Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, I

 

Det har vært liten skepsis til Ludvig Holbergs entusiastiske støtteerklæringer til oldenborgerkongene og eneveldet i de historiske verkene om Danmark og Norge. Det er verdt å merke at fortellerstemmen veksler mellom de ulike genre. Historikeren kan skjene ut i svulstig kongepanegyrikk; essayisten minner om menneskets litenhet under himmelen og maner til måtehold; komedieforfatteren boltrer seg i grov harselas om bønder og håndverkere.

Det er enighet om at det var Holberg som introduserte den nye tids, opplysningens, ideer; fornuft og humanisme, i Danmark. Oldenborgerne derimot lengtet tilbake, til den heroiske Valdemartiden, da den mektige danskekongen drog på kombinert kristnings- og krigertokt mot venderne. Ja, helt tilbake til David, den gang kongen ble valgt av Gud og salvet av en profet, skuet oldenborgerne. I 1660 klarte endelig Frederik 3 å etablere et regime med det davidiske kongedømme som modell. Etter at sønnen, Christian 5, var blitt salvet av Sjællands biskop i 1671 – kronen satte han selv på hodet – steg kongen opp på en trone i narhvalstann bevoktet av tre løver i kongsbergsølv. Forbildet var Salomos elfenbenstrone, der seks av de majestetiske kattedyrene stod oppmarsjert på hver side av de seks trappene opp mot tronstolen.

Danskekongens identifikasjon med Bibelens store konger gav ham verken Davids krigslykke eller Salomos klokskap. Under Christian 4 hadde Danmarksriket gått inn i en nedgangsperiode med tap av landområder og sviktende økonomi. Nedgangen fortsatte under de etterfølgende kongene frem til Frederik 4 og avslutningen av Store nordiske krig i 1720. Frederik 2s regime bør også medtas, ettersom tap på krigsmarken ble dekket ved omlegning av Øresundstollen, i praksis en forhøyelse. Dette gav kortsiktig vinning. Christian 4 tydde gjerne til denne lettvinte løsningen når kassabeholdningen ikke strakk til. Det førte til fiendskap hos nasjonene, som ble loppet under Kronborgs kanoner på vei til Østersjøen. Christian 4 var heller ikke sen om å blande kobber i mynten når han trengte penger, for eksempel til å oppføre prektige slott og kirker.

Pengemangelen i Danmark skyldtes særlig at landet med få opphold hadde vært i kontinuerlig krig med erkefienden Sverige siden Kalmarkrigen i 1611–13. Bakgrunnen var Christian 4s ambisjon om å være enekonge i Norden og senere kongers forsøk på å gjenerobre landområder som den foregående hadde tapt. Christians mislykkede mannjevning med Ferdinand 2 i Keiserkrigen (1625–29) tæret også på Danmarks ressurser.

Christian 4 var en av de første fyrstene i Europa som satte sin lit til at merkantilistiske tiltak ville få pengene til å klinge i kassen. Det hellige mål var å reise midler til å finansiere fyrstens kriger. Christian ville skaffe seg mynt ved å få folk til å bruke mynt; kjøpe varer og tjenester som kongen kunne avgiftsbelegge. Aller best var det om utlendinger, eller fremmede, som det gjerne het, betalte med mynt, i gull eller sølv, for danske varer eller tjenester. Et lands suksess ble målt i mengden edelmetall som dynget seg opp, ikke minst i fyrstens skattkammer, sammenlignet med andre land.

Europas mest berømte merkantilist er Ludvig 14. Takket være kongens dyktige finansminister, Jean Baptiste Colbert, strømmet uhorvelige mengder mynt ned i kassen. Men Ludvig elsket fjas og stas og ville stadig ut å krige, så det meste forsvant ut igjen. Politikken tæret også på det franske folket. I Første Levnedsbrev skriver Holberg, utvilsomt satirisk, om sitt opphold i Paris i 1725-26. Luxembourghaven vrimlet av tiggere. De var prektig kledd, duftet av kardemommebalsam, og parykkene drysset av skjeppevis med mel. Tiggerne klynket med hendene vendt mot himmelen: 

“'Vi dør af sult!' 'I flere dage har vi spist luft og ikke andet!'”

I 1789 stormet sultne parisere Bastillen, og i 1793 ble Ludvig 16 og Marie Antoinette giljotinert på Place de la Concorde. 

            Marie Antoinette - overdådens dronning

Christian 4 hadde ingen finansminister; han mente han gjorde alt best selv. Kongens merkantilistiske tiltak, som Ostindiske kompagni, Silkeværket og Klædekompagniet, kostet mye, gav liten avkastning, før de ble innstilt eller gikk fallitt. Uaktet merkantilismen hadde feilet i Danmark, fortsatte troen på dens saliggjørende virkning. Under den middels begavede Christian 5, som var klar over at han trengte en minister til å ta seg av både landets finanser og styret for øvrig, fikk merkantilismen en ny giv under Peder Schumacher, senere grev Griffenfeldt. Som kronprins hadde kongen boltret seg et år i Paris, der han frekventerte Solkongens hoff, og vendte hjem som en sann tilbeder av fransk fornemhet og savoir vivre. Vinhandlersønnen hadde på sin side tette bånd til Frankrike, for tette, oppdaget man etter hvert; sistnevntes økonomiske politikk baserte seg på Jean-Baptiste Colberts prinsipper.

Troen på sølv- og gullpengenes evangelium fortsatte utover på 1700-tallet. En merkantilistisk nyskapning var de nasjonale kompanier som drev oversjøisk handel. Grunnleggelse av kolonier skulle lette tilgangen til eksotiske råvarer, og storskalaproduksjon av de ettertraktede råvarene ble iverksatt, for eksempel ved etablering av sukkerplantasjer.

De store handelsnasjoner England og Holland var først ute, med å danne ostindiakompanier; i 1600 og 1602. 

Christian 4 ville ikke være dårligere, og i 1616 etablerte han dansk Ostindisk Kompagni med seg selv som største aksjonær og långiver. Kompaniet hadde dårlig inntjening, etter hvert maktet det ikke lenger å sende ut skip, og det ble oppløst i 1650. Tjue år senere ble kompaniet reetablert av Griffenfeld under Christian 5, men Frederik 4s kriging på nordisk mark grep forstyrrende inn i kompaniets seilaser mot sør, og i 1729 ble Ostindiske kompagni likvidert.

I 1671 ble dansk Vestindisk kompani (etter 1674 Vestindisk-Guineisk kompani) dannet av Griffenfeld, inspirert av Colberts Franske vestindiske kompani. Frem til 1729, som er et interessant år for tolkningen av Holbergs oppfatning om langreist handel, var kompaniets lønnsomhet lav. Dette er nemlig året da Holberg utgir Dannemarks og Norges Beskrivelse, der det er et eget kapittel om handelen. 

På slutten av «Om Handelen» reflekterer Holberg over den økonomiske tilstanden i Danmark. Forfatteren braser i vei som en råbarka merkantilist; oppfordringer til tarvelighet eller nøysomhet avfeies som tærende sykdom. Passasjen er et knallsterkt forsvar for merkantilistiske løsninger på landets pengemangel. Stilen er uakademisk, og metaforene halter.