Jørgen von Skomagers (Peter Schumacher Griffenfelds) historie (IV)
 

Jan Baptist og Jean de Frances brev fra Rouen eller Røven  

 

Vi skal se grundigere på innledningen til «Epistel 293». Holbergs epistler er fiktive brev til en «Herre», som forfatteren angivelig er i jevnlig dialog med. Samme herre har uttalt seg rosende om juristen og historikeren Andreas Hojers «Forestilling paa en dansk Jurist», der det anbefales at juristen er polyhistor, det vil si behersker eller er orientert innenfor en rekke akademiske vitenskaper eller disipliner. Forfatteren gir Hojer rett, men sier samtidig at skriftet er uttrykk for sjarlataneri, idet juristen, her spesielt Hojer, liksom «enhver praler med sit Videnskab». Enhver, inklusive juristen Hojer, vil ifølge epistelskriveren gjøre sitt fag til «det vigtigste og vanskeligste». Alle kan benytte samme argumentasjon som Hojer til støtte for sitt fags viktighet, til og med skomakeren, hevder Holberg. 

Sammenligningen mellom juristen og skomakeren er naturlig nok nedsettende for juristen - Holberg hadde et horn i siden til Hojer etter dennes kritikk av Introduction til de fornemste Europæiske Rigers Historier. Dette er likevel ikke den viktigste grunnen til at Holberg har valgt skomakeren som eksempel.

I samme øyeblikk som epistelskriveren trekker frem skomakeren som eksempel, har han trådt over i en annen genre, det absurde. Skjønt allerede fra begynnelsen er det noe som ikke stemmer; Hojer kan ikke både ha rett òg bedrive sjarlataneri. Det finnes så vidt jeg kan se en mulig forklaring: Sjarlataneriet peker mot Hojers opphøyelse av juristens yrke, og en «opphøyet» eller «oppskrytt» jurist, nemlig slik juristen er beskrevet i «Forestilling paa en dansk Jurist» vil, riktig nok, ha behov for å være orientert innenfor en rekke vitenskaper. Skomakeren gjør seg skyldig i samme sjarlataneri som juristen: Han opphøyer skomakeriet, og derfor trenger også han kjennskap til flere akademiske vitenskaper. Opphøyelse av skomakeren og håndverket hans er også hovedmotiv i «Epistola 496. Georgii Retsuch Liv og Levnet» (jfr. innleggene 28.5.20 og 10.7.20).    

I innlegget «Den borgerlige adelsmann eller skomakeren som var polyhistor» (10.7.20) har jeg argumentert for at epistelens skomaker er skalkeskjul for Peter Schumacher Griffenfeld, som enten hadde, eller burde ha hatt, kunnskaper innenfor en rekke vitenskaper. Holberg har slått to fluer i en smekk; han har tømt sin galle over Hojer òg spilt ut sin satiriske trumf: Schumacher forvandlet til en tarvelig skomaker. Slik sett kan det hevdes at sjarlatanen her er Holberg selv. 

Den nedsettende betegnelsen på rikskansleren og greven som «skomaker» er ikke spesiell for Holberg. Den iøynefallende avstand mellom Schumacher Griffenfelds slektsmessige opphav og hans stand og stilling da han stod på sitt ypperste karrieretrinn, har inspirert flere satirikere. I innlegget 9.8.20 trekker jeg en linje fra «Epistola 496. Georgii Retsuchs Liv og Levnet» til et smededikt fra tiden kort etter Schumacher Griffenfelds fall. Epistelens tittelfigur, horungen Jørgen, stiger til topps i skomakerlauget og blir oldermann, og beæres med egen historie eller biografi. I smedediktet står blant annet følgende (min kursivering):

 

«Han levede som en GRIFFENFELD,

døde som en ULFELDT.

Græd i skomagere,

for jeres oldermand dør.

Græd I biblioteker,

der skal prydes

med historien om den nye forræder.»

   

Skomakerens behov for å være polyhistor er ifølge Holberg et paradoks, nemlig en påstand som virker som en motsetning, men som er sann. Det er utvilsomt sant at skomakeren (les Schumacher) måtte eller burde være polyhistor.   

     

 I innledningen til «Epistel 293» heter det videre:

 

«(…) enhver praler med sit Videnskab, og vil giøre det til det vigtigste og vanskeligste: og enhver kand hitte paa samme Argumenter til at bestyrke saadant med. Det er med slige Folk Moliere skiemter udi den Borgerlige Ædelmand, naar han forestiller en Philosophum, en Musicant og en Dandsemester, hvoraf enhver holder sit Videnskab for det vigtigste og ædelste.»

 

Alle skryter altså av sitt fag, liksom Hojer, som selv er jurist. Det er slike folk Moliêre gjør narr av i Le Bourgeois gentilhomme, en tittel som gir assosiasjoner til Schumacher Griffenfeld (jfr. innlegget 10.7.20). Det gjelder «Philosophum», i komedien «maître de philosophie», «en Musicant», i komedien «maître de musique», og «en Dandsemester», i komedien «maître à danser». Holberg har plukket ut enkelte av yrkene i Moliêres komedie, men det opptrer flere «maître» i komedien, nemlig «maître d’armes» og «maître tailleur». Det finnes imidlertid ingen «maître cordonnier» (skomakermester) i Le Bourgeois gentilhomme, selv om monsieur Jourdan har fått overrakt et par sko. Disse er det derimot «maître tailleur» som leverer, og årsaken er at det ikke dreier seg om skinn-, men om silkesko.

Skomakeren arbeider i skinn, slik det fremgår av epistelens omtale av skomakerens arbeid, mens skredderens utgangspunkt er ulike tekstiler. Det betyr ikke at det ikke er blitt anvendt skinn i sko til overklassen; for eksempel til sålen og til å kle trehælen. Når det gjelder fôret, er ofte lin benyttet, men det finnes også sko med skinnfôr. I alle tilfeller består den viktigste, synlige, delen av skoen av kostbart silkestoff, kanskje med spenner eller annen pynt. Formodentlig syes det med tråd, av en skredder, for å feste overdelen til sålen i en fornem dansesko, mens en kjettersko med tykke såler vil fordre skopinner eller -plugger som bankes inn av en skomaker. Derimot spiller skopinnen en rolle i en annen Holberg-tekst, der den heller ikke passer inn, nemlig i Jean de France Eller Hans Frandsen, noe jeg kommer tilbake til. Motivet skomakerarbeid i skinn og «maître» er igjen tema lenger ut i passasjen, og her står følgende:

 

«Den ringeste Fold paa en Skoe sætter en Petit Maitre udi Fyr og Flamme; thi, saasom nette Skoe ere en ung Cavaliers største Ære, saa pardonnerer han ikke mindste Fejl eller Rynke, som derpaa kand findes; og, hvis end ingen ere, meener han dog at see dem, og derudover udøser sin Galde mod en fattig Skoemager.»

 

«Petit Maitre» peker mot Moliêres komedie, hvor det altså finnes i alt fem ulike «maître» som tilbyr sine tjenester til monsieur Jourdain, deriblant «maître à danser» og «maître tailleur», der den første underviser Jourdain i dans, den andre lager sko, utvilsomt slike som egner seg til dans. 

                                                                   Monsieur Jourdain

«Maîtrene» leverer med hensikt kunden, monsieur Jourdain, varer som det er noe galt med; heller ikke undervisningen deres er upåklagelig. Blant annet er skoene sydd for trange, noe Jourdain klager over. Det er verdt å merke seg at monsieuren ikke utøser sin galle over en fattig skomaker, men over en - trolig velstående - skreddermester. Akt 1, scene IV-V:

 

«MONSIEUR JOURDAIN.— Ce maudit tailleur me fait bien attendre pour un jour où j'ai tant d'affaires. J'enrage. Que la fièvre quartaine puisse serrer bien fort le bourreau de tailleur. Au diable le tailleur. La peste étouffe le tailleur. Si je le tenais maintenant ce tailleur détestable, ce chien de tailleur-là, ce traître de tailleur, je…

 

SCÈNE V

MAÎTRE TAILLEUR, GARÇON TAILLEUR, portant l'habit de M. Jourdain, MONSIEUR

JOURDAIN, LAQUAIS.

 

MONSIEUR JOURDAIN.- Ah vous voilà. Je m’allais mettre en colère contre vous.

 

MAÎTRE TAILLEUR.- Je n’ai pas pu venir plus tôt, et j’ai mis vingt garçons après votre habit.

 

MONSIEUR JOURDAIN.- Vous m’avez envoyé des bas de soie si étroits, que j’ai eu toutes les peines du monde à les mettre, et il y a déjà deux mailles de rompues.

 

MAÎTRE TAILLEUR.- Ils ne s’élargiront que trop.

 

MONSIEUR JOURDAIN.- Oui, si je romps toujours des mailles. Vous m’avez aussi fait faire des souliers qui me blessent furieusement.

 

MAÎTRE TAILLEUR.- Point du tout, Monsieur.

 

MONSIEUR JOURDAIN.- Comment, point du tout ?

 

MAÎTRE TAILLEUR.- Non, ils ne vous blessent point.

 

MONSIEUR JOURDAIN.- Je vous dis qu’ils me blessent, moi.

 

MAÎTRE TAILLEUR.- Vous vous imaginez cela.

 

MONSIEUR JOURDAIN.- Je me l’imagine, parce que je le sens. Voyez la belle raison.»

 

«MONSIEUR JOURDAIN: That cursed tailor makes me wait all day when I have so much to do! I'm enraged. May the quartan fever shake that tormentor of a tailor! To the devil with the tailor! May the plague choke the tailor! If I had him here now, that detestable tailor, that dog of a tailor, that traitor of a tailor, I . . .

 

SCENE V (Master Tailor, Apprentice Tailor carrying suit, Monsieur Jourdain, Lackeys)

 

MONSIEUR JOURDAIN: Ah! You're here! I was getting into a rage against you.

 

MASTER TAILOR: I could not come sooner, and I put twenty men to work on your suit.

 

MONSIEUR JOURDAIN: You sent me some silk hose so small that I had all the difficulty in the world putting them on, and already there are two broken stitches.

 

MASTER TAILOR: They get bigger, too much so.

 

MONSIEUR JOURDAIN: Yes, if I always break the stitches. You also had made for me a pair of shoes that pinch furiously.

 

MASTER TAILOR: Not at all, sir.

 

MONSIEUR JOURDAIN: How, not at all!

 

MASTER TAILOR: No, they don't pinch you at all.

 

MONSIEUR JOURDAIN: I tell you, they pinch me.

 

MASTER TAILOR: You imagine that.

 

MONSIEUR JOURDAIN: I imagine it because I feel it. That's a good reason for you!»

 

Epistelens rasende «Petit Maitre» kan sammenføres med den tilsvarende rasende monsieur Jourdain; og den voldsomme opphisselse skyldes henholdsvis nye klær og sko og bare nye sko. I førstnevnte tilfelle retter altså sinnet seg mot en skreddermester, i sistnevnte mot en skomaker. Det er mulig at Holberg med formuleringen «udøser sin Galle» hentyder til Jourdains «mettre en colère», som begge viser til forestillingen om de fire temperamenter, der sinne og oppfarenhet knyttes til den gule galle; «colère» stammer fra latin «cholera», galle. Det er ingen tvil om at Le Bourgeois gentilhomme inngår i bakgrunnen også for denne passasjen; Molières komedie er altså av grunnleggende betydning for Holbergs argumentasjon for skomakerens nytte av polyhistori.

Holberg nevner også matematikk blant de vitenskaper skomakeren bør ha:

 

«Mathematiske Videnskaber ere absolut fornødne for en Skoemager; thi intet Studium haver meere Overeensstemmelse med en Skoemagers Profession: Hans Læst, hans Syl, hans Maal eller Skoemager Grad-Stok, ere alle geometriske Instrumenter; saa at en habile Skoemager kand ansees som en Archimedes udi Mignature.»

 

En skomaker må altså ha medisinske kunnskaper slik at han vet hvordan huden oppfører seg på lesten og matematiske for innstilling av lesten. Tilsynelatende skyldes jevnføringen mellom skomakerens konkrete arbeidsoppgaver og motiver fra Le Bourgeois gentilhomme Holbergs ønske om å harselere med Hojers Idea. Det må imidlertid vedgås at forfatteren driver det vel langt, og at det kun er undertekstens henspilling på Danmarks egen borgerlige gentilhomme, Peter Schumacher Griffenfeld, som kan rettferdiggjøre en jevnføring. Men denne nær sagt monomane terpingen på skomakeren og hans lest sikter samtidig til en annen litterær gentilhomme, nemlig Holbergs egen komediefigur: Jean de France, i Jean de France Eller Hans Frandsen (uroppført 1722), som for øvrig også omtales som «petit Maitre».

Akkurat som monsieur Jourdain er Hans Frandsen sønn av en borger og trakter etter å bli fornem. I utgangspunktet er det fransk stil og levemåte som er hovedattraksjonen. Den har som kjent sitt utspring i det franske hoff, i særdeleshet Ludvig 14s. Fransk hoffstils påvirkning på det danske hoff knytter seg dels til Christian 5s opphold i Paris og besøk hos Solkongen. I 1662, da Christian var 16 år gammel, ble han sendt på en 15 måneder lang utenlandsreise, der særlig oppholdet hos Ludvig 14 gjorde inntrykk. Formålet med reisen var at prinsen skulle modnes gjennom erhvervelsen av kunnskap og erfaring, men dét han annammet, var franske hoffnoter. Dette kan peke mot Jean de France og hans utkomme etter å ha tilbrakt 15 uker i Paris, idet Christians 15 måneder lange utenlandsreise sees som forelegg for Jeans 15 uker lange Paris-opphold. Resultatet av henholdsvis prinsens og borgersønnens reise er forbløffende lik. Det kan forstås slik at også Christian 5 inngår i portrettet av den frankofile Hans Frandsen, noe som skal omtales i neste innlegg.

 Hans Frandsens bestrebelser retter seg i siste stykke mot å innlemmes i adelskapet. Denne umulige klassereise, som Peter Schumacher trumfet igjennom til sitt eget forderv, fremgår av en replikkveksling i scene 2, Fjerde akt, mellom Jean de France og den fornemme franske dame, Madame la Fleche (tjenestepiken Marthe), som har stevnet hverandre møte i Kongens Have, det vil si i haven til Rosenborg slott (min kursivering).

 

«Jean. (Embrasserer hende paa Knæ og siger): Ach! Charmante Madame soufres que j’adore vous, soufres, que je baisse votres beaux mains.

 

Mad: la Fleche: Leves vous Monsieur c’est trop de humblesse pour un gentil home come vous.

 

Jean: Ah! Mad: est il possibel que jai l’honneur, le plaisir contentement & joie de vous revoir danc cette terre.

 

Mad: la Fleche: Jai venu pour vous voir, mais je crojois pas que vous eties si change. Vous etes à cette heur habille come un antique bourgeois. Ha! ha! ha!»

 

I den ene replikken omtaler altså Madame la Fleche Jean som en «gentil home», i den neste som en «bourgeois». Dersom vi bytter om på rekkefølgen av replikkene, får vi «bourgeois gentil home», på forkvaklet fransk.

I Fjerde akt, scene II sier Jean til tjeneren Pierre: «Par di! jeg skal lære ham hvad det er at prygle en gentil homes Laquai, est il possible, at hand torde slaae dig?» Og i Jeans avskjedsbrev til faren, som Jeronimus leser høyt i avslutningsscenen, står følgende (min kursivering):

 

«(…) Jeg kommer icke meer tilbage, vil I skrive mig til, da kand I addressere Brevet a la Mad: la Fleche, Dame tres celebre & tres renomee dans la France, Brevet maa skrives paa Fransk; thi jeg har sæt mig for inden nogle Maaneder icke at forstaa et Dansk Ord; men Udskriften paa Brevet maa være saadan: A Monsr. Monsieur Jean de France gentil homme, & grand favorit de la Madame la Fleche; hvis saadan Udskrift er icke paa Brevet, skicker jeg det ubrudt tilbage. Je suis le Votre. Jean de France gentil homme Parisien

Copenhague d. 18 Majus – «

 

Klarere kan det ikke sies; Jean de France Eller Hans Frandsen er skrevet i dialog med Le Bourgeois gentilhomme.

 

Også det franske uttrykket «l’honnête homme» / «les honnêtes gens» finnes i begge komedier; i «Jean de France i formene «honnet Homme» og «honnete Folk». LHS kommenterer:

 

«dannede folk, kultiverede folk. Den franske hofkulturs mandsideal under Ludvig 14. (1638-1715, fransk konge fra 1643) var l’honnête homme, i pluralis: honnêtes gens, der prægedes af elegante verdensmandsmanerer.»

     

For øvrig finnes en rekke paralleller mellom de to komediene på detaljplanet, og noen av disse omtales også i «Epistel 293». Dans, sang og språkføring inngår som viktig del av Jourdains bestrebelser på å bli adelig, og i den anledning dukker det altså opp en «maître de musique», en «maître à danser» og en «maître de Philosophie» (jfr. innlegget 10.7.20, «Den borgerlige adelsmann eller skomakeren som var polyhistor»). Sistnevnte underviser Jourdain i språk og kalles i epistelen «Sprogmesteren». De tre «maître» har alle sitt motstykke i Jean de France, der tittelfiguren faller igjennom både i sang, dans og språk (fransk), liksom le bourgeois gentilhomme lui même.

I første akt, scene III kommer Jean dansende og syngende inn på scenen, der han møter faren, Frands, og sin vordende svigerfar, Jeronimus. 

Jean engasjerer moren, Magdelone, til en menuett, til farens, Frands' fortvilelse (C.W. Eckersberg).

Jean åpner med å fortelle at han har lært dansen av «Mons: Blondis», som viser til den kjente franske koreograf og ballettdanser Michel Blondy. Et par replikker senere uttaler han:

 

«(…) Dette er den nyeste Menuet, compose par le Sieur Blondis, par Di! det er en habile homme le plus grand Dantze maitre en Europa. Heeder icke Dantze Maitre paa Dansk ogsaa Dantze Maitre; jeg har oublieret gandske mit Dansk Dans Paris.»

 

I Første akt, scene 1 kritiserer Jeronimus at foreldre fra borgerskapet sender sine barn på dyre utenlandsreiser. Når det gjelder språkopplæring, sier han at man «for en Snees Rigs-Daler eller meere kand lære af en Sprog-Mester her hiemme.» I Tredje akt, scene 1, uttaler Jean til Pierre som har uttrykt motvilje mot hans bruk av eder (min kursivering):

 

«Sanden at sige, saa er det icke saa meget for at forbande dig, som for at øve mig udi Frandsken; jeg fik den sidste Maaned en Liste af 40 Nymodens Eeder af min Maitre de Langue, som jeg icke kand exercere uden paa dig.»

 

Jean har altså liksom monsieur Jourdain en egen språkmester; i sistnevntes tilfelle kalles denne for «Maître de philosophie» ettersom han også besitter kunnskaper innenfor filosofi, en vitenskap Jourdain riktignok ikke er interessert i å lære noe om. Det er således ingen tvil om at Le Bourgeois gentilhomme er forelegg for Jean de France, og at Holberg undertekstlig peker på dette i «Epistel 293».  

     

I innlegget 10.7.20 har jeg trukket en linje fra Holbergs anbefaling om at skomakeren må være «verseret udi Physica» for å kunne vurdere huders kvalitet til Schumachers legestudier, der disseksjon inngikk som viktig del. Disseksjonens første del er som kjent å flekke av huden. Holberg innleder som nevnt omtalen av skomakeren, som skryter av sitt fag liksom juristen, filosofen, musikanten og dansemesteren, med en inngående drøftelse av skomakerens råstoff, huder eller skinn.

 

«Der behøves jo Natur-Kundskab til at dømme om Huders Qualitet og Dygtighed? han maa og vide, hvilket Lær meest krymper og udvider sig, og derefter indrette sin Læst, og giøre Skoe meer og mindre snevre.»

 

Skomakeren legger altså huden over lesten for å forme den. Jeg forstår Holberg slik at dersom læret er av typen som utvider seg, må han gjøre skoen snevrere, men videre hvis det krymper, slik at den passer til kundens fot. En skomaker må også «tildeels» være «Theologus», slik at han kan skjelne mellom forskjellige «Religions-Secter». Ordet kan i tillegg til «sekter» ha betydningen «konfesjoner». I tråd med jevnføringen med Schumacher Griffenfelds akademiske ballast kan det, slik jeg alt har vært inne på i innlegget 10.7.20, godtgjøres at skomakerætlingen, som tok teologisk attestas i 1653, til dels var «Theologus». Holberg utdyperer sitt poeng som følger:

 

«Thi eet er at arbejde for en Orthodox, som vil have tynde og undertiden forkeerte Saaler, efterdi han bruger ofte sine Fødder til Dands; et andet er at giøre Skoe for en Kiætter, sær en Fanatico, som fordømmer Dands, og heller vil have stærke Saaler, for med des større Eftertryk at kunde træde paa Verdens Forfængelighed.»

Passasjen sikter utvilsomt til trosforholdene i Danmark, der pietismen, en kjettersk bevegelse, fikk innpass i kongehuset, som tidligere hadde støttet den gamle ortodoksi der den ytre rette tro ble vektlagt. Holbergs eksempel på en ortodoks og en kjetter eller en «Fanatico» passer utmerket på danske forhold, der dans, som hadde vært en naturlig del både av hofflivet og samfunnet for øvrig, ble forbudt under Christian 6 sammen med andre fornøyelser. Heri inngikk et forbud mot teaterforestillinger, noe som i høyeste grad angikk epistelens «avsender», komedieforfatteren Holberg. Allerede før sørgeåret etter kongens død i 1746 var omme, hadde teaterinteressenter dratt nytte av sønnens, Frederik 5s, sans for kunst og fornøyelser, og gått i gang et teaterprosjekt. I dette arbeidet, som skulle lede frem til oppføringen av Komediehuset på Kongens Nytorv (1748), var Holberg en sentral aktør.

En skomaker – innenfor epistelens ramme Peder Schumacher – befinner seg, liksom Holberg, i en underdanig stilling og må anpasse sine leveranser i henhold til enevoldskongens teologiske orientering. Under de ortodokse konger, det vil vel si samtlige oldenborgere frem til Christian 6, var det etterspørsel etter dansesko, etter hvert med «vrengte såler» (usynlig søm), trolig i silke. Ludvig 14 var svært opptatt av dans og opptrådte selv som ballettdanser. Christian 5, som konsentrerte seg om fornøyelsene under dannelsesoppholdet ved det franske hoff, har ganske sikkert notert seg dansens posisjon; dansekunst inngikk dessuten i prinsens ridderlige opplæring sammen med ridning og fektekunst.      

Fransk mote og stils betydning i Danmark er blant hovedtemaene i Jean de France Eller Hans Frandsen, og et viktig forelegg for denne komedien er altså nettopp Le Bourgeois gentilhomme. Så vidt jeg har brakt i erfaring, er denne sammenheng ikke tidligere omtalt av Holberg-forskere. Det er «Epistel 293» som har ledet meg til Jean de France òg komediens franske forelegg. Som nevnt er ikke epistelens hovedhensikt å harselere med Hojer, men å hinte til satiren over Schumacher Griffenfeld i Holbergs «poetiske» forfatterskap, deriblant altså Jean de France. Slik sett kan epistelen fungere som en veileder til lesningen av Jean de France, noe jeg vil komme tilbake til. Epistlene er skrevet mot slutten av forfatterens liv, og frykten for rettsforfølgelse og straff er kanskje blitt noe avsvekket.

Ulike «leverandørers» nytte av teologisk vitenskap blir ikke minst synlig ved kongeskifter, som da den livsglade Frederik 5 overtok tronen etter sin tungsindige pietistiske far. Men også under Peter Schumacher var det kongeskifte, òg et nytt regime, og under sistnevnte spilte den ytterst rettskafne kongetjener en vesentlig rolle. Pietismen skulle «Skomakeren» aldri komme i berøring med, men han skulle støte på en rekke andre utfordringer, der han burde ha vært mer lydhør overfor kongens oppfatninger. Og riktig nok, Holberg går fra «Skomakeren»s nytte av teologivitenskapen til historien, nærmere bestemt «Historier».      

Allerede før Schumacher i 1654 la ut på den obligatoriske studie- og dannelsesreisen til utlandet, hadde han begynt å studere historie, ved siden av filologi. I 1665 ble han immatrikulert ved Universitetet i Leyden, der han oppholdt seg i to år og studerte medisin og filologi, særlig østerlandske språk. I 1657 reiste Schumacher til England og ble immatrikulert ved Universitetet i Oxford. Her studerte han først oldtiden, men inspirert av de store politiske omveltninger vendte han seg til sin egen samtid, der regimedebatten stod i sentrum. Deretter gikk reisen til eneveldets Frankrike, videre til Spania og Italia, hvor Schumacher skal ha gått over til å studere de lokale fornøyelser. I 1662 vendte vidunderbarnet tilbake til København; en habil polyhistor klar for en karriere innenfor statsapparatet.

Som nevnt, tolker jeg epistelen dithen at Holberg ikke bare nevner de vitenskaper Schumacher var kjent med, med de han burde ha studert. Det er ingen tvil om at polyhistoren hadde historiekunnskaper, men hadde han lært noe av historiene? Historier eller biografier (om «historie» kontra «biografi», jfr. forrige innlegg) skrives utelukkende om fyrster og andre store menn. Det betyr at Holberg mener at skomakeren bør ta eksempel av konger, keisere og andre berømtheter. Den viktigste lærdommen man kan trekke av biografigenren fra antikken frem til Holbergs tid, er at storhet står for fall. Det gjelder også for riker, som gjerne står i nær sammenheng med fyrstens ambisjoner. Schumacher Griffenfeld falt for sin egen hybris. Han opptrådte som om han selv var konge og utviste manglende lydhørhet overfor Christian 5s vilje. Til syvende og sist førte også hans bidrag til Kongeloven til fallet. Den fastslo at enevoldskongen stod over alle menneskelige lover og kunne unnta hva og hvem ham lystet fra dansk lovs «almindelige befalning». Kammersekretæren hadde i dobbelt forstand underskrevet på sin egen dødsdom - òg benådning til evig fengsel. I Danmark kunne kongen si: Loven, det er meg.      

 

Sammenhengen mellom Le Bourgeois gentilhomme og Jean de France åpner for at tittelfiguren også hentyder til Danmarks egen borgerlige adelsmann, Peter Schumacher Griffenfeld, «skomakernes oldermann». Og riktig nok, i komedien om den fisefine frankofile oppkomlingen dukker det opp en skopinne eller skoplugg i en ytterst satirisk replikk kort etter at Jean er blitt omtalt som greve (Første akt, scene 4). Skopinnens opptreden i en ellers fornem sammenheng, nemlig fransk kjøkkens forrang, får sin forklaring ved «Epistel 239»s detaljerte beskrivelse av skomakerens redskaper og ulike bestillinger, noe som skal omtales nærmere i neste innlegg. Dette kan underbygge teorien om at epistelen er skrevet dels for å vise til en satirisk undertekst i Jean de France. «Fisefin» er for øvrig ikke tilfeldig valgt; som i flere av Holbergs tekster er det fekale et viktig innslag. Hensikten er å trekke det opphøyde ned i møddingen, der det ifølge forfatteren rettelig hører hjemme.

Allerede i Første akt, scene 1 mellom Frands og Jeronimus møter vi det fekale motiv. Jeronimus forteller om det siste brevet fra svigersønnen at det var «dateret (med Permission at sige) fra Roven eller Røven; er der nogen Sted, som heeder saa i Frankrig?» Frands svarer: «Det maa være Roan, som de Franske skrive Roven; thi hand gaar til Skibs.» Hvortil Jeronimus kommenterer at det er et «hesligt Navn». 

I neste scene kommer Arv Gaards-Karl inn og forteller at han har møtt Hans Frandsen.

 

«Det første hand kom ind ad Døren, spurdte hand: hvor er Moen Pere; jeg blev forbauset over saadant Spørsmaal; thi hvem Fanden kand skaffe ham moedne Pærer udi Maymaaned? jeg svarede: de ere icke her udi Landet paa disse Tider; hand forundrede sig meget derover, ligesom hand aldrig havde seet en Have her i Landet tilforn (…)»

 

I overteksten er «moen Pere» forvanskning av «mon père», men undertekstlig sikter uttrykket til det kjente avføringsmidlet modne pærer. Hans/Jean kommer altså fra Roven eller røven; ræven eller ræva på norsk, og ber om avføringsmidler. Arvs opplysninger avstedkommer følgende replikkveksling:

 

«Frands: Arv! hvad nyt har du?

 

Arv: En heel Pose-fuld.

 

Frands: Ondt eller Got?

 

Arv: Baade ondt og got. Hans Frandsen er kommen hiem igien fra Vest-Indien, men –«

 

Frands’ spørsmål avføder et svar med nyheter om sønnen, Hans. Arvs svar «En hel Pose-fuld» kan tolkes i forlengelsen av røven/ræva og modne pærer som full tarm. Pose brukt som metafor for tarm er kjent fra Peder Paars, der det fekale innslag, blant annet bruken av klyster, er av grunnleggende betydning. En viktig hendelse i eposet er at helten går berserk inne på Store sal i fogdegården på Anholt etter at svennen, Peder Ruus har sluppet en fis (min kursivering):

 

«Som Grædske Pose, der var giort af Oxehud,

Og Ithacæ Regent fik udaf Stormens Gud,       

Som os beskrevet har Homerus i hans Viise

Med stor Sandfærdighed, saa vi ham derfor priise,

I hvilken skiulet laae en stærk Poetisk Vind;

Skibsfolket derimod sig andet bildte ind.

De tænkte at en Skat var derudi at finde, 

De løste Baandet op, der udgik slige Vinde,

En saadan hæftig Storm med saadan hæftig Brag,

Saa hver Mand troede fast, det var den sidste Dag:

Ey anderledes var det Skrald af Ruuses Pose,

Ach! jeg er ey Poet! jeg kand ey saadant rose, 

Jeg kand fast ingen Ting Poetisk male af,

Den dertil var beqvem, nu ligger i sin Graf.»

 

Her skal samtidig gjengis det anonyme smededikt som er innsatt foran eposet. Temaet er sammenhengen mellom overspising av frukt, diaré og tekst, nemlig Holbergs Peder Paars (tallene som viser til Just Justesens kommentarer er ikke medtatt):

 

«I som med attraae spiise Frugt paa disse Aarets Tiide,

Og ej det rette lavepas paa eders Lyster viide,

Men nu med sødt og nu med suurt saa proppe eder til,

At eders Mave hver Minut sin Byrde losse vil.

Jeg ynker eders tunge Kaar, om i forlænge venter

Paa de til eders travle brug fornødne Documenter

Som Auctor N. fra Callundborg med første komme lar,

Og hvoraf paa et sickert sted maaske i mangel har.

Dog trøster eder derved, at saa snart Poeten qvæder

Om Dorotheæ Brudefærd, og med Peer Paars sig glæder,

Da skal ej Pressen stille staae men udi haabetal

Saa meget deraf yde, som behøves kand og skal.»

 

Til «Jeg ynker eders tunge Kaar, om i forlænge venter

Paa de til eders travle brug fornødne Documenter» har Justesen tilføyd denne kommentaren (min kursivering):

 

«endeel laste dette besynderligt, at Poeten fordømmer til saa slet brug det Papiir, som af de fornemste og fornuftigste mest er holdet udi Priis: Men mig synes man kand heller legge ham det til Roes, at hand seer dybere end alle andre.»

 

Med denne setningen mener jeg Justesen sikter til den gjennomgående bruk av fekale motiver i eposet, som altså smededikteren angivelig har forstått. Det fekale virker til at det opphøyde, spesielt de to hovedpersonene, trekkes ned i sølen eller altså møddingen. Peder Paars og fogd Woldemar er satiriske portretter av henholdsvis Christian 4 og Christian 5, slik jeg har argumentert for i flere innlegg, deriblant 28.10.2019 og 5.7.2018 òg i Hollandske oppdagelser – Holbergs og Ibsens satiriske skrifter.

 

Frands stusser over Arvs opplysning om at Hans Frandsen er kommet hjem igjen fra Vest-Indien. Arv forklarer sammenhengen idet han gjentar Vest-Indien òg modne pærer:

 

«Jeg meener det er fra Vest-Indien, efterdi hand er gandske forrykt, enten er hand gall, eller hand laver til Barsel; thi det første hand begierede, var moedne Pærer.»

 

Arv oppfatter Hans som ganske forrykt, noe han forklarer med at han er kommet fra Vest-Indien. Gårdskaren forveksler altså Frankrike med Vest-Indien. Dette gjentar seg i Femte akt, scene 2, der Arv forteller om de sørgelige tilstander i Frands’ hus etter Jeans hjemkomst:

 

«Mutter sidder og græder hiemme, som hun var pidsket, men det er hende got nok; thi naar Fatter icke vilde skicke ham Penge, da hand var i Vestindien  eller Frankerig, hvad det heeder, saa soldte hun baade Kiole og Skiørt for at bringe dem til Veje.»

 

Det er altså dyrt å reise til Frankrike - eller Vest-Indien, hva det heter, i tillegg til at det er forrykt. Tilsynelatende er Arvs forveksling uttrykk for tjenerens uvitenhet, og det er unektelig morsomt når enkle mennesker dummer seg ut. Men forvekslingen har dobbelt bunn.

Under hjemreisen fra Paris har Jean gjort et opphold på tre uker i Rouen/Røven. Herfra sender han et brev til svigerfaren, som Jeronimus har mottatt for fire uker siden. Frands forteller på sin side at Hans har reist fra Paris for fire uker siden. Her er det noe som ikke stemmer, og det er vanskelig å vite hvordan det skal forstås. Frands forklarer at sønnen har oppholdt seg i Roven ettersom han går til skips; Jean kommer altså seilende til København. Det kan på et saklig plan bety at han oppholdt seg så lenge i Rouen, fordi han ventet på skipsleilighet, enten fra Rouen eller Le Havre. At han valgte å vente i Roven, kan være fordi Holberg øynet en fekal morsomhet. Misforholdet mellom tiden Jean bruker på reisen og den brevet bruker, kan åpne for at Holberg vil understreke at det tar lang tid å reise med skip, motsatt for posten som går over land med ridende bud eller vogn. Dette er riktignok kun å anse som et forslag til en forklaring. Alternativt kunne man også tenke seg at Jeans siste brev til Jeronimus daterer seg fra et tidligere opphold i Roven, men det er lite sannsynlig.

Dette kan forstås slik at Jean har seilt på Seinen fra Paris, der han har bodd i La rue de Seine, til Rouen, og muligens siden til Le Havre der han har gått om bord på et skip som har tatt ham til København. Hvorvidt han har seilt fra Rouen eller Le Havre til København, er usikkert. Sannsynligvis sikter Frands' opplysning om at sønnen "gaar til Skibs" til hele reisen. Reiseruten bringer tanken på et av temaene i den samtidige Politiske Kandstøber, nemlig diskusjonen i Collegium Politicum om hvorvidt Paris er en «Søe-Sted», noe jeg kommer tilbake til.

Særlig langt er det å reise fra, og til, Vestindia, dit det ikke fører noen landevei. Med denne kjensgjerning står vi ved et hovedanliggende for Holberg: Danmarks forsøk på å hevde seg i verdenshandelen, som krevde skip som kunne seile over havet. Burde Danmark danne kompanier for å frakte særlig eksotiske varer, «der allene tiene til vellyst», for å sitere fra «Handelen»*, på egne skip over havet òg grunnlegge kolonier? Holbergs oppfatninger om dansk økonomisk politikk i merkantilismens tidsalder har jeg omtalt i flere innlegg. Her argumenterer jeg for at forfatteren, som er erklært tilhenger av moderasjon i livsførselen, er sterkt kritisk til dansk deltagelse i verdenshandelen i konkurranse med de store sjøfartsnasjoner.

Harselas med merkantilistiske ideer, for ikke å si praksis, finner vi i verk samtidige med Jean de France, for eksempel i Den politiske Kandstøber, nemlig i diskusjonen i Collegium Politicum, der det blant annet tas til orde for dannelsen av kompanier og kolonier i øst og vest (jfr. innleggene 10.5.18 og 20.5.18). Peder Paars handler om en kremmer som sammen med andre har investert i en kostbar varelast, trolig importvarer som finere tekstiler, pels og krydder. De, handelskompaniet, leier en jakt som skal frakte cargoen fra Kalundborg til Århus. Jakten havarerer, og da helten endelig begir seg på veien til Århus, er det «fast som nøgen», et treffende bilde av en kremmer som har gått fallitt (jfr. bl.a. innlegget 1.10.19).

Jean kommer altså sjøveien fra Frankrike (alternativt Vestindia), har med seg en pose full av fransk d… hjem til Danmark og er forrykt. Nå ber han om modne pærer, slik at han kan få tømt seg - evfemistisk gjør seg klar til barsel - for den franske d… / Dette kan, på et saklig plan, tolkes slik at Jean vil overføre fransk stil, mote og politikk til Danmark. Som eksempel kan nevnes parykk, skjønnsang, selskapsdans, fornemt språk og manerer, fine klær og sko, maitressehold, nytelse av importert drikke som sjokolade og kaffe og gourmetmat - samt dannelse av et vestindisk kompani som ledd i en franskinspirert merkantilistisk ideologi, nemlig den såkalte colbertisme, etter Ludvig 14s finansminister, Jean-Baptiste Colbert (1619-1683). En slik tolkning finner støtte i en av Jeronimus’ replikker i Første akt, scene 1, der han trekker frem de negative konsekvenser av at borgerskapet sender sine barn til Frankrike. Reisen og oppholdet i seg selv koster mange penger, men det finnes også kostnader på lengre sikt (min kursivering):

 

«De fleeste blive fordervede, og lære intet uden galne Moder og Vellyst, som de siden fylde Landet op med, og glemme det Gode, de ere blevne øvede udi i Skolerne. Jeg kand opregne over Sneese smucke Karle, der have studeret deres Præke-Stoel paa Klosteret, og giordt Prækener, som have været høyt agtede, end og udi vor Frue og Runde Kircke, hvor de lærde Meenigheder ere. De samme ere siden efter Moden reist Udenlands, og der efter Moden have glemt bort deres Christendom indtil Catechismum, tilsat deres Midler, ført en Hob politiske Griller med sig tilbage (…) I siger, at hand har lærdt Fransk derfor; men I taler icke om, hvor meget Latin hand har ogsaa glemt. Narrerie og Galskab mercker jeg at hand har lærdt for det første. Det kand jeg see af de Breve hand skriver til mig. Hvad Fanden skal jeg med de Franske Breve, som jeg icke forstaar et Ord af? først koste de mig Post-Penge, siden en Bouteille Viin til Jan Baptist, som sætter dem over for mig paa Tydsk, og kand jeg endda neppe forstaa dem.»

 

Jan Baptist er altså, kanskje som den eneste, i stand til å forstå Jeans franske brev, hans «Narrerie og Galskab». Til tross for at Jeronimus får brevene oversatt til tysk, som vi må formode at han behersker, skjønner han ikke budskapet. Det kan tyde på at innholdet, undertekstlig, ikke lar seg forstå. Brevene handler utvilsomt om Hans’ inntrykk fra oppholdet i Paris, og det er vel sannsynlig at også noe fra all den «Hob politiske Griller» de unge ellers fører med seg hjem, er omtalt. Det dreier seg høyst sannsynlig om den franske politikken som danner forutsetningen for et liv i vellyst, det vil si for de fornemme. Spesielt gjelder dette import av luksusvarer fra Ost-, Vest-Indien og Afrika, deriblant sjokoladedrikk og kaffe, som Jean ønsker å kunne drikke i København. Her må man samtidig tenke på henholdsvis import og fremstilling av finere klær, parykker, pels, smykker i edelmetall etc. i hjemlige manufakturer. Sistnevnte inngår som tema i Collegium Politicum sammen med handelsreiser til Grønland og India. Dette er blant annet omtalt i innleggene 12.7.19, «Kong Salomo og den poliske kannestøper», og 6.8.18. Sistnevnte innlegg begynner slik:

 

«Det er et felles trekk ved håndverkerne som deltar i Collegium politicum: De fremstiller varer som ikke er nødvendighets-, men luksusartikler. Mester Herman, kannestøperen, utgjør et unntak, så fremt ikke Holberg mener folk burde bruke flere kjørler og mer dekketøy av tre.»

 

Den siste påstanden imøtegår jeg i innlegget 10.12.18, der jeg blant annet skriver om de, med skam å melde, fisefine kaffe- og tebordene hos herr og fru Borgermester von Bremen:

 

«Men det er klart at jo mer handel med kaffe, te, krydderier og sukker på fremmede kontinenter, desto større etterspørsel etter tinnkjørler; -potter, -kanner og -bøsser til å oppbevare og tilberede importvarene i. Jo større utbredelse av skikken med å gi te- og kaffebord, jo flere bestillinger for kannestøperlauget.»

 

Det er både i Den politiske Kandstøber og Jean de France, òg i Peder Paars, en sterkt kritisk diskurs om danskenes tiltagende luksus- eller vellystforbruk og «forrykte» kostbare sjøveis handelsreiser. Denne beklagelige utvikling kan ifølge Peder Paars tidfestes til 1608, det vil si under den tidlige del av Christian 4s regime. Eposets innledende linjer beskriver tilstandene i Danmark i det øyeblikk den velfornemme kremmer legger ut på sin fatale handelsreise:

 

«Tre Aar for Calmar-Krig, da Folk var meere riige,

Af Vellyst, Overdaad man vidste lit at siige,

Da man ey Midler sat paa Speceri, Caffee,

Da reven Øll og Brød var brugelig for Tee,

Da man kun vidste lit af fremmet Skick og Noder,

Man aad og drak paa Dansk og ingen Franske Moder

I Landet kommen var. At sige kortelig:

Da Folk meer sparsom var og derfor meere riig.»

 

Christian 4 regnes som Danmarks, og Europas, første merkantilist og satte i gang handelskompanier og manufakturer på løpende bånd. Forsøket totalhavarerte. Den neste store merkantilisten av betydning for dansk økonomi er Ludvig 14s innflytelsesrike finansminister, Jean-Baptiste Colbert. Fornavnet er det franske motstykke til dansk Jan Baptist, noe som kan forklarer at denne er i stand til å oversette Jeans forrykte brev fra Frankrike. 

                                         Jean-Baptiste Colbert

Holberg ønsker formodentlig å antyde at det er Jean-Baptiste Colberts økonomiske ideer, «politiske Griller», som er omtalt i brevet. En slik tolkning kan samtidig forklare bakgrunnen for at Jeronimus lønner Jan Baptist med en «Bouteille Viin»; vin var Frankrikes eksportartikkel par excellence og spilte derfor en viktig rolle for Jean-Baptistes økonomiske politikk. Danmark derimot hadde lite å eksportere, noe Holberg hentyder til med Herman von Bremens uttalelse om at kongen av Indien burde innvilge Hamburg (les Danmark) handel så vel som hollenderne, «hvilcke har intet at føre did hen uden Ost og Smør, som gemeenligen blir fordervet paa Vejen».

Danmark hadde ikke eksportvarer i nevneverdig grad, så jeg antar at de måtte kjøpe handelsvarer til utreisen eller betale for de eksotiske importvarene med mynt.* Og hvor skulle de få dén fra? Jo, fra toll og avgifter, ikke minst den uhorvelige mengde fremmed mynt fra Øresundstollen, som ble støpt om og dels forringet ved iblanding av kobber. Denne, nemlig Corona danica eller dansk krone, prøvde de å prakke på om ikke kongen av India, så naiken (lokal fyrste) av Tanjore, som raskt oppdaget svindelen (jfr. innlegget 20.5.18). Toll og andre avgifter var en av bærebjelkene i den merkantilistiske økonomi; jo større handel, flere manufakturer og høyere forbruk, desto mer strømmet inn i statskassen / kongens skattkammer.

Til tross for at Danmark manglet eksportvarer som kunne sikre handelsbalansen òg Christian 4s merkantilistiske politikk hadde spilt fallitt, valgte man under Christian 5 nok en gang å satse på merkantilismen, etter mønster av Jean-Baptiste Colbert. Og den som var ansvarlig for kopieringen av de franske «politiske Griller», var Danmarks svar på svar på Le Bourgeois gentilhomme, Peder Schumacher, som ble utnevnt til sekretær i Geheimerådet i 1670 og adlet året etter. Deretter klatret han videre til topps i statsadministrasjonen. Blant Schumachers «griller» var etableringen av dansk Vestindisk kompagni, og forbildet var Colberts, for ikke å si Jean-Baptistes, franske Vestindiske kompagni. Sistnevnte ble etablert i 1664 og oppløst i 1674, tre år etter dannelsen av Dansk Vestindisk kompagni. Disse historiske forhold var Holberg selvfølgelig kjent med. Det er også verdt å nevne at på den tiden Jean de France er skrevet, hadde kompaniet, etter 1674 Dansk vestindisk-guineisk kompagni, liten avkastning. Det er trolig forholdene rundt dette kompaniet som skjuler seg bak Arvs sammenblanding av Frankrike og Vestindia som det fremmede stedet Jean vender tilbake fra. At det kan ende med fallitt å delta i kappløpet om verdenshandelen, kan antydes ved de aller første linjene i Jean de France, som munner ut i en sammenligning med utgiftene til Jeans reise til Frankrike/Vestindia (min kursivering):

 

«Jeronimus: God Morgen, Naboe, hvor kommer I fra saa tilig?

Frands: Jeg var udi et Ærende paa gammel Torv.

Jeronimus: Hvad got nyt der?

Frands: Intet, uden mand førdte en til Slutteriet.

Jeronimus: Det kand icke regnes for nyt, men hvorfor blev hand bragt did hen?

Frands: Mand sagde mig, at det var for Gield.

Jeronimus: Det er heller intet nyt.

Frands: Samme Person har lenge reist Uden-Lands, og har sat en stor Hob Midler til.

Jeronimus: Det er heller icke nyt. Hør kun, kiere Naboe, speiler eder udi deslige Exempler. I har en Søn, jeg vil icke sige meer, gid det icke maa gaa efter min Spaadom (…)»

     

Etter at Christian 5 overtok tronen ved Frederik 3s død 9.2.1670, fikk kammersekretær Schumacher stadig større makt. I mai ble han altså utnevnt til sekretær i geheimerådet, og innflytelsen over den unge kongen, som både manglet åndelige og faglige ressurser, vokste stadig. Etter hvert oppnådde den «lille skriver», slik ble han omtalt av hertuginne Sophie av Hannover,** nærmest enerådig makt. Det var Schumacher som forfattet Kommercekollegiets instruks (1670), og han stod bak opprettelsen av flere kompanier, deriblant altså dansk Vestindisk kompagni. Det skjedde ved kongelig oktroi 11. mars, 1671. Erik Gøbel, tidligere seniorforsker ved Rigsarkivet, skriver i en e-post at han finner det høyst sannsynlig at Schumacher er påvirket av Colberts tankegods. Gøbel skriver videre at han blant annet har undersøkt:

 

«koncepten til kompagniets oktroj af 1671 og fundet, at Schumacher nok har været primus motor i både indhold og formuleringer. Han var jo oversekretær i Danske Kancelli og dermed selvskreven til at stå for udarbejdelsen af oktrojen. Den bevarede koncept fra oktober 1670 er skrevet af en professionel skriver, men rettet igennem med Schumachers faste og brede håndskrift. Nederst på sidste side er tilføjet med en tredie hånd: "effter Ob. Sec. Schum's Ordre". Den endelige renskrift, som Christian 5. signerede den 11. marts 1671, er kontrasigneret af Schumacher.»

 

Gøbels oppfatning om påvirkningen fra Colbert føyer seg inn i den generelle oppfatningen om Schumacher, jfr. blant annet Dansk biografisk leksikon: «Peder Schumacher Griffenfeld var i sin økonomiske politik tydeligt præget af J.-B. Colbert, men langt mindre dogmatisk.» Det er flere likheter i biografien til henholdsvis Colbert og Schumacher. Begge var født inn i en kjøpmannsfamilie og fikk på grunn av enestående dyktighet en dominerende stilling innenfor enevoldskongens statsapparat; det kunne absolutt ha dannet utgangspunkt for en sammenlignende holbergsk heltehistorie.

Merkantilisme kommer av fransk mercantile «handels-, kjøpmanns-«, av italiensk mercante «kjøpmann», latin mercans, av merx «vare», og -isme. Begrepet ble først brukt av Adam Smith i Wealth of Nations (1776), og blant de store foregangsmenn står Jean-Baptiste Colbert. Men vi skal ikke glemme Christian 4 som fulgte merkantilistiske prinsipper allerede ved 1600-tallets begynnelse, riktignok uten suksess. Ideologiens hellige mål var å dynge opp mest mulig edelmetall i eget land i konkurranse med andre nasjoner, noe som blant annet skulle betale for kongens og hoffets ekstravaganse. Innenfor den merkantilistiske økonomien spilte forbruk av luksusartikler og handelsferder på havet en viktig rolle, og dannelse av kolonier, kompanier, òg manufakturer innenfor luksussegmentet. fulgte i raskt tempo. Toll og avgifter gav også klingende mynt i statskassen eller kongens skattkammer. Under Colbert ble det gitt privilegier til over 400 manufakturer, som blant annet produserte speil, møbler, gobeliner, silkestoffer og andre tekstiler, der vi altså ikke finner en eneste nødvendighetsartikkel, som for en stor del ble produsert hjemme på gården, i husstanden eller kanskje hos en lokal håndverker. Dette gir assosiasjoner til deltagerne i Collegium politicum, som nettopp er engasjert i fremstilling av luksusvarer, som gobeliner eller tapeter, malerier, pelser, parykker, koster (til barbering og annen personlig pleie) og tollinnkreving, samt er opptatt av handelens oppkomst og dannelsen av kolonier og kompanier (jfr. bl.a. innleggene 6.8.18 og 12.7.19).

 

I neste innlegg skal jeg se nærmere på sammenhengen mellom Schumacher Griffenfeld og Colbert, som begge innehadde den viktige bestilling av flåteminister, og den tekstlige sammenheng mellom Jean de France og Peter Schumacher Griffenfeld.

* Sebastian Olden-Jørgen, Kun navnet er tilbage - en biografi om Peter Griffenfeld, 142.

** Ludvig Holberg, Dannemarks og Norges Beskrivelse, "Om Handelen": "Naar man eftertænker, at Dannemark ingen exporter har eller vahre at udføre, og, naar man tilligemed betragter den store begierlighed dette folk har til fremmede vahre endogsaa dem, der allene tiene til vellyst, item at faa ting her udi landet blive fabrikerede, da kand man fast ikke begribe, hvorledes der endnu kand være rede penge tilbage. Rette aarsag til penge mangel sær i disse tide.Men de store hull, som redepenges idelige udførsel have foraarsaged, ere til denne tid nogenledes bleven stoppede ved de penge, som Norske exporter have bragt tilbage. Jeg siger nogenledes; Thi endskiøndt de specier, som Norske ved deres exporter af jern, kobber, fisk, træ, tran, beeg, tiere &c. bekomme til gode hos fremmede, ere temmeligen considerable, saa har dog pengenes udførsel af Dannemark været saa umaadelig, at det ene Riges gevinst ikke tilstrækkelig har kunnet bøde paa det andet Riges skade."

     

          

 

 

· 

 

(1)