BØYLEKRONENS FORJETTELSE

Hovedtittelbladet i Christian 4s "Biblia", IX

                      https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

     Guds evinnelige pakt med oldenborgerne

Hensikten bak «gjeninnføringen» av «den gamle lov» er at Guds pakt med den danske kongen, som er salvet og likesom en gud på jorden ifølge tidens teologiske utlegning, skal gjenopprettes. Gud skal atter velsigne Danmarksriket ved oldenborgeren Christian 4 og hans sønner. Jahves vilje blåses fra trompeten nedover tittelbladet, treffer «Samuel»s hode og bøyer av mot «PSALTERIUM DAVIDIS» og «II REGUM CAP. XXIII» (jfr. innlegg VI). Skriftstedet til høyre er nøyaktig angitt, mens det til venstre kun opplyses om hvilken bok det hentydes til. Dette ansporer til å lete etter én salme; tittelkobberets løsen.

Davids Salmer, i nyere oversettelser Salmenes bok, er en samling salmer som uttrykker ulike ting, som botferdighet, takksigelse og håp. Carsten Bach-Nielsen er også av den formening at det med «PSALTERIUM DAVIDIS» siktes til én spesiell salme, og peker på Salme 43, der David uttrykker fortvilelse over at Gud har glemt ham. I salmen klager kongen over at fienden plager ham, han spør hvorfor Gud har forkastet ham og ber Gud sende sitt lys og sin sannhet, slik at han atter kan gå til alteret og synge hans pris til lyren. 

Biblia er utstyrt med summarier til hvert kapittel. Summariet til Salme 43 viser samtidig tilbake til Salme 42. I summariet til sistnevnte, en bedesalme, står det at han (David) klager over den banghet som er i hjertet, liksom Gud var vred på ham og ville plage ham. Dertil må han lide spott av de ugudelige som spør hvor hans Gud er; de spotter og ler når det går de fromme ille. «De forderffuelige blinde oc forgifftige blindis ledere» vil ikke erkjenne at Gud straffer sine, men trøster dem igjen og forlater dem ikke. Bach-Nielsen aner i dette summariet stemmen til bibelutgiveren selv, som da Biblia ble utgitt, nettopp følte seg forhånet og ydmyket, men som stod fast på at han var en from konge.

Dersom tittelbladets «David» hadde vært en selvstendig illustrasjon, ville Bach-Nielsens salmevalg stått tryggere. Men kongefiguren inngår i en frise, hvor motiver utover Christian 4s følelse av å lide forhånelse spiller en viktig rolle. Resten av tittelbladets illustrasjon føyer seg naturlig inn i denne motivkretsen. Det kan også innvendes at Christian 4 hadde en annen bibelsk person å identifisere seg med når det gjaldt egen personlige lidelse; spotten og hånen; den lidende Kristus eller Smertensmannen. Denne identifikasjonen drev Christian så langt at han tidvis inngikk i den rene symbiose med Kristus; på enkelte bilder er den ytre likhet mellom de to påfallende. Det gjelder blant annet et maleri som var innfelt i kongens bedekammer, der Christian kneler naken i likklede foran en visjon av Frelseren, også han naken i likklede.

Detalj fra Heinrich Hansens maleri av Christian 4s bedekammer, utført like før brannen i 1859.

En tredje innvending er at ingenting ved kongefiguren røper religiøs ydmykhet, slik det fremgår av andre billedfremstillinger av kongen, blant annet ovennevnte. Bach-Nielsen trekker Christians religiøse ydmykhet frem som et poeng i sammenligningen. «David» virker hverken andektig eller botferdig, men tenksom, og bærer en hermelinscape som peker mot en kroningskappe og en krone. Det er ingenting ved Salme 43 som kan knyttes hverken til 2 Kong 23 eller figuroppsettet for øvrig; ynglingen «Josjia» og barnet «Sjafan». «David»s, Christian 4s, angivelige følelse av skam fremtrer som et isolert motiv. Ifølge Bach-Nielsens tolkning gir kobberet sin tilslutning til regimet; biskopen salver kongen og overdrar kronen til ham slik riksrådet ønsker, og dette skjer på vegne av Gud. Alt er såre bra, men bibelutgiveren føler seg like fullt ydmyket og glemt av Gud.

 

Davids kongedømme var grunnet på den guddommelige utvelgelse ved Samuel og folkets hylling, samtidig representerte det noe nytt: David hadde mottatt et løfte fra Gud om et evig kongedømme for seg og sønnene eller ætlingene. Gud inngikk altså en pakt med David, og denne fordret lydighet fra ham og sønnene eller ætlingene.

Pakten mellom Gud og David er omtalt i én spesiell salme, «Salme 132». Etter hvert ble pakten oppfattet som en parallell til pakten med Israel, der Guds velsignelse av Israel berodde på pakten med den salvede kongen av Davids ætt. Kongens status steg; han nøt ukrenkelighet, men ble aldri tiltalt som en gud.  («The Davidic monarchy», Britannica).  

«Salme 132», en salme ved festreisene, pilegrimsvandringene til Jerusalem, er den eneste salmen der ordet krone er nevnt. Den har, liksom de andre davidssalmene, hverken noen sikker forfatter eller datering. Det finnes ikke noe skriftsted som omtaler at David ble kronet, og det er vanlig å anta at salmen er skrevet etter Davids død. Salmisten påkaller Gud og minner om hans lovnad til den fromme David, de davidiske kongers stamfar. Flere detaljer ved «Salme 132» gjør den til en sannsynlig kandidat til salmen som det siktes til med «Psalterium Davidis»; her i Nettbibelens versjon (min kursivering).

 

«132 Herre, husk David

og alt han holdt ut!

         

     2 Han sverget til Herren,

          ga Jakobs Mektige et løfte:

         

     3 ‘Jeg vil ikke gå inn i mitt hus,

          ikke legge meg i sengen,

         

     4 ikke unne meg blund på øynene

        og ikke la øyelokkene hvile

         

     5 før jeg har funnet et sted for Herren,

        en bolig for Jakobs Mektige.’

         

     6 Vi hørte om paktkisten i Efrata,

          vi fant den på markene ved Jaar.

         

     7 La oss gå inn i hans bolig,

        kaste oss ned for hans fotskammel!

         

     8 Reis deg, Herre, og kom til ditt hvilested,

        du og paktkisten, som er din styrke.

         

     9 Dine prester skal kle seg i rettferd,

        dine trofaste skal rope av fryd.

         

    10 For David, din tjeners skyld,

         vis ikke fra deg den du har salvet!

         

    11 Herren har sverget til David

         et pålitelig ord han ikke går fra:

        ‘Din livsfrukt vil jeg sette på din trone.

         

    12 Hvis dine sønner holder min pakt

          og loven jeg vil lære dem,

          så skal også sønnene deres

          alltid sitte på din trone.’

         

    13 For Herren har utvalgt Sion,

         henne vil han ha til bolig:

 

14 ‘Dette skal alltid være mitt hvilested,

      her vil jeg bo, for henne vil jeg ha.

         

    15 Maten hennes vil jeg velsigne,

         de fattige metter jeg med brød,

         

    16 prestene hennes kler jeg i frelse,

        de trofaste skal rope av fryd.

         

    17 Der lar jeg et horn vokse fram for David,

          jeg gjør i stand en lampe for den jeg har salvet.

          

    18 Fienden vil jeg kle i skam,

         men på ham skal kronen stråle.’»     

 

Flere punkter i salmen representerer problemer i oversettelsen. Det er vanlig å oppfatte salmisten slik at han minner om Davids strev for å bringe paktkisten til Jerusalem, der kongen ville bygge et tempel hvor kisten skulle stå. 

David bringer Paktens ark til Jerusalem.

Tempelet skulle være Herrens bolig når han ble påkalt. Gud nektet David å bygge tempelet; denne oppgaven ble overlatt til sønnen Salomo. For Herrens tjeners, Davids skyld, ber salmisten Herren ikke å vise bort den han har salvet. Den salvede er en konge av Davids hus; hans sønn eller ætling. Salomo er blant dem som er blitt foreslått. Salmisten minner om at Herren har sverget til David, et sant ord, som han ikke vil gå fra: Jeg skal sette ditt avkom på din trone, og hvis Davids sønner holder Herrens pakt og lov, skal også deres sønner sitte på Davids trone, til evig tid. Herren har valgt seg Sion som bolig, han vil velsigne hennes mat og gi de fattige brød.

Hovedmotivet i «Salme 132» er Guds pakt med David, som også inngår i bakgrunnen for nederste rad på hovedtittelkobberet i Christian 4s Biblia. Her har riktignok pakten fått en forkvaklet utlegning, idet illustrasjonen sikter til Guds angivelige pakt med Christian 4 (jfr. innlegg VII). Både i salmen og på kobberet inngår henholdsvis Davids og Christian 4s sønner i pakten.

De to siste versene byr på særlige utfordringer for oversettelsen, men hovedbudskapet i siste linje er klart: Kronen skal stråle eller blomstre over den salvede kongen av Davids ætt. Hva slags krone det dreier seg om, er usikkert; den kan være dannet av noe fra planteriket, alternativt kan metall eller edelstener inngå i kronen.

 

Bladet i boken foran «David» kan utfylles slik:

 

«PSALTERIUM DAVIDIS PSALM. CXXXII»,

 

Dette fremtrer som en parallell til bladet i boken foran Josjia/Sjafan:

 

«II REGUM CAP. XXIII».

 

Tittelkobberets gamle «David» representerer den salvede konge som Herren har inngått en pakt med, som omfatter kongens sønner, livsfrukt, og siden deres sønner igjen. Dersom sønnene eller ætlingene holder sin del av avtalen, lydigheten overfor Herren og hans lover, gjelder pakten evinnelig. Landet vil nyte Herrens velsignelse; det vil være nok mat og fiendene vil beseires. 

Ynglingen «Josjia», barnet «Sjafan» og muligens harpekjeruben representerer Davids sønner, hans livsfrukt. «Josjia» og «Sjafan» hentyder samtidig til den aktuelle situasjon i Danmark; landet er fattig, og fiendene jubler. Guds pakt med danskekongen og sønnene er brutt, fordi de ikke følger Guds lov. Sønnene må gjeninnføre den gamle lov, arveriket, som har det davidiske monarki som forbilde. Da vil Herrens vrede vendes til velsignelse for Danmarksriket; fiendene vil lide skam, og over den salvede konge av huset Oldenborg vil bøylekronen stråle.

Michael van Havens symbolske kroningsbilde av Christian 4s ætling, Christian 5, med bøylekrone. Kongen sitter på en narhvalstrone inspirert av Salomos elfenbenstrone, bevoktet av tre sølvløver i etterligning av de tolv løvene foran Salomos trone.

 

I neste innlegg vil jeg trekke en linje mellom Biblias hovedtittelkobber og summariet til «Salme 132».