt til trosforholdene i Danmark, der pietismen, en kjettersk bevegelse, fikk
innpass i kongehuset, som tidligere hadde støttet den gamle ortodoksi der den ytre
rette tro ble vektlagt. Holbergs eksempel på en ortodoks og en kjetter eller en
«Fanatico» passer utmerket på danske forhold, der dans, som hadde vært en
naturlig del både av hofflivet og samfunnet for øvrig, ble forbudt under
Christian 6 sammen med andre fornøyelser. Heri inngikk et forbud mot
teaterforestillinger, noe som i høyeste grad angikk epistelens «avsender», komedieforfatteren
Holberg. Allerede før sørgeåret etter kongens død i 1746 var omme, hadde
teaterinteressenter dratt nytte av sønnens, Frederik 5s, sans for kunst og
fornøyelser, og gått i gang et teaterprosjekt. I dette arbeidet, som skulle
lede frem til oppføringen av Komediehuset på Kongens Nytorv (1748), var Holberg
en sentral aktør.
En skomaker – innenfor epistelens ramme
Peder Schumacher – befinner seg, liksom Holberg, i en underdanig stilling og må
anpasse sine leveranser i henhold til enevoldskongens teologiske orientering.
Under de ortodokse konger, det vil vel si samtlige oldenborgere frem til
Christian 6, var det etterspørsel etter dansesko, etter hvert med «vrengte
såler» (usynlig søm), trolig i silke. Ludvig 14 var svært opptatt av dans og
opptrådte selv som ballettdanser. Christian 5, som konsentrerte seg om
fornøyelsene under dannelsesoppholdet ved det franske hoff, har ganske sikkert
notert seg dansens posisjon; dansekunst inngikk dessuten i prinsens ridderlige
opplæring sammen med ridning og fektekunst.
Fransk mote og stils betydning i Danmark
er blant hovedtemaene i Jean de France Eller Hans Frandsen, og et viktig
forelegg for denne komedien er altså nettopp Le Bourgeois gentilhomme. Så
vidt jeg har brakt i erfaring, er denne sammenheng ikke tidligere omtalt av
Holberg-forskere. Det er «Epistel 293» som har ledet meg til Jean de France òg
komediens franske forelegg. Som nevnt er ikke epistelens hovedhensikt å harselere
med Hojer, men å hinte til satiren over Schumacher Griffenfeld i Holbergs
«poetiske» forfatterskap, deriblant altså Jean de France. Slik sett kan
epistelen fungere som en veileder til lesningen av Jean de France, noe
jeg vil komme tilbake til. Epistlene er skrevet mot slutten av forfatterens liv,
og frykten for rettsforfølgelse og straff er kanskje blitt noe avsvekket.
Ulike «leverandørers» nytte av teologisk
vitenskap blir ikke minst synlig ved kongeskifter, som da den livsglade
Frederik 5 overtok tronen etter sin tungsindige pietistiske far. Men også under
Peter Schumacher var det kongeskifte, òg et nytt regime, og under sistnevnte
spilte den ytterst rettskafne kongetjener en vesentlig rolle. Pietismen skulle «Skomakeren»
aldri komme i berøring med, men han skulle støte på en rekke andre utfordringer,
der han burde ha vært mer lydhør overfor kongens oppfatninger. Og riktig nok,
Holberg går fra «Skomakeren»s nytte av teologivitenskapen til historien,
nærmere bestemt «Historier».
Allerede før Schumacher i 1654 la ut på den
obligatoriske studie- og dannelsesreisen til utlandet, hadde han begynt å
studere historie, ved siden av filologi. I 1665 ble han immatrikulert ved
Universitetet i Leyden, der han oppholdt seg i to år og studerte medisin og
filologi, særlig østerlandske språk. I 1657 reiste Schumacher til England og
ble immatrikulert ved Universitetet i Oxford. Her studerte han først oldtiden,
men inspirert av de store politiske omveltninger vendte han seg til sin egen samtid,
der regimedebatten stod i sentrum. Deretter gikk reisen til eneveldets
Frankrike, videre til Spania og Italia, hvor Schumacher skal ha gått over til å
studere de lokale fornøyelser. I 1662 vendte vidunderbarnet tilbake til
København; en habil polyhistor klar for en karriere innenfor statsapparatet.
Som nevnt, tolker jeg epistelen dithen at
Holberg ikke bare nevner de vitenskaper Schumacher var kjent med, med de han burde
ha studert. Det er ingen tvil om at polyhistoren hadde historiekunnskaper,
men hadde han lært noe av historiene? Historier eller biografier (om
«historie» kontra «biografi», jfr. forrige innlegg) skrives utelukkende om
fyrster og andre store menn. Det betyr at Holberg mener at skomakeren bør ta
eksempel av konger, keisere og andre berømtheter. Den viktigste lærdommen man
kan trekke av biografigenren fra antikken frem til Holbergs tid, er at storhet står
for fall. Det gjelder også for riker, som gjerne står i nær sammenheng med
fyrstens ambisjoner. Schumacher Griffenfeld falt for sin egen hybris. Han
opptrådte som om han selv var konge og utviste manglende lydhørhet overfor Christian
5s vilje. Til syvende og sist førte også hans bidrag til Kongeloven til fallet.
Den fastslo at enevoldskongen stod over alle menneskelige lover og kunne unnta
hva og hvem ham lystet fra dansk lovs «almindelige befalning». Kammersekretæren
hadde i dobbelt forstand underskrevet på sin egen dødsdom - òg benådning til
evig fengsel. I Danmark kunne kongen si: Loven, det er meg.
Sammenhengen mellom Le
Bourgeois gentilhomme og Jean de France åpner for at tittelfiguren
også hentyder til Danmarks egen borgerlige adelsmann, Peter Schumacher
Griffenfeld, «skomakernes oldermann». Og riktig nok, i komedien om den fisefine
frankofile oppkomlingen dukker det opp en skopinne eller skoplugg i en ytterst
satirisk replikk kort etter at Jean er blitt omtalt som greve (Første akt,
scene 4). Skopinnens opptreden i en ellers fornem sammenheng, nemlig fransk kjøkkens forrang, får sin forklaring ved «Epistel 239»s detaljerte beskrivelse
av skomakerens redskaper og ulike bestillinger, noe som skal omtales nærmere i
neste innlegg. Dette kan underbygge teorien om at epistelen er skrevet dels for
å vise til en satirisk undertekst i Jean de France. «Fisefin» er for
øvrig ikke tilfeldig valgt; som i flere av Holbergs tekster er det fekale et
viktig innslag. Hensikten er å trekke det opphøyde ned i møddingen, der det
ifølge forfatteren rettelig hører hjemme.
Allerede i Første akt, scene 1 mellom
Frands og Jeronimus møter vi det fekale motiv. Jeronimus forteller om det siste
brevet fra svigersønnen at det var «dateret (med Permission at sige) fra Roven
eller Røven; er der nogen Sted, som heeder saa i Frankrig?» Frands svarer: «Det
maa være Roan, som de Franske skrive Roven; thi hand gaar til Skibs.» Hvortil
Jeronimus kommenterer at det er et «hesligt Navn».
I
neste scene kommer Arv Gaards-Karl inn og forteller at han har møtt Hans
Frandsen.
«Det første hand kom ind
ad Døren, spurdte hand: hvor er Moen Pere; jeg blev forbauset over saadant
Spørsmaal; thi hvem Fanden kand skaffe ham moedne Pærer udi Maymaaned? jeg
svarede: de ere icke her udi Landet paa disse Tider; hand forundrede sig meget
derover, ligesom hand aldrig havde seet en Have her i Landet tilforn (…)»
I overteksten er «moen
Pere» forvanskning av «mon père», men undertekstlig sikter uttrykket til det
kjente avføringsmidlet modne pærer. Hans/Jean kommer altså fra Roven eller
røven; ræven eller ræva på norsk, og ber om avføringsmidler. Arvs opplysninger avstedkommer
følgende replikkveksling:
«Frands: Arv! hvad nyt
har du?
Arv: En heel Pose-fuld.
Frands: Ondt eller Got?
Arv: Baade ondt og got.
Hans Frandsen er kommen hiem igien fra Vest-Indien, men –«
Frands’ spørsmål avføder
et svar med nyheter om sønnen, Hans. Arvs svar «En hel Pose-fuld» kan tolkes i
forlengelsen av røven/ræva og modne pærer som full tarm. Pose brukt som metafor
for tarm er kjent fra Peder Paars, der det fekale innslag, blant annet
bruken av klyster, er av grunnleggende betydning. En viktig hendelse i eposet
er at helten går berserk inne på Store sal i fogdegården på Anholt etter at
svennen, Peder Ruus har sluppet en fis (min kursivering):
«Som Grædske Pose,
der var giort af Oxehud,
Og Ithacæ Regent fik udaf
Stormens Gud,
Som os beskrevet har
Homerus i hans Viise
Med stor Sandfærdighed,
saa vi ham derfor priise,
I hvilken skiulet laae en
stærk Poetisk Vind;
Skibsfolket derimod sig
andet bildte ind.
De tænkte at en Skat var
derudi at finde,
De løste Baandet op, der
udgik slige Vinde,
En saadan hæftig Storm
med saadan hæftig Brag,
Saa hver Mand troede
fast, det var den sidste Dag:
Ey anderledes var det
Skrald af Ruuses Pose,
Ach! jeg er ey Poet! jeg
kand ey saadant rose,
Jeg kand fast ingen Ting
Poetisk male af,
Den dertil var beqvem, nu
ligger i sin Graf.»
Her skal samtidig gjengis
det anonyme smededikt som er innsatt foran eposet. Temaet er sammenhengen
mellom overspising av frukt, diaré og tekst, nemlig Holbergs Peder Paars (tallene
som viser til Just Justesens kommentarer er ikke medtatt):
«I som med attraae spiise
Frugt paa disse Aarets Tiide,
Og ej det rette lavepas
paa eders Lyster viide,
Men nu med sødt og nu med
suurt saa proppe eder til,
At eders Mave hver Minut
sin Byrde losse vil.
Jeg ynker eders tunge
Kaar, om i forlænge venter
Paa de til eders travle
brug fornødne Documenter
Som Auctor N. fra
Callundborg med første komme lar,
Og hvoraf paa et sickert
sted maaske i mangel har.
Dog trøster eder derved,
at saa snart Poeten qvæder
Om Dorotheæ Brudefærd, og
med Peer Paars sig glæder,
Da skal ej Pressen stille
staae men udi haabetal
Saa meget deraf yde, som
behøves kand og skal.»
Til «Jeg ynker eders
tunge Kaar, om i forlænge venter
Paa de til eders travle
brug fornødne Documenter» har Justesen tilføyd denne kommentaren (min kursivering):
«endeel laste dette
besynderligt, at Poeten fordømmer til saa slet brug det Papiir, som af de
fornemste og fornuftigste mest er holdet udi Priis: Men mig synes man kand
heller legge ham det til Roes, at hand seer dybere end alle andre.»
Med denne setningen mener
jeg Justesen sikter til den gjennomgående bruk av fekale motiver i eposet, som
altså smededikteren angivelig har forstått. Det fekale virker til at det
opphøyde, spesielt de to hovedpersonene, trekkes ned i sølen eller altså
møddingen. Peder Paars og fogd Woldemar er satiriske portretter av henholdsvis
Christian 4 og Christian 5, slik jeg har argumentert for i flere innlegg,
deriblant 28.10.2019 og 5.7.2018 òg i Hollandske oppdagelser – Holbergs og
Ibsens satiriske skrifter.
Frands stusser over Arvs
opplysning om at Hans Frandsen er kommet hjem igjen fra Vest-Indien. Arv
forklarer sammenhengen idet han gjentar Vest-Indien òg modne pærer:
«Jeg meener det er fra
Vest-Indien, efterdi hand er gandske forrykt, enten er hand gall, eller hand
laver til Barsel; thi det første hand begierede, var moedne Pærer.»
Arv oppfatter Hans som
ganske forrykt, noe han forklarer med at han er kommet fra Vest-Indien.
Gårdskaren forveksler altså Frankrike med Vest-Indien. Dette gjentar seg i Femte
akt, scene 2, der Arv forteller om de sørgelige tilstander i Frands’ hus etter
Jeans hjemkomst:
«Mutter sidder og græder
hiemme, som hun var pidsket, men det er hende got nok; thi naar Fatter icke
vilde skicke ham Penge, da hand var i Vestindien eller Frankerig, hvad det heeder, saa soldte
hun baade Kiole og Skiørt for at bringe dem til Veje.»
Det er altså dyrt å reise
til Frankrike - eller Vest-Indien, hva det heter, i tillegg til at det er
forrykt. Tilsynelatende er Arvs forveksling uttrykk for tjenerens uvitenhet, og
det er unektelig morsomt når enkle mennesker dummer seg ut. Men forvekslingen
har dobbelt bunn.
Under hjemreisen fra Paris har Jean
gjort et opphold på tre uker i Rouen/Røven. Herfra sender han et brev til svigerfaren,
som Jeronimus har mottatt for fire uker siden. Frands forteller på sin side at
Hans har reist fra Paris for fire uker siden. Her er det noe som ikke stemmer,
og det er vanskelig å vite hvordan det skal forstås. Frands forklarer at sønnen
har oppholdt seg i Roven ettersom han går til skips; Jean kommer altså seilende
til København. Det kan på et saklig plan bety at han oppholdt seg så lenge i Rouen,
fordi han ventet på skipsleilighet, enten fra Rouen eller Le Havre. At han valgte å vente i Roven,
kan være fordi Holberg øynet en fekal morsomhet. Misforholdet mellom tiden Jean
bruker på reisen og den brevet bruker, kan åpne for at Holberg vil understreke
at det tar lang tid å reise med skip, motsatt for posten som går over land med
ridende bud eller vogn. Dette er riktignok kun å anse som et forslag til en
forklaring. Alternativt kunne man også tenke seg at Jeans siste brev til
Jeronimus daterer seg fra et tidligere opphold i Roven, men det er lite
sannsynlig.
Dette kan forstås slik at Jean har seilt på Seinen fra Paris, der han har bodd i La rue de Seine, til Rouen, og muligens siden til Le Havre der han har gått om bord
på et skip som har tatt ham til København. Hvorvidt han har seilt fra Rouen eller Le Havre til København, er usikkert. Sannsynligvis sikter Frands' opplysning om at sønnen "gaar til Skibs" til hele reisen. Reiseruten bringer tanken på
et av temaene i den samtidige Politiske Kandstøber, nemlig diskusjonen i
Collegium Politicum om hvorvidt Paris er en «Søe-Sted», noe jeg kommer tilbake
til.
Særlig langt er det å reise fra, og til,
Vestindia, dit det ikke fører noen landevei. Med denne kjensgjerning står vi
ved et hovedanliggende for Holberg: Danmarks forsøk på å hevde seg i verdenshandelen,
som krevde skip som kunne seile over havet. Burde Danmark danne kompanier for å
frakte særlig eksotiske varer, «der allene tiene til vellyst», for å sitere fra
«Handelen»*, på egne skip over havet òg grunnlegge kolonier? Holbergs
oppfatninger om dansk økonomisk politikk i merkantilismens tidsalder har jeg
omtalt i flere innlegg. Her argumenterer jeg for at forfatteren, som er erklært
tilhenger av moderasjon i livsførselen, er sterkt kritisk til dansk deltagelse
i verdenshandelen i konkurranse med de store sjøfartsnasjoner.
Harselas med merkantilistiske ideer, for
ikke å si praksis, finner vi i verk samtidige med Jean de France, for
eksempel i Den politiske Kandstøber, nemlig i diskusjonen i Collegium
Politicum, der det blant annet tas til orde for dannelsen av kompanier og
kolonier i øst og vest (jfr. innleggene 10.5.18 og 20.5.18). Peder Paars handler
om en kremmer som sammen med andre har investert i en kostbar varelast, trolig
importvarer som finere tekstiler, pels og krydder. De, handelskompaniet, leier
en jakt som skal frakte cargoen fra Kalundborg til Århus. Jakten havarerer, og
da helten endelig begir seg på veien til Århus, er det «fast som nøgen», et
treffende bilde av en kremmer som har gått fallitt (jfr. bl.a. innlegget 1.10.19).
Jean kommer altså sjøveien fra Frankrike
(alternativt Vestindia), har med seg en pose full av fransk d… hjem til Danmark
og er forrykt. Nå ber han om modne pærer, slik at han kan få tømt seg -
evfemistisk gjør seg klar til barsel - for den franske d… / Dette kan, på et
saklig plan, tolkes slik at Jean vil overføre fransk stil, mote og politikk til
Danmark. Som eksempel kan nevnes parykk, skjønnsang, selskapsdans, fornemt
språk og manerer, fine klær og sko, maitressehold, nytelse av importert drikke
som sjokolade og kaffe og gourmetmat - samt dannelse av et vestindisk kompani
som ledd i en franskinspirert merkantilistisk ideologi, nemlig den såkalte colbertisme,
etter Ludvig 14s finansminister, Jean-Baptiste Colbert (1619-1683). En slik
tolkning finner støtte i en av Jeronimus’ replikker i Første akt, scene 1, der
han trekker frem de negative konsekvenser av at borgerskapet sender sine barn
til Frankrike. Reisen og oppholdet i seg selv koster mange penger, men det
finnes også kostnader på lengre sikt (min kursivering):
«De fleeste blive
fordervede, og lære intet uden galne Moder og Vellyst, som de siden fylde
Landet op med, og glemme det Gode, de ere blevne øvede udi i Skolerne. Jeg kand
opregne over Sneese smucke Karle, der have studeret deres Præke-Stoel paa
Klosteret, og giordt Prækener, som have været høyt agtede, end og udi vor Frue
og Runde Kircke, hvor de lærde Meenigheder ere. De samme ere siden efter Moden
reist Udenlands, og der efter Moden have glemt bort deres Christendom indtil
Catechismum, tilsat deres Midler, ført en Hob politiske Griller med sig tilbage
(…) I siger, at hand har lærdt Fransk derfor; men I taler icke om, hvor meget
Latin hand har ogsaa glemt. Narrerie og Galskab mercker jeg at hand har lærdt
for det første. Det kand jeg see af de Breve hand skriver til mig. Hvad Fanden
skal jeg med de Franske Breve, som jeg icke forstaar et Ord af? først koste de
mig Post-Penge, siden en Bouteille Viin til Jan Baptist, som sætter dem
over for mig paa Tydsk, og kand jeg endda neppe forstaa dem.»
Jan Baptist er altså,
kanskje som den eneste, i stand til å forstå Jeans franske brev, hans «Narrerie
og Galskab». Til tross for at Jeronimus får brevene oversatt til tysk, som vi
må formode at han behersker, skjønner han ikke budskapet. Det kan tyde på at innholdet,
undertekstlig, ikke lar seg forstå. Brevene handler utvilsomt om Hans’
inntrykk fra oppholdet i Paris, og det er vel sannsynlig at også noe fra all
den «Hob politiske Griller» de unge ellers fører med seg hjem, er omtalt. Det
dreier seg høyst sannsynlig om den franske politikken som danner forutsetningen
for et liv i vellyst, det vil si for de fornemme. Spesielt gjelder dette import
av luksusvarer fra Ost-, Vest-Indien og Afrika, deriblant sjokoladedrikk og
kaffe, som Jean ønsker å kunne drikke i København. Her må man samtidig tenke på
henholdsvis import og fremstilling av finere klær, parykker, pels, smykker i
edelmetall etc. i hjemlige manufakturer. Sistnevnte inngår som tema i Collegium
Politicum sammen med handelsreiser til Grønland og India. Dette er blant annet
omtalt i innleggene 12.7.19, «Kong Salomo og den poliske kannestøper», og
6.8.18. Sistnevnte innlegg begynner slik:
«Det er et felles trekk
ved håndverkerne som deltar i Collegium politicum: De fremstiller varer som
ikke er nødvendighets-, men luksusartikler. Mester Herman, kannestøperen,
utgjør et unntak, så fremt ikke Holberg mener folk burde bruke flere kjørler og
mer dekketøy av tre.»
Den siste påstanden
imøtegår jeg i innlegget 10.12.18, der jeg blant annet skriver om de, med skam
å melde, fisefine kaffe- og tebordene hos herr og fru Borgermester von Bremen:
«Men det er klart at jo
mer handel med kaffe, te, krydderier og sukker på fremmede kontinenter, desto
større etterspørsel etter tinnkjørler; -potter, -kanner og -bøsser til å
oppbevare og tilberede importvarene i. Jo større utbredelse av skikken med å gi
te- og kaffebord, jo flere bestillinger for kannestøperlauget.»
Det er både i Den
politiske Kandstøber og Jean de France, òg i Peder Paars, en
sterkt kritisk diskurs om danskenes tiltagende luksus- eller vellystforbruk og
«forrykte» kostbare sjøveis handelsreiser. Denne beklagelige utvikling kan
ifølge Peder Paars tidfestes til 1608, det vil si under den tidlige del
av Christian 4s regime. Eposets innledende linjer beskriver tilstandene i
Danmark i det øyeblikk den velfornemme kremmer legger ut på sin fatale
handelsreise:
«Tre Aar for Calmar-Krig,
da Folk var meere riige,
Af Vellyst, Overdaad man
vidste lit at siige,
Da man ey Midler sat paa
Speceri, Caffee,
Da reven Øll og Brød var
brugelig for Tee,
Da man kun vidste lit af
fremmet Skick og Noder,
Man aad og drak paa Dansk
og ingen Franske Moder
I Landet kommen var. At sige
kortelig:
Da Folk meer sparsom var
og derfor meere riig.»
Christian 4 regnes som
Danmarks, og Europas, første merkantilist og satte i gang handelskompanier og
manufakturer på løpende bånd. Forsøket totalhavarerte. Den neste store merkantilisten
av betydning for dansk økonomi er Ludvig 14s innflytelsesrike finansminister,
Jean-Baptiste Colbert. Fornavnet er det franske motstykke til dansk Jan Baptist,
noe som kan forklarer at denne er i stand til å oversette Jeans forrykte brev
fra Frankrike.
Jean-Baptiste ColbertHolberg ønsker formodentlig å antyde at det er Jean-Baptiste
Colberts økonomiske ideer, «politiske Griller», som er omtalt i brevet. En slik
tolkning kan samtidig forklare bakgrunnen for at Jeronimus lønner Jan Baptist
med en «Bouteille Viin»; vin var Frankrikes eksportartikkel par excellence og
spilte derfor en viktig rolle for Jean-Baptistes økonomiske politikk. Danmark
derimot hadde lite å eksportere, noe Holberg hentyder til med Herman von
Bremens uttalelse om at kongen av Indien burde innvilge Hamburg (les Danmark)
handel så vel som hollenderne, «hvilcke har intet at føre did hen uden Ost og
Smør, som gemeenligen blir fordervet paa Vejen».
Danmark hadde ikke eksportvarer i
nevneverdig grad, så jeg antar at de måtte kjøpe handelsvarer til utreisen
eller betale for de eksotiske importvarene med mynt.* Og hvor skulle de få dén
fra? Jo, fra toll og avgifter, ikke minst den uhorvelige mengde fremmed mynt
fra Øresundstollen, som ble støpt om og dels forringet ved iblanding av kobber.
Denne, nemlig Corona danica eller dansk krone, prøvde de å prakke på om ikke
kongen av India, så naiken (lokal fyrste) av Tanjore, som raskt oppdaget
svindelen (jfr. innlegget 20.5.18). Toll og andre avgifter var en av bærebjelkene
i den merkantilistiske økonomi; jo større handel, flere manufakturer og høyere
forbruk, desto mer strømmet inn i statskassen / kongens skattkammer.
Til tross for at Danmark manglet eksportvarer
som kunne sikre handelsbalansen òg Christian 4s merkantilistiske politikk hadde
spilt fallitt, valgte man under Christian 5 nok en gang å satse på
merkantilismen, etter mønster av Jean-Baptiste Colbert. Og den som var ansvarlig
for kopieringen av de franske «politiske Griller», var Danmarks svar på svar på
Le Bourgeois gentilhomme, Peder Schumacher, som ble utnevnt til sekretær
i Geheimerådet i 1670 og adlet året etter. Deretter klatret han videre til
topps i statsadministrasjonen. Blant Schumachers «griller» var etableringen av dansk
Vestindisk kompagni, og forbildet var Colberts, for ikke å si Jean-Baptistes,
franske Vestindiske kompagni. Sistnevnte ble etablert i 1664 og oppløst i 1674,
tre år etter dannelsen av Dansk Vestindisk kompagni. Disse historiske forhold
var Holberg selvfølgelig kjent med. Det er også verdt å nevne at på den tiden Jean
de France er skrevet, hadde kompaniet, etter 1674 Dansk vestindisk-guineisk
kompagni, liten avkastning. Det er trolig forholdene rundt dette kompaniet som
skjuler seg bak Arvs sammenblanding av Frankrike og Vestindia som det fremmede stedet Jean
vender tilbake fra. At det kan ende med fallitt å delta i kappløpet om
verdenshandelen, kan antydes ved de aller første linjene i Jean de France,
som munner ut i en sammenligning med utgiftene til Jeans reise til
Frankrike/Vestindia (min kursivering):
«Jeronimus: God Morgen,
Naboe, hvor kommer I fra saa tilig?
Frands: Jeg var udi et
Ærende paa gammel Torv.
Jeronimus: Hvad got nyt
der?
Frands: Intet, uden mand
førdte en til Slutteriet.
Jeronimus: Det kand icke
regnes for nyt, men hvorfor blev hand bragt did hen?
Frands: Mand sagde mig,
at det var for Gield.
Jeronimus: Det er heller
intet nyt.
Frands: Samme Person
har lenge reist Uden-Lands, og har sat en stor Hob Midler til.
Jeronimus: Det er heller
icke nyt. Hør kun, kiere Naboe, speiler eder udi deslige Exempler. I har en
Søn, jeg vil icke sige meer, gid det icke maa gaa efter min Spaadom (…)»
Etter at Christian 5
overtok tronen ved Frederik 3s død 9.2.1670, fikk kammersekretær Schumacher stadig
større makt. I mai ble han altså utnevnt til sekretær i geheimerådet, og innflytelsen
over den unge kongen, som både manglet åndelige og faglige ressurser, vokste
stadig. Etter hvert oppnådde den «lille skriver», slik ble han omtalt av
hertuginne Sophie av Hannover,** nærmest enerådig makt. Det var Schumacher som
forfattet Kommercekollegiets instruks (1670), og han stod bak opprettelsen av
flere kompanier, deriblant altså dansk Vestindisk kompagni. Det skjedde ved
kongelig oktroi 11. mars, 1671. Erik Gøbel, tidligere seniorforsker ved
Rigsarkivet, skriver i en e-post at han finner det høyst sannsynlig at Schumacher
er påvirket av Colberts tankegods. Gøbel skriver videre at han blant annet har
undersøkt:
«koncepten til
kompagniets oktroj af 1671 og fundet, at Schumacher nok har været primus motor
i både indhold og formuleringer. Han var jo oversekretær i Danske Kancelli og
dermed selvskreven til at stå for udarbejdelsen af oktrojen. Den bevarede
koncept fra oktober 1670 er skrevet af en professionel skriver, men rettet
igennem med Schumachers faste og brede håndskrift. Nederst på sidste side er
tilføjet med en tredie hånd: "effter Ob. Sec. Schum's Ordre". Den
endelige renskrift, som Christian 5. signerede den 11. marts 1671, er
kontrasigneret af Schumacher.»
Gøbels oppfatning om
påvirkningen fra Colbert føyer seg inn i den generelle oppfatningen om
Schumacher, jfr. blant annet Dansk biografisk leksikon: «Peder
Schumacher Griffenfeld var i sin økonomiske politik tydeligt præget af J.-B.
Colbert, men langt mindre dogmatisk.» Det er flere likheter i biografien til
henholdsvis Colbert og Schumacher. Begge var født inn i en kjøpmannsfamilie og
fikk på grunn av enestående dyktighet en dominerende stilling innenfor
enevoldskongens statsapparat; det kunne absolutt ha dannet utgangspunkt for en
sammenlignende holbergsk heltehistorie.
Merkantilisme kommer av fransk mercantile
«handels-, kjøpmanns-«, av italiensk mercante «kjøpmann», latin mercans,
av merx «vare», og -isme. Begrepet ble først brukt av Adam Smith i Wealth
of Nations (1776), og blant de store foregangsmenn står Jean-Baptiste
Colbert. Men vi skal ikke glemme Christian 4 som fulgte merkantilistiske
prinsipper allerede ved 1600-tallets begynnelse, riktignok uten suksess.
Ideologiens hellige mål var å dynge opp mest mulig edelmetall i eget land i
konkurranse med andre nasjoner, noe som blant annet skulle betale for kongens
og hoffets ekstravaganse. Innenfor den merkantilistiske økonomien spilte
forbruk av luksusartikler og handelsferder på havet en viktig rolle, og
dannelse av kolonier, kompanier, òg manufakturer innenfor luksussegmentet.
fulgte i raskt tempo. Toll og avgifter gav også klingende mynt i statskassen
eller kongens skattkammer. Under Colbert ble det gitt privilegier til over 400
manufakturer, som blant annet produserte speil, møbler, gobeliner, silkestoffer
og andre tekstiler, der vi altså ikke finner en eneste nødvendighetsartikkel,
som for en stor del ble produsert hjemme på gården, i husstanden eller kanskje
hos en lokal håndverker. Dette gir assosiasjoner til deltagerne i Collegium
politicum, som nettopp er engasjert i fremstilling av luksusvarer, som
gobeliner eller tapeter, malerier, pelser, parykker, koster (til barbering og
annen personlig pleie) og tollinnkreving, samt er opptatt av handelens oppkomst
og dannelsen av kolonier og kompanier (jfr. bl.a. innleggene 6.8.18 og 12.7.19).
I neste innlegg skal jeg
se nærmere på sammenhengen mellom Schumacher Griffenfeld og Colbert, som begge
innehadde den viktige bestilling av flåteminister, og den tekstlige sammenheng
mellom Jean de France og Peter Schumacher Griffenfeld.
* Sebastian Olden-Jørgen, Kun navnet er tilbage - en biografi om Peter Griffenfeld, 142.
** Ludvig Holberg, Dannemarks og Norges Beskrivelse, "Om Handelen": "Naar man eftertænker, at Dannemark ingen exporter har eller vahre at udføre, og, naar man tilligemed betragter den store begierlighed dette folk har til fremmede vahre endogsaa dem, der allene tiene til vellyst, item at faa ting her udi landet blive fabrikerede, da kand man fast ikke begribe, hvorledes der endnu kand være rede penge tilbage. Rette aarsag til penge mangel sær i disse tide.Men de store hull, som redepenges idelige udførsel have foraarsaged, ere til denne tid nogenledes bleven stoppede ved de penge, som Norske exporter have bragt tilbage. Jeg siger nogenledes; Thi endskiøndt de specier, som Norske ved deres exporter af jern, kobber, fisk, træ, tran, beeg, tiere &c. bekomme til gode hos fremmede, ere temmeligen considerable, saa har dog pengenes udførsel af Dannemark været saa umaadelig, at det ene Riges gevinst ikke tilstrækkelig har kunnet bøde paa det andet Riges skade."
·
(1)
