BØYLEKRONENS FORJETTELSE - Hovedtittelbladet i Christian 4s "Biblia", VI

https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

David, de jødiske kongers stamfar som samlet Israels tolv stammer under én konge, ble valgt av Gud og salvet av presten og profeten Samuel. David valgte siden selv sin sønn Salomo til å etterfølge seg som konge. David og Salomo er jødedommens og kristenhetens lysende kongemodeller og inntar en sentral plass i oldenborgerkongenes selvforståelse og ikonografi. Hverken David eller Salomo måtte underskrive en avtale diktert av andre maktinstanser i riket, men styrte eneveldig. Christian derimot ble valgt av Riksrådet, som siden måtte godkjenne valget av prins Christian til tronarving. Dansk kroningspraksis understreket at landet var et valgrike. Opprinnelig var det biskopen som både salvet og kronet kongen, men fra 1300-tallet overtok Riksrådet den fysiske kroningen. Det skjedde etter at kongen først hadde svoret en ed på overholdelsen av håndfestningen. Under Christian 4s kroning satte enkelte av riksrådene kronen på kongens hode etter at alle riksrådene først hadde berørt den. Håndfestningen inneholdt en rekke punkter kongen måtte undertegne for å bli valgt. Den inneholdt en presisering av stendenes rettigheter og utgjorde en begrensning av kongens makt. 

«David»s og «Josjia»s krone er en såkalt åpen krone, som var vanlig i middelalderen og som Christian 4 ble kronet med. Den hadde ofte tolv takker, som symboliserte Israels stammer; det gjaldt også Christians prektige krone. Man kan telle tolv takker på «David»s krone. Av takkene på «Josjia»s krone er bare syv synlige, muligens fordi Simon de Pas har slurvet med å angi takkene på baksiden av kronen, hvorav det bare finnes én. Da Jesper Brochmand innkalte kobberstikkeren og befalte ham å gjøre et «Frontispicium» til Bibelen med kongens kontrafei, fikk han beskjed om å gjøre seg mer flid enn tidligere (jfr. Bach-Nielsen). På kronen som «Samuel» holder frem for den unge «Josjia», er takkene derimot bøyd innover mot kroneringens midte, slik at kronen fremstår som lukket. I midten der takkene møtes, er gjerne påsatt en globe med et kors på toppen. Bøylekronen blir av enkelte tolket slik at makten er lukket rundt herskeren som alene styrer under Gud, motsatt den åpne som peker mot fordeling av makt på flere (jfr. Inge Adriansen, Nationale symboler i Det Danske Rige 1830–2000); det være seg representantene for Israels tolv stammer eller for Riksrådet. 

David spilte en viktig symbolsk rolle i legitimeringen av Christian 4 gudegitte majestet. Under dåpen ble Peder Jensen Hegelunds David og Goliath oppført, og til hyllingen i 1584 leverte Hieronymus Justesen Ranch Kong Salomons hyldning. Sistnevnte stykke handler om den gamle David, som lot sin sønn Salomo salve og hylle for å unngå opprør i landet. Heiberg skriver at stykket ganske sikkert er et bestillingsverk. Motivet peker fremover mot det jeg mener er grunnmotivet på Biblias hovedtittelblad: Gammel konge (David) vil etterfølges av ung arving eller sønn, som skal salves og krones. Her kan det tilføyes: med en lukket krone av en geistlig person, som kjenner Guds vilje. Riksrådet glimrer med sitt fravær.   

Carsten Bach-Nielsen er av en annen oppfatning. Ejrnæs refererer (Skriftsynet igjennem den danske bibels historie …, note 16) til Carsten Bach-Nielsen, som tolker «Samuel» som riksrådets representant, biskopen, som på Guds vegne overdrar makten til kongen (her «Josjia», den utvalgte prins Christian). Bach-Nielsens tolkning innebærer to autoriteter eller valginstanser, nemlig riksrådet, som de facto valgte og anerkjente kongen etter underskrivningen av håndfestningen, og Gud som utvelgelsen skjer på vegne av. Ved denne tolkningen blir det riksrådet som kjenner Guds vilje, mens «Samuel» / biskopen, det vil si Sjællands biskop, reduseres til en betjent.

Tolkningen står i kontrast til en tidligere passasje i kirkehistorikerens artikkel. Her påpeker han at tittelbladets midtakse, som begynner øverst med åpenbaringen av Guds navn i en sky, fortsetter gjennom tittelspeilet ned til Samuel. Rett under skyen er en trompet som bekjentgjør Jahves vilje, som «blåses» ned til Samuel, nærmere bestemt til prydelsen i profetens turban. Her splittes den i to og løper ut til bladet med «Psalterium Davidis» på den ene siden og bladet med «II REGUM CAP. XXIII» på den andre. Observasjonen er interessant; det er Herrens vilje som gjelder ifølge hovedtittelkobberet, og denne kan, i saken om Oldenborgerdynastiets vilkår, avleses i 2 Kong 23 og Sal. 

Som nevnt i innlegg V, er det et mål for min gjennomgang å identifisere hvilken salme det siktes til med «Psalterium Davidis» på kobberet. Hovedtittelbladet er nøye oppbygd, og den oppmerksomme leser ledes til å stille spørsmålet om hvilken salme "David" tenker på. Hvorfor er det er et nøyaktig angitt skriftsted på boken foran reformkongen og barnet, som har tatt riksskriverens plass, mens det på de oppslåtte sidene foran David kun står hvilken bok i Det gamle testamente det siktes til? Christian 4 hadde en forkjærlighet for kryptiske budskap, slik det fremgår av rebusinnskriftene på Rundetaarn og Kongesteinen i Frederiksborg slottshave (note), òg hovedtittelkobberet i Biblia.