BØYLEKRONENS FORJETTELSE

Hovedtittelbladet i Christian 4s "Biblia", X

                                https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

           Når Herren sørger for kongen og kirken

 

 

Summariene til Christian 4s Biblia er skrevet av den tyske teologen Veit Dietrich (1506-1549), Luthers nære venn og medarbeider. Summariene er også benyttet i Frederik 2s foliobibel. Jeg forholder meg til den danske oversettelsen. De er ikke skrevet spesielt for danske kongebibler, men for leserne av Luthers tyske bibeloversettelse. Summariet til «Psalme 132» lyder slik:

 

«Er en Bedesalme, i hvilken Salomon eller Israels Folk, beder om Prestedømmens oc Kongerigens beskermelse oc ophold, det er, hand beder for det Aandelige og Verdslige regimente, om Guds Ord og timelig Fred. Thi hvor de tvende vel staa, der gaar der vel til.

 

Oc han begynder udi det XI. Vers at opregne, at saadan en Bøn er icke alleniste hørt, men ocsaa, at Gud haffver tilforn tilsagt dem begge med en Eed, at hand vilde opholde baade Kongeriget og Prestedømmet i Jerusalem, oc selff bo der, og giffve al Velsignelse oc Naade i samme Sted, og giøre deris Fiender til skamme, saa fremt som de hulde hans Bud, oc vaare hannem lydige.»

 

Summariets siste avsnitt er ikke interessant for vår sammenheng. Det omhandler to stedsnavn i salmen, «Ephrata» og «Skofvens Marck», som har tilknytning til Paktkistens plassering før David brakte den til Jerusalem. Summariet henviser til «Comments» for en nærmere forklaring.

 

Dietrichs summarium fremtrer mer som en anvendelse av Luthers toregimentslære på «Salme 132» enn som et resymé av innholdet. Det kan dels skyldes Dietrichs ønske om å tilpasse teksten til tyske lesere. «Salme 132» handler primært om Guds pakt med kong David og hans sønner eller ætlinger, men Tyskland var ikke et kongerike. Landet bestod av en rekke mindre fyrstedømmer; riktignok var det en keiser på toppen, men han ble valgt av de mektige kurfyrstene. Riksdagen var også en makt å regne med. Herrens lovnad om Davids og ætlingenes evinnelige herredømme hadde ingen naturlig klangbunn i Tyskland. Det hadde den derimot i Danmark, hos den oldenborgiske kongeætt.

 

Dietrich omtaler ikke en konge, men et kongerike. Et kongerike er strengt tatt ikke et regimente; det er kongen som har regimentet, eventuelt sammen med flere, for eksempel et riksråd slik som i Danmark. Kongemakten har en avdempet betydning i summariet. Dette fremgår også av det forhold at salmens siste linje, som i dobbelt forstand er kronen på Guds lovnad til kong Davids ætling, ikke er nevnt. Det er også verdt å merke seg at summariets gjengivelse av den første linjen i det siste verset er feil, idet «hans Fiender» er blitt erstattet med «deris Fiender». «Davids fiender» er altså blitt endret til «kongerikets og prestedømmets» fiender.  

 

Dietrich introduserer en annen øvrighet eller regimente ved siden av kongeriket, nemlig prestedømmet. Med «Prestedømme» siktes formodentlig til presteskapet, geistligheten eller kirken. Mot dette kan det innvendes at presteskapet, eller prestene, som det står i salmen, ikke representerer et regimente eller regime i henhold til «Salme 132». Dietrich lener seg her til Luther og toregimentslæren, men denne har liten eller ingen relevans for «Salme 132», der det er Guds pakt med kong David som er det sentrale.

     

Forfatteren likestiller prestedømmet med det åndelige regimente og skriver at Salomon (Davids sønn) ber for det åndelige regimente, om Guds ord. Det er som formidlere av Guds ord at prestene eller prestedømmet innlemmes i det åndelige regimente, der Gud har øverste myndighet. Også når det gjelder det verdslige regimente, har Gud øverste myndighet.

 

Omtalen av prestene i salmen begrenser seg til to linjer; først en bønn om at Gud skal kle prestene i rettferdighet, det vil si at de skal opptre med rettferdighet, muligens som dommere. Videre sier salmisten at Gud vil kle prestene med salighet, altså at prestene skal være salige eller bli frelst. Disse to linjene danner grunnlag for Dietrichs påstand om at «Salme 132» handler om prestenes åndelige regimente ved siden av kongerikets verdslige.

 

Utsagnet «Thi hvor de tvende vel staa, der gaar der vel til», gir helt og holdent uttrykk for Dietrichs egen oppfatning. Påstanden om at Gud i henhold til vers XI har lovet «dem begge» at han ville «opholde» prestedømmet og kongeriket i Jerusalem, savner forelegg i salmen, som altså kun omtaler Guds pakt med kong David og sønnene. «Opholde» har flere betydninger. Det kan bety bevare, men også skaffe, gi føde eller utkomme. Salmisten skriver at Herren har utvalgt og vil ha Sion eller Jerusalem*, og velsigne hennes mat og gi de fattige nok brød. Det åpner for at summariet bruker «opholde» i betydningen gi føde eller utkomme, noe som kan ha relevans også for betydningen av «ophold» i første avsnitt; Salomo (eller folket) ber ifølge Dietrich om prestedømmets og kongerikets beskjermelse og opphold. Men i «Salme 132» står det intet hverken om prestenes bevaring eller utkomme; de som Herren skal gi mat, er Jerusalems befolkning, inklusive de fattige. Dette gjelder så fremt Davids sønner/ætlinger på tronen holder Guds lov.

 

Christian 4s foliobibel er forsynt med Luthers marginalnoter, likesom Frederik 2s. I margen ved vers 1 står følgende: «2 Sam., 7,12.», den samme noten står ved vers 11. Dette er skriftstedet, det gjelder hele kapittel 7, som vanligvis nevnes sammen med «Salme 132», fordi begge skriftsteder handler om Guds evige pakt med David (og ætlingene). Pakten er i henhold til salmen betinget av at David og ætlingene holder Guds lov, mens det i 2 Sal. 7 synes som om pakten gjelder uten forbehold. Det betyr ikke at ikke Gud vil straffe Davids etterkommer, Salomo, dersom han gjør noe ondt. Men Davids hus og kongedømme vil stå fast til evig tid.

     

Jeg er usikker på hvorfor Luther har valgt å henvise spesielt til vers 12: «Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans.» Det er i alle fall et sentralt vers, og Luthers henvisning gir vekt til «Salme 132»s hovedbudskap: Guds evinnelige, men ikke betingelsesløse, pakt med kong David.

 

I «Bøylekronens forjettelse – Hovedtittelbladet i Christian 4s ‘Biblia’» har jeg argumentert for at «Psalterium Davidis» viser til én spesiell davidssalme, nr. 132. Spørsmålet er om Veit Didrichs summarium har hatt betydning for hovedtittelbladet. Gjennomgangen har vist at summariet avviker markant fra salmen, noe som kanskje kan forklares med de særlige regimeforholdene i Tyskland, hvor makten ikke er sentralisert på samme måte som i det davidiske kongedømme.

     

I summariet spiller prestene en viktigere rolle enn salmen gir grunnlag for, idet de representerer det åndelige regimente. På hovedtittelkobberet er «Samuel» den mest sentralt plasserte figuren, i direkte linje under trompeten som forkynner Jahves vilje. På bordet foran presten ligger to bøker med Skriften, Guds ord. «Samuel» danner sammen med de to sittende kongene et pyramidalsk tablå, der prestens turban med den ovale prydnaden er det høyeste punktet. «Samuel» er den som formidler Guds ord og vilje; på hovedtittelkobberet dreier det seg åpenbart om Guds vilje under tronfølge. Viljen fremgår av Guds valg av David, som ble salvet av Samuel, og hvis ætlinger er lovet et evinnelig kongerike («Salme 132»), hvis de retter seg etter lovboken (2 Kong 23). Kongevalget er i henhold til kobberet åpenbart en oppgave som hører inn under det åndelige regimente, prestedømmet med Gud som øverste myndighet. «Samuel» peker mot Sjællands biskop, slik det er argumentert for i innlegg II. Da Christian 4s foliobibel utkom, var Sjællands biskop underlagt det verdslige regimente, riksrådet, under innsettelsen av ny konge.

 

Kobberet er formet i opposisjon til den faktiske konstitusjonelle situasjon i Danmark; det levner ingen plass for riksrådet. Bøylekronen i «Samuel»s hånd, eneveldets regalie, fullender den symbolske fremstilling av arveriket, som skulle bli innført i Danmark en generasjon senere. Kobberet handler om regimente eller regime, og baserer seg likesom summariet til «Salme 132» på Luthers toregimentslære.      

        

På 1600-tallet var det svært tette bånd mellom kirken og kongen. Teologene gravde dypt i Skriften og fant belegg for at danskekongen var en gud på jorden. På veien frem mot innføringen av arverike og enevelde gikk de tvende, presteskapet og kongen, hånd i hånd.