BØYLEKRONENS FORJETTELSE - Hovedtittelbladet i Christian 4s "Biblia", VII

https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

Når velsignelsen igjen strømmer over Danmarksriket

Den nederste frisens gamle «David» og «Samuel» leder til en forventning om at ynglingen med krone og scepter er identisk med Salomo, men boken foran ham utpeker altså figuren som «Josjia», som bistås av «Sjafan». På det ene siden dreier det seg om en gammel konge og en ung, fremtidig konge, på den andre refereres det til 2 Kong 23 og restaurasjonskongen Josjia.

Historisk har lovboken riktignok vært en bokrull, men den benevnes «bok» i bibeloversettelser. På bibelstikk er den enkelte ganger avbildet som bokrull, andre ganger som bok. I øverste frise er Moses og ypperstepresten Aron avbildet på hver sin side av en medaljong med den nyskapte verden før dyr og mennesker kom til. Moses støtter staven og de to lovtavlene med høyre hånd; med venstre viser han til en bok som ligger ved føttene hans. Aron er kledd i presteskrud og holder et røkelseskar; bak ham står paktens ark, der lovtavlene skal oppbevares. 

På slutten av Femte Mosebok fortelles det om Gud som atter talte til Moses om lovene, og Gud avsluttet med å pålegge Moses å skrive ned det han hadde sagt. Etter at profeten hadde utført befalingen, sa han til prestene (kap. 31):

 

«Ta denne lovboken og legg den ned ved siden av paktkisten til Herren deres Gud. Der skal den ligge som et vitne mot deg. 27 For jeg vet at du er trassig og stivnakket. Allerede nå mens jeg lever blant dere, har dere vist trass mot Herren. Hvor mye mer når jeg er død! 28 Kall nå sammen alle de eldste i stammene deres og tilsynsmennene, så vil jeg la dem høre disse ordene og ta himmel og jord til vitne mot dem. 29 For jeg vet at når jeg er død, kommer dere til å handle ille og bøye av fra den veien jeg har påbudt dere å gå. I dager som kommer, skal ulykken ramme dere fordi dere gjør det som er ondt i Herrens øyne og gjør ham rasende med handlingene deres.»

 

Det er vanlig å oppfatte boken tittelkobberets Moses peker på som Bibelen, men det er en mulighet for at profeten peker på lovboken, hvor han hadde skrevet ned alle de bud og formaninger Gud hadde gitt israelittene til evig erindring; boken som skulle legges utenfor Paktens ark, men som ble rotet bort og glemt. Nettopp denne boken er det «Sjafan» leser fra/om i nederste frise. Det finnes ingen åpenbar bibeltekstlig grunn til at israelittenes leder skulle peke på Bibelen, som i tillegg til Mosebøkene inneholder en rekke tekster fra tiden etter profetens død og Det nye testamente. Det er mer sannsynlig at Moses viser til lovboken, som skulle ligge synlig utenfor Paktkisten som en påminnelse om Guds pakt med israelittene. Dersom tolkningen er riktig, gir det ekstra vekt til nederste rads lesning eller opplesning av 2 Kong 23 og pakts- og den gamle lov-motivet.

     

I 2 Kong 23 fortelles det om kong Josjia, som fikk opplest den gjenfunne lovboken og innså at Israels ulykker skyldtes Guds vrede over landets frafall. Deretter bød han folket følge lovbokens bud og formaninger. Tittelbladets «David», skalkeskjul for Christian 4, gir inntrykk av å være nedtynget, og det er naturlig å se en parallell mellom Israels ulykker og Danmarks. Ut fra en slik tolkning vil den trengselstid landet opplevde under og etter Keiserkrigen forklares som Guds straff.   

Etter Christian 4s ynkelige nederlag ved Lutter am Barenberg 17. august, 1626 ble det allerede måneden etter sendt ut en forordning om ukentlige botsgudstjenester hver fredag i kjøpstedene; på landet skulle det være bodsgudstjeneste første onsdag i måneden. I 1629 kom forordningen om «Kirckens Embede oc Møndighed mod ubodferdige sampt om atskillige Geistlighedens Forhold». Kongen hadde, mot riksrådets ønske, foretatt den fatale beslutning å gå inn i Trettiårskrigen, som tysk kretsoberst. Men de som endte i gapestokken, var folk som hadde bannet på gaten. Det syndige folket skulle gjøre bot for kongens tap; selv spilte Christian 4 rollen som Kristus som led for andres synder. Nederste billedrekke synes likevel å peke på noe mer grunnleggende enn danskenes løsunger, drukne svergen og slappe innstilling til bønn og kirkegang.  

Tapet i Keiserkrigen knuste kongens håp om en viktig posisjon i Det tysk-romerske rike, kanskje keisertronen. I 1629 måtte Christian underskrive Freden i Lübeck, som fastslo at han aldri mer måtte blande seg inn i Det tyske rikes anliggender. Samtidig måtte kongen gi avkall på de nordtyske stifter eller bispedømmer for seg og sønnene. Protestantismens seierssikre anfører var tvunget i kne; han følte seg isolert, omgitt av fiender. Oppdagelsen av Kirsten Munks utroskap med en av Christians egne offiserer, den såkalte Rhingreven, Otto Ludvig von Salm, var et stort personlig nederlag. Riksrådet hadde Christian 4 vært i stadig konflikt med fra regjeringens begynnelse, og dette toppet seg i tiden forut for Keiserkrigen.  

Christian 4 hadde falt fra triumfator til taperkonge. Det er mot denne bakgrunn tittelkobberet må forstås; en desillusjonert kong «David», Christian 4, skuer tilbake mot dynastiets bibelske opprinnelse og fremover mot dets muligheter under sønnen eller sønnene. Denne eller de må gjeninnføre den gamle lov om arvekongedømme, der bøylekronen er det synlige uttrykk kongens suverene makt.

Hypotesen om at frisen vektlegger et far-sønn-forhold kan understøttes av figurene som er fremstilt i billedpartiet rett over «Josjia» og «Sjafan». Her er Abraham avbildet med et sverd sammen med sønnen Isak, som bærer på ved til offerbålet. Herren hadde sluttet en pakt med Abraham; han skulle være Abrahams Gud og Abrahams etterkommere Guds folk; i ham skulle alle jordens slekter velsignes. Siden krevde Herren at Abraham skulle ofre Isak. Abraham underkastet seg Herrens vilje, men i siste liten opphevet Herren påbudet; i stedet skulle Abraham ofre en vær. Herren gjentar sin velsignelse etter at Abraham hadde vist at han ville ofre sin eneste sønn. Gud slutter en pakt med ett menneske, som fører til velsignelse for hans ætt og for folkene. Det er parallelt til Guds pakt med David eller David og sønnene som skal føre til velsignelse for Israel. 

Jeg har innledet gjennomgangen av tittelbladet med nederste rad, der hentydningen til bibelutgiverens egen agenda skinner igjennom, men bladet skal naturlig nok leses fra øverst mot nederst. Bodil Ejrnæs skriver at tittelbladets idé samler seg om Guds pakt, på syndens bakgrunn. Moses med lovens tavler, Aron med paktens ark, Noah, Abraham og Isak representerer alle Guds pakt. David og Josjia representerer særpakten mellom Jahve og kongen i det gamle Israel. Videre skriver Ejrnæs at tittelbladet ikke er en illustrasjon til hele bibelen som tittelen angir, men til den delen av Det gamle testamente som det står som innledning til, de historiske og poetiske skriftene.

 

«Den pagt, som således er en sammenfatning af indholdet af denne del af bibelen, bliver så med det nederste felts illustration forbillede for pagten mellem Gud og den danske konge.»

 

Ejrnæs lener seg i sitatet trolig til Bach-Nielsens tolkning, som hun i fotnote 22 (se også 23) omtaler som glimrende. Jeg deler Ejrnæs’ oppfatning om at Guds pakt med den danske konge er en sentral idé bak tittelkobberet, men har enkelte innvendinger mot deler av hennes argumentasjon. Jeg har alt vært inne på hennes gjengivelse av Bach-Nielsens teori om at «Samuel» både representerer riksrådet òg handler på vegne av Gud. Videre har jeg innvendinger mot Ejrnæs’ oppfatning av David og Josjia som representanter for særpakten mellom Jahve og kongen i det gamle Israel, idet jeg mener dette kun gjelder David. Fortellingene om Noah, Abraham, Moses og David viser at Gud inngår pakt med én person, som siden vil omfatte hele folket. Disse fire sentrale gammeltestamentlige personene er alle utvalgt av Gud. Derimot forteller ikke Bibelen at Gud sluttet en pakt med Josjia, eller at Josjia var utvalgt av Gud. Josjia gjeninnførte lovene og påbudene som var forutsetningen for Guds pakt med Moses, som skulle gjelde for israelittene, men Gud var så harm på folket at han unnlot å fornye pakten. Til Josjia så derimot Gud i nåde, 22:

 

«19 […] Fordi du flerret klærne dine og gråt for mitt ansikt, så har jeg nå også hørt, lyder ordet fra Herren. 20 Derfor vil jeg la deg komme til dine fedre. I fred skal du bli forent med dem i graven. Dine øyne skal slippe å se all den ulykken jeg fører over dette stedet.»

 

Det er sannsynlig at den tredje figuren i nederste billedrad snarere peker mot Josjia på grunn av det kongen er mest kjent for: restaurasjonen eller gjenopprettelsen av den gamle lov. «David» (Christian 4) virker tungsindig, noe som kan tyde på at Guds pakt med danskekongen ikke står ved lag. Det håp som unge «Josjia» uttrykker, knytter seg i så fall til en fremtidig gjenopprettelse av den gamle lov i Danmark, som vil medføre at Guds harme forsvinner og pakten med danskekongen gjenopprettes. Da vil velsignelsen igjen strømme over Danmarksriket.