BØYLEKRONENS FORJETTELSE - Hovedtittelbladet i Christian 4s "Biblia", VIII

https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

Den gang Danmarksriket var en skrekk for sine naboer

I Noahs, Abrahams og Davids tilfelle spiller sønnene en eksplisitt rolle i paktsinngåelsen. Hovedtittelbladets henvisning til gamle kong David, kongesalveren Samuel, unge Josjia – samt «barnet Sjafan» og eventuelt harpekjeruben – peker mot en gammel lov om arveriket, som er blitt glemt. De gamle middelalderkronene som bæres av «David» og «Josjia», representerer valgkongedømmet; den nye bøylekronen som «Samuel» løfter frem, representerer arveriket. Det var å forvente at den gamle kronetype og valgkongedømmet sikret Guds velsignelse, mens den nye, bøylekronen, og arveriket ikke behaget Gud. Men her støter vi an mot Oldenborgerdynastiets selvforståelse, der arveriket er den gamle opprinnelige regjeringsform og valgriket den nye.

En slik oppfatning kommer tydelig frem hos Frederik 2. Heiberg skriver at Kong Salomons hyldning gav en bibelsk begrunnelse for arvekongedømmet, som i århundreder hadde vært de danske kongers politiske hovedmål, men som ennå ikke var formelt realisert. Nettopp på den tiden da sønnen Christian skulle hylles, dukket de to jødekongene, David og Salomo, opp på Kronborg, idet slottskirken fikk en særlig inngangsportal flankert av statuer av far og sønn. Anbrakt på denne måten symboliserte statuene at kongemakten er guddommelig og arvelig.

Portalen til Kronborg slottskirke med statuene av David med harpen og Salomo; over Moses med lovtavlene.

Hovedtittelbladet kan oppfattes som en bibelsk begrunnelse for gjeninnføring av arveriket, som oldenborgerne mente var det opprinnelige regime i deres ætt, idet man alltid hadde bestrebet seg på å finne en ny konge blant sønnene til den gamle. I fortalen til Danske lov (1683) omtales hvordan «den gamle Arverettighed i voris Kongelig Huus og Familie igien (ble) indført» i 1660. Dette er en partisk oppfatning av historien.

I middelalderen ble kongene med få unntak valgt på tinget og hyllet; arveforhold kunne spille inn, men var ikke bestemmende for valget. Fra slutten av 1200-tallet er det tale om et riksråd, som både skulle kontrollere og tjene kongen. I 1282 ble Erik Klipping tvunget til å signere Danmarks første håndfestning. Håndfestningen, som ble en valghåndfestning, var en skriftlig avtale den kommende konge måtte signere for å bli valgt og riksrådets maktmiddel overfor kongen. Christian 4 skulle bli en dyr konge for Danmarksriket, og etter hans død ønsket riksrådet mer kontroll med kongen. Frederik 3 måtte underskrive historiens strengeste håndfestning for å bli valgt. Dersom arverett ble innført og kongevalget forsvant, ville håndfestningen forsvinne. Oldenborgernes sterke interesse for «gjeninnføring» av arveriket skyldes høyst sannsynlig ønsket om en ubeskåret kongsmakt.

Ludvig Holberg forsvarer i «Regieringen», Dannemarks og Norges Beskrivelse, innføringen av eneveldet i 1660 og skriver blant annet følgende (min kursivering):

 

«Alle saae derfor da hvor højligen det var fornødent at restituere Hans Maj. den souveraine magt, som hans Forfædre udi gamle tide havde haft, og under hvis regiering Dannemark havde saa meget floreret og været en skræk for alle sine naboer […]»

 

Forfatteren postulerer her at den suverene makt er en gammel rettighet som den danske kongen har hatt, parallelt til arverettigheten. Det kan tolkes slik at historikeren sammenstiller de to rettighetene; dersom kongen har arverettighet, har han samtidig suveren makt, fordi valghåndfestningen bortfaller. Videre bør man merke seg påstanden om at den suverene makt er en gammel rettighet, som må restitueres. Det bringer tanken på hovedtittelbladets «Josjia» som representerer restitueringen av den gamle lov; den forjettende bøylekronen med globe og kors som «Samuel» løfter frem, er lukket rundt hodet til arvekongen som bare styrer under Gud.

Det er sannsynlig at Holberg gir uttrykk for den offisielle oppfatning om innførelsen av eneveldet, der loven om arverike og kongens suverene makt er gjeninnførelse av en gammel lov. Forfatteren formidler ikke her sin egen mening. Passasjen er klart panegyrisk i skildringen av Frederik 3; i essayistikken advarer Holberg mot panegyriske fyrstehistorier:

 

 «den Høylovlige Konge Fridericus III. hvilken ved sin aarvaagenhed og store bestandighed næst GUd alleene opholdt dette Rige, da alting vaklede, og det heele land syntes at ville blive fienden til rov og bytte […]»

 

Forfatteren sikter til danskenes prekære situasjon under Karl-Gustav-krigene (1657-58; 1658-60). Historikeren var fullt klar over at Frederik 3 ikke var uten ansvar for den overhengende trussel mot riket; danskekongen hadde nemlig tatt sjansen på å erklære Karl Gustav krig da denne var opptatt i Polen. Svenskekongen reagerte lynraskt, snudde hæren og marsjerte inn i Danmark; isen hadde dessuten lagt seg på Beltene, og plutselig stod svenskene utenfor København.

Tilsynelatende er Holberg i denne passasjen en glødende talsmann for et mektig Danmarksrike som kaster seg ut i erobringstokter i øst og vest og terroriserer naboene. Dette synet står i sterk kontrast til den moralske opplysningsmann vi møter i essayistikken og i fiksjonsverker som Peder Paars, en harselas med klassisk og hjemlig heltedyrkelse, og Niels Klim, Den underjordiske rejse, der hovedpersonen ender som et vrengebilde av en maktkåt suveren keiser, konge, storhertug etc. At passasjen har en undertekst som motsier en aggressiv patriotisme, kan antydes av følgende linjer (min kursivering):

 

«hvor højlig saadant (innførelse av enevoldsmakt) var fornødent herudi riget bevidner noksom den slette tilstand Dannemark var udi for souverainiteten, da Riget maatte udstaa saadane haarde stød, og ligesom trædes under fødder af sine naboer […]»

 

«Trås under føtter» har en bibelsk klang og brukes gjerne om noe fiendtlig som skal bekjempes. Ureksemplet er Guds forbannelse av slangen, hvis avkom, nærmere bestemt dets hode, skal trås under føtter av Evas avkom. Dersom man ser saken fra naboenes side, noe Holberg gjør få linjer lenger ned, er det fullt forståelig at naboene ønsker å trå danmarksriket under føtter (min kursivering).

 

«[…] og under hvis (de gamle suverene kongenes) regiering Dannemark havde saa meget floreret og været en skræk for alle sine naboer […]»

Fra den episke Valdemarstiden; Valdemar den store og bisp Absalon har inntatt vendernes hovedstad Arkona og trumfer igjennom den kristne tro (Laurits Tuxen). 

 

I «Om Regieringen» møter vi en krigersk holdning som står i sterk kontrast til den man ellers finner hos Holberg. Det er et gjennomgående trekk ved de fleste handlende i Peder Paars – det være seg guder, vinder, katter, hueblokker eller mennesker – at de kriger. Årsakene er ubetydelige og resultatene likeså. Den gjengse foranledning er at noen, gjerne Avind, har sagt at enkelte personer er mektigere eller flinkere enn andre. Det er nærliggende å tolke Holbergs helteepos som satire over de danske konger som ansporet av egen forfengelighet lot seg oppirre til utarmende, årelang strid med nabolandet, spesielt fra Kalmarkrigen – handlingen begynner "tre Aar for Calmar-Krig" – og til slutningen av Store nordiske krig i 1719, da Holberg gir seg i kast med sitt komiske helteepos. I Niels Klim skildres underjordens idealstat Potu som et fredsommelig sted, der det ikke finnes dødsstraff, bare unntaksvis for prosjektmakere.

Holberg har en grunnleggende kristen humanistisk overbevisning, med vektlegging av det gammeltestamentlige synds- og fordervelighetsbegrep. Mennesket skal utvise moderasjon i levevis, tøyle sitt begjær etter storhet og andre verdslige goder, innse sin litenhet under himmelen, betenke hvor kort tid som er dem tilmålt på jorden og vende tanken mot det hinsidige. Store riker faller, likesom tårnet i Babel; dette vet historikeren Holberg.

I «Om Handelen» er et annet eksempel som viser hvordan Holberg underminerer den regimetro teksten i Dannemarks og Norges Beskrivelse. Her gir forfatteren først sin entusiastiske tilslutning til den merkantilistiske tesen om at høyt forbruk av hjemlig produserte luksusartikler er gunstig for landet. Merkantilismen var rettesnor for øvrighetens økonomiske politikk, fra Christian 4 til kongene i Holbergs samtid. En underliggende årsak var muligheten for innkreving av avgifter på varer og tjenester, som kunne sluses inn i kongens militære budsjett. Hvor kommer så pengene til et slikt luksusforbruk fra, ifølge Holberg? En rik gnier som lider av forstoppelse.  

 

«Thi, naar et land er frugtbart paa konste og handverke, og det haver en hurtig og arbeidsom almue, da er en rig gnier ligesaa skadelig udi en stad, som obstruction i et menneskes legeme; Thi, saa snart der kommer hull paa gnieren, aabnes ligesom aarene paa den syge stad, og blodet, som er de skimlede penge, begynder at circulere og vederqvæge fattige folk ved at skaffe dem arbeid og næring.»

 

Moderne norsk:

 

For når et land har høy ekspertise på fremstilling av finere varer (eksempelvis kniplinger, silke, billedtepper, malerier, møbler, smykker) og har en rask og arbeidsom allmue, vil en rik gnier være like skadelig for en by som forstoppelse i en menneskekropp. For med en gang det kommer hull på gnieren, åpnes liksom årene på den syke byen, og blodet, som er de tilgrisede pengene, begynner å sirkulere og bli til glede for fattige folk ved å skaffe dem arbeid og inntekt.

    

Det vil kanskje vekke undring at jeg bringer inn Holbergs bekrivelse av oldenborgernes arverett og suverene makt i gjennomgangen av hovedtittelkobberet i Christian 4s Biblia. Bakgrunnen er at det var arbeidet med Paul Botten-Hansens Norske Mysterier (1851) som førte til oppdagelsen av dette fordekte bibelkobberet. Botten-Hansens ufullførte kunstnerroman har en rekke referanser til Holbergs forfatterskap, blant annet Niels Klim, Den underjordiske rejse, og tittelen har forelegg i et verk nevnt i en av Just Justesens noter i Peder Paars, den nyplatonske filosofen Jamblikos' Egyptiske mysterier. Etter at «Bøylekronens forjettelse» er ferdig, vurderer jeg å diskutere muligheten for at Holberg hentyder til Biblias tittelkobber i sine essay om narraktige bibelskilderier, «Epistel 236», og om kronens opprinnelse, «Epistel 94».